Dere som puster og ånder for barna

[AnonymBruker]

Mange av dere har liksom kapitulert etter at dere fikk barn. Dere gjør aldri voksenting lenger, tar aldri en fest, drar aldri på ferie uten barna, skaffer aldri barnevakt så dere kan ha en alenekveld uten barna. Jeg får inntrykk av at barna er kilden til trygghet og lykke, og ikke livet, ektefelle og familie. Gledene i hverdagen er dugnader med fotballaget til barna, få lov å se på hver eneste trening barna har, kjøre land og strand rundt for å stille på kamper, sitte i foreldremøte-styret og fotballstyret og arrangere dugnader og kakebaking på kryss og på tvers. 

Jeg forstår ikke dette, men prøv gjerne å forklar meg. Hvorfor alt av liv går til barnet og alt annet blir uviktig? Hvorfor er dugnad så moro? Hvorfor mener mange av "dere" at foreldre som ikke er like engasjert i barnet, som dere er, er dårlige foreldre?

Det har vært flere tråder som omhandler temaer som "foreldre stiller ikke på dugnad, bør jeg kaste ut barnet av laget?" "Jeg ønsker å være med på hver eneste trening, men ender alltid opp med å fylle opp bilen med andres barn i tillegg" Hva foregår i hodene deres? Hvorfor må alle foreldre på død og liv være like engasjerte som dere? Er man en dårlig forelder bare fordi man også har et voksenliv?

Jeg forstår virkelig ikke, opplys meg..

Anonymkode: a3622...3f5

[FrøkenMånestråle]

Jeg gidder ikke å bruke lang tid på å skrive et innlegg som skal få deg til å forstå livets mysterierm kan du ikke bare akseptere at mennesker er forskjellige og setter pris på forskjellige ting.  Noen blir lykkelige av å reise verden rundt, andre av å styre rundt med barna, er ikke verre enn det.

Endret 13. januar 2016 av FrøkenMånestråle
La til noe :)

[AnonymBruker]

ENIG! Jeg er mamma selv, men tar meg en fest i ny og ne, sender treåringen stadig bort på overnatting i helgene. Til og med en uke har vi vert borte så jeg og samboer fikk dra på ferie uten barn.  Folk kan si hva de vil, men jeg får ofte skryt om at jeg er en god mamma til barnet mitt fordi, jeg... Det er viktig å ta vare på seg selv også!

 

Anonymkode: 4c339...24b

[AnonymBruker]

Dette leste jeg et langt stykke om i går. Poenget var at partneren skal være den viktigste i ditt liv. Hvis man som foreldre har det bra så vil barna også ha det bra. Så derfor er det veldig viktig med voksentid. 

Ser jo her inne at mange ønsker å ha ungene rundt seg hele døgnet. Hva når ungene flytter ut? Da skal dere begynne å ta vare på forholdet?? Da er det for seint! Et forhold må jobbes med hele tiden.

Når det er sagt så stiller jeg gjerne på dugnad og baker gjerne ei kake. Men man trenger faktisk ikke gjøre det hele tiden, og det er lov å si nei når man ikke har tid til det. 

Anonymkode: c200b...1ea

[FantasDick]

Er å stille på hver fotballkamp synonymt med å ikke ha et voksenliv? 

[Gjest SykkelJenny]

Jeg fikk barn tidlig og etter at de kom til verden så fant jeg heldigvis andre verdier i livet enn fest og moro. Nå når barna er voksne og flyttet hjemmefra så er fest det siste jeg kunne tenkt meg å bruke helgene på. 

Når det kommer til kjøring og deltagelse på fotballtrening/fotballturneringer så er man helt avhengig av de foreldrene som stiller opp. Min mann var fotballtrener i barnas oppvekst og jeg var tilstede på hver kamp de spilte. Det er utrolig kjekt å følge barnas fritidsaktiviteter og ikke minst så er det veldig sosialt og man knytter bånd til andre foreldre som er gull verd da og ikke minst senere i livet når barna begynner å farte ute mer og mer på egenhånd. 

Mannen min har selv vært aktiv i fotball i alle år og han fortalte stadig hvor trist det var at foreldrene aldri stilte opp på kamper han spilte. Han var fast bestemt på at han selv skulle være en deltagende og tilstedeværende far i barnas oppvekst og det har han vært. For barna er det trist om foreldrene aldri stiller opp - og det er noe foreldre virkelig bør ta innover seg. 

Hva mener du et voksenliv er? Det er foreldrene selv som har valgt å sette barn til verden og det følger faktisk endel plikter med det. Et voksenliv for meg er å ta ansvar for de valg en tar i livet enten man velger å få barn eller velger et liv uten barn. 

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, FantasDick skrev:

Er å stille på hver fotballkamp synonymt med å ikke ha et voksenliv? 

Fotballkamp er greit, men treninger skal de også stille opp på.. Hva med å gi, ikke bare deg selv, men barna litt pusterom!

Anonymkode: 4c339...24b

[PositivPessimist]

Man er ingen dårlig forelder selv om man tar seg en fest innimellom, drar på kino med andre voksne og ikke alltid er med på dugnad.

 

Men hos veldig mange så skjer det noe når de får barn. Ikke bare det åpenbare at man nå har en person til å ta hensyn til, men noen kjenner kanskje at det er andre ting de heller vil prioritere.

Jeg har en liten sønn på 7 mnd. Jeg kjenner at jeg savner alenetid akkurat når jeg bil ha det. Men på den andre siden, så kjenner jeg også at tiden er dyrebar. Ettermiddagene f.eks går fort, og da er det godt å ha helgene sammen med pappaen og sønnen.

Da sier det seg selv at man må velge bort litt av hva man gjorde før barna. Men det betyr ikke at jeg aldri tar en fest e.l. Det blir bare i en annen skala  

 

Når det gjelder foreldre som kun har fokus på barna i form av dugnader hver helg, fotballtreninger, kamper osv. så er det deres valg. Men jeg håper for dems del at de gir litt plass til seg selv også. 

Barna er viktige, og de trenger trygghet, omsorg og foreldre som er tilstede. Jeg tenker at man bare må finne en balanse, så alle behov (også alenetid og voksenliv) blir ivaretatt.

[Sølvi88]

3 minutter siden, FantasDick skrev:

Er å stille på hver fotballkamp synonymt med å ikke ha et voksenliv? 

Nei, men hver eneste trening, dugnad og kamp kan jo være synonymt med det.. Ihvertfall om man har 3-4 unger.. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mange av dere har liksom kapitulert etter at dere fikk barn. Dere gjør aldri voksenting lenger, tar aldri en fest, drar aldri på ferie uten barna, skaffer aldri barnevakt så dere kan ha en alenekveld uten barna. Jeg får inntrykk av at barna er kilden til trygghet og lykke, og ikke livet, ektefelle og familie. Gledene i hverdagen er dugnader med fotballaget til barna, få lov å se på hver eneste trening barna har, kjøre land og strand rundt for å stille på kamper, sitte i foreldremøte-styret og fotballstyret og arrangere dugnader og kakebaking på kryss og på tvers. 

Jeg forstår ikke dette, men prøv gjerne å forklar meg. Hvorfor alt av liv går til barnet og alt annet blir uviktig? Hvorfor er dugnad så moro? Hvorfor mener mange av "dere" at foreldre som ikke er like engasjert i barnet, som dere er, er dårlige foreldre?

Det har vært flere tråder som omhandler temaer som "foreldre stiller ikke på dugnad, bør jeg kaste ut barnet av laget?" "Jeg ønsker å være med på hver eneste trening, men ender alltid opp med å fylle opp bilen med andres barn i tillegg" Hva foregår i hodene deres? Hvorfor må alle foreldre på død og liv være like engasjerte som dere? Er man en dårlig forelder bare fordi man også har et voksenliv?

Jeg forstår virkelig ikke, opplys meg..

Anonymkode: a3622...3f5

Har blander du sammen mye rart, synes jeg.

Jeg er nok en av dem du sikter til. Vi har aldri barnevakt, fordi familien bor langt unna og vi har tre små barn, og et av dem har spesielle behov. Derfor drar vi aldri ut uten barna eller reise på weekendturer. Siden vi har veldig lite voksentid, prøver vi å sette pris på den tiden vi har og livet slik det er nå. Nemlig håndballkamper og henting i barnehagen og Peppa Gris. Er det et problem for deg?

At andre ikke er like superengasjert i barna sine og ikke elsker å være med på alt de driver med, gjør dem ikke til dårlige foreldre. Men når vi stiller på dugnad (ikke fordi det er så sabla gøy for oss heller, men fordi ellers ville det ikke gått rundt for idrettslaget eller barnehagen ville ikke fått juletrefest), så er det ikke så festlig at andre definerer sin tid som så mye viktigere enn vår. Og det er det de i praksis gjør. Alle har det travelt, alle har mer enn nok med sitt, men hvis man ønsker at barna skal på skoletur eller at laget skal ha innetrening om vinteren, må man få ræva ut av sofaen eller droppe en økt på SATS en gang eller to i året. Folk må gjerne ha så mye voksenliv de bare ønsker og orker, men med barn følger det visse forpliktelser- som foreldremøter- som ikke burde komme som noen megaoverraskelse på noen.

Andre foreldre kan vel kjøre og hente barna sine som de selv vil? Jeg har støtt og stadig bilen full av datterens håndballvenninner og det har aldri falt meg inn å klage over det eller tenke at "foreldrene til Trine er jammen sløve!". Men hvis foreldrene til Trine hadde sendt henne på døra mi for å sitte på tre ganger i uka uten avtale, hadde jeg blitt like forbauset som hvis Tom på jobben satte de skitne kaffekoppene sine på pulten min og forventet at jeg skulle ordne det for ham  

Men nei, det foregår ikke noe veldig rart i hodet mitt, jeg har ikke blitt sprø etter at jeg har fått barn. Men livet har endret seg for oss, særlig etter at yngstemann ble førdt og rammene er trangere enn hva de var. For en periode. Da synes jeg det er det naturlige å gjøre det beste ut av det, framfor å gnåle om at jeg aldri får dra på fest og weekendturer. Har ærlig talt aldri tenkt på at andre kunne ta seg nær av det.

 

Anonymkode: 882b6...335

[makkapakka]

hadde vi som voksne tatt voksentid og gått ut på fest i blandt, osv. så hadde du vel kommet med et langt innlegg om omsorgssvikt. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, SykkelJenny skrev:

Jeg fikk barn tidlig og etter at de kom til verden så fant jeg heldigvis andre verdier i livet enn fest og moro. Nå når barna er voksne og flyttet hjemmefra så er fest det siste jeg kunne tenkt meg å bruke helgene på. 

Når det kommer til kjøring og deltagelse på fotballtrening/fotballturneringer så er man helt avhengig av de foreldrene som stiller opp. Min mann var fotballtrener i barnas oppvekst og jeg var tilstede på hver kamp de spilte. Det er utrolig kjekt å følge barnas fritidsaktiviteter og ikke minst så er det veldig sosialt og man knytter bånd til andre foreldre som er gull verd da og ikke minst senere i livet når barna begynner å farte ute mer og mer på egenhånd. 

Mannen min har selv vært aktiv i fotball i alle år og han fortalte stadig hvor trist det var at foreldrene aldri stilte opp på kamper han spilte. Han var fast bestemt på at han selv skulle være en deltagende og tilstedeværende far i barnas oppvekst og det har han vært. For barna er det trist om foreldrene aldri stiller opp - og det er noe foreldre virkelig bør ta innover seg. 

Hva mener du et voksenliv er? Det er foreldrene selv som har valgt å sette barn til verden og det følger faktisk endel plikter med det. Et voksenliv for meg er å ta ansvar for de valg en tar i livet enten man velger å få barn eller velger et liv uten barn. 

Men det er jo en forskjell på å kvele barnet og å ikke være der i det hele tatt.. Jeg snakker ikke om de som er med på kamper, men de som skal være med på alt og forventer det samme av alle andre. Selvfølgelig har man plikter når man får barn, men om man går glipp av en eneste trening i året så er det jo fullstendig krise for enkelte, og nåde de foreldre som ikke står å ser på hver bidige trening i regn og i sludd. Det er disse foreldrene jeg ikke forstår.

Anonymkode: a3622...3f5

[FantasDick]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fotballkamp er greit, men treninger skal de også stille opp på.. Hva med å gi, ikke bare deg selv, men barna litt pusterom!

Anonymkode: 4c339...24b

For å si det sånn; jeg hadde ønsket at mamma stilte på litt flere treninger da jeg var ung. 

Om du snakker til meg direkte så har jeg bare en baby 4 mnd så hun kan ikke få så mye pusterom enda, men jeg er på ingen måte en sånn mamma som lever KUN for barna. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, PositivPessimist skrev:

Man er ingen dårlig forelder selv om man tar seg en fest innimellom, drar på kino med andre voksne og ikke alltid er med på dugnad.

 

Men hos veldig mange så skjer det noe når de får barn. Ikke bare det åpenbare at man nå har en person til å ta hensyn til, men noen kjenner kanskje at det er andre ting de heller vil prioritere.

Jeg har en liten sønn på 7 mnd. Jeg kjenner at jeg savner alenetid akkurat når jeg bil ha det. Men på den andre siden, så kjenner jeg også at tiden er dyrebar. Ettermiddagene f.eks går fort, og da er det godt å ha helgene sammen med pappaen og sønnen.

Da sier det seg selv at man må velge bort litt av hva man gjorde før barna. Men det betyr ikke at jeg aldri tar en fest e.l. Det blir bare i en annen skala  

 

Når det gjelder foreldre som kun har fokus på barna i form av dugnader hver helg, fotballtreninger, kamper osv. så er det deres valg. Men jeg håper for dems del at de gir litt plass til seg selv også. 

Barna er viktige, og de trenger trygghet, omsorg og foreldre som er tilstede. Jeg tenker at man bare må finne en balanse, så alle behov (også alenetid og voksenliv) blir ivaretatt.

Jeg "kjenner" en dame.. Som har gitt ALT for barna sine. Hun har kjørt på kamper, vert med på cup, trent med barna... Rett og slett ofret alt for guttene sine og fotballinteressen dems... Plutselig så hadde mannen funnet seg en ny. De er skilt i dag. Guttene er mer opptatt av spill enn fotball nå... Jeg skjønner at det ble kjedelig for mannen hennes..

Anonymkode: 4c339...24b

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mange av dere har liksom kapitulert etter at dere fikk barn. Dere gjør aldri voksenting lenger, tar aldri en fest, drar aldri på ferie uten barna, skaffer aldri barnevakt så dere kan ha en alenekveld uten barna. Jeg får inntrykk av at barna er kilden til trygghet og lykke, og ikke livet, ektefelle og familie. Gledene i hverdagen er dugnader med fotballaget til barna, få lov å se på hver eneste trening barna har, kjøre land og strand rundt for å stille på kamper, sitte i foreldremøte-styret og fotballstyret og arrangere dugnader og kakebaking på kryss og på tvers. 

Jeg forstår ikke dette, men prøv gjerne å forklar meg. Hvorfor alt av liv går til barnet og alt annet blir uviktig? Hvorfor er dugnad så moro? Hvorfor mener mange av "dere" at foreldre som ikke er like engasjert i barnet, som dere er, er dårlige foreldre?

Det har vært flere tråder som omhandler temaer som "foreldre stiller ikke på dugnad, bør jeg kaste ut barnet av laget?" "Jeg ønsker å være med på hver eneste trening, men ender alltid opp med å fylle opp bilen med andres barn i tillegg" Hva foregår i hodene deres? Hvorfor må alle foreldre på død og liv være like engasjerte som dere? Er man en dårlig forelder bare fordi man også har et voksenliv?

Jeg forstår virkelig ikke, opplys meg..

Anonymkode: a3622...3f5

Nå har jeg en treåring, som ikke spiller fotball, men jeg kan svare for meg selv. 

 

Før jeg fikk barn trodde jeg at jeg ville ha behov for å opprettholde voksenlivet, ha barnevakt, gå på fester og ha lange søndager på kafé med voksne samtaler. 

 

Så fikk vi datteren vår, og jeg var en annen i det sekundet hun ble født. Jeg ammet en gang i timen i perioder, og det lille nurket var alt jeg kunne tenke på. Hennes behov gikk foran mine, alltid. Gradvis er det slik at hun ikke trenger meg så mye lenger, som hun gjorde i starten. Jeg er fortsatt sosial med andre voksne. På jobb, på lekeplass og på trening. Fester frister ikke, men rødvin en fredag hos et vennepar mens treåringen overnatter hos besteforeldre er kjekt. 

 

Ettermiddagen er kort etter jobb og barnehage, så det er stort sett kun handling og trening vi voksne går ut av huset for. Ellers koser vi oss sammen. Skaper en trygg base for å ha et trygt og velfungerende barn. 

 

Jeg ser at andre med 2-3åringer med god samvittighet tar seg en ukes barnefri, som det kalles. For meg, mine verdier som mor og mitt barn er det ikke aktuelt. Min datter liker å overnatte hos besteforeldre, men en uke opplever jeg som altfor lenge når hun stadig har behov for mamma og pappa som sitt tryggeste utgangspunkt. Og det krever tid sammen. 

Jeg har en annen foreldrerolle enn det jeg forestilte meg som gravid. Jeg opplever ikke at jeg valgte å leve mest for min datter og hennes helse, trivsel og utvikling - men det er slik, det er viktigere enn alt annet. 

Vi voksne investerer i forholdet vårt, med dates, både hjemme og ute. Vi har gode samtaler, koser oss med mat, vin og film og har god sex. Men jeg er ikke først og fremst kjæreste som min viktigste rolle. Jeg er mor først. Kanskje det er "farlig" på sikt, men det er slik for meg. 

Anonymkode: 61650...d21

[Gjest Sisti]

Jeg kjenner mange småbarnsforeldre - alle mine søsken, kolleger og nesten alle mine venner er det. INGEN av de er slike som du TS beskriver, at de aldri gjør voksenting. Joda, de første 2-3 årene av barnas liv er de kanskje litt utilgjengelige (og det har jeg full forståelse for), men så "blomstrer" de opp igjen. De fleste greier begge deler - å delta på dugnader, være tilstede på kamp, men samtidig gjøre voksenting. 

Så jeg syns nå egentlig det høres ut som det er omgangskretsen din som er litt rar. Tiltrekker du deg bare ensporede mennesker? 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg "kjenner" en dame.. Som har gitt ALT for barna sine. Hun har kjørt på kamper, vert med på cup, trent med barna... Rett og slett ofret alt for guttene sine og fotballinteressen dems... Plutselig så hadde mannen funnet seg en ny. De er skilt i dag. Guttene er mer opptatt av spill enn fotball nå... Jeg skjønner at det ble kjedelig for mannen hennes..

Anonymkode: 4c339...24b

Det var dagens grundige analyse, skjønner jeg. Jammen godt gjort å trekke konklusjonen at det var mors oppfølging av barna som tok kverken på ekteskapet. Strengt tatt kan det vel være tusen andre grunner til at det gikk skeis, som du ikke vet om?

Ikke meningen å unnskylde damen, det kan godt hende hun var fullstendig ensporet og aldri ofret mannen sin en tanke. Men jeg har også "kjørt på kamper, vært med på cup, trent med barna" (dette er ikke så veldig uvanlig, eller?), og ekteskapet mitt lever i beste velgående. Ikke bare det, jeg har en bror der BÅDE han og kona har vært trenere og lagledere innen hver sin sport i årevis. De er også gift fremdeles!  

Anonymkode: 882b6...335

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har blander du sammen mye rart, synes jeg.

Jeg er nok en av dem du sikter til. Vi har aldri barnevakt, fordi familien bor langt unna og vi har tre små barn, og et av dem har spesielle behov. Derfor drar vi aldri ut uten barna eller reise på weekendturer. Siden vi har veldig lite voksentid, prøver vi å sette pris på den tiden vi har og livet slik det er nå. Nemlig håndballkamper og henting i barnehagen og Peppa Gris. Er det et problem for deg?

At andre ikke er like superengasjert i barna sine og ikke elsker å være med på alt de driver med, gjør dem ikke til dårlige foreldre. Men når vi stiller på dugnad (ikke fordi det er så sabla gøy for oss heller, men fordi ellers ville det ikke gått rundt for idrettslaget eller barnehagen ville ikke fått juletrefest), så er det ikke så festlig at andre definerer sin tid som så mye viktigere enn vår. Og det er det de i praksis gjør. Alle har det travelt, alle har mer enn nok med sitt, men hvis man ønsker at barna skal på skoletur eller at laget skal ha innetrening om vinteren, må man få ræva ut av sofaen eller droppe en økt på SATS en gang eller to i året. Folk må gjerne ha så mye voksenliv de bare ønsker og orker, men med barn følger det visse forpliktelser- som foreldremøter- som ikke burde komme som noen megaoverraskelse på noen.

Andre foreldre kan vel kjøre og hente barna sine som de selv vil? Jeg har støtt og stadig bilen full av datterens håndballvenninner og det har aldri falt meg inn å klage over det eller tenke at "foreldrene til Trine er jammen sløve!". Men hvis foreldrene til Trine hadde sendt henne på døra mi for å sitte på tre ganger i uka uten avtale, hadde jeg blitt like forbauset som hvis Tom på jobben satte de skitne kaffekoppene sine på pulten min og forventet at jeg skulle ordne det for ham  

Men nei, det foregår ikke noe veldig rart i hodet mitt, jeg har ikke blitt sprø etter at jeg har fått barn. Men livet har endret seg for oss, særlig etter at yngstemann ble førdt og rammene er trangere enn hva de var. For en periode. Da synes jeg det er det naturlige å gjøre det beste ut av det, framfor å gnåle om at jeg aldri får dra på fest og weekendturer. Har ærlig talt aldri tenkt på at andre kunne ta seg nær av det.

 

Anonymkode: 882b6...335

Ingen har jo sagt at dere er dårlige foreldre fordi? Men mange av "dere" syns motsatt.. Der er poenget.

Anonymkode: 4c339...24b

[Gjest Ms. Daisy]

Er en mamma som sjeldent går på fest. Trives godt hjemme med mann og barn og føler vel at en fest gir meg heller lite og ikke føler jeg at jeg går glipp av noe. Nå når barna har blitt større så kan vi gjøre ting litt selv og bruker da tiden på enten å gå tur eller trene.

Dugnad er ikke gøy det kan jeg bare si, men det er et must når man skal ha barn med på idretter. Viktig at man stiller opp og gjør en innsats.

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ingen har jo sagt at dere er dårlige foreldre fordi? Men mange av "dere" syns motsatt.. Der er poenget.

Anonymkode: 4c339...24b

Synes mange av "oss" motsatt? Det har jeg ikke fått med meg. Og det er mitt poeng: det at du synes andre bruker (for) mye tid og energi på barna sine, betyr ikke nødvendigvis at de ser ned på alle andre som ikke gjør det. Hvis det er den gruppen du ønsker svar fra, burde overskriften vært "dere som ser ned på andre", ikke "dere som puster og ånder for barna". For det er fullt mulig å bruke mesteparten av tiden sin på både små og større barn uten at det betyr at alle andre må gjøre det samme.

Men jo, jeg skal innrømme at hvis det er foreldre som aldri er på håndballkamp, så synes jeg det er sløvt. Litt fordi jeg er gift med en mann som hadde foreldre som aldri stilte opp på noe som helst, og jeg vet hvor sårt det er. Det betyr ikke at alle må være med på alt, hele tiden- og sånn tror jeg ærlig talt det store, store flertallet tenker.

Anonymkode: 882b6...335