AnonymBruker Skrevet 21. desember 2015 #21 Skrevet 21. desember 2015 At de er døde og (av naturlige årsaker) umulig å få kontakt med. Anonymkode: f7dba...206
LeaMichele Skrevet 21. desember 2015 #22 Skrevet 21. desember 2015 Min mor er ei ordentlig heks. Hun har alltid rett, og det er alltid andres feil. Hun innrømmer ingenting når hun driter seg loddrett ut. Hun mener det er hennes rett å snakke dritt til deg og snakke ned til deg, kritisere og dømme. Men nåde om du prøver å be hun skjerpe seg, da er det igjen du som er problemet.
Florence Skrevet 21. desember 2015 #23 Skrevet 21. desember 2015 Mamma er rett og slett dum noen ganger og klarer ikke å tenke lenger enn til nesetippen. Og så er hun fremmedfiendtlig og alkoholiker. Pappa er pirkete og påpeker alltid småting som er feil for han og får meg ofte til å føle meg som et lite barn igjen. Ikke veldig kult.
AnonymBruker Skrevet 21. desember 2015 #24 Skrevet 21. desember 2015 Pappa er ganske dominant, og mamma er underdanig. Jeg aner ikke om dette er en deal de har seg i mellom, eller om det bare har blitt slik. Men det er så utrolig tydelig at mamma ikke kan ta en avgjørelse eller gjøre noe uten å spørre pappa først. Skal de for eksempel endre noe av interiøret i huset, må pappa konsulteres først. Så kan han bruke lang tid på å gi et svar som liksom er klokt og dyrebart. Også når det kun er snakk om ei lampe, et bilde eller en gardin. Og når mamma skal til frisøren, hører hun med pappa om hva han vil hun skal gjøre. Det samme gjelder klær/vesker/sko hun har lyst på: må spørre pappa først, eventuelt levere det tilbake om det ikke faller i smak. Ingenting av dette går ut over meg direkte, men jeg opplever at jeg og mine blir nedprioritert pga at mamma alltid setter "herr konge" først. Om hun er på besøk hos meg må hun alltid dra så tidlig at hun rekker å sette middagen på bordet til pappa kommer hjem. Eller så har hun satt klart litt mat i ovnen til ham, og da kan hun være her til mine barn har lagt seg (kl 20). Etter det haster hun avsted, for pappa kan jo ikke være alene hele kvelden, stakkar. Ikke kan hun sitte barnevakt her i huset heller, for da er pappa alene hjemme, og en god hustru skal jo ikke være borte fra sin mann... Og så er det jo all kritikken fra mamma, som hun aller helst spyr ut over meg. Hun mener jeg bruker pengene feil, har feil sveis, feil hårfarge, for MYE sminke, for LITE sminke. Jeg får tilsnakk av henne dersom jeg ber mannen min ordne middag til seg selv, og tilsnakk dersom jeg ikke snakker respektfullt nok til mannen min. Mamma hadde passet rett inn i en av Jane Austens romaner, merker jeg. Jeg orker ikke engang gå inn på kapittelet om pappa. Hele barndommen min føltes svart og tung, takket være hans dominanse over familien. Har brukt noen timer hos psykolog til å snakke ut om litt av det, og til slutt innså jeg at han ikke fortjener å bli kalt "pappa". Jeg snakker ikke om ham lenger, refererer ikke til ham. Hilser kun høflig under middager og slikt, orker ikke ha noen samtale med ham. Og det gjør forsåvidt ikke de andre søsknene mine heller. Sier noen imot det som er hans "fakta", smeller han tallerkenen i bordet og stormer vekk. For meg er han umulig å forholde seg til meg. Så det var mine foreldre. Som mor til to barn kunne det ikke falt meg inn å behandle dem slik jeg ble behandlet. I stedet oppfordrer jeg dem til å ha sin egen personlighet, være selvsikre, og tørre å være seg selv. Mine barn får lov til å lufte meninger og tanker uten at noen ser strengt og dømmende på dem. Og forhåpentligvis vil de føle at barndommen var fin og rik på gode minner. Anonymkode: a483b...093
AnonymBruker Skrevet 21. desember 2015 #25 Skrevet 21. desember 2015 At de alltid skal vite best, uansett! Greit jeg er minstemann i flokken, men jeg er tross alt voksen nok til å faktisk kunne ha kunnskap om ting jeg også! Stefaren min er nok verst sånn sett. Veldig veldig snill og god mann, men fryktelig sta. Förer de bikkja med det jeg mener er totalt feil mat (som butikkmat f.eks), og jeg påpeker hvor farlig dette faktisk kan være (har også tatt flere kurs i katte- og hundemat, næring osv) så får jeg bare usaklige og dårlige argumenter tilbake fordi de SKAL ha rett og alltid vite best. Det kan være at jeg forteller de hvor mye salt butikkmaten faktisk inneholder, at dette gjør hunden mer sulten enn det faktisk metter og er bra for den og at det er som å gi hunden sin McDonaldsmat hver eneste dag. Det jeg da kan få til svar er at den kanskje trenger å legge på seg, da... Og sånn er det bare! Om jeg liker det eller ikke, jeg har aldri noe jeg skulle sagt, uansett hva det gjelder. En annen ting er at de er så forferdelig dømmende. Det kan gjelder utlendinger og folk som er litt annerledes enn "normen". Hvis vi ser på TV, blir de alltid engasjerte og kan ofte komme med noen teite kommentarer til personene som ikke er akkurat som dem selv, og for dem sin del kan bare alle utlendingene bare "dra tilbake der de kom fra", uten engang å tenke litt over at dette faktisk er medmennesker som kanskje har hatt et litt verre liv enn det de selv har hatt her i gode og trygge Norge. Glad jeg ikke har latt meg påvirke av alle disse meningene de har. Anonymkode: 47274...4e0
AnonymBruker Skrevet 21. desember 2015 #26 Skrevet 21. desember 2015 At de aldri har tatt meg om min bror med på noe:Ferier,fritidsaktiviteter osv..De har heller aldri vært opptatt av utdanning. Det var samme reaksjon å spore,enten man kom hjem med Ng eller M på prøvene.De forstår fortsatt ikke forskjell på vidergående og høyere utdanning.De har generelt sett vært veldig lite engasjert i oss barna.Min far har i ettertid innrømmet at dette var synd og at ting skulle vært annerledes,mens min mor nekter for alt. Anonymkode: 02ddc...793
altflyter Skrevet 21. desember 2015 #27 Skrevet 21. desember 2015 At de prøver å styre livet mitt i mye større grad etter at jeg ble voksen enn da jeg trengte dem da jeg var barn. Og at de blir dødelig fornærmet fordi jeg ikke ønsker å brette ut om hele livet mitt til dem... 1
AnonymBruker Skrevet 21. desember 2015 #28 Skrevet 21. desember 2015 1 time siden, -Missi- skrev: Har egentlig et veldig godt forhold til mamma nå som voksen. Det som kan irritere meg litt er at hun kan bli litt barnslig i blant, bli irritert om vi vinner over henne i kinasjakk f.eks, litt dumt når jeg og hennes barnebarn spiller med henne liksom. Hun bør vertfall være voksen ovenfor min sønn. Ellers så er det vell og noe a.la det samme hun kan fort bli litt barnslig sint for småting, hvor jeg må være den voksne. Blir ganske frustrert for jeg måtte være den voksne når jeg var barn også. Irriterer meg og at hun ikke klarer sette ned foten ovenfor søstra mi som har flyttet hjem i voksen alder, mamma vasker klærne, lager middag og kjører henne til jobb. Prøver å forklare henne at hun må sette grenser og regler og krav. Søstra mi kan gjerne stå opp til middag liksom, hun er i midten av 20 årene.... Alt i alt, har mamma mange gode egenskaper, spesielt som voksen ser jeg ting i den store sammenhengen og har lært å godta henne slik hun er, vi møtes kun et par ganger i året siden vi bor så langt unna hverandre, men vi kan snakke mange timer på telefonen når vi først ringes .) Har ikke søsteren din jobb heller? Anonymkode: 007e8...49c
AnonymBruker Skrevet 21. desember 2015 #29 Skrevet 21. desember 2015 Foreldrene mine er så forbanna stygge, ikke bare innsiden, men også på utsiden!! De lyger og innrømmer ikke noe. De brukte aldri tid på meg, såg meg aldri, aldri vært stolt over meg. Aldri sagt ett positivt ord om meg til meg. De har rett og slett aldri vist at dem i det hele tatt har brydd seg om meg. Jeg har vært i veien for dem hele livet kan det virke som. Jeg har endt opp med ett stort mindreverdkompleks og har kutta all kontakt med foreldrene mine. Anonymkode: 5e384...d2e
-Missi- Skrevet 21. desember 2015 #30 Skrevet 21. desember 2015 1 time siden, AnonymBruker skrev: Har ikke søsteren din jobb heller? Anonymkode: 007e8...49c Nei, hun jobber litt som vikar på mamma sin jobb. Typ tar litt nattevakter, noen dagvakter o.l Men bidrar ikke økonomisk eller noe, mamma betaler og lager all mat+alt annet av renginger og kostnader som følger med et hus, kjæresten hennes er der og innimellom flere uker og lever også på mamma.
AnonymBruker Skrevet 21. desember 2015 #31 Skrevet 21. desember 2015 Foreldrene mine er alkoliserte, spesielt min mor. I tillegg er de late og rotete... Anonymkode: cfd82...1ec
AnonymBruker Skrevet 21. desember 2015 #32 Skrevet 21. desember 2015 De rengjør huset veldig sjeldent så det kan være litt ekkelt å være hos dem. Heleigvis er de snille og jeg er glad i dem, men pappa er dessverre litt av en rasist. Orker ikke diskutere mer med han om det. Anonymkode: 19610...cc2
estrella Skrevet 21. desember 2015 #33 Skrevet 21. desember 2015 At de ikke pushet meg litt mer til fysisk aktivitet og sunn mat som liten. Men nå er jeg voksen og det er mitt ansvar å gjøre noe med slike ting selv. Det er egentlig ikke noe med de som irriterer meg så masse i dag. Pappa sover kanskje litt for mye når jeg er hjemme, men de er to utrolig flotte personer og gode foreldre. Samme med steforeldrene mine (mamma og pappa skilte lag når jeg var to år) egentlig. Selvsagt har de sine sider som er litt irriterende der og da, men hvis jeg skal beskrive de så er det ikke ting jeg kommer på egentlig.
AnonymBruker Skrevet 21. desember 2015 #34 Skrevet 21. desember 2015 Mamma har dårlig selvbilde... så det at jeg ikke alltid er enig i det hun sier eller gjør tar hun som en personlig fornermelse... selv om det bare er snakk om en smaksak... sånn som mønster på duk eller noe sånn. Selv om jeg prøver å si det på en pen måte. Anonymkode: ca2f8...b18
Fredsmegleren Skrevet 21. desember 2015 #35 Skrevet 21. desember 2015 Ikke mye, men irriterer meg noe grundig over at mamma tror (les: bemerker) at hun oppfant å putte salte peanøtter i brownies 2
AnonymBruker Skrevet 21. desember 2015 #36 Skrevet 21. desember 2015 7 timer siden, AnonymBruker skrev: Dette blir småtteri i forhold til endel av det andre skriver Min far - Forteller mer av historien enn nødvendig. Ikke på den måten at noe er flaut, men skal han fortelle at han så noe da han var ute og gikk begynner gjerne historien med butikken han var i før han gikk ut og inneholder andre avsporinger. Anonymkode: f05ee...97f Dette kjenner jeg meg igjen i. Altså at det gjelder meg selv. Tror det kunne vært noe mine barn hadde sagt om sin mor om de hadde svart i denne tråden. Anonymkode: 34b04...6ae
Utenegenart Skrevet 21. desember 2015 #37 Skrevet 21. desember 2015 (endret) Pappa er så sabla flink til å få ting gjort, en egenskap han sikkert lærte seg fort med meg og brødrene i hus, men som jeg ikke har på samme måten. Det blir det litt gnisninger av innimellom hvis vi er under samme tak over lengre tid. Mamma kan være litt overstyrende. Men eh. De er fine folk. Mamma kan jeg prate med alt om. Pappa trenger jeg ikke det med, en skitur eller sykkeltur iblant får liksom alt sagt. Sånn på mannfolkvis. Endret 21. desember 2015 av Utenegenart
AnonymBruker Skrevet 21. desember 2015 #38 Skrevet 21. desember 2015 Det irriterer (og sårer) meg at mamma er så stresset med alle juleforberedelser, at hun går rundt og glefser til og kjefter på meg i hele desember! Anonymkode: e32c8...621
AnonymBruker Skrevet 22. desember 2015 #39 Skrevet 22. desember 2015 Har skilte foreldre. Min far kommer jeg helt greit overens med. Han er veldig lukket følelsesmessig, hvilket ofte såret meg da jeg var yngre, ettersom jeg aldri kom nært innpå ham. Man kan ikke snakke om sensitive temaer eller om følelser overhodet, da rømmer han bokstavelig talt huset. Jeg er en helt annen type person, som liker reflekterende samtaler. Jeg sliter med trivielle samtaler om hus og bil og båt, slik han foretrekker. Men i voksen alder har jeg allikevel funnet en måte å være sammen med ham, som gjør at jeg kan besøke ham noen helger i året og det er hyggelig nok. Min mor har jeg et turbulent forhold til. Hun har aldri vært stygg mot meg, på mange måter kjærlig, men det er noe ved hennes vesen og nærvær som er utrolig dominerende. Hun er slående selvsentrert, men ser det ikke selv. Hun setter seg selv først på en veldig selvfølgelig måte, elsker å snakke om seg selv, vil helst at andre skal stille opp for henne på flekken, og barndommen min var veldig preget av hennes "selvutviklingsprosess". Jeg har lært at vi kan omgås i veldig korte stunder - vi kan møtes på kafé, eller ta en tur på kunstutstilling, etc. Kortvarige aktiviteter, der hun ikke får rom til å dominere for mye. Men med én gang vi er på hjemmebane, går det skeis. Hvis hun overnatter i min leilighet, ender det på magisk vis med at jeg sover på sofaen, og hun ligger i dobbeltsengen på soverommet mitt som en dronning, fordi hun ikke "tåler" støy eller hardere underlag eller mangel på søvnrytme. Hvis jeg besøker henne et døgn, går det nøyaktig to timer før jeg blir kommandert rundt, må ut og handle for henne på min egen regning, høre på klagehistorier om det siste forholdet hennes.. Hun er bare så "sterk" at jeg utsletter meg selv helt i nærheten av henne. Så jeg har skåret besøk ned til et absolutt minimum, og det fungerer bedre. Anonymkode: aa2ea...d6e
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå