Å være singel er ikke et problem som må løses!

[AnonymBruker]

Hanna (21) skriver dette i Aftenposten.

Folk snakker ikke om det å være singel som en godkjent livssituasjon, men som et problem som må løses. Er det ikke en viktig del av det å være ung å klare seg selv og å nyte sitt eget selskap?

Er det virkelig som James Arthur sier, at du er «nobody till someone loves you»? 

Hvorfor er det slik at den type kjærlighet teller mindre bare fordi den ikke er romantisk?

Jeg vil mye heller mimre tilbake til tidene jeg var på byen til altfor sent, spiste kebab og sovnet i sofaen, for så å våkne opp og le med gode venner, enn å huske tilbake til de samme kveldene med kjæresten foran sofaen.

Denne tiden vil jeg nyte. Drit i at familien din spør når du skal få deg kjæreste. Nyt denne tiden du har nå som ung og singel.

Anonymkode: b8f4d...7b4

[Feyfeyhey]

.

Endret 31. juli 2016 av Feyfeyhey

[Teethgrinding]

Dette er en kulturell greie. Vi blir hele tiden fortalt at vi blir lykkelige ved å gjøre X-antall konsum-orienterte handlinger. Kjæreste-> Valentines day-> Kino-> Restauranter-> Brudekjole-> Barneklær-> Nye skolesekker-> etc etc. Det er en endeløs strøm av konforme ting man skal gjøre. 

Likevel, det ligger noe i det. Vi mennesker er sosiale. Vi trenger andre rundt oss, og det er lite som er mer tilfredsstillende på et dypt psykologisk plan enn familie og kjæreste. Det skaper tilhørighet og samhold, det gir mening til livets kjas og mas. Om man bytter ut venner og fylla på byen med kjæreste er det likevel mye av det samme: sosialt fellesskap. Det er det disse tingene egentlig handler om. 

Personlig syns jeg det er kjempefint at det er et slags "kjærestepress" der ute. Å være singel er da vel ingenting å trakte etter i seg selv. Singel er bare et sosialt konstruert begrep som omhandler fravær av en viss type romantisk forpliktelse. Det er dypt menneskelig å ville finne en sjelevenn. Kanskje vi kan utvide begrepet singel til ensomhet? Har du gode venner er du kanskje ikke ensom - og følgelig ikke veldig "singel"? Problemet med venner er at de bare kan fylle et visst sett med roller. De vil ikke ligge inntil deg og tørke tårene dine (iallefall ikke mine kompiser, det ville vært jævlig sært). Hvem vil vel være ensom? For mange er "singel" tett forbundet med "ensom". Tidene forandrer seg, og plutselig er alle dine gode venner barnefamilier. Da blir man fort ensom.

Jeg vet ikke hva dere tenker, men jeg syns faktisk det er helt rasjonelt at samfunnet har et visst kjæreste-press, og dessverre singel-diskriminering. Vi er ikke laget for å være single. Synd å si det så brutalt, men....

[AnonymBruker]

Hvorfor må hun bli sittende inne hver kveld på sofaen bare fordi hun har type? Virker som hun har ett veldig negativt syn på forhold.

Enig. Man kan finne på mye gøy med kjæresten, men altfor mange blir sofaslitere som råtner på rot sammen. 

Selv planlegger jeg en fire ukers jeg reise med kjæresten til neste år. Det sies at 70% av alle forhold blir ødelagt etter en slik reise, men jeg tenker at hvis man er meant to be så bør det ikke ryke. 

Anonymkode: b8f4d...7b4

[stan]

Det er en tid for alt. Nyt livet alene, ikke stress. Kanskje møter du noen du vil dele livet med, kanskje ikke. 

 

[AnonymBruker]

Dette er en kulturell greie. Vi blir hele tiden fortalt at vi blir lykkelige ved å gjøre X-antall konsum-orienterte handlinger. Kjæreste-> Valentines day-> Kino-> Restauranter-> Brudekjole-> Barneklær-> Nye skolesekker-> etc etc. Det er en endeløs strøm av konforme ting man skal gjøre. 

Likevel, det ligger noe i det. Vi mennesker er sosiale. Vi trenger andre rundt oss, og det er lite som er mer tilfredsstillende på et dypt psykologisk plan enn familie og kjæreste. Det skaper tilhørighet og samhold, det gir mening til livets kjas og mas. Om man bytter ut venner og fylla på byen med kjæreste er det likevel mye av det samme: sosialt fellesskap. Det er det disse tingene egentlig handler om. 

Personlig syns jeg det er kjempefint at det er et slags "kjærestepress" der ute. Å være singel er da vel ingenting å trakte etter i seg selv. Singel er bare et sosialt konstruert begrep som omhandler fravær av en viss type romantisk forpliktelse. Det er dypt menneskelig å ville finne en sjelevenn. Kanskje vi kan utvide begrepet singel til ensomhet? Har du gode venner er du kanskje ikke ensom - og følgelig ikke veldig "singel"? Problemet med venner er at de bare kan fylle et visst sett med roller. De vil ikke ligge inntil deg og tørke tårene dine (iallefall ikke mine kompiser, det ville vært jævlig sært). Hvem vil vel være ensom? For mange er "singel" tett forbundet med "ensom". Tidene forandrer seg, og plutselig er alle dine gode venner barnefamilier. Da blir man fort ensom.

Jeg vet ikke hva dere tenker, men jeg syns faktisk det er helt rasjonelt at samfunnet har et visst kjæreste-press, og dessverre singel-diskriminering. Vi er ikke laget for å være single. Synd å si det så brutalt, men....

Så du mener at alle single burde dø da? Du burde kanskje vurdere litt hvordan du omtaler folk her, syns du er ganske ufin. Er ikke første gang du diskriminerer oss single. Og hvordan skal dette foregå? Skal det være skyting av alle single hver lørdag på torget? Hvorfor hater du single så mye? 

Anonymkode: fa376...589

[Knirke]

Hun er jo bare 21, hvorfor skulle hun stresse med å få kjæreste? 

Det virkelige savnet etter en partner kommer mange år senere. Det er stor forskjell på å være singel i 20-åra, 30-åra og videre oppover. På et tidspunkt er man nødt til å velge bort barn og familieliv, og det kan være en stor påkjenning for mange. Men singel som 21-åring? Det er jo bare å kose seg, det

[Gjest Balian de Ibelin]

Dette er en kulturell greie. Vi blir hele tiden fortalt at vi blir lykkelige ved å gjøre X-antall konsum-orienterte handlinger. Kjæreste-> Valentines day-> Kino-> Restauranter-> Brudekjole-> Barneklær-> Nye skolesekker-> etc etc. Det er en endeløs strøm av konforme ting man skal gjøre. 

Likevel, det ligger noe i det. Vi mennesker er sosiale. Vi trenger andre rundt oss, og det er lite som er mer tilfredsstillende på et dypt psykologisk plan enn familie og kjæreste. Det skaper tilhørighet og samhold, det gir mening til livets kjas og mas. Om man bytter ut venner og fylla på byen med kjæreste er det likevel mye av det samme: sosialt fellesskap. Det er det disse tingene egentlig handler om. 

Personlig syns jeg det er kjempefint at det er et slags "kjærestepress" der ute. Å være singel er da vel ingenting å trakte etter i seg selv. Singel er bare et sosialt konstruert begrep som omhandler fravær av en viss type romantisk forpliktelse. Det er dypt menneskelig å ville finne en sjelevenn. Kanskje vi kan utvide begrepet singel til ensomhet? Har du gode venner er du kanskje ikke ensom - og følgelig ikke veldig "singel"? Problemet med venner er at de bare kan fylle et visst sett med roller. De vil ikke ligge inntil deg og tørke tårene dine (iallefall ikke mine kompiser, det ville vært jævlig sært). Hvem vil vel være ensom? For mange er "singel" tett forbundet med "ensom". Tidene forandrer seg, og plutselig er alle dine gode venner barnefamilier. Da blir man fort ensom.

Jeg vet ikke hva dere tenker, men jeg syns faktisk det er helt rasjonelt at samfunnet har et visst kjæreste-press, og dessverre singel-diskriminering. Vi er ikke laget for å være single. Synd å si det så brutalt, men....

Gratulerer du har akkurat skrevet tidens mest idiotiske innlegg på KG.

Makan til tøv tror jeg aldri jeg har lest før. Og jeg har lest de fleste religiøse skrifter

[AnonymBruker]

Dette er en kulturell greie. Vi blir hele tiden fortalt at vi blir lykkelige ved å gjøre X-antall konsum-orienterte handlinger. Kjæreste-> Valentines day-> Kino-> Restauranter-> Brudekjole-> Barneklær-> Nye skolesekker-> etc etc. Det er en endeløs strøm av konforme ting man skal gjøre. 

Likevel, det ligger noe i det. Vi mennesker er sosiale. Vi trenger andre rundt oss, og det er lite som er mer tilfredsstillende på et dypt psykologisk plan enn familie og kjæreste. Det skaper tilhørighet og samhold, det gir mening til livets kjas og mas. Om man bytter ut venner og fylla på byen med kjæreste er det likevel mye av det samme: sosialt fellesskap. Det er det disse tingene egentlig handler om. 

Personlig syns jeg det er kjempefint at det er et slags "kjærestepress" der ute. Å være singel er da vel ingenting å trakte etter i seg selv. Singel er bare et sosialt konstruert begrep som omhandler fravær av en viss type romantisk forpliktelse. Det er dypt menneskelig å ville finne en sjelevenn. Kanskje vi kan utvide begrepet singel til ensomhet? Har du gode venner er du kanskje ikke ensom - og følgelig ikke veldig "singel"? Problemet med venner er at de bare kan fylle et visst sett med roller. De vil ikke ligge inntil deg og tørke tårene dine (iallefall ikke mine kompiser, det ville vært jævlig sært). Hvem vil vel være ensom? For mange er "singel" tett forbundet med "ensom". Tidene forandrer seg, og plutselig er alle dine gode venner barnefamilier. Da blir man fort ensom.

Jeg vet ikke hva dere tenker, men jeg syns faktisk det er helt rasjonelt at samfunnet har et visst kjæreste-press, og dessverre singel-diskriminering. Vi er ikke laget for å være single. Synd å si det så brutalt, men....

Enig med momenter av dette, selv om det blir svart/hvitt. Du ser på forhold som noe positivt og singel som noe negativt. Men du glemmer jo helt bort aspektene, og da blir argumentasjonen feil. Det du skriver er jo gitt at forholdet faktisk kan betegnes som et godt og kjærlighetsfylt forhold.

Imidlertid skiller 50% seg, og svært mange er i forhold de er misfornøyd med, kun fordi de er "redd" for å være alene, eller av andre årsaker.

Da synes jeg artikkelen om det å være singel kommer til sin rett. Bedre å være alene og ha det bra, enn å være misfornøyd i et forhold? Og tro meg, det er mange "dårlige" forhold er ute.

Anonymkode: f339d...fb4

[AnonymBruker]

Dette er en kulturell greie. Vi blir hele tiden fortalt at vi blir lykkelige ved å gjøre X-antall konsum-orienterte handlinger. Kjæreste-> Valentines day-> Kino-> Restauranter-> Brudekjole-> Barneklær-> Nye skolesekker-> etc etc. Det er en endeløs strøm av konforme ting man skal gjøre. 

Godt sagt! Folk må bli flinkere til å tenke selv!

Anonymkode: b8f4d...7b4

[AnonymBruker]

det er kjempefint at det er et slags "kjærestepress" der ute.

La folk velge selv! Ikke press dem til noe de ikke har lyst til. Det er bedre å være singel enn å være i et forhold man føler seg fanget i. Som vil de de fleste forhold. 

Anonymkode: b8f4d...7b4

[Okapi]

Av og til blir jeg litt oppgitt over folk på +/- 20 som skal belære hele verden, helt åpenbart uten å ha diskutert problemstillingen med noen på forhånd (jentegjenger der alle er kronisk enige teller ikke), og det hjelper egentlig ikke å huske å ha vært en sånn selv.

Hvorvidt det er et problem at man er singel avhenger jo helt av om man ønsker å være det eller ikke. Kjenner jo de som nærmest dør av det, andre som ikke bryr seg i det hele tatt, noen som er usikre på hva de vil. Det avhenger også veldig av hvor attraktive de er, hvor flinke de er med mennesker, hvor gamle de er og hvordan livssituasjonen ser ut. Det er ikke alle som har gode venner å våkne opp på sofaen med, og det er ikke som om man bare kan skaffe seg sånne i voksen alder. Det er heller ikke gitt at man bare sløver hjemme med en kjæreste. Jeg tror jeg hadde godt på veggene om jeg var i et forhold som bare handlet om middag, TV og sex, men jeg kjenner mange som trives på den måten.

[AmandaVI]

Elsker å være enslig. Jeg har en fin leilighet,, fleksible arbeidsdager, en flott vennegjeng som stadig utvider seg, flere hobbyer som jeg kan holde på med akkurat når jeg vil og jeg er en gal vitenskapsperson i en rollespillgruppe. Jeg har faktisk ikke plass til flere mennesker i livet mitt akkurat nå. Livet mitt går ikke på skinner særlig lenge av gangen. Det er jo slik alles liv er og forhold skal i utgangspunktet være sterke nok til å tåle de nedturene som står med liten skrift. Virkeligheten er litt annerledes og jeg har oftere sett og opplevd eksempler på at folk stikker når de ikke kan takle motbøren. Mennesker er egoistiske av natur og folk i forhold er enda mer sådant.

[Summers]

Det er postet på Aftenpostens diskusjonsside for ungdom, det er ikke som om hun skriver det for folk på 30+.

[Teethgrinding]

Gratulerer du har akkurat skrevet tidens mest idiotiske innlegg på KG.

Makan til tøv tror jeg aldri jeg har lest før. Og jeg har lest de fleste religiøse skrifter

Takk til deg Bailan, du har prestert å kommentere et innlegg du ikke liker uten å klare å bruke motargumenter. Gratulerer! Hvordan føles det?

Så du mener at alle single burde dø da? Du burde kanskje vurdere litt hvordan du omtaler folk her, syns du er ganske ufin. Er ikke første gang du diskriminerer oss single. Og hvordan skal dette foregå? Skal det være skyting av alle single hver lørdag på torget? Hvorfor hater du single så mye? 

Anonymkode: fa376...589

That escalated quickly. Jeg tror ikke du helt har skjønt hva jeg skrev. Les på nytt, du.

Enig med momenter av dette, selv om det blir svart/hvitt. Du ser på forhold som noe positivt og singel som noe negativt. Men du glemmer jo helt bort aspektene, og da blir argumentasjonen feil.

Anonymkode: f339d...fb4

Nei, argumentasjonen blir ikke feil av å mangle dypere analyse. Jeg beskrev noe svært overordnet, og selvfølgelig står jeg for det. Det finnes, som du sier, en mer kompleks verden der ikke alle parforhold er gode, men det fjerner ikke det faktum at det finnes generell mening i å søke seg til et sosialt fellesskap fremfor å være alene. Hva er egentlig kontroversielt med dette? Ingenting. Det er ren samfunnsvitenskap og et empirisk faktum. Vi verken klarer oss eller trives helt alene. 

Single skal ikke skytes, de skal ikke dø, og det er ingenting i veien ved å trives som singel. Likevel er det en grunn til at vi har disse sosialt konstruerte begrepene som kjæreste, mann/kone. De fyller et dypt menneskelig behov. Det er evolusjonære grunner til at man ønsker å være monogam f.eks. Det minsker sjansen for sykdommer og skaper stabilitet. Familiestabilitet trekkes videre frem av forskere som noe av det mest essensielle i en god oppvekst. Det er tette koblinger mellom intelligensutvikling og familiestabilitet. Det hadde vært flott om vi kunne levd i et samfunn der alle som en kunne fått en klem på bussen og gått til naboen når noe ble vanskelig. I det individualistiske samfunnet vi lever i er vi satt mye til oss selv. Vi må løse våre problemer alene eller ved hjelp av kjølige institusjoner. Parforhold og kjærester bare øker i betydning, og mange spør hvorfor. Her har vi egentlig svaret svart på hvitt. Når vi blir mer individuelle styrker også betydningen av fellesskap. Parforhold blir status (ettersom man må ha status til å tilegne seg et parforhold!). Ekteskap er i land som USA i økende grad et fenomen for de rike. 70% av alle barn av Afro-amerikanere blir født av enslige mødre. Fact. Det koster å gifte seg, og de fattige er enslige i større grad enn de rike. Også fact. 

I Norge har vi allergi mot verdier. Vi vil gjerne påpeke alle livsvalg som av like stor verdi, men her går endel livsvalg i retning av det vi vet er negativt på sikt. Det å være singel er statistisk sett kanskje det verste man kan gjøre. Man blir fattigere, man lever kortere, man er mer depressiv. (Note: Dette er generelt, det finnes selvsagt unntak, som i alle sosiale "sannheter"). 

Jeg ser ikke helt at jeg har tatt særlig feil her. Sorry for at det er upopulært, men.

Endret 13. desember 2015 av Arcturus

[Arca]

Elsker å være enslig. Jeg har en fin leilighet,, fleksible arbeidsdager, en flott vennegjeng som stadig utvider seg, flere hobbyer som jeg kan holde på med akkurat når jeg vil og jeg er en gal vitenskapsperson i en rollespillgruppe. Jeg har faktisk ikke plass til flere mennesker i livet mitt akkurat nå. Livet mitt går ikke på skinner særlig lenge av gangen. Det er jo slik alles liv er og forhold skal i utgangspunktet være sterke nok til å tåle de nedturene som står med liten skrift. Virkeligheten er litt annerledes og jeg har oftere sett og opplevd eksempler på at folk stikker når de ikke kan takle motbøren. Mennesker er egoistiske av natur og folk i forhold er enda mer sådant.

Dette er nok ikke nødvendigvis sant, og verdt en egen tråd.

Endret 13. desember 2015 av Arca

[AnonymBruker]

Jeg har aldri kjent på et press fra andre om å ha kjæreste. Jeg har bare selv savnet å ha en kjæreste.

Anonymkode: cc580...b98

[Red-Ruby]

 

Jeg vil mye heller mimre tilbake til tidene jeg var på byen til altfor sent, spiste kebab og sovnet i sofaen, for så å våkne opp og le med gode venner

 

Anonymkode: b8f4d...7b4

Kommer dessverre en dag hvor alle venna har fått seg kjæreste og forhold, og barn nummer 2 på veien. Det er da det blir vanskelig å være lykkelig som singel egentlig. Syns problemstillingen er helt rar... Man kan gjøre alle de tingene du nevnte med kjæreste også.. Min kjæreste er min bestevenn og så..

Hun er jo bare 21, hvorfor skulle hun stresse med å få kjæreste? 

Det virkelige savnet etter en partner kommer mange år senere. Det er stor forskjell på å være singel i 20-åra, 30-åra og videre oppover. På et tidspunkt er man nødt til å velge bort barn og familieliv, og det kan være en stor påkjenning for mange. Men singel som 21-åring? Det er jo bare å kose seg, det

Eing.. Når jeg var 21 gikk vi alle ut hele tiden. Nå, bare 4 år senere merker jeg at halvparten av vennene har forsvunnet til plikter , ekteskap og barn... 

 

Det eneste problematiske er å være i en uønsket situasjon. Å være i forhold uten å ville det, eller å være singel uten å ville det. Alt annet, hva folk sier , er irrelevant 

[Psilocybe]

Jeg vet ikke hva dere tenker, men jeg syns faktisk det er helt rasjonelt at samfunnet har et visst kjæreste-press, og dessverre singel-diskriminering. Vi er ikke laget for å være single. Synd å si det så brutalt, men....

"Vi"? Snakker du på vegne av alle mennesker nå? Har det aldri slått deg at noen få mennesker faktisk trives best med å være single? 

For all del, det finnes mange ufrivillig single også. Det er politisk ukorrekt å si det, men noen er rett og slett for stygge og/eller på annet vis for uattraktive til å få seg kjæreste, samme hvor hardt de måtte ønske det. Og jeg skjønner godt at de blir lei av å høre alt maset og alle løgnene om at man liksom er nødt til å ha kjæreste for å være lykkelig. 



 

[Teethgrinding]

Elsker å være enslig. Jeg har en fin leilighet,, fleksible arbeidsdager, en flott vennegjeng som stadig utvider seg, flere hobbyer (..)

Det du beskriver er likevel sosialt fellesskap. Du har dekket behovet for det sosiale med venner og organisasjoner. Hva gjør du den dagen rollespill-vennene dine ikke kan være med fordi det krasjer med å hente ungene fra barnehagen? Hva gjør du den dagen du føler det ikke er nok med bare venner og vitenskap lengre? Man kan aldri fjerne seg fra våre instinkter fullt og helt. Vi er fortsatt dyr med instinktive behov for sex og mat. Det er klart mennesker er egoistiske, men vi er også altruister. Et parforhold er alltid en blanding og en balanse av de to. Jeg leser innlegget ditt som noe ureflektert. 

Jeg har aldri kjent på et press fra andre om å ha kjæreste. Jeg har bare selv savnet å ha en kjæreste.

Anonymkode: cc580...b98

Press utenfra handler om hvordan vi sosialt konstruerer verdi rundt det å være i et forhold. 
Press innenfra handler om hvordan du selv føler et instinktivt behov for kjæreste.