Jeg er så sliten av min egen datter.

[AnonymBruker]

Først og fremst vil jeg si at jeg elsker hun høyere enn himmelen. Hun er det vakreste og beste jeg har. Men hun sliter meg ut. Hun er snart 5 år, om noen uker. Hun er forstatt ekstremt trass. Hun er typen som skriker for alt, hun spør om å få ting hele tiden og lager mildt sagt et hælvete hver gang hun ikke får det. Hun er ikke takknemlig for noe heller. Hun maser og er kranglete konstant og hører aldri på noen ting jeg sier. Hun kan finne på å slå meg når hun blir sint også. Hun svarer meg frekt og bryr seg ikke om om tilsnakk. Hun er ekspert på å grise og rote og går  rundt og trykker ut promper og raper mye, gjerne rundt middagsbordet hos andre. Hun er veeeldig sosial, såpass at det blir veldig masete for alle. Hun skal nemlig snakke og mase på alle ukjente og gjerne klenge på dem. 

Greia er at jeg skjønner ikke hvorfor hun er sånn, jeg er veldig konsekvent i det jeg sier. Hun kommer fra et godt hjem hvor hun har alt hun trenger og får masse kjærlighet og oppmerksomhet. Hun får ikke det hun alltid peker på. Hun får verken for mye eller for lite. Hun har det bra, trives også i barnehagen hun går i. Der har hun også mange venner, så hun får god kontakt med andre barn. Hun vet egentlig rett og galt, er veldig flink å vise empati og er kjempe snill når hun et grei. Men det går mest i denne trassen nå. Jeg tenker mange ganger at jeg har "feilet" æ. Feilet i oppdragelsen, men jeg kan bare ikke se hva jeg skulle gjort anderledes. Jeg vil så gjerne at vi kan ha et hyggelig familieliv, men nå er det langt i fra hyggelig. 

Jeg ønsker råd og innspill, samt at jeg ikke øns

 

Anonymkode: 9c6e7...3ce

[AnonymBruker]

Det ble noe feil med innlegget, så det ble ikke ferdig skrevet. 

Men ønsker seriøse svar

Anonymkode: 9c6e7...3ce

[Xanadus]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det ble noe feil med innlegget, så det ble ikke ferdig skrevet. 

Men ønsker seriøse svar

Anonymkode: 9c6e7...3ce

Det er vanskelig å gi deg gode råd bare på bakgrunn av infoen du skrev. Har du snakket med barnehagen om datteren din? Hvis ikke,  så er det en fin plass å begynne. Jeg tenker at det kan være at,  selv om det ikke virket slik, utifra det du skriver, du trenger rådgivning vedr. Hvordan du skal takle henne og råd om oppdragelse. Det kan også være at datteren din sliter med noe, enten tanker, opplevelser. Kan hun ha en slags diagnose eller noe? Men som sagt, det er umulig å vite for oss som ikke kjenner henne. Mitt råd er: kontakt barnehage og/ eller helsestasjon, for rådgivning/vurdering. 

[AnonymBruker]

Da må det være noe som plager barnet slik at hun oppfører seg slik. Mangel på anerkjennelse fra noen kan skape dette. Da er negativ oppmerksomhet bedre enn ingen oppmerksomhet. Det kan virke som om barnet ditt er stresset for noe. 

Du nevner ikke noe om far, er han i bildet? 

Hvordan er barnets relasjon til andre familiemedlemmer? 

Anonymkode: 20c82...09d

[AnonymBruker]

Beskrivelsen er ganske lik som min datter (samme alder). Hun klenger ikke på fremmede, men lager et hælvete for oss over bagateller. I barnehagen er hun blid, sosial, empatisk, morsom, leker med alle, aldri sint. De beskriver henne som 'moden'. Hjemme... Vi slåss og krangler, hun brøler, slår, kaster ting, skal bestemme og kontrollere ALT og "klikker" for detaljer. Det er klart det er 'noe' ved samspillet i familien, som vi forsøker gjøre noe med. Ekspertene vi har snakket med sier hun trenger ekstremt klare og ganske strenge grenser. Men det har vi, allikevel blir ALT en maktkamp, hun tester oss (hun er lik mot faren, og til en viss grad storesøster). Storesøster var og er viljesterk, men ikke slik.

Har desverre ikke så mye råd å komme med, men bøtter av sympati. Søvn og mat er viktig hos oss, med det kan vi forebygge mye. Og nulltoeranse for slåing, sparking, kasting, brøling. Og dere/du må reagere likt HVER gang det skjer, slik at det blir forutsigbart: :begynner hun å bråke, blir hun satt på fanget og holdt der til hun er rolig, så er det klem og "jeg er glad i deg", hver gang. Det har tatt brodden av mye her. 

Anonymkode: 873b3...59f

[AnonymBruker]

Takk for svar dere

Ja, jeg har snakket med barnehagen, de deler ikke min bekymring. Dermed så må det jo være noe oå hjemmebane, men jeg kan ikke skjønne hva. Jeg er en oppegående mor, kjærlig og både viser og forteller henne at jeg er glad i henne hver dag. Jeg aktivister henne mye, men hun er også flink til å tusle med ting alene de dagene vi ikke gjør så mye. Og det er kjempe bra. Vi er sosiale og hun har som sagt alt hun trenger,hun mangler ikke noe i livet sitt. Hun har også en far som er godt i bilde, men vi er dessverre ikke sammen lenger. Han har fått en ny baby for 8-7 måneder siden, og jeg lurer litt på om det kan ha noe med det å gjøre, men hun har uansett hatt litt av disse tendesene før også. Men frem til hun var ca 3 så var hun nesten et englebarn, så kontrasten er stor. Men det har ikke skjedd noe drastisk i livet hennes. Jeg og far gikk fra hverandre når hun var 2 så dermed kan det ikke være en reaksjon på dette heller. 

 

Jeg må nesten legge til en ting til, at jeg også har et eldre barn, og de er som natt og dag. Han er nemlig utrolig høfflig, hører som regel alltid og er aldri sinna. Jeg kjører jo samme barneoppdragelse på begge. 

Anonymkode: 9c6e7...3ce

[AnonymBruker]

Takk til deg for svar du som har samme problem. Og masse av sympati til deg også, det er ikke lett dette. 

Ja, alt er en maktkamp, og selvom jeg viser klare grenser og nulltolleranse for slik oppførsel har det ikke hjulpet til nå. Har også prøvd med andre type ting, som belønningsystem osv. Det var det bare å droppe til slutt. 

Jeg har også prøvd det å roe hun på fanget, men da blir hun som regel helt mark. Åler seg ned og tar helt av. Dermed er det "lettere" å sitte ansikt med ansikt til hun og snakke rolig. Det funker, men med en gang hun har lovet bot og bedring og jeg virkelig ser anger i ansiktet hennes, så starter hun igjen med noe annet eller det samme. Og måten hun snakker til meg på, kan på en måte minne litt om hvordan er trassen 14 åring snakker til sin mor. Jeg skjønner ikke hvor det kommer fra, for her i huset snakker ingen på den måten. 

Hun er en så herlig jente egentlig, og akkurat som din er hun en helt herlig jente å ha med og gjøre i barnehagen. Da må det jo være meg? Jeg lurer på om jeg kan være blind for egne feil, jeg lurer på om jeg kan ha skyld i dette tross at jeg ikke ser det. 

Jeg skal ta en snakk med helsestasjon rett over nyåret.

 

Anonymkode: 9c6e7...3ce

[AnonymBruker]

Den man elsker tukter man, og små barn elsker sine foreldre mer enn noe annet, innerst inne. 

Nei, jeg vet ikke, jeg. Jeg synes det høres ut som dere er kommet inn i en vond sirkel hvor alt går ut på det samme hver dag. Du reagerer likt hver gang, du er konsekvent osv. Hva med å endre reaksjonene dine? Du skriver veldig lite her, så jeg vet ikke helt hva jeg skal komme med av eksempler... 

Hva med; hun begynner å prompe ved middagsbordet, og da tar du henne ut av hele situasjonen uten å nevne et ord om hva hun gjør galt. Ta henne med deg ut i stua og si at nå er du ferdig med å spise. 

Endre grensene. Gi etter litt her, stram inn litt et annet sted. Jeg tenker at hun trenger en annen behandling og reaksjon enn det du gir henne nå. 

Anonymkode: 059c8...151

[Arabella]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg må nesten legge til en ting til, at jeg også har et eldre barn, og de er som natt og dag. Han er nemlig utrolig høfflig, hører som regel alltid og er aldri sinna. Jeg kjører jo samme barneoppdragelse på begge. 

Anonymkode: 9c6e7...3ce

Der gjør du en feil. Det er du ikke alene om, hvis det er en trøst. Barn er forskjellige og må tas forskjellig. Det blir feil og mislykket å bruke silkehanskene på stridige barn og stryke dem medhårs alltid. Husker du på å være ekstra oppmerksom mot ditt eldste barn?  

[AnonymBruker]

Vet du, det kan være det jeg gjør feil ja. Det er jammen meg så sant. Barn er såklart forskjellige, dette blir bare vanskelig å snu. Takk for innspill. 

Jeg husker oppmerksomhet til største ja, vi har blandt annet alenekveld to kvelder i uken hvor vi spiller spill eller ser en film. Dette merker jeg styrker oss godt. Ellers er jeg flink til og ikke glemme han oppi "kaoset" med søsteren. Jeg passer på å være tilstedeværende.

Jeg gjør også ting alene med jenta mi, men litt andre aktiviteter

Så gjør vi også mye sammen som en familie. Søskene har et godt forhold.

Anonymkode: 9c6e7...3ce

[AnonymBruker]

Hvis ungen ikke hører etter må du være konsekvent med hvilke følger det får. Aldri la ungen vinne en "jeg vil gjøre det/jeg vil ha det"-diskusjon, da skjønner hun at det funker å mase. Utfør konkrete "straffer" hvis ungen er ulydig, som at de må sitte på en stol i fem min. Eller f.eks at hvis de ikke oppfører seg får de ikke dessert osv. Da skjønner de etter hvert at det ikke lønner seg, men "straffene" er harmløse. Og ros når ungen gjør noe bra som hun skal. Dette er vel noe av det viktigste  du må bare la ungen hyle hvis det er det hun gjør når hun blir sur. Det går over før eller siden hvis du er konsekvent. 

Anonymkode: 0379b...82d

[Arabella]

Dette var godt å lese, synes jeg. Du er flink .

Edit: Dette var til AB 3ce.

Endret 21. desember 2015 av Arabella

[AnonymBruker]

Men det er ikke sikkert at du gjør noe galt. Hun bare trenger mye/er krevende. Og det er slitsomt, hun tester deg og tester grenser og gjør det konstant. Da blir hele hverdagen en test og en maktkamp, og det er utrolig utmattende. Hos oss stiller også barnehagen seg helt uforstående til at det er noe som må endres/fikses, selvom de ser at hun forandrer personlighet når vi henter. Pedleder, lege og psykolog(som vi kjenner og har rådført oss hos) sier det ikke er en sak for BUP, ppt-tjeneste eller familievernkontor, det er ingen ting som skal utredes, det er ingen diagnose mistenkt. Hun er svært intelligent, det er jo en trøst. Hun trenger å få høyere frustrasjonsterskel, og lære seg sinnemestring og det er vi som må lære henne det. Og krever å bli møtt med motstand, klare grenser (sukk, vi sier jo ikke annet enn NEI). Og i tillegg alt "det vanlige": mye ros når ting går bra, ignorer uønsket adferd hvis det går(det går sjeldent hos oss, da eskalerer det), nok utfordringer, ikke overstimuler, ikke understimuler, nok hvile, nok fysisk utfoldelse(en vanskelig balansegang). Ikke bli sint selv, behold roen, reager forutsigbart.

Det at hun fungerer bra i barnehagen er et veldig godt tegn. Barn med store problemer har store problemer på alle arenaer. 

Anonymkode: 873b3...59f

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Arabella skrev:

Dette var godt å lese, synes jeg. Du er flink .

Edit: Dette var til AB 3ce.

Takk, det trengte jeg virkelig å høre nå

Anonymkode: 9c6e7...3ce

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Først og fremst vil jeg si at jeg elsker hun høyere enn himmelen. Hun er det vakreste og beste jeg har. Men hun sliter meg ut. Hun er snart 5 år, om noen uker. Hun er forstatt ekstremt trass. Hun er typen som skriker for alt, hun spør om å få ting hele tiden og lager mildt sagt et hælvete hver gang hun ikke får det. Hun er ikke takknemlig for noe heller. Hun maser og er kranglete konstant og hører aldri på noen ting jeg sier. Hun kan finne på å slå meg når hun blir sint også. Hun svarer meg frekt og bryr seg ikke om om tilsnakk. Hun er ekspert på å grise og rote og går  rundt og trykker ut promper og raper mye, gjerne rundt middagsbordet hos andre. Hun er veeeldig sosial, såpass at det blir veldig masete for alle. Hun skal nemlig snakke og mase på alle ukjente og gjerne klenge på dem. 

Greia er at jeg skjønner ikke hvorfor hun er sånn, jeg er veldig konsekvent i det jeg sier. Hun kommer fra et godt hjem hvor hun har alt hun trenger og får masse kjærlighet og oppmerksomhet. Hun får ikke det hun alltid peker på. Hun får verken for mye eller for lite. Hun har det bra, trives også i barnehagen hun går i. Der har hun også mange venner, så hun får god kontakt med andre barn. Hun vet egentlig rett og galt, er veldig flink å vise empati og er kjempe snill når hun et grei. Men det går mest i denne trassen nå. Jeg tenker mange ganger at jeg har "feilet" æ. Feilet i oppdragelsen, men jeg kan bare ikke se hva jeg skulle gjort anderledes. Jeg vil så gjerne at vi kan ha et hyggelig familieliv, men nå er det langt i fra hyggelig. 

Jeg ønsker råd og innspill, samt at jeg ikke øns

 

Anonymkode: 9c6e7...3ce

Et godt hjem, sier du. Men du bruker ord som "jævla" om en 5-åring.

Dette er foreldrenes feil - ikke en 5-årings feil! 

Anonymkode: b3878...b6e

[AnonymBruker]

Jeg har vært gjennom en hel del 3 og 4 års trass, og det kan til tider være slitsomt å måtte korrigere så mye. Man må være ganske streng, og de gangene man vil være snill så virker det av og til mot sin hensikt. Det jeg gjør er at jeg gir privilegier hvis barnet hører på meg, også blir det mindre tid til gøye ting hvis barnet bare skal tulle (da også fordi jeg blir veldig sliten av slikt i lengden). Jeg viser stort sett altid til barnet at jeg har god tid, slik at barnet ikke blir stresset. Barnet får lov til å ta på seg klær i eget tempo så langt det går. Dette tror jeg hjelper barnet til å se at det får være med å bestemme noen ting, men ikke de aller viktigste. Det værste jeg vet er å ha dårlig tid.. det kan ødelegge mye!

Anonymkode: 23de1...a04

[AnonymBruker]

Det er på en måte godt å høre fra en som har det på samme måte, greit å få høre dine tanker og opplevelser. Vi tenker mye av det samme.

Min er også veldig smart, ligger godt i utvikling, kan utrolig mye og lærer nye ting veldig fort. Nå må jeg bare klare å snu denne biten som sliter oss ut i hverdagen. 

Jeg legger meg nå, og starter en ny dag imorgen. Jeg skal sette meg ned å legge en bedre plan på dette, enn hva jeg tydeligvis har hatt til nå. 

Tusen takk for innspill og god natt

Anonymkode: 9c6e7...3ce

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Et godt hjem, sier du. Men du bruker ord som "jævla" om en 5-åring.

Dette er foreldrenes feil - ikke en 5-årings feil! 

Anonymkode: b3878...b6e

? Jeg har vel ikke brukt ordet jævla jeg? :s 

Hvor i all verden ser du det? 

Anonymkode: 9c6e7...3ce

[kjøttkaker]

1 time siden, Arabella skrev:

Der gjør du en feil. Det er du ikke alene om, hvis det er en trøst. Barn er forskjellige og må tas forskjellig. Det blir feil og mislykket å bruke silkehanskene på stridige barn og stryke dem medhårs alltid. Husker du på å være ekstra oppmerksom mot ditt eldste barn?  

Skulle akkurat til å si det samme. Barn har forskjellige personligheter, akkurat som voksne  De må håndteres forskjellig og man må ta i bektraktning deres personlighet. Jeg har ikke barn selv, så har vel egentlgi ikke lov å uttale meg - i følge "foreldreloven"

Endret 21. desember 2015 av kjøttkaker

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men det er ikke sikkert at du gjør noe galt. Hun bare trenger mye/er krevende. Og det er slitsomt, hun tester deg og tester grenser og gjør det konstant. Da blir hele hverdagen en test og en maktkamp, og det er utrolig utmattende. Hos oss stiller også barnehagen seg helt uforstående til at det er noe som må endres/fikses, selvom de ser at hun forandrer personlighet når vi henter. Pedleder, lege og psykolog(som vi kjenner og har rådført oss hos) sier det ikke er en sak for BUP, ppt-tjeneste eller familievernkontor, det er ingen ting som skal utredes, det er ingen diagnose mistenkt. Hun er svært intelligent, det er jo en trøst. Hun trenger å få høyere frustrasjonsterskel, og lære seg sinnemestring og det er vi som må lære henne det. Og krever å bli møtt med motstand, klare grenser (sukk, vi sier jo ikke annet enn NEI). Og i tillegg alt "det vanlige": mye ros når ting går bra, ignorer uønsket adferd hvis det går(det går sjeldent hos oss, da eskalerer det), nok utfordringer, ikke overstimuler, ikke understimuler, nok hvile, nok fysisk utfoldelse(en vanskelig balansegang). Ikke bli sint selv, behold roen, reager forutsigbart.

Det at hun fungerer bra i barnehagen er et veldig godt tegn. Barn med store problemer har store problemer på alle arenaer. 

Anonymkode: 873b3...59f

TS burde være intelligent nok til å forstå at dersom barnet er intelligent så responderer barnet SVÆRT dårlig på ordet "nei": det gir jo ingen mening...

Intelligente barn og foreldre som ikke håndterer det er en dårlig kombinasjon.

 

Anonymkode: b3878...b6e