Som Cata's dager går......

[Cata]

Egentlig er du alt for sindig og veloverveid. Jeg håper du har noen du kan rase litt hos, og beklage deg sikkelig, et sted hvor du virkelig kan lufte urettferdigheten.

←

Nei, det er det jeg ikke har, skjønner du. Alle er vant til å se meg som den rolige og sindige, så jeg prøver å beherske meg "ute blant folk". Og selv om jeg tror jeg forstår hvorfor han reagerer som han gjør og hvordan det er blitt slik så er jeg sint - veldig sint. For jeg har ikke fortjent dette her. Det har jeg virkelig ikke. Jeg var der da han hadde en vanskelig periode. Jeg støttet, jeg hjalp, jeg var der for ham når han trengte å snakke. Uten å egentlig trenge meg på. Og nå gjør jeg det samme igjen. Forstår og forstår og forstår...

Og det spiser meg opp innvendig. For det skulle ikke vært slik.

Vi skulle snakket og blitt enige om en måte å løse problemene på. Og så skulle vi holdt oss til den. I stedet driver han og endrer spillereglene hver gang jeg tror vi er blitt enige om noe. Jeg trenger virkelig den psykologen. (Og - ærlig talt - tror jeg han kunne hatt bedre bruk for en enn jeg.)

[Cata]

Må bare innom og klage litt igjen.

Gråter og gråter og gråter... Absolutt en dårlig dag. Sorgen endrer karakter hele tiden, smått gråter jeg over at forholdet er over, smått over at det endte så "stygt". Og så blir jeg rasende over at han ikke engang ønsket meg "god helg" tilbake.

Og midt oppi alt dette stikker de gode minnene hodet fram og så blir det enda sårere. Gråter på nytt. Hele tiden kverner spørsmålene om "hvorfor" rundt. Han har sagt hvorfor, av og til tror jeg på ham, av og til ikke. Og så lurer jeg på om det noengang blir bra igjen. Mirakler skjer. Vet det er dumt å håpe på dem, men jeg er åpenbart ikke rede til å gi slipp. Hvorfor skjer alt på hans premisser? Det er mitt liv som er i ferd med å gå i vasken (iallfall midlertidig) så hvorfor får ikke jeg også uttalerett? Jeg kan ikke endre ham og hans beslutning(er) men det føles så urettferdig at han ikke hører på mine innspill. Vi var så gode til å snakke - trodde jeg.

Men jeg er fanget av mitt eget løfte om å roe ned tingene og derfor må jeg rase ut i ensomhet. En gang skal vi snakke. Det må vi. Men "en gang" er ikke nå, så jeg må bare holde ut. En ting er at han bryter løfter i pressede situasjoner, men så lavt lar jeg meg ikke synke. I hvertfall ikke ennå.

Savner forholdet, savner vennskapet, savner "vi".

Savner søndagsettermiddagene med ham og lørdagskveldene. Savner alt. Og tårene strømmer. Jeg vet de vil stoppe - før eller senere. Det er grenser for hvor lenge kroppen kan takle slike ekstreme følelser. En gang brenner følelsene ut og roer seg. Men når?

Vil for enhver pris redde vennskapet, men føler meg så alene så alene. Han gikk med på det, men vil han det egentlig? Akkurat nå tviler jeg. Jeg tror han bare vil ha fred, og det er så vondt å vite at jeg i såfall er årsaken til "ufred". Jeg ønsket ham alt det beste, men når det beste er at jeg holder meg borte så er det nesten uutholdelig. For meg.

Kanskje har jeg elsket for mye? Jeg trodde ikke jeg gjorde det. Jeg trodde jeg hadde kontrollen over egne følelser. Jeg trodde jeg kunne takle det hvis forholdet tok slutt. Alt dette var jeg sikker på. Det er jeg ikke lenger. For jeg takler det åpenbart ikke. Nei, ikke i det hele tatt.

Men det eneste jeg kan gjøre er å vente......

[Luise]

Cata

Om det er noe man ALDRIG skal tro man kan kontrollere DA er det følelserne

Du kan gjøre like så mye du vill men kontrollere dere NULL

Jeg føler så mye med deg att det gjør vondt i meg, spesielt fordi jeg kann ikke klemme deg tross det er hva du har bruk for i denne situasionen .................. :smilejente:

[Bettie]

Jeg tror ikke det går an å elske noen for mye. Kjærlighet er en kjempesterk følelse.

Jeg synes ikke det er så rart at du gråter. Det er en narturlig reaksjon, men den er fryktelig slitsom. I slike situasjoner er det akkuart som om man blir revet i stykker, og sårhet og sinne sloss litt om plassen. Det er utmattende. I tillegg har jo du håpet også, så dine følelser kjører nok skikkelig karusell med deg.

Du har strukket deg langt i dette forholdet, og du fortjener bedre enn dette. Dere ble enige om å roe forholdet noe, men dere ble vel ikke enige om å kutte helt. Jeg mener han burde ha sendt deg en liten meldig - en god helg, bare. Det gjør venner.

Med forbehold om at jeg ikke kjenner mannen - så synes jeg han har behandlet deg stygt. Han har hatt deg der. Han har visst at du ville stille opp og jenke deg etter hans innfall. Han har droppet deg foreløpig til fordel for en voksen datter (ærlig talt). Han har hatt bukten og begge endene.

Det betyr ikke at du har vært dumsnill eller noe sånt. Du har bare vært så glad i ham at du har satt hans behov først. Og det handler ikke om dumhet - men om kjærlighet.

Jeg forstår at du sørger nå, også fordi du investerte så mye. Du må også få lov til å håpe. Noen vil sikkert fortelle deg at det er dumt. Men det er igjen dine følelser, og for deg er det de riktige. Kanskje følelsene vil endre seg over tid - og kanskje ikke.

Uansett så føler jeg med deg, Cata. Og om du ikke har andre steder hvor du kan være urimelig, sint, fortvilet og bare deg selv nok - så kan du kanskje være det her. Et sted må du få lov til å ikke være rolig, veloverveid, ballansert og sindig. Det tror jeg er viktig for deg.

Sender deg en stor klem.

Endret 24. juli 2005 av Bettie

[Cata]

Humør er oppadgående igjen. (Trenger noen beskrivelse av emosjonell berg- og dalbane tur, så er dette stedet å lese.)

Jeg har fremdeles gode venner! Tilbragte gårkvelden sammen med en venninne. Først var vi ute og spiste og deretter tilbragte vi noen timer (sammen med et par glass vin) foran utepeisen på terrassen hennes. Det ble selvsagt noen klagesanger, men til gjengjeld fikk venninne hjelp med nedvasking av et par rom utover formiddagen i dag. Det veier kanskje opp for litt "gnagsår i øra"???

Og jeg er trøtt. Pga. vinglasset og lang vei hjem ble det til at jeg overnattet hos venninne. Surrete hode (pga. mannen - ikke vinen) og lånt seng er dum kombinasjon. Har nesten ikke sovet hele natta.

I ettermiddag har jeg tilbragt litt tid med nesa i selvutviklingsbok som venninne "prakket på meg" ved en tidligere anledning. Godt ment, -men ikke helt det jeg følte meg i form til. Men i kveld kom jeg til det utløsende kapittel, så og si. Om hvordan man skal få det som man vil. Hovedpoenget i denne boken var å lage en plan for hva man ville oppnå og så jobbe etter den. Egentlig ganske basic, -har gjort det før, men aldri tenkt på å gjøre det i mellommenneskelige relasjoner. Virker liksom litt snuskete...-som å lure noen.

Men det er verdt et forsøk, for sånn som jeg har det nå kan jeg ikke ha det. Ser for meg at planen inneholder elementer av:

- Fortsette slankekur (lett, kjærlighetssorg bidrar sterkt til "krympen") til jeg er noenlunde fornøyd med meg selv.

- Noen fornyelser av klær og hårfasong. (Har ingenting direkte med gjenerobring av mann å gjøre, men får meg til å føle meg bedre.)

- Gjenoppta spaserturer om kvelden (frisk luft og trim bør hjelpe på humøret)

- Litt mer kontrollert overtid. (Bra for karriere og lommebok.) Kan ikke ta knekken på jobbforholdet bare fordi jeg sørger.

- Fortsatt holde kontakten med mannen på SMS selv om han ikke svarer. Strenge restriksjoner på antall pr. uke - ca. 1 i begynnelsen. Han skal ikke få glemme meg helt, men jeg skal heller ikke stresse ham. Vi er tross alt blitt enige om ikke å kutte kontakten helt.

- Benytte meg av de råd som psykologen måtte gi for å få det bedre med meg selv.

God plan??? Hovedelementene går på å få det bedre med meg selv, men jeg satser også på at i det minste vennskapet med mannen kan gjenopprettes. Må komme såpass på talefot at jeg får et klarere bilde over hva som har forårsaket bruddet. Så får vi ta det derfra. Jeg kan ikke tvinge ham til å endre følelsene sine, men jeg kan forsøke å legge til rette for å få gjenåpnet kommunikasjonslinjen. Prøver jeg ikke, lykkes jeg ihvertfall ikke. Og vi må få gjort noe med kommunikasjonen, for den er definitivt nede for telling nå.

[Bettie]

Synes du har laget deg en god plan. Det er viktig å ha det bra med seg selv, for da får man overskudd til andre ting.

Det er vel ikke å lure noen om du legger en plan for deg selv?

Lykke til med planen.

[Cata]

Nei, å ha det bra med seg selv er ikke å lure noen. Men baktanken er jo at en jeg som har det bedre lettere skal kunne få kontakt med mannen igjen.

[Cata]

Ny arbeidsdag. Ett lite gråteanfall på morrakvisten, så greide jeg å ta meg sammen. Sorgen ligger som et teppe og skjuler det meste ellers. Men i dag er den første dagen i resten av mitt liv, er det ikke så det heter? Så jeg skal etterleve planen (lurer på om frisøren har ferie - skal ringe og sjekke?) som best jeg kan .

Et jump på badevekta i dag viser uttelling, og målebåndet sitter atskillig løsere rundt livet.

Fikk for en gangs skyld telefon fra venninne som oppmuntret meg med at dette vil gå bra, sent i går kveld. "Mannen har vært stressa. La ham få tid til å roe seg og tenke seg om så går det seg nok til igjen. Det var tross alt han som var ivrigst i starten", sa hun. Så enkelt er det vel ikke, men det gjorde godt å høre det likevel. Føler meg så naiv når jeg velger å tro at vi kan komme til en forståelse igjen, og alle bare sier at jeg skal droppe ham og komme meg videre. Godt at noen en gang i mellom forteller meg det jeg vil høre: nemlig at alt kommer til å roe seg og gå seg til.

Har vært på nett og bestilt bok om samlivsproblematikk. En av mine grunnsetninger når jeg står overfor et problem er å samle kunnskap om emnet. Nå har jeg lest om sorgreaksjoner i en drøy uke (er inne i fase 2) . Tiden er inne for å se om noen "forståsegpåere" har ideer om hvordan forhold kan repareres. Når tiden er inne til å snakke, skal jeg ha litt mer kunnskap innabords.

[Cata]

Hei Swan,

Takk for pene ord om skrivearbeidet mitt. Jeg har alltid likt å skrive og å leke med ord. Det er det som kommer til syne nå. Kanskje blir jeg forfatter en dag???? (Nå har jeg jo en historie som er vill nok til å bli en roman, bare jeg får anonymisert den tilstrekkelig..... )

Nei, jeg har ikke hørt noe fra ham hele helga, men det hadde jeg heller ikke ventet. Når jeg ikke hørte noe fredag, ville jeg neppe komme til å høre noe.

Han har sannsynligvis vært hjemme i helga og sammen med ungene.

Jeg kunne slettet telefonnummer, som du sier. Det har jeg gjort en gang før i forholdets aller spedeste begynnelse, da jeg skjønte at jeg begynte å bli for opptatt av ham. Det holdt ikke lenge. Så det gidder jeg ikke gjøre denne gangen. Basta! Jeg får bare holde fingrene vekk!

Regner med han tenker så det knaker, -på hva han har gjort, på hva vi har gjort, på hva han skal gjøre...... På hvordan fremtiden kommer til å bli. Siste livstegn pr. SMS var på torsdag og det var vennlig og imøtekommende nok. Antar helgene ikke er helt lette for ham heller nå. Det at jeg ikke lenger er der er nok noe han merker, - på en eller annen måte. Tross alt har vi ikke vært fra hverandre mer enn et par helger i strekk de siste par årene. Men vi ble enige om å roe ned situasjonen og det er det jeg forholder meg til. Jeg venter og ser og er på SMS messig "diett". Vi skal nok snakkes, men ikke ennå. Fremdeles er det for mye følelser som ligger "utenpå" hos både den ene og den andre.

Jeg forholder meg til min nyoppsatte plan for å få kontroll med situasjonen og meg selv. (Time hos frisør er bestilt. Det får holde at jeg føler meg elendig, om jeg ikke attpåtil skal se elendig ut......) Kan jeg ikke begynne innerst, så får jeg begynne ytterst.

Jeg har hatt tøffe perioder før, både med meg selv og yrkeslivet. Så langt har jeg klart meg bra ved å legge opp en plan og jobbe mot den. Et par ganger har det trukket ut i tid fra jeg bestemte meg for å kjempe til jeg kunne si jeg var i mål - på sitt verste opp mot 6 år. (Da hadde rasjonaliseringsspøkelset slått til og jeg sto i en situasjon der jeg "måtte" videreutdannes.) Så jeg vet hva det vil si å ta tiden til hjelp og jobbe mot et mål. Jeg kan gjøre det igjen.

For det første skal vennskapet opprettholdes. Det er jeg veldig bestemt på. Det skal jeg klare å få til.

Det andre målet er at vi skal komme sammen igjen. På et nytt og bedre grunnlag enn det vi hadde. Og samtlige unger skal akseptere meg sånn at jeg ikke skaper grunnlag for konflikter bare ved å være. Mange vil vel betrakte det som lite realistisk - faktisk gjør jeg det også, men inntil jeg slutter å ønske å tilbringe alderdommen med denne mannen så skal jeg se etter mulighetene for at det kan bli slik. Folk har klart å gjenopprette forhold som har vært ute på tynnere is enn dette, selv om det ikke er så ofte det skjer.

Men inntil videre følges "planen" med tanke på å få det bedre selv og på å opprettholde vennskapet. Det bør være mulig å oppnå. Resten må jeg ta som det kommer. Det blir i tilfelle min variant av "5-årsplanen" .

[Bettie]

Jeg har erfaring med at forhold som andre dømmer nord og ned, likevel klarer seg - og gjenoppstår. Så umulig er det ikke.

Jeg synes det er godt å gå til frisøren når verden går meg i mot. Det hjelper å freshe opp fasaden - for noe smitter inn også. Dessuten er det den kjappeste slankekuren jeg vet om. (har så tykt hår)

Du klarer å nå de målene du vil, for du er en bestemt dame med stayerevne. 5-årsplaner er bra - selv om de kn realiseres før fem år er gått.

Du er modig, Cata.

[Cata]

Jeg synes det er godt å gå til frisøren når verden går meg i mot. Det hjelper å freshe opp fasaden - for noe smitter inn også. Dessuten er det den kjappeste slankekuren jeg vet om. (har så tykt hår)

Du er modig, Cata.

←

Takk, takk :bukke: Er nå ikke så sikker på det der med "modig" da. Lurer på om ikke "dum" er et vel så dekkende begrep......(Hele situasjonen er jo så tåpelig at det ikke er tel å tru. Voksne folk burde diskutere og komme til enighet uten alt dette dramaet. ) Men jeg liker "modig" bedre så det er snilt av deg å si det.

Det var godt du minte meg på det der om håret. Jeg har også tykt hår, så nå er det kanskje blitt enda en halvkilo mindre av meg (Frisøren hadde en time ledig i dag.)

[Luise]

Om man er dum eller modig kan vere tøfft å bedømme for man er tit begge dele på samme tiden.

Hvad er forskjellen om resultaten er som man ønsker det?

:smilejente: :smilejente:

[Cata]

Kan noen vennligst vekke meg? Søvnløs natt i natt igjen. sov max 2 timer. Og natt til søndag sov jeg ikke. Har fått innsovningstabletter av legen, men vil ikke ta dem hver natt (tok en natt til i går) siden de er vanedannende. Men 2 av 3 netter så og si uten søvn blir i minste laget.

[Luise]

Cata

du skal love meg att du ALDRIG I LIVETT DITT FÅR DÅRLIG SAMVITTIKHET PÅ GRUNN AV MEG !

:smilejente: :smilejente:

[Cata]

Uff, søren heller!!!! Nok en tårevåt dag på jobb. Må være trøttheten pga. lite nattesøvn som gjorde meg ekstra følsom, for i går syntes jeg faktisk det gikk bedre. Men det slo fryktelig tilbake i dag. Stakkars kollegene mine som må se på meg der jeg rusler rundt med hovne øyne. De blir jo kjempebekymret.

Fikk litt trøst av en av mine mannlige kolleger som sa at mannen i mitt liv helt sikkert er i "tenkeboksen" akkurat nå og at jeg ikke må "snakke ham i hjel". Han trenger ro til å tenke og finne sitt eget ståsted. (Hjelper når mannlig kollega sier sånt, for han kjenner mannen i mitt liv fra tidligere.) Er jo akkurat det jeg gjør, jo, så jeg føler meg i det minste flink. Bedre det enn å være en masekopp i tillegg til å være trist. Nå har jeg i allfall selvrespekten i behold. Det er et pluss!!!

Litt verre med en av mine kvinnelige kolleger da. Hun tenker naturlig nok som en dame og råder meg til å komme meg ut og drive med allverdens aktiviteter. Joda, jeg vet det er et trinn det også. Og egentlig skulle jeg gjort det - hadde planer om å gå en lang tur i dag, men på dårlige dager føler jeg ikke akkurat for å gå utenfor husets fire vegger. Og hun mener mannen burde få vite hva han gjør med meg sånn at jeg kan få litt støtte i "løsrivelsesprosessen". Men da er vi tilbake til å "snakke i hjel". Det går ikke. Kan ikke bedrive "kvinnepsykologi" på menn. De er og blir skrudd sammen på en annen måte enn oss, -i hvertfall denne her. Lovte henne at jeg skulle be ham om assistanse hvis jeg ikke er bedre om 2 måneder. Da er jeg tilbake fra ferie, så da begynner vel ting å normalisere seg. Får tro jeg klarer å få mer styring på meg selv før den tid.

Min kvinnelige kollega ble forresten stum av beundring.... Møtte henne tilfeldigvis i gangen etter et gråteanfall. Jeg så nok ikke så veldig vakker ut. Og det var litt ille for en time senere skulle jeg ut og vise meg blant folk. Da vil jeg jo helst se noenlunde normal ut, så jeg krøp i skjul i et fraflyttet kontor og satte meg bums ned for å meditere. (Arbeidsgiver får si hva han vil - dette var kriseløsning.) Lærte meg teknikken for mange år siden og har brukt den som avspenning. Må nok begynne å gjøre det regelmessig igjen nå. 20 minutter etter kikket jeg inn på kollegas kontor - ganske så klarøyd, minus tårestriper og nesten med et lite smil. "Ser jeg noenlunde presentabel ut nå???" Kollega måpte: "Jeg begriper ikke hvordan du klarer det!!"

Jeg måtte le. "Triks nr.99 i krisehåndteringsboka", fleipet jeg.

Jo, det er nyttig å ha noen teknikker å falle tilbake på. Og da jeg kom ut og møtte folk klarte jeg både å se normal ut, samtidig som jeg var rolig og behersket og spøkte litt med dem som kom i min vei. Ikke en sjel kunne se på meg at jeg hadde vært rimelig oppløst en time tidligere, tror jeg.

[Cata]

Ny dag, nye sjanser. Har byttet kontor på jobben og begynner å smått å komme i orden. Større rom enn det jeg hadde. Mer luft - ventiasjonen er noe bedre enn i mitt gamle. Og det er nærmere de fleste kollegene.

Foreløpig ingen tårer i dag. Klump i brystet. Klarer å skyve tankene vekk innimellom. Tviholder på tanker om at hvis dette var "meant to be" så vil det ordne seg før eller senere. Skrev langt brev til mannen i går. Usendt naturligvis. Må bare "snakke" med ham på ett eller annet vis. Kan bruke det som utgangspunkt når vi en gang kommer dithen at vi skal snakke. Det hjelper meg til å sortere tankene.

[Cata]

Slitsom dag.:cry: Holdt stillingen til det var en time igjen av arbeidsdagen. Da kom tårene. Men jeg gir meg ikke. Ikke et pip i retning mannen. Avtalen står ved lag. Blir nok en "god helg" melding i slutten av uka, men ikke før. Og i mens skriver jeg milelange brev til ham. Brev som skal ligge på PC'n og ikke, gjentar ikke, sendes.

Men det kan ikke være sunt å gråte så mye.Blir jeg dehydrert, tro?????

[Bettie]

Du blir neppe dehydrert - det bare føles litt sånn.

Jeg synes du er lur som skirver disse brevene. Det er, som du skriver, en fin måte å systematisere følelsene litt.

Du er sterk som klarer å holde deg til avtalen. selv om du ønsker noe annet. Flott gjort.

[Cata]

Fryktelig sliten. Sov litt i natt uten sovetabletter, men det tar på å forsøke å holde maska på jobb.

Og tenke seg til....for nesten en måned siden satt vi og fleipet om giftemål og om vi kom til å være "neste par ut". Og en uke etterpå....slutt. Og så "venner". Deretter ingen kontakt. Jeg blir så trøtt av å forholde meg til noe som jeg ikke helt vet hva er. Alt er bare en eneste stor selvmotsigelse. Jeg tenker og grubler og lager teorier om hva som egentlig skjedde og skjer, men likevel. Hvordan kunne det skje? Så fort? Og hva ønsker han egentlig? Hvorfor er han ikke mer innstilt på å søke hjelp og få dette til å gå? Har lest en del på nett og blir mer og mer overbevist om at våre problemer egentlig er ganske vanlige og at vi kunne fått en god del hjelp ved å henvende oss til et familiekontor eller en rådgiver sammen.

Lurer meg grønn på hvordan jeg skal få overtalt ham til det når "karantenen" utløper. Jeg synes ærlig talt han "skylder" meg det etter alle disse brå rundkastene. Jeg har fortjent en sjanse til å få ryddet opp i alle uklarhetene. Det er greit at alle har ansvar for sitt eget liv og at jeg må jobbe med meg selv. Men det var han som "presset" for at vi skulle inngå et forhold og nå er det han som vil ut av det - på mer eller mindre sviktende grunnlag. "Fortjener" jeg ikke da en sjanse til å ordne opp i enten forhold eller avlutning på forhold??? Ville det ikke være rimelig å be om noen timer hos en familierådgiver når "karantenen" er over og følelsesstormen har roet seg noe?

[Cata]

Hjelpe seg. Kan noen servere meg et kjedelig liv en tid???? Nå har jeg i det minste fått adspredelse i hverdagen. Jeg er blitt utsatt for "telefonterror". Dvs. jeg håper jo det ikke er det da, men hadde en litt ekkel opplevelse nå i ettermiddag.

Først ringte (fast)telefonen. Jeg tok den og presenterte meg ved navn slik jeg alltid gjør om dagen (miljøskadd fra jobben ) Ingen svarte, så jeg la på. Tenkte ikke noe mer over det. Antok det var en feiloppringning. Snakket litt i telefonen med noen kjente, tok en tur på kjøkkenet og så ringte det igjen....

Jeg: Hei, det er Cata (OK, brukte selvsagt mitt egentlige navn)

Mann i telefon (hørtes sånn passe dopa ut): Er det Cata? *tungt sukk i andre enden av røret....taushet*

Jeg: Hallo? Hvem er det?

*røret ble lagt på*

Ekkelt, uggent, guffent......

Får tro det bare var en litt rar feiloppringning. (Synd jeg ikke har nummervisning.) Så jeg får bare vente og se om det blir noe mer. Er jo ikke så rart han visste navnet, siden jeg presenterte meg, men jeg synes sånt er ubehagelig likevel. Normalt pleier jo folk å bare legge på eller unnskylde at de har ringt feil når slikt skjer. Men denne hørtes ikke helt "god" ut, så det er mulig det forklarer noe. Kommer ikke til å presentere meg når jeg tar telefonen i nærmeste fremtid, det er helt sikkert. Og jeg kommer så avgjort til å røske ut telefonkontakten noen netter framover. Takler ikke sånne greier på nattestid, dersom det skulle skje igjen.