Som Cata's dager går......

[Cata]

Jeg har begynt å skrive. Jeg har også tatt nytt grep om livet mitt. Etter et skikkelig grineanfall på jobb i går bestilte jeg time hos tankefeltterapeut. Interessant opplevelse. Hun banket inn i meg (bokstavelig talt) "Ingen grining på jobb".

Har egentlig ikke tro på metoden, men jeg følte meg bedre etter behandlingen. Jeg er selvsagt trist og sorgfull fremdeles, men jeg har ikke hatt noen ukontrollerte gråteanfall siden. På en måte så virker det som om jeg er på sporet av meg selv. For i det siste halvårets mas og nedprioritering så føler jeg at jeg har mistet meg selv litt. Den sterke, uavhengige Cata jeg har vært i hele mitt voksne liv forsvant litt for meg. Nå tror jeg jeg er på vei tilbake til henne. Jeg har rettet ryggen en smule. Det føles godt.

Jeg sørger ved tanken på de gode stundene mannen og jeg hadde sammen, for når vi var sammen hadde vi det virkelig godt. Jeg tror vi begge følte oss verdsatt og elsket og sett. Jeg kan bare svare for meg, men tror noe av det samme var tilstede hos ham. Men vi var nok dumme. Vi ble sammen for tidlig og vi hadde for lite moro. Han brukte meg som "krykke" for å komme seg etter bruddet med eks., jeg var ensom og var lykkelig for å bli "elsket". Jeg tror det ble noe feil der et sted. Ingen av oss var egentlig rede for et forhold. Vi skulle fortsatt som venner lenge ennå. Vi ble på en måte et par uten å ha vært kjærester.

Det ble ikke noe balansert forhold av det. Jeg gikk rett i "redde mannen" fella, han gikk rett i "nytt forhold" fella. Det ble etterhvert bare meg som gav når det gjaldt de store tingene. Han var så vant til å gi at jeg tror han var glad for å ta i mot. Men det må være gi og ta begge veier.

Nå skal vi være venner. Jeg føler meg sikrere på det nå. Min mor sendte ham en hilsen i går og fikk til svar at vi har snakket litt, er bestemt på å gi ting tid og at vi skal være venner. Det føles godt at han bekrefter det for andre, ikke bare jatter med meg.

Når vi gjenopptar kontakten skal jeg forsøke å få til litt mer moro når vi møtes. En kino, en konsert....gjøre noe sammen. Så skal vi se om vi oppdager hverandre på nytt. Kanskje som helere mennesker denne gangen. Vi hadde begge for mange sår da vi kom sammen. Men jeg vil fremdeles be ham om å bli med til familieterapeut én gang. Det kan være godt for både ham og meg.

Jeg skriver nå - om forholdet vårt, om hvordan det startet og etterhvert hvordan det utviklet seg. Jeg er ganske god til å skrive. Og jeg tenker mens jeg skriver. Alle sier til meg at jeg fortjener noe bedre enn ham. Jeg er tildels enig, men på den annen side......-det var noe mellom oss lenge før vi egentlig nærmet oss hverandre for alvor. Det var en slags godhet. Eller ro. Det er vanskelig å beskrive.

Jeg vil etterhvert la ham lese det jeg har skrevet, tror jeg. Han har alltid sagt at jeg vet hva han føler - og jeg tror jeg gjør det i ganske stor grad. Han vet også ofte hva jeg føler. Så vi har noen flere runder å gå , vi to. Vi blir ikke noe par igjen, med det første, men hvis vi klarer å finne igjen roen mellom oss og gir tiden lov til å virke så kan mye skje ennå. For første gang på 20 år vil han nå få tid til å være seg. Skolegangen vil unektelig medføre det. Og når han blir mer seg, vil han på en måte bli mindre far. Dvs. han vil alltid sette barna lengst opp på prioriteringslista, men jeg tror han i tillegg vil oppdage at han må ha et liv utenom. Farsrollen blir ikke hans eneste rolle. Om det da blir meg han velger å fortsette løpet med, gjenstår å se. Men med den grunnleggende godheten mellom oss, og den forståelsen for hverandre som vi tross alt har så er fremdeles muligheten der. For jeg ser heller ikke bort fra at dette kan endre på "avhengighetsforholdet" mellom ham og barna. Far vil han alltid være, men i de fleste foreldre/barn relasjoner så løsnes "hverdagsbåndene" litt etter litt. Og når det skjer, så vil muligens datteren være mer villig til å godta en ny dame i fars liv. Og jeg tror jeg har gode muligheter til å bli den dama. Men i mellomtiden skal jeg leve mitt liv som best jeg kan. Jeg har fremdeles meg!

[Luise]

HEI Cata

Er det liv i vennen min? jeg ser ikke mye till deg på KG å så blir jeg bekymret for deg.

[Cata]

Åååååååååååååååh, så godt det er å ha venner. Gode venner! I dag måtte jeg inn til "storbyen" en tur i jobbøyemed og husket plutselig at en skolevenninne fra gamle dager er på besøk i traktene nå. Kastet meg over mobilen og ringte. Kunne vi treffes? Joda, det gikk greit så i ettermiddag har vi trasket rundt og jeg har atter en gang fortalt om trøbbelet på kjærlighetsfronten. Deilig å ha mange venner som bor spredt - sånn at jeg ikke sliter dem helt ut med klagesangene. Vet det er normal sorgreaksjon og alt det der, men det er greit å fordele belastningen litt...

Etter en lett middag og en byvandring i solskinnet dro vi hjem til feriehuset der hun og mannen holder til. Traff et par medlemmer av hans familie også. Den ene av dem kjenner jeg faktisk litt fra en annen sammenheng også. Drakk kaffe på kjøkkenet og jeg klarte faktisk å le litt. Ekte latter, -tenk på det! Ble sånn løselig invitert til å være med dem på tur en kveld, og venninne lovte å stikke innom meg en gang før de reiser. De skal være i området i enda en uke.

Dro hjem og fikk etter en liten stund telefon fra en annen venninne som lurte på hvordan tilstanden var. Ny lytter - nytt referat...

Om ikke annet så kommer denne "krisen" til å ha lært meg en leksjon om hvor gode venner jeg faktisk har. Det er i slike situasjoner man skiller venner fra "perifere bekjente". Kanskje er det den leksa jeg skal lære nå????

Men som en tredje venninne sa.... "Vi har jo heldigvis ikke livskrisene våre samtidig, så da er det klart at vi skal støtte hverandre." Og det er riktig det. Jeg har ved andre anledninger stilt opp med lyttende øre når venninnene har hatt sine kriser, så det blir noenlunde balanse i regnskapet til slutt. Tror jeg.

Hører ingenting fra mannen, men krysser fingre for at ro og stillhet får ham på bedre tanker. Er nesten helt sikker på at han tenker litt på meg også. Det trøster.

Og i dag har jeg bare hatt ett gråteanfall og det gav seg etter noen minutter - ikke timer. Kanskje den der tankefeltterapigreia faktisk virker???????

[Bettie]

Du skal ikke se bort fra at det virker. Har hørt om andre som har hatt stor nytte av det - særlig i forbindelse med fobier.

Godt at du har mange rundt deg som kan lytte til deg. Det er godt å ventilere frustrasjoner og sorg. Tror ikke du skal bekymre seg om å belaste venner for mye. Gode venner tåler det. Og du vil sikkert få anledning til å gi støtte en annen gang.

Det er godt å le. Håper du får oppleve mange stunder med latter framover.

[Cata]

Ingen tårer på jobb! Ikke så langt i allfall. Begynner å få trua på denne tankefeltgreia. Liten tendens til grining i morges, men det gikk fort over. Derimot fullstendig kollaps på standhaftighet i kommunikasjonsstans vis a vis mannen. Vi har hatt jevnlig SMS kontakt de siste åra - også når vi ikke har vært fysisk sammen, og før vi var i et forhold. Så jeg har innsett at full stans blir rett og slett for tøft for meg.

Sendte ham en melding og spurte om vi kunne "re-forhandle" litt av avtalen om å roe ned tingene, slik at jeg kunne sende ham en melding innimellom uten at det ble full krise. Må jo inntil videre holde meg til helt nøytrale emner, men likevel... Det bringer liksom litt av normaliteten tilbake til hverdagen. Har jo "alltid" kunnet sende ham meldinger om de små tingene som skjer i hverdagen. Fikk en helt grei tilbakemelding om at "Joda, det kan du - og har du en grei dag?" Det føles bra. Prøver å få balansert hverdagen så mye som mulig. Presser jeg, stikker han - det er jeg nokså sikker på. Situasjonen er ennå anspent. På den annen side vil jeg ikke bli helt glemt. Vet ikke helt hvordan han er med "ute av syne- ute av sinn".

Tror dette kan være en god løsning for å få ting ned på normalt nivå igjen. Etter 3 års intens kontakt føltes dette med "full stans" så kunstig at jeg klarte ikke forholde meg til det. Jeg trodde jeg kunne klare det og at det var en god løsning, men det ble for tungt. Dessuten er jeg livredd for at vi helt skal slutte å kommunisere. Inntil krisen kom opp har vi alltid vært gode på kommunikasjon. Det var en del av styrken i forholdet. Nå må jeg bare passe på å ikke overdrive de nærmeste ukene. Men det blir kanskje lettere nå når jeg ikke er totalt fiksert på "ingen kontakt". Og det tyder på at han også er villig til å "gi" litt. På litt over en uke har jeg fått endret situasjonen fra "full stopp og ingen videre kontakt" til "nøytral SMS kontakt og mulighet for kaffekopp senere på høsten". Det er egentlig bra framskritt synes jeg.

[Luise]

Cata:

Kan tenke meg hvordan du har det, jeg er selv lite "down" i tiden men ikke mer enn att jeg kan tenke på andre

:-D

[Cata]

Jeg er sliten. Det tar på å holde savnet og lengselen inni. Hadde jeg kunnet, ville jeg sovet en måned. Kanskje ville jeg da våkne med lyst til å ta fatt på tilværelsen igjen?

Nå tenker jeg bare på alle helgene vi hadde, og dem vi ikke får på grunn av dette tullet. Jeg tenker på hvordan forholdet var i starten da det ble bare bedre og bedre og bedre. Vi hadde ikke så store forventninger den første tiden. Jeg savner varmen og omsorgen og jeg savner å holde ham inntil meg om kvelden når vi sitter og ser TV. Og jeg tenker på hvordan det kunne blitt.

All verdens rasjonalisering sier meg at det er nytteløst å plage meg selv med disse tankene. Men jeg klarer ikke la det være.

Hvorfor må det gjøre så vondt?

Håpet er ikke ute. Som jeg sa i morgenens posting så har jeg kommet et godt stykke videre på bare en uke. Men jeg er så forferdelig sliten. Og akkurat i kveld har jeg ingen til å holde meg oppe, -ikke engang meg selv. For jeg er altfor sliten.

Tror det blir en sovepille og tidlig til sengs.

[Luise]

STAKKELS Cata

Ja det er utrolig vondt å det tar mye mer tid å komme over enn man syns man har, men (sukk) bare tiden kan hjelpe deg, supersøtte vennen, ikke noet annet

Man tror man er kommet videre men er det ikke når man er aleine

:smilejente: :smilejente: :smilejente: :smilejente: :smilejente: :smilejente:

[Cata]

Takk skal du ha, Blondinen. Trøst hjelper. Og jeg vet at tiden både er min venn og min fiende i dette tilfellet. På den ene siden er det vondt å vente og huske, på den andre siden er det bare tid som kan få ham til skjønne at de problemene vi har ikke er uoverstigelige. Men etter en stressende vår og sommer må han ha tid til å tenke, og da vil han forhåpentlig innse det. (Noen garanti har jeg ikke, men jeg akter å håpe så lenge som mulig. ) Foreløpig sier han jo at han er glad i meg, og så lenge han sier det, er det håp.

[Cata]

Tusen takk, Swan. SMS får duge inntil videre. Litt kontakt er bedre enn ingen og alt som kan hjelpe til å stabilisere/normalisere situasjonen er bra. For jeg synes det ble unødvendig mye drama oppi dette her. Det må gå an å løse konflikter mer rasjonelt. Skal PM'e deg om de andre spørsmålene.

[Cata]

Søren! Sendte mannen SMS med "God helg" og en setning om at jeg skal hjelpe en venninne litt i løpet av helga. Meningen var å vise at jeg ikke sitter innesperret og depper. (OK, egentlig er det det jeg gjør, men jeg kan ikke bruke det som pressmiddel.) Men jeg synes godt han kunne sendt et enkelt "God helg til deg også" tilbake.

Men jeg har jo lovt å ikke stresse så jeg får bare bite det i meg. Tålmodighet, kjære Cata. Tålmodighet. Ikke rush!

Har bestemt meg for å få meg noen timer hos psykolog sånn at jeg kan begripe litt mer av hva som skjer, både i mitt hode og muligens i hans. Mest i mitt. For jeg synes jeg er lovlig ensporet. OK, det er kanskje normalt for kjærlighetssorg, men det skulle jeg gjerne ha bekreftet i så fall.

[Luise]

Hei søtte vennen mi

Kunne jeg da bare trylle så livet ditt ble kjempebra, da gjorde jeg det :smilejente:

Men jeg kann ikke gjøre noe på så lang avstann

Ha' en god helg, vennen mi :smilejente:

[Cata]

Å, jeg vet ikke det. Du trøster på avstand også, vet du. Bare ved å si at du gjerne ville gjort noe. At noen skal trylle slik at humøret forandrer seg er vel for mye forlangt, men jeg blir trøstet av dere KG'ere. Får bare noen down-perioder innimellom. Akkurat det regner jeg med er normalt. Akkurat nå sitter jeg og skriver på historien om "mannen og meg" i et eget dokument. Får kjent litt på egne følelser og tenkt litt da. Og så kikker jeg innom KG iblant og ser om det er noe nytt.

Egenprodusert terapi?????

[Bettie]

Det er min erfaring at det er god egenterapi å skrive. Jeg har noen kladdebøker fulle, og jeg har skrevet om det samme om igjen og om igjen, og litt etter litt har det blitt mer begripelig og jeg klarer å se noen mønstre.

Men jeg har hatt god hjelp av en psykolog også. Samtalene har speilet det jeg tenker, og har ofte gitt tanken en ny vinkel når jeg har vært låst fast i min egen forestilling.

Og så synes jeg du skal bruke vennene dine og si noe om savnet. Det er ikke godt å holde det inni seg. De tåler sikkert å høre det flere ganger. Du kan jo skrive om det her også.

Jeg håper dagene dine blir lysere og lettere. Tenker mye på deg.

[Cata]

Ja, Bettie, jeg skriver her og jeg snakker med vennene mine (ny venninne hver kveld ). Og det letter selvsagt, men så kommer de vonde tankene igjen. Hva om...."aldri mer"? Og så blir jeg målbevisst igjen og fast bestemt på å holde meg i skinnet og prøve å vinne mannen tilbake når ting har roet seg.

Men den vekslingen er slitsom. Den fungerer omtrent sånn:

Tanke nr. 1: Han sier han er glad i meg. Han sier han ville satset på meg dersom det ikke var for ungene. Han var både god og kjærlig inntil dette hendte og det samme da vi møttes forrige uke. Vi planla ferie sammen og til og med en liten visitt til svigermor...øh....eks-svigermor nå.

Men så kommer...

Tanke nr. 2: Hvis han virkelig elsket meg ville han sendt meg en liten melding om "god helg" i det minste. Han ville vært mer opptatt av å treffe meg innimellom slagene i vår. Han er gått lei fordi jeg maste sånn. Han ville tatt saken opp med barna og ikke latt meg sitte og vente på denne måten. Han ville ønsket at vi fortsatt skulle møtes.

Til slutt kommer den mer rasjonelle:

Tanke nr. 3: Hallo. Tenk deg nå om litt. Mannen har hatt en skikkelig travel vår. All oppmerksomhet har vært rettet mot eksamensforberedelser. Og så bryllup. Og det å "gi fra" seg en datter er sikkert en følelsesmessig påkjenning i seg selv. Døgnet har bare 24 timer. Og så oppstår en konflikt på toppen av det hele. Hvem er det logisk å "ofre"? Meg selvsagt. Det er ikke veldig romantisk og definitivt ikke bra for min selvfølelse. Men utdanningen kan ikke kastes på båten og slett ikke ungene. Så for å forenkle situasjonen er det jeg som ryker ut. Det behøver ikke bety at han ikke er glad i meg, men det blir rett og slett for komplisert å ta stilling til meg akkurat nå. I svært stressede situasjoner vil man ty til ekstreme løsninger for å minske stresset og jeg tror det er det som skjer nå.

Det er tanke nr. 3 jeg har mest tro på, selv om tanke 1 og 2 blander seg inn og lager rot i toppetasje og følelser innimellom. Og det er for å hjelpe meg selv til å skille litt mellom disse motstridende tankerekkene jeg først og fremst ønsker å snakke litt med en psykolog. For for meg virker dette logisk (om enn ikke snilt) men jeg er ingen psykolog så det kan være jeg er helt på jordet også.

[Bettie]

Du kan sikkert stole på at du har rett i analysen din, for du kjenner jo både deg selv og ham. Men å få inn et annet pesrpektiv er ikke så dumt.

Det er slik med følelser at de kan være motstridende uten at det betyr at det er brist i logikken. Følelser er dessverre ikke alltid så logiske.

Jeg forstår at det er slitsomt å veksle mellom disse alternativene.

Bare for å blande meg inn i tankene dine litt:

Han er glad i deg, og han ønsket å være sammen med deg, men han er ikke moden for et slik fast forhold enda. Kan det være en alternativ tanke? Det har ikke noe med deg å gjøre - men med ham, som en litt usikker person. (jeg kjenner ham jo overhode ikke, da).

[Luise]

Sorry Cata, det vet jeg egentlig gott att man kan

Bare bra om jeg kann senne mine positive tankerne till deg å att de verker :rosasmil:

(det må vere grenseløse tanker)

Du må gjerne vite att det går ikke et sekund uten att jeg har deg i tankerne mine, på alvor

:smilejente:

[Cata]

:

Han er glad i deg, og han ønsket å være sammen med deg, men han er ikke moden for et slik fast forhold enda. Kan det være en alternativ tanke? Det har ikke noe med deg å gjøre - men med ham, som en litt usikker person. (jeg kjenner ham jo overhode ikke, da).

←

Jeg tror du har rett. På et veldig tidlig tidspunkt var han klar for å binde seg. Siden har han trukket seg litt tilbake i så måte. Det er nok også fornuftig. Jeg tror som sagt han trenger tid til å kjenne på hvordan det er å være bare "seg" - på godt og vondt. Så det er nok lurt at vi "løser opp" forholdet litt, så han får kjent etter.

[Bettie]

Egentlig er du alt for sindig og veloverveid. Jeg håper du har noen du kan rase litt hos, og beklage deg sikkelig, et sted hvor du virkelig kan lufte urettferdigheten.

[Luise]

HEI Jeg takker mange gange for som siger mer enn ord