Jeg er så sliten av min egen datter.

[AnonymBruker]

Jeg tar imot seriøse svar fra alle, med barn eller ei

Anonymkode: 9c6e7...3ce

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

TS burde være intelligent nok til å forstå at dersom barnet er intelligent så responderer barnet SVÆRT dårlig på ordet "nei": det gir jo ingen mening...

Intelligente barn og foreldre som ikke håndterer det er en dårlig kombinasjon.

 

Anonymkode: b3878...b6e

Så hva er ditt råd? 

Anonymkode: 873b3...59f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk til deg for svar du som har samme problem. Og masse av sympati til deg også, det er ikke lett dette. 

Ja, alt er en maktkamp, og selvom jeg viser klare grenser og nulltolleranse for slik oppførsel har det ikke hjulpet til nå. Har også prøvd med andre type ting, som belønningsystem osv. Det var det bare å droppe til slutt. 

Jeg har også prøvd det å roe hun på fanget, men da blir hun som regel helt mark. Åler seg ned og tar helt av. Dermed er det "lettere" å sitte ansikt med ansikt til hun og snakke rolig. Det funker, men med en gang hun har lovet bot og bedring og jeg virkelig ser anger i ansiktet hennes, så starter hun igjen med noe annet eller det samme. Og måten hun snakker til meg på, kan på en måte minne litt om hvordan er trassen 14 åring snakker til sin mor. Jeg skjønner ikke hvor det kommer fra, for her i huset snakker ingen på den måten. 

Hun er en så herlig jente egentlig, og akkurat som din er hun en helt herlig jente å ha med og gjøre i barnehagen. Da må det jo være meg? Jeg lurer på om jeg kan være blind for egne feil, jeg lurer på om jeg kan ha skyld i dette tross at jeg ikke ser det. 

Jeg skal ta en snakk med helsestasjon rett over nyåret.

 

Anonymkode: 9c6e7...3ce

Helsestasjonen og andre kan ikke hjelpe deg her. Din datter er intelligent og forstår ar du ikke håndterer henne. Da er det null respekt. Man kan ikke trylle på seg intelligens og være et strategisk tenkende menneske om man ikke er det. 

Anonymkode: b3878...b6e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tar imot seriøse svar fra alle, med barn eller ei

Anonymkode: 9c6e7...3ce

Ikke alle foreldre som er så ydmyke, det må jeg si  Jobber som lærer - så hatt med en del merkelige foreldre å gjøre  Du virker som du gjør en meget god jobb, stå på! Har dessverre ikke så mange flere råd å komme med. Forhåpentligvis er det bare en fase. Har du prøvd å snakke med henne om dette? Om hvorfor hun oppfører seg som hun gjør? Går an å ta det over en hyggelig aktivitet dere to gjør sammen  - slik at samtalen blir litt mer hverdagslig og ikke så skummel/formell. Om hun liker å male/tegne eller ligndende for eksempel. Så må man selvsagt være litt lur når man snakker om slike ting med barn, de må jo "lures" litt inn på det man vil ha svar på. Kanskje du kan spørre litt forsiktig om hvordan det er å ha søsken osv, nevne deg selv om du har søsken og hvordan du synes det var da du var liten. Dette ble mye svada, håper du får bruk for noe av det

Anonymkode: 71382...518

[AnonymBruker]

Nå kan jeg kun snakle ut i fra egen situasjon, men den var veldig lik din. Her så barnehagen det samme og vi ble henvist til ppt, som igjen henviste til bup. Min datter fikk diagnosen adhd og ble en roligere versjon av seg selv etter medisinering og myyyyye tålmodighet her hjemme. 

Jeg skjønner veldig godt at du synes det er tungt. Det er beinhardt å bli møtt med motstand uansett hva man sier og gjør. Jeg sier ikke at din datter har noen diagnose, men å komme i kontakt med noen som kanskje kan hjelpe kan uansett være en god ide. Det kan være veldig godt å få litt profesjonelle tips.

Anonymkode: 23bca...7de

[AnonymBruker]

Ja, og et tips vi har fått: les om rådene som blir gitt til foreldre med ADHD. Glem diagnosen (hvis ingen finner det relevant å utrede for), men tipsene for å håndtere uønsket atferd der og da, i situasjonen. For de er de samme, og målet er det samme, at hun skal få høyere frustrasjonsgrense og mer hensiktsmessig sinnemestring. Det er atferden du vil endre, ikke barnet. 

Anonymkode: 873b3...59f

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så hva er ditt råd? 

Anonymkode: 873b3...59f

1) Ta et steg til siden og senk skuldrene 

2) Ikke ha kort lunte - vær mer betraktende

3) Bruk ordet "nei" nesten aldri

4) Fokuser på hva hun kan gjøre / si istedenfor og pek på konsekvenser (x blir lei seg etc.)

5) Bruk aldri trusler mot et intelligent barn 

6) Ikke kommander/instruer

7) Vær tålmodig - tenk "så søt hun er" - og vær rolig og ikke oppfarende 

8) Avled og led henne/deg over på noe annet spennende (en aktivitet eller annet) 

M.m 

Anonymkode: b3878...b6e

[Banks]

Trassalder= selvstendighetsalder.

 

hun minner meg om meg selv som barn. Ulydig, utrolig sosial og klengete, bråkete og ekstrem energi. Jeg sliter med konsentrasjonsvansker og ADHD. 

Bare en tanke.  

[absinthia]

Du hat fått mange gode råd, så,jeg tenkte jeg bare skulle komme med noen trøstens ord.

Noen barn tar det bare litt lengre tid å lære enkelte ting, så det er ikke så ofte som en selv tror at man har feilet totalt i oppdragelsen. Man må bare fortsette å sette grenser, gi omsorg og positiv oppmerksomhet og aldri, aldri gi opp .  Du har tiden for deg. 

 

Jeg har fem barn, noen store, noen små og en midt i mellom. De har hatt sine forskjellige punkter der det har krevdes mer oppdragelse enn de andre søskene, alle sammen. Jeg har revet meg selv mye i håret over ting som aldri så ut til å bli noe særlig bedre, men plutselig en dag, så oppdager man at det faktisk går inn. Jeg er fortsatt litt himmelfallen over at de to som har fløyet ut av redet, har blitt så bra folk som de har blitt, spesielt siden jeg ofte følte meg mislykket over å komme til kort.  Det som var en skikkelig utfordring da de var små, har nå blitt omstrukturert til å bli  en av deres gode egenskaper. 

Ser dette hos den mellomste også. At han er noe nærtagende, hissig og ikke legger fingrene i mellom når han skal si sin mening , fører også til at han reagerer på når andre blir behandlet dårlig og ikke er redd for å si sin hjertens mening om dette, selv til det som skal være autoriteter for han. 

Prøv å tenk at du skal kanalisere disse egenskapene som nå er plagsomme mot noe bra, så blir det lettere for deg, på grunn av at du kanskje endrer tenkemåte.

Lykke til!  

[AnonymBruker]

Jeg har den største medlidenhet med deg!

Har selv hatt en trassunge som var som en engel i barnehage og på skole, men som var et troll hjemme. Ikke at hun slo, rotet og griste, men hun var ekstremt trassig og viljesterk. Slik var hun fra hun kunne gå til hun kom i puberteten. Jeg prøvde å få hjelp hos helsestasjon og skole, men ingen forsto situasjonen. Hun holdt på  å drive meg til vanvidd. Men da hun ble tenåring var det som om noen vridde en bryter; dyktig på skolen, snusfornuftig, høflig og jevnt over veldig grei hjemme og til å stole på.

Hun har to søsken som aldri har vært i nærheten av å være så trassig som henne. Litt 3-4 års trass hadde de, men stort sett bare greie, høflige, empatiske og snille. I slutten av tenårene fikk det ene av dem diagnosen add (ADHD uten hyperaktivitet).

Jeg ønsker bare å si at selv om barnets oppførsel er helt forferdelig må du ikke gi opp. Du høres ut som en god mor. Ikke nøl med å be om hjelp fra fagfolk, men vær klar over at ikke alle er like dyktige. Det er en liten jungel å finne fram til hvem som kan hjelpe dere og det er ikke lett å vite hvem som er de rette. 

 

 

Anonymkode: bd0d7...be4

[AnonymBruker]

Har du tenkt på medfødt temperament?  . Kjenner en som har en datter som ligner på din, hun var mye sint til og med som baby , Noen barn er rett og slett født med et mye mer krevende temperament enn andre, og derfor krever de mer av foreldrene når de vokser opp. Se på det som et positivt trekk selv om det er slitsomt for dere foreldre, med den viljestyrken kan hun klare seg meget bra som voksen, forutsatt at dere fortsetter med deres konsekvens-oppdragelse  .

Anonymkode: 5a905...05a

[Vera Vinge]

Jeg syns det høres ut som du gjør en god jobb, ts, og du virker veldig bevisst. Og som andre her sier, er det jo bra å gå i seg selv og se om man kan endre på ting, men det betyr jo ikke at du gjør en dårlig jobb nå. Eller at du er skyld i at hun er sånn. Sånn du beskriver samlivsbrudd og at hun har fått et nytt søsken hos far, kan man ikke utelukke at det spiller inn. Ikke nødvendigvis at hun er lei seg for bruddet, som hun jo ikke husker, men at hun reagerer på forskjellene i hjemmet, på fars nye kjæreste, på at det har kommet en baby m.m. I tillegg kan det være hun har en medfødt sterk vilje og lav frustrasjonsterskel som først og fremst viser seg med de hun er trygg på.

Jeg har selv en gutt på snart fire, som egentlig er en grei og rolig gutt store deler av tiden, men når han først blir sint, blir han helt fra seg. Og vi har hatt perioder hvor humøret hans er helt forferdelig hjemme, med høylytt gråting og roping hele morgenen og ettermiddagen. I barnehagen er han en engel, ser bare litt sliten ut til tider. Nå ha vi vært hos Øre-nese-hals-lege og avtalt fjerning av mandler og polypper, da vi nå forstår at han nok har slitt med dårlig søvnkvalitet store deler av livet, pga. snorking og søvnapné. I tillegg tror vi at han har pollenallergi. Nå ser vi et tydelig mønster hos ham, og at de voldsomme sinneutbruddene kommer når han er ekstra sliten. Det er ikke sikkert dette er relevant for dere, for jeg mener det ikke trenger å være en slik grunn for sinneutbrudd hos barn. Men om man har mistanke om at det er noe som plager dem, alt fra snorking, mye sykdom, reaksjon på mat eller annet, er det jo lurt å sjekke det ut.

[Reveenka]

Mange helsestasjoner har kontakt med barnepsykologer. Du kan spørre på helsestasjonen om å få time til rådgivning for deg og far- altså ikke for å utrede barnet - men for at du og far kan få hjelp til å sette rammer og regler i hjemmet. Det er mest sannsynlig ikke noe galt med datteren din, hun har bare svært sterke reaksjoner for tiden. Da er det viktig at dere voksne er konsekvente og tydelige. Rådgivningstimer hos barnepsykolog kan være veldig nyttige når det stormer som verst. Lykke til.   

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om dette er relevant for dere, men et tips kan være å lese om høysensitive barn og se om noe av det passer på jenta di. Barn som er høysensitive kan ofte reagere med utagering eller de kan gå motsatt vei og trekke seg helt inn i seg selv. Hsperson.no er en bra plass å starte.

Jeg synes også det høres ut som du gjør mye rett, og håper det løser seg for dere etterhvert

Anonymkode: 52c3f...311

[AnonymBruker]

Ts det er viktig at du lærer henne sosiale grenser. Hun burde ikke ha lov til å klenge på folk hun ikke kjenner feks. De er fremmede nemlig, og fremmede er fremmede. Det er en viktig sak å lære og det burde en femåring kunne!

Hvordan grensesetter du henne? Er du prinsipp fokusert? Viker du fra dine prinsipper? "Okay da..." Eller står du på ditt? Det er ikke oppdragelse å bare "suse" i bakgrunnen med dine rettelser og pekefingre - du må stå sterkt i deg selv og ikke la henne styre

Anonymkode: 10b1f...18d

[AnonymBruker]

Ts det er viktig at du lærer henne sosiale grenser. Hun burde ikke ha lov til å klenge på folk hun ikke kjenner feks. De er fremmede nemlig, og fremmede er fremmede. Det er en viktig sak å lære og det burde en femåring kunne!

Hvordan grensesetter du henne? Er du prinsipp fokusert? Viker du fra dine prinsipper? "Okay da..." Eller står du på ditt? Det er ikke oppdragelse å bare "suse" i bakgrunnen med dine rettelser og pekefingre - du må stå sterkt i deg selv og ikke la henne styre

Anonymkode: 10b1f...18d

[Gjest Mythic]

Jeg vil råde deg til å kontakte PPT for å få veiledning gjennom Marte Meo-metoden. Den er kjempenyttig for foreldre/pedagoger som står fast i samspillet med barn. Den største feilen vi gjør, er at vi bruker de samme metodene om og om igjen, til tross for at de ikke fungerer. Første bud i samhandling med barn, er at når det du gjør ikke fungerer, gjør noe annet.

Marte Meo får deg til å se hvordan du er i relasjon til barnet ditt, og veiledningen tar tak i det som fungerer, og du blir oppmuntret til å gjøre mer av det. Metoden har ikke fokus på det negative og det som er utfordrende, men gir en positiv vinkling på det som fungerer. 

Hva fungerer? Tenk litt på det, og gjør mer av det

[AnonymBruker]

Dette høres slitsomt ut, og hun høres ut som en "bortskjemt" jente. Ei som er bortskjemt på ting, snop, vilje og kontroll. Dette står jo i sterk kontrast til det siste avsnittet du skriver, der du sier du er veldig konsekvent. 

En ting er sikkert og det er at alt er relativt. Det som er konsekvent og strengt for deg, trenger ikke å være det hos meg. 

Det kan høres ut som at jenten din er sjefen over dere alle sammen, og hvis du har vært streng og konsekvent i 5 år - hvor har hun da det fra at hun kan styre som hun vil rundt foreldrene sine men ikke feks i bhg?

kanskje du og far ikke er enige? kanskje dere og besteforeldre ikke er enige og på samme plan? Kanskje hun har skjønt at dere ikke er konsekvente ute blant folk? kanskje  kanskje kanskje

Jeg råder deg til å ta kontakt med helsestasjonen, viktig å ta tak i dette så snart som mulig etter mitt skjønn. 

.....tommelfingerregelen er at barn snur etter 3 dager... dette gjelder på mange områder... søvn... vaner... masing etter snop... osv osv osv... men det forutsetter at man faktisk er konsekvent da

Anonymkode: 915d6...2e9

[AnonymBruker]

Hei dere, takk for alle svar som har kommet. Jeg har ikke rukket og komme innom før nå

Nå var det mye å svare på her, men jeg tar alle råd til meg, dette setter jeg pris på. 

Jeg er veldig konsekvent som sagt, jeg gir meg ikke uansett hvor mye hun maser. Jeg har veldig god råd, men har klart å ikke falle i fella å skjemme dem bort på ting og tang. De får når de trenger noe, og en gang i blandt utenom når jeg ønsker å gi en oppmerksomhet, men her i huset driver vi ikke med kjøpefest. Godteri er jeg også streng på. Godteri har jeg kun! i huset på lørdager, og såklart i jula og sånne dager.  Jeg skjønner det virker rart at hun skal oppføre seg sånn mtp at jeg er så konsekvent som jeg sier, hun var som sagt et englebarn frem til hun var 3 og så snudde det helt om. 

Men ja, hun prøver å ta kontroll veldig ofte, det er rart hun ikke gir seg. Hun ekstremt sta og viljesterk. 

Jeg lar hun forresten ikke klenge på fremmende, jeg tar hun bort med en eneste gang. Beklager så mye til vedkommende, og snakker med hun der og da. Pluss en ordentlig samtale om dette når vi kommer hjem. Men det blir fort glemt. 

Nå føler jeg at jeg har snakket så mye negativt her. Hun gjør positive ting hver dag også. Idag har ting vært rolig, og istad når vi lå og leste bok på soffaen, så begynte hun å stryke meg på armen, så meg inn i øyene , sa hun var glad i meg og ga meg en nuss på kinnet . Jeg ville dele det med dere også

Anonymkode: 9c6e7...3ce

[AnonymBruker]

Herregud om jeg kjenner meg igjen i dette. Har selv tre barn og alle må oppdras forskjellige pga de er forskjellige. Har selv ei jente som virkelig var en prøvelse i barndommen. Har slitt mye med henne, egenrådig, sta og egen og tester grenser uansett hva. Har prøvd mye , men det ble da folk av henne også 

Har mottatt mye kritikk pga henne, at jeg ikke hadde grenser og at hun fikk gjøre som huin vile, hun måtte vel ha ADHD, tourettes, ja diagnosene var endeløse.

Har vært gjennom mange tester pga helsesøstrene klarte heller ikke å roe henne.eller komme med gode nok råd.

Hun bare var veldig aktiv, sta og egen og gjorde det på sin måte.

Viktig å ha strenge og klare grenser samtidig som man skryter veldig når ting går greit . Det hjelper veldig. Og snart skjønner de grenene , man trenger ikke å si så mye.

Nå er alle mine voksne og de er fine folk hele gjengen, men barn er ulike og det kan være en prøvelse.

 

Lykke til

Anonymkode: 88db2...f1a