Hva irriterer deg ved dine foreldre?

[AnonymBruker]

Pappa ringer aldri. Mamma ringer og klager og baksnakker folk. Alt hun sier er negativt.

Anonymkode: 606e7...e40

[Fotballflue]

At pappa er like sta og hissig som meg  

[lille_fiol]

Den 21.12.2015 at 19.40, AnonymBruker skrev:

Det irriterer (og sårer) meg at mamma er så stresset med alle juleforberedelser, at hun går rundt og glefser til og kjefter på meg i hele desember!

Anonymkode: e32c8...621

Vet hvordan du har det! Blitt bedre i år da, hjalp å si ifra at jeg har gruet meg til jul de siste årene pga dette. Det er presset som tar min mor,alt skal være så perfekt. Heldigvis skal mormor ha julaften i år, så da slipper hun det verste presset.

[AnonymBruker]

Faren min kan fort bli sur for småting, som ingen skjønner noe av. Plutselig bare skifter humøret.  

Moren min er sånn som hele tiden skal ta opp ting, feks hvis det er noe som skjedde for en stund siden så skal hun ta det opp hele tiden. Og man kommer ikke frem til noe nytt, det blir bare samme greien om og om igjen. Av andre ting så kommer hun alltid med små stikk mot andre i familien, enten det er pappa  eller meg. I tillegg har hun en tendens til å leke martyr, det er alltid henne det er synd på 

 

Anonymkode: 9736d...706

[Okapi]

Nå, i voksen alder? Kan si mye om pappa under oppveksten, men nå oppfører han seg stort sett rimelig sivilisert. Mamma er det litt verre med. Hun har aldri vært spesielt flink til å resonnere, forklare eller forsvare, men begrunner stort sett alle valg med "sånn er det bare" og "sånn blir det", som om det ikke er valg i det hele tatt. Det gjør det fullstendig umulig å ta opp uenigheter med henne, og det er også delvis grunnen til at hun har mistet kontakten med broren min. At hun nå har giftet seg med en fyr som også er sånn gjør det ikke bedre.

[AnonymBruker]

Don't get me started....

Min far har jeg god kontakt med og vi krangler aldri. Han har masse å snakke om, og vi kan prate uten opphold i seks timer når jeg er der på mine faste besøk en gang i måneden. Da lager han middag til oss og vi sitter og prater. Snakkes ellers, utenom besøkene, på telefon, sms og email hele tiden.

Jeg har ikke noe annet enn sporadisk, noen få ganger i året, sms-kontakt med min mor i dag i voksen alder, og slik har det vært de siste 8 årene. Jeg har ikke truffet henne på åtte år, og det er med fullt overlegg og med vilje. Unngår henne som pesten. Sluttet å ta telefonen når hun ringte, fordi jeg ikke orket å høre på hennes endeløse klager og kritikk over alt mulig. Blant annet hvorfor jeg ikke svarte i telefonen forrige gang hun ringte. For henne var det åpenbart sykt viktig å få klargjort. Hun kunne bruke tjue minutter på starten av en samtale kun for å snakke om DET. Hvis jeg ikke kom opp med en grunn, en god en, på hvorfor jeg ikke hadde svart, så brukte hun en halv evighet på å klage over det og kritisere. Hun forlangte og få vite HVA jeg hadde drevet med, hvor jeg evt hadde vært, da hun ringte, sånn at hun kunne få avgjøre om grunnen til at jeg ikke svarte var "godkjent" eller for dårlig....

Hun kan kritisere andre i det uendelige. Ufine, kritiske kommentarer om fremmede hun får øye på. "Å se på den tjukkasen der. Tenk å være så feit og fæl" osv. ALLTID stygge kommentarer å høre.

Små stikk eller åpenlys kritikk og negativ omtale om andre mennesker vi kjenner også drev hun alltid med, f.eks. min far. De har vært skilt siden jeg var 17 (30 år siden), og han har bare vært grei mot henne i etterkant. Likevel klarer hun alltid å komme med spisse, syrlige kommentarer, i en nedlatende tone, om han. Han er bl.a. mye syk og har dårlig helse, og da lirer hun av seg at "han bare er hypokonder" osv. INGEN er jo syke når de sier de er det, hun tror ikke på det. En gang jeg hadde influensa og feber, ordentlig dårlig, ringte hun fordi hun ville komme på besøk. Jeg sa nei, det passer ikke nå, jeg er syk og har vært det i ukesvis, så jeg er helt kaputt. "Kan du ikke bare ta deg sammen da?" var svaret hennes, og så dukket hun opp uinvitert likevel.... det var siste gang jeg så henne. Jeg orket ikke mer av det evige, sure maset hennes, og alle de sure kommentarene om alt, og det at hun gjør det hun vil, samme hva jeg sier.

Jeg har flere brødre som hun alltid har favorisert fremfor meg, og forskjellsbehandlingen hun drev med i oppveksten har jeg aldri greid å tilgi. Det var ille for meg som eneste jente å oppleve at jeg ble tvunget til husarbeid, mens guttene bare slapp unna fordi de ikke gadd. Jeg skrek til henne "Hva med brødrene mine da!!?? Hvorfor må ikke de gjøre noe!??" Da trakk hun bare på skuldrene og sa "Du vet hvordan gutter er! Så, gå og vask det badet nå!" Det var så urettferdig at jeg den dag i dag kjenner blodtrykket stige ved tanken. Det koker i meg. Hun har fortsatt med favoriseringen av guttene i voksen alder også, og det er en av grunnene til at jeg til slutt, etter 40 år, ikke orket mer av henne.

Hun har funnet på en del påfunn mot meg i oppveksten min, spesielt da i tenårene, som jeg kunne skrevet om her, men jeg lar være pga risikoen for identifisering. Det var såpass ille at folk blir helt bleike i ansiktet når jeg fortalte om det.

Anonymkode: 3d5ab...486

[wintergirl]

Den Monday, December 21, 2015 at 9.37, AnonymBruker skrev:

At de døde fra meg så altfor tidlig. 

Anonymkode: 679a4...e8a

Så trist 

[Rosewood]

Mamma har litt lite selvinnsikt, tar fort til offerrollen og går i forsvae hvis hun får noe (konstruktiv) kritikk. Hun er nå uvenn med søstrene mine, har vært det i noen mnd nå, og alle venter bare på at hun skal ta kontakt og ta ansvar for det. Hun har aldri vært den som først sier unnskyld, selv om hun har skylden for ting, så er det vi andre som må være den voksne og ta det første steget. Hun kan være ganske langsint, og da sånn irriterende sing. Der hun ikke enser deg nesten, svarer sånn "....ja.. Det får vel bli sånn da. Mhm." på enn sånn uffete måte og ser kjempesur ut. Det blir fryktelig slitsomt å forholde seg til. 

Pappa har jeg lite kontakt med. Var hos han annenhver helg da jeg var liten, men i senere tid har det skjedd en del ting, så vi snakker på telefon på hverandres bursdag. Irriterer meg at han alltid sier "du må komme å besøke meg, du vet jo hvor jeg bor! Må besøke gamlefar" når det som regel ikke blir et hyggelig besøk når jeg først har dått mannet meg opp til å besøke ham. Sist jeg besøkte ham så drakk han, whisky eller noe, og han var helt forferdelig, ville bare komme meg vekk. Sa masse stygt, klagde over barnebidrag han har måttet betale min mor for meg, hvor lite suksessfull jeg var, og ja... Og enda venter han på masse besøk. Han har veldig dårlig forhold til alkohol, han blir veldig beruset, og spesielt på brennevin blir han veldig stygg i kjeften.

[Fiberhusk]

Mamma er sta! Men det er på godt og vondt  Noen ganger er det fantastisk bra, andre ganger er det så inn i hampen irriterende. Men det er alt jeg har på henne.

Pappa : At han aldri var en ordentlig pappa. Vi er på talefot i dag, men jeg savner å ha vokst opp med en trygg pappa.

[AnonymBruker]

Må først og fremst si at jeg har veldig snille foreldre, og at vi ikke har noen store problem. Men her er nå hvertfall det som irriterer meg;

- At de alltid bruker hundre år på ting som kunne hatt den minutter (feks. Handling, matlaging, pakking osv)

-At min mor retter på ting og flytter på ting når hun er hos meg. 

-At pappa aldri kan ta stilling til noe uten å spørre mamma først. 

-At de ALDRI kan innrømme å ha gjort eller sakt noe feil

-At de alltid er sent ute! 

-Når jeg har 20 tapte anrop på mobilen fordi min mor lurer på om jeg har husket å ringe bestemor.

-Når folk spørr foreldrene mine hva jeg jobber med så svarer de "sykepleier" når jeg egentlig jobber som sosionom (det er visst HELT det samme).

 

Anonymkode: bb86c...388

[Betti]

Den 21.12.2015 at 9.09, AnonymBruker skrev:

At mamma velger å drikke bort litt sitt

Anonymkode: 94d0e...a77

Da er vi to som har slik mor. Det er både trist og jævlig provoserende.

[Gjest Løvemunn]

At min far, etter 20 års ekteskap med med min mor som har brukt livet på å arbeide for integrering og menneskeverd (og oppdratt to barn til å gjøre det samme), har valgt å etablere seg på nytt med et menneske som er skikkelig brun politisk. Det er hjerteskjærende og jeg er redd for hva dette vil si for vårt forhold til faren vår på sikt.

[AnonymBruker]

Pappa: bor 9 timer unna, og gjor siden jeg var 6 år. Fikk ny familie og har glemt oss 3 første. Vi var der på typisk annenhver jul/påske og 2 uker på sommeren til vi fikk bestemme selv og lot være. Han forskjellsbehandler veldig, de er en "perfekt" kjernefamilie, de tjener rått, og barna er bortskjemte og får alt de vil, mens vi aldri fikk noe, selv de få gangene jeg spurte om å låne penger var det fryktelig mye om og men (selv da mannen min døde, og jeg stod uten penger var 2000kr fryktelig vanskelig å oppdrive, for han skulle på jakt og trengte penger til det). Han mangler sosiale antenner, sier fryktelig mye dumt og lite gjennomtenkte ting, som sårer. Jeg vet jo at han er glad i meg, og er en veldig god bestefar for barna mine, men jeg klarer ikke å komme over at han aldri var der (av egen vilje), og at den "nye" familien betyr mer.

Mamma: Skal vi se..... Hun har veldig lite selvinnsikt, takler ikke kritikk, eller at andre har andre meninger. Hennes meninger er det eneste rette. Egoisitisk, tenker kun på seg selv. Hu flytta fra landet for 5 år siden, og har stor ansvarsfraskrivelse både når det gjelder øknomi og broren min som søstra mi og jeg må ta oss av. Er veldig negativ til alt mulig, hele livet faller i grus av filleting, hu manipulerer for å få vilja si, er alltid et offer, ser ikke sine egne feil. Kritiserer og baksnakker alle andre ect ect ect.

Ser henne maks 2 ganger i året, og det holder. Prates stort sett daglig på sms, men aldri om dype ting. Det er jeg ferdig med for lenge siden.

Anonymkode: 4da22...5f7

[tussi680]

Mine er døde, så savner dem. 

[AnonymBruker]

Den 21.12.2015 at 2.16, AnonymBruker skrev:

Noe spesifikt? Kan være alt fra små ting til litt større problemer.

Anonymkode: f55e7...37a

At min mamma aldri hører et ord på hva jeg sier, men forventer at jeg ordner opp i ettertid når alt har gått til h...
 

Anonymkode: 5d239...30a

[AnonymBruker]

Så mye triste ting. Min store skrekk er at mitt barn skal føle en sånn avsmak for meg som enkelte her inne på tråden gjør ovenfor sine foreldre. Fy søren, det ville vært trist 😢

Anonymkode: 5e705...2ee

[AnonymBruker]

Mamma er redd for å bli "hacket" over alt. Tør nesten ikke logge på dataen, for hun er overbevist om at hun er hacket. Får hun en litt rar Mail, eller ser noe hun ikke forstår på nettet, så er hun hacket og hun flipper. Slitsomt.

Anonymkode: c43f9...7fc

[Version 2.0]

Min mor er lukket, distansert fra sine emosjonelle og følsomme sider, klarer ikke å snakke om følelser eller andre litt dype ting. Hun har gode grunner til hvorfor hun er slik, men det irriterer meg en hel del av og til likevel. Hun er den typen som heller gråter massivt av en teit film framfor å gråte i det reelle livet. Hun lar følelsene komme ut slike plasser fordi hun ikke klarer at andre skal se henne sårbar og svak, ei heller klarer hun å se seg selv som følsom. Hun er veldig opptatt av å være sterk, ikke minst for seg selv og egen stolthet. Jeg elsker min mor til tross for hennes svakheter. Hun er også irriterende glemsk, gjentar seg selv ofte. Mangler en del empati ovenfor andre, men mye bunner nok ut i at hun selv føler seg til dels fanget og urettferdig behandlet, da er det lett å bli sint på andre som en føler har det lettere. Det som irriterer meg aller mest er ve at jeg føler hun ikke vil kjenne den virkelige meg. Jeg har bodd 10 år langt fra hjemme, mye har skjedd i livet mitt der jeg har hatt relasjoner til mange hun ikke kjenner eller vet om. Disse personene som jeg har hatt dype forhold til, og mistet to av dem til døden, vil hun på en måte ikke anerkjenne. Jeg føler at min sorg ovenfor tapet av disse to ikke blir vedkjent eller akseptert av henne. Og det irriterer meg grenseløst i og med at hun alltid forlanger full sympati for hennes relasjoner og sorger. 

 

Min far er sta som et esel og har vanskelig for å innse at han tar feil. Han har aldri feil og er vel en såkalt bedreviter. Han er svært belærende og det kan følgelig være irriterende. 

[AnonymBruker]

Pappa: Giftet seg med verdens største heks og står ikke opp for seg selv eller meg. Han lar seg totalt overkjøre og det har vært en del stygge episoder med stemora mi. Men å stå opp for sin egen unge kan han ikke. Jeg har ikke hatt kontakt med henne på flere år, og han får heller ikke lov til å ha kontakt med meg. Blir en og annen hemmelig telefonsamtale uten at hun vet om det.

Mamma: Er egentlig bare god som gull. Hun backer meg opp i alt og vi har et veldig tett bånd. Men hun skiftet helt personlighet når hun er med samboeren sin. Det irriterer vettet av meg, fordi jeg føler de er sammen på falske premisser. Han kjenner ikke henne sånn som jeg kjenner henne, og vi kan aldri prate sammen som meg og hun pleier når han er der. Jeg har tatt det opp med henne, men hun sier hun ikke ser det selv. Samboeren hennes er kjempegrei, men han har en tendens til å overkjøre mamma. Jeg har sagt i fra, men de ser det ikke. Bah

Anonymkode: 9d3e2...054

[AnonymBruker]

Mangel på empati og respekt.

Anonymkode: 83b41...c3a