Som Cata's dager går......

[Bettie]

Det er rart med det - det blir ofte seine kvelder, selv når jeg bestemmer meg for å legge meg tidlig.

Forøvrig synes jeg filmvalget passer meget godt for en dame i passende alder. Hva har forresten filmvalg med alder å gjøre?

Det må være deilig å se slutten på første del av løpet. Du har virkelig vært tålmodig.

[Cata]

Forøvrig synes jeg filmvalget passer meget godt for en dame i passende alder. Hva har forresten filmvalg med alder å gjøre?

Forsåvidt ingenting.... Men mine venninner synes stort sett jeg er klin sprø som har hang til meningsløse utstyrsfilmer. Og de er på samme alder som jeg, så jeg føler meg i sterkt mindretall.....

[Cata]

Kalde fingre! Alle områdets fugler må ha trodd at bilen min er en do for da jeg kom ut fra jobben så fant jeg en mildt sagt "klattete" bil. Æsj & fysj!!!!

Så her var det bare å gripe til kost og klut og såpevann og gi seg til å vaske. Nå har jeg nabolagets blankeste - så lenge det varer. (Ny fugl ute i morra???)Og, som sagt, kalde hender. Riktignok er det sol ute, men den blir glatt utkonkurrert av kald vind. Veldig kald . Brrrrr-hrrrrr....

Men jeg trengte både den friske lufta og litt kulde, for de to siste timene på jobb i dag (ja, faktisk overtid) ble tilbragt i møte i fryktelig varmt rom som var umulig å få luftet ut. Og så i et helt nyoppusset møterom, da. At de ikke kan lage skikkelig ventilasjon.

Off....nå ringte nettopp en eller annen spørreundersøkelsesdame...og så jeg som nesten aldri ser reklame. TV er ikke noe jeg ser hver kveld akkurat. Tror jeg skremte henne vekk, om enn med et smil. Har vært utsatt for det før: "Hvilken type tannpasta forbinder du med dette utsagnet....:...."

Jeg:"Æææææææh....ingen?"

Damen gav opp uten kamp da jeg forklarte at temmelig mange spørreundersøkelser har vært nødt til å betrakte meg som "Håpløst tilfelle". Tji-hi. Antakelig trodde hun jeg løy, men det er faktisk sant. Jeg har vært utsatt for dem som har gitt opp halvveis, etter en lang rekke "vet ikke" fra min side.

[Gjest lillelou]

hei på deg,Cata

Dropper innom for å ønske deg en fin dag.

Ps: Fugler, Catas bil er IKKE do.Finn en busk.

[Bettie]

Hei Cata

Beundringsverdig å vaske bil mens det blåser nordavind fra alle kanter. Hos meg har heldigvis ikke fuglene oppdaget at jeg har ny bil, men jeg måtte nesten finne fram kost og såpevann selv. Naboen satt igang sage og bilden ble dekket med fint, fint sagstøv. Ble litt ergelig da jeg kom ut og fikk se en nedstøvet bil.

Så det er du som er den som alltid i meningsmålinger heter "vet ikke"....

[Cata]

Jepp! "Vet ikke", det er meg. Alltid. I allfall så lenge det dreier seg om reklame, -spesielt den på TV.

Og nå skal det bli enda verre. Har sittet og betraktet livlinja en stund og det er ikke noe oppløftende syn. Direkte slank har jeg aldri vært, men nå er det ille. Jeg simpelthen flyyyyter utover og body mass indeks var slett ikke noe å rope hurra for. :o (Beregnet den nå i kveld.)

Nå nå skal knekkebrødet tas i en annen hånd, for dette går ikke. Jeg er på vei inn i "helsefarlig overvekt".... Så nå blir det krympet matinntak og mer trim. Helt sant. Fant reklamer for "vektklubben" på nett og skal forsøke den i 3 mnd. For jeg trenger litt heiarop og coaching. Vet så godt hva som skal til, men så var det det med viljestyrke da. Håper det at jeg "må" føre opp strategiske mål (dvs. vekt) hver uke og får forslag til lette matretter skal gjøre det litt enklere. For jeg kjenner jo inderlig godt at jeg er dvask og daff. PC'n har mye av skylda tror jeg. Det er mye lettere å sitte inne foran skjermen enn å ha seg ut og spasere en tur.

Nemlig.

Gubben ble litt bleik da jeg sa hva jeg hadde bestemt meg for. Han er av dem som har trøbbel med å holde vekta fra motsatt kant. Han raser nedover hvis han ikke stapper i seg kalorier. Og han vil jo gjerne at jeg også skal "kose meg". Men det får bli redusert sjokoladekos nå. Ut med brus og inn med Farris (eller annet mineralvann). Jeg forsikret ham om at jeg ikke skulle forlange at alt snop ble flyttet utenfor min rekkevidde, men at det var fint om han respekterte mine neitakk en tid framover.

Det gjør han nok, for han skjønte at jeg nå er kommet til et punkt der jeg vil snu litt på flisa. Er jo heldig da, siden han synes jeg er fin som jeg er, -med de kiloene jeg har. :-) Men jeg vil bli lettere og i litt bedre form. Streber ikke etter modellmål, men.... Så i august skal det være ca. 10 kg. mindre Cata. Det har jeg bestemt!!! Ønsk meg lykke til.

[Gjest lillelou]

Lykke til,Cata!

Fra meg, som har tilsvarende mål, men sliter med å komme igang... :oops:

[Gjest gjest1]

Lykke til med kiloer i retur, Cata.

Jeg leste engang at dersom liv/mage-målet blir større enn brystmålet så er det fare på ferde for helsa. Og der er jeg nå.... Jeg ser fremdeles tynn ut i alles øyne, men det er fordi jeg har tynne armer og ben og veldig spinkel benbygning.... og fordi jeg ikke går med trange T-skjorter nedi buksa som fremhever ringene mine...

jeg har funnet ut at dietter er noe jeg ikke klarer å forholde meg til, så jeg prøver å manne meg opp til å få på meg joggeskoene og komme meg ut... men klarer jeg det...?... mmmnei.....

[Bettie]

Kan godt ønske deg lykke til. Ofte er muligheten til å lykkes større når man har annonsert hva man skal gjøre, og det har du jo gjort nå.

Jeg misunner de som kan spise hva de vil uten å legge på seg. Selv legger jeg på meg bare jeg ser på en sjokolade - eller kanskje fordi jeg ikke nøyer meg med å se på den.....

Ha en fortreffelig fredagskveld.

[Luise]

Hei Cata, du skrev:

Kikker innom og ønsker deg en riktig god helg, jeg også. Hvor kom disse "bad guys" fra? Er det gamle venner eller uvenner som du tilfeldigvis har truffet på? Neida, tdu renger ikke å svare, jeg bare ble nysgjerrig, og synes det høres ille ut med noen som er så "bad guys"at du måtte dra fra festen.

Men kos deg i helga, da, uansett.

JO!! Jeg trenger å svare deg! Det er noen bad guys fra før i tida som er bynt å komme på steder der de vet jeg kommer også, de vill bare sjenere meg på det grovaste hela tida mens andre kann ha det gøy på bekostnad av meg. :veldigsur: Jeg prøver å unnvika dere men kann kunn gjøre det vet å bli heime.

:dagensrose: :enig_animasjon:

[Bettie]

takk for varme ord, Cata.

[Cata]

Nå har jeg vært flink. Som et ledd i "ny og mindre Cata" prosjektet har jeg vært ute og gått søndagstur i motvind. Fin trim det. Men det blåste sand i store dynger, så jeg måtte ta en heldusj for å få sanda ut av både hud og hår - ellers kunne nå hårvasken ventet til i morra.

Men nå er jeg nydusja og sprek og har inntatt årets sunneste lunch, -tror jeg. Klibrød (joda jeg liker dem faktisk selv om de ser ut som sponplater), ost, melk, yoghurt og eple. Så nå kan jeg ha god samvittighet resten av dagen.

Er litt spent på morgendagen. Da er det veiing for første gang i dette opplegget mitt. Venter ikke å ha gått ned så mye for jeg har jo bare holdt på i et par dager, men vil gjerne se at det har forvunnet et par hundre gram i det minste.

[Bettie]

Du har vært kjempeflink.

Du fortjener nesten en ekstra gulrot for innsatsen i dag.

[Gjest gjest1]

Kjempeflinke Cata!!

Hvis du veier deg og ikke har gått ned så veldig mye, så tenk etter hvor mye du muligens IKKE har lagt fra deg i doskåla på de to dagene du har vært flink også.... ikke sant?

Det som kommer jo inn, må jo ut igjen også... og hvis du er som meg, så er du kanskje ikke på do hver eneste dag.... og gjør bommelom mener jeg

I uken som kommer nå skal jeg ha et møte med Inger Kløkstad. Det er hun som har funnet opp Ingers rugbrød. Hun driver et firma som heter fibermat, og jeg har jo vært på et av kursene i dette firmaets regi for å prøve og miste den baderingen jeg har fått rundt livet. Ikke at jeg klarte det, men nå vil jeg begynne¨å holde disse kursene selv. Kanskje det kan inspirere meg til å fortsette til jeg får bort ringen(e) mine også, samtidig som jeg kan være en pådytter for andre med flere kiloer og miste. Og nå blir det ingen i området her heller, for de to som holdt på har sluttet....

Nå holdt jeg på å glemme poenget med at jeg nevnte Inger Kløkstad... Poenget var jo at på kurset der lærte jeg at det viktigste av alt er å komme i gang med måltider innen en time fra du står opp, og at du skal spise fem til seks måltider om dagen. Og drikke to til tre liter vann, hvorav minst halvparten skal inntas før klokken tolv. DET sliter jeg med.... kommer meg jo ikke opp av sengen, må vite....

Lykke til Cata - dette fikser du.... (og det håper jeg at jeg gjør også...)

[Cata]

Takk for oppmuntrende ord, Mysan. Jeg er flink til å spise frokost, men så stopper det opp. Vann er jeg også ganske bra med, men de 5-6 måltidene må jeg gi opp. Vi har jo bare en lunchpause på jobb så jeg kan jo ikke dytte i meg 3 -4 måltider etter klokka 4 - uansett hvor små de er.

Jeg prøver å ta det som kalles "mellommåltid" i form av litt klibrød eller frukt eller noe om kvelden, sånn at jeg holder maskineriet i gang. Og jeg er godt fornøyd, jeg. Var på vekta i morges og hadde krympet med en halv kilo - helt etter planen. Og jeg går slett ikke rundt og er sulten. Faktisk unner jeg meg litt godis også. Ble 2 glass brus i helga. Men det er langt bedre enn 2 flasker :-) .

Men nå må jeg nok forlate KG litt, for nå skal MP3 og jeg ut og gå tur.....

[Bettie]

Så flott da. Du er jo godt i gang.

Håper dere hadde en fin tur, MP3 og du.

[Cata]

I dag er det "graat og tænders gnidsel". Kvelden er ung og tårene er i fritt fall. Eksamen er over og jeg hadde håpet på litt tid med gubben i de tre ukene ferie han har. I kveld er første frikvelden og han skal jobbe i hagen, -hele kvelden. Ikke plass for meg, for det MÅ gjøres nå.

I morgen skal han på avslutningsfest med medstudentene. Det er vel fortjent, men selvsagt uten partner. Egentlig sier jeg ikke noe på det, men jeg føler meg alene for det.

Torsdag vet jeg ikke.

Og så blir det et par uker der det sikkert er 1000 andre ting som må gjøres og så kommer siste uka før datterens bryllup - der jeg ikke er bedt. Mer alene-tid. Jeg er så heldig som får tid for meg selv, -og rom til å leve selvstendig.

Jo, selvstendig må jeg være. Og alltid sist. Og jeg sitter og undrer meg over hvor mye "sist" jeg klarer. Jeg må vike for skolekamerater, naboer i nød, unger (det eneste jeg virkelig klarer å forholde meg til), gress og hjelp til naboens høyonn. Alltid meg sist.

Jeg må droppe min beste venninnes fødselsdag fordi han ikke kan/vil bli med (ja, jeg kunne reist alene, men jeg blir så sliten av alltid å gjøre ting alene når det burde vært et "vi").

Det er vanskelig å være "vi" alene.

For meg selv og min egen stolthets skyld burde jeg bryte. Jeg har en god jobb, jeg har en leilighet jeg trives i....jeg har alltid klart meg alene. Jeg trenger ikke ham. Ikke egentlig. Og likevel klarer jeg ikke bryte. Ikke ennå. Kanskje klarer jeg det en dag, når bare sinnet og frustrasjonen og sorgen har bygd seg opp nok - men ikke i dag. For jeg liker ikke å gi opp.

Og hvordan kan noe som var så vanvittig bra i begynnelsen bli så nedbrytende etterhvert?? Det var meg som bremset, jeg hadde ikke noe hastverk med å innlede et forhold. Jeg ville vært godt fornøyd med vennskap. Den gang da. Men slik skulle det ikke bli. Kanskje ble det for mye oppmerksomhet for fort?

Men jeg ønsket meg ikke "alt", -bare "noe". Jeg fikk alt. Jeg skulle integreres i familien, bli kjent med ungene, vi skulle sette på oss ringer...alt dette på kort tid. Jeg ville ta det rolig. Hvorfor skal to godt voksne mennesker som har funnet hverandre ha sånt hastverk?

Og nå sitter jeg her og "alt" har krympet til "noe" og det krymper fortsatt. Snart er det ingenting igjen. Til og med "jeg" blir det mindre og mindre av. Ett eller annet sted har "jeg" forsvunnet og tilbake sitter et klynkende krek som ikke engang jeg kan like. Men hvordan kan man føle seg verdt noe når man prioriteres etter selv en gressklipper?

Jeg ønsker å "gi rom", jeg ønsker ikke å bli en blekksprut som klamrer meg til ham så han ikke får puste. Det har jeg aldri ønsket. Og jeg tror egentlig ikke jeg har vært det heller. Jeg har gitt rom for skolegang, for bryllupsforberedelser, for familiebesøk, for unger. For noen ganger er det bare slik. Men hvorfor går det så sjelden min vei?

Det må finnes en middelvei, for i et "vi" bør det være plass til meg også. Hvorfor må det alltid være meg som må forsøke å forstå? Hvorfor skjer ikke ting på mine premisser? Og selv når vi forstår hverandre, -og det gjør vi som oftest, hvorfor er det da alltid jeg som må ta konsekvensene?

Kanskje fordi "vi" bare eksisterer i mitt hode? Og han ikke tør eller orker bryte? Nei, det er nok slik at "vi" ikke eksisterer. Og jeg, som den idiot jeg er, prøver å kompensere for det manglende "vi" med å finne løsninger, -praktiske løsninger. Kanskje lykkes jeg for godt? Kanskje kamuflerer jeg et brudd som burde vært et faktum for lengst. Kanskje var han ikke moden for å inngå et forhold på den tiden det skjedde? Jeg var det på mange måter ikke, men han jobbet slik for det og jeg tok sjansen. Nå er jeg modnet inn i forholdet, men gjelder det samme ham?

Jeg er glad i den mannen, for søren! Jeg ville ikke inn i noe forhold den gang da, men når vi nå først har et, -så vil jeg beholde det. Ikke for enhver pris eller fordi jeg er redd for å være alene, men fordi jeg har funnet en mann som har de fleste av de kvaliteter jeg noensinne har sett etter.

Og jeg vil forbedre det. Forelskelse varer ikke evig, -og vi var ikke så veldig forelsket. Vi var bare veldig bra sammen. Det er vi fremdeles når vi er sammen. Det er når vi ikke er sammen det skjærer seg. Så hvorfor blir det da så galt? Hvorfor kan ikke jeg også få litt? Jeg ønsker å jobbe for at dette skal fungere og for at et "vi" skal overleve de årene han skal videreutdanne seg. Hvis det da er et "vi"?

Vi må ikke bo sammen nå. Jeg har bodd lenge alene, og jeg kan fortsette med det. Men jeg ønsker en viss grad av forpliktelse - ikke den av typen "skal vi gifte oss", men mer av typen: "Ja, vi er glad i hverandre, og vi skal jobbe for at det skal bli oss en gang i fremtiden. " Jeg vil bli tatt hensyn til. Ikke vartet opp og båret på hendene, -men bli involvert i det som normalt angår "vi". Jeg vil ha diskusjoner som jeg noen ganger vinner, -og andre ganger taper. Jeg vil at vi noen ganger skal innrette oss etter "mitt" liv og mine venner og min familie.

Jeg ønsker meg et "vi". Jeg tror ikke det er der - ikke i hans hode iallfall, men det er ingenting som tilsier at det ikke skulle være der - annet enn rent praktiske ting som det at unger ofte må komme først, og at skolegang tar tid.

Men jeg vil ikke bli prioritert bak gressklipperen!

[Bettie]

Kjære Cata

De følelsene du har nå, de er tunge. Og det er lite andre kan si som kan gi trøst, for du har i grunnen sagt det meste selv.

Jeg tror ikke du er noen blekksprut, og jeg opplever at du har gitt rom i massevis. Det er synd hvis "vi" blir byttet ut med mye jeg og mitt, litt ditt og hvis det er plass - oss.

Klart du klarer deg selv - hvis det er det du vil til slutt. Men det er noe med følelser og fornuft. De henger ikke alltid sammen.

Jeg synes du fortjener å bli satt først i mange sammenhenger - som en del av "oss" og "vi". Klart han skal ta hensyn til sine barn - men de virker da ganske voksne, så de vil tåle å komme på andreplass en gang i blant de også.

Du har mange tanker å bale med nå, og råd blir bare dumt å gi. Svaret på det du tenker på ligger uansett i deg selv.

Sender mange, mange varme tanker til deg.

[Cata]

Jeg tror ikke du er noen blekksprut, og jeg opplever at du har gitt rom i massevis. Det er synd hvis "vi" blir byttet ut med mye jeg og mitt, litt ditt og hvis det er plass - oss.

Tusen takk for trøst... Det hjelper bare at du ser mitt ståsted også. For jeg mener jeg har gitt rom, -i den grad jeg har klart. Og da synes jeg at jeg fortjener litt plass også.

Og det framfor gressklipperen.

[Bettie]

Absolutt framfor en gressklipper. Ingen skade skjer om gresset får gro en dag eller to til.