Til uføre: hvordan presenterer du deg sosialt?

[Anoia]

Du kan vel vanskelig sette grenser for hva andre ev. spør om når det gjelder din "tittel" Det er jo tross alt skattebetalerne som betaler lønna di.

Anonymkode: c566e...ed7

Ja, det er utrolig hva folk mener de har krav på å vite. Som om det er trygdemottakerne som skal måtte forklare seg til andre skattebetalere, ikke staten som forvalter skattepengene...

[AnonymBruker]

Er heltidskristen? 

Anonymkode: 58821...455

[AnonymBruker]

Jeg er også kronisk syk med en usynlig, men svært alvorlig sykdom og jeg holder meg unna sosiale settinger der jeg kan risikere å møte andre enn de aller nærmeste som vet om dette. Trist, men sant, men jeg orker bare ikke å ydmykes. Jeg syns det er så ydmykende og flaut å ikke jobbe selv om det ikke er min skyld. Etter jeg ble så dårlig at jeg ikke kunne jobbe mer har jeg utviklet sosial angst. Er så redd og flau over meg selv. Jeg ble mobbet på skolen og mobberne fikk rett, jeg er en taper. Har ikke noe nettverk mer siden jeg også sliter med ekstrem utmattelse og derfor ikke orker å reise noe sted så ofte. Så sånn sett hadde jeg ikke klart fester og sånt uansett om jeg ikke hadde hatt sosial angst og ikke syntes det var flaut å ikke kunne jobbe, men jeg er veldig ensom og skulle ønske vennene kunne komme til meg i blant. Men er alltid jeg som må komme til dem, noe som pga sykdommen og utmattelsen ikke blir så ofte, men jeg koser meg de få gangene jeg klarer det selv om jeg nærmest blir sengeliggende en uke bare av å besøke en venninne og sitte og skravle. Men jeg syns likevel det er verdt det. De syns det er for langt å reise 5 mil å besøke meg, noe jeg forstår godt, så skal vi møtes må jeg komme dit og vi koser oss veldig. Sykdommen nevnes ikke med et ord og spør venninnen min svarer jeg på spørsmålet og vrir jeg samtalen over på noe annet positivt. Jeg hater å snakke sykdom. Jeg snakker gjerne om deres problemer om de ønsker og kommer med råd, men mine problemer holder jeg helst for meg selv. Det er forjævlig å være i sin beste alder og falle ut av samfunnet på den måten og ofte håper jeg at jeg snart bare sovner inn. Selv om jeg hele tiden tenker positivt og fokuserer på det som er bra er det likevel jævlig vanskelig. Det er vondt å være samfunnets taper og måtte skyve vonde tanker bort hele tiden. Jeg vil ikke virke negativ og alle sier at jeg er så positiv og tøff som holder ut selv om jeg gråter inni meg over egen mislykkethet. 

Anonymkode: b9568...255

[AnonymBruker]

"Jeg er ufør, og ikke i stand til å arbeide, men jeg har heldigvis gode dager også - derfor er jeg her i dag. Jeg holder mye på med fotografering og programmering i gode stunder, hva er du interessert i utenfor jobben?" 

Den tar jeg som regel. Forhåpentligvis er de interessert i noe av det samme som meg, og så er en god samtale i gang👍

Anonymkode: 263f4...2b2

[Sjay]

Takk til alle dere med fornuftige svar og til dere som deler av egne erfaringer. Setter stor pris på de som holdt seg til saken! :-)
Mye gode innspill her, spesielt ved førstegangs-møter. 
 

TS

Endret 17. november 2015 av Sjay

[Sjay]

"Jeg er ufør, og ikke i stand til å arbeide, men jeg har heldigvis gode dager også - derfor er jeg her i dag. Jeg holder mye på med fotografering og programmering i gode stunder, hva er du interessert i utenfor jobben?" 

Den tar jeg som regel. Forhåpentligvis er de interessert i noe av det samme som meg, og så er en god samtale i gang

Anonymkode: 263f4...2b2

Fin vinkling :-) Man er jo så mye mer enn jobben sin eller mangelen på den!

[Sjay]

Jeg er også kronisk syk med en usynlig, men svært alvorlig sykdom og jeg holder meg unna sosiale settinger der jeg kan risikere å møte andre enn de aller nærmeste som vet om dette. Trist, men sant, men jeg orker bare ikke å ydmykes. Jeg syns det er så ydmykende og flaut å ikke jobbe selv om det ikke er min skyld. Etter jeg ble så dårlig at jeg ikke kunne jobbe mer har jeg utviklet sosial angst. Er så redd og flau over meg selv. Jeg ble mobbet på skolen og mobberne fikk rett, jeg er en taper. Har ikke noe nettverk mer siden jeg også sliter med ekstrem utmattelse og derfor ikke orker å reise noe sted så ofte. Så sånn sett hadde jeg ikke klart fester og sånt uansett om jeg ikke hadde hatt sosial angst og ikke syntes det var flaut å ikke kunne jobbe, men jeg er veldig ensom og skulle ønske vennene kunne komme til meg i blant. Men er alltid jeg som må komme til dem, noe som pga sykdommen og utmattelsen ikke blir så ofte, men jeg koser meg de få gangene jeg klarer det selv om jeg nærmest blir sengeliggende en uke bare av å besøke en venninne og sitte og skravle. Men jeg syns likevel det er verdt det. De syns det er for langt å reise 5 mil å besøke meg, noe jeg forstår godt, så skal vi møtes må jeg komme dit og vi koser oss veldig. Sykdommen nevnes ikke med et ord og spør venninnen min svarer jeg på spørsmålet og vrir jeg samtalen over på noe annet positivt. Jeg hater å snakke sykdom. Jeg snakker gjerne om deres problemer om de ønsker og kommer med råd, men mine problemer holder jeg helst for meg selv. Det er forjævlig å være i sin beste alder og falle ut av samfunnet på den måten og ofte håper jeg at jeg snart bare sovner inn. Selv om jeg hele tiden tenker positivt og fokuserer på det som er bra er det likevel jævlig vanskelig. Det er vondt å være samfunnets taper og måtte skyve vonde tanker bort hele tiden. Jeg vil ikke virke negativ og alle sier at jeg er så positiv og tøff som holder ut selv om jeg gråter inni meg over egen mislykkethet. 

Anonymkode: b9568...255

Leit å høre at du har det slik! Det er belastende nok å komme til det punktet å bli ufør, men det er som du sier vondt og vanskelig å bli stående på utsiden av samfunnet på så mange måter. 

Hvor lenge har du vært ufør? Har du noen du kan snakke med utfordringene dine om?
Ønsker deg gode dager og håper du kan bli åpnere med venner slik at de tar seg det ekstra bryet med å reise for å besøke deg :-)

[Sjay]

Har du en utdannelse eller tidligere jobb? Kanskje du kan nevne det og at du for tiden er uten jobb?

jeg skulle ønske du slapp å slite i sånne situasjoner 

Takk for omtanken i svaret ditt :-) Det er nok en tilvenningssak, men håper ubehaget knyttet til det kan minske etterhvert.

[Rosaboble15]

Akkurat den problemstillingen har jeg tenkt mye på selv. Jeg er ikke ufør, men går på arbeidsavklaringspenger, og føler mye av det samme som deg. Jeg pleier å si at jeg går på arbeidsavklaringspenger, men forteller sjelden noe om diagnose. Jeg føler rett og slett at det blir for personlig, og folk har dessuten en lei tendens til å dømme meg ut fra diagnosen. 

Jeg er ikke diagnosen min, og den definerer heller ikke meg som person. Det er også begrenset hvor mye jeg gidder å forsvare at jeg faktisk har kledd meg nogenlunde pent og beveget meg ut av huset.

[Wenda]

Jeg er uføretrygdet pga en lidelse som ikke er spesielt akseptert blant friske, heller ikke leger og NAV-systemet selv om de har blitt tvunget til å akseptere det

Jeg sier bare rett ut at jeg er uføretrygdet. Som regel så blir jeg møtt med bare positive tilbakemeldinger og de krever ikke å få vite noe mer enn det. Hender en gang i blant at jeg møter på negativitet, men det er ikke mitt problem

Syns det var mye mer vanskelig før jeg ble uføretrygdet. Da følte jeg at jeg var mellom to stoler og ikke fått en slags gyldig bekreftelse på at jeg faktisk er syk og har nedsatt arbeidsevne, dermed syns jeg det var vanskeligere å forklare situasjonen min kort og presist 

[AnonymBruker]

Ikke lett det der. Jeg har vært ufør i 2 år nå. Og dette spørsmålet får man jo ALLTID. Det er det første folk spør om. Hva jobber du med? Verste ordene jeg vet. 

Jeg har til noen sagt at jeg er sykemeldt. Det feiler meg ikke noe som folk kan se. Så når de spør hvorfor jeg er sykemeldt, så er det en skulder som alltid er betent. 

Men det er lenge siden jeg tok den. Nå sier jeg bare at jeg dessverre ikke jobber nå, men håper å klare det igjen snart. Det stopper jo ikke kjeften på dem heller. Da skal de vite hvorfor jeg ikke jobber. Det mener jeg de skal drite i, så de får ikke noe godt svar der. "Litt forskjellig", svarer jeg ofte. Er det på nett så lar jeg bare vær å svare. 

Jeg snakker ikke om sykdommen min. Aldri. Jeg har prøvd å forklare et par venner, men de vil ikke forstå, tror jeg. 

Nå har jeg egentlig ingen venner. En bare. Kanskje. Vi sklir bare mer og mer fra hverandre. Så det ender vel som med de andre -de blir bare borte. 

Det suger å ikke kunne jobbe og jeg blir så sint når folk sier at man snylter og gud vet hva. De skulle fått oppleve det selv. Herregud, som jeg skulle spurt og gravd og godtet meg da! Ja, for bedre menneske er jeg ikke. 

Anonymkode: 92327...931

[Nutz]

Du kan vel vanskelig sette grenser for hva andre ev. spør om når det gjelder din "tittel" Det er jo tross alt skattebetalerne som betaler lønna di.

Ellers så er det naivt å tro at man som ufør kan klare å holde det skjult for omverdenen at man ikke jobber. Det er tross alt ganske synlig for naboer og div. når en person ikke er i jobb. 

Anonymkode: c566e...ed7

Folk som går på nav betaler også skatt altså  Jeg skattet selv 36% da jeg gikk på nav.

[AnonymBruker]

Hm. Hvis du er utdannet, eller hadde en jobb tidligere, så kan du vel referere til den, ala noe som "er utdannet som x", eller "jobbet på x". Du trenger jo ikke si at du er ufør hvis du synes det blir en for privat opplysning. Folk bryr seg vel ikke så mye bare man sier noe? "jobber innen kontorvirksomhet" "ja, ok". Så bytte tema

Anonymkode: d49e5...dc4

[AnonymBruker]

Synes det er verre om man ufør pga psykisk sykdom... siden det ikke er så akseptabelt i samfunnet... 

jeg sier jeg har hjemmekontor og veldig flexi tid  funker det å... 

Anonymkode: 67379...ad1

[kari2]

Dette har jeg lurt på og. Jeg er ikke ufør, men er redd jeg kanskje blir det. Det er allerede nå utrolig belastende å være sosial, nettopp pga dette.

[Lucid]

Jeg er ikke ufør enda, og jobber hardt med å ikke bli det, målet mitt er å bli frisk nok til å komme ut i arbeid igjen.. Men jeg har litt det samme problemet - jeg vet ikke helt hva jeg skal si når jeg får spørsmål om studier og jobb. Vanligvis unngår jeg temaet helt til noen tar det opp, og da kan jeg si f.eks "nei, jeg gjør ikke noe akkurat nå, men satser på at det retter seg snart." ganske anonymt, og de fleste godtar det. Hvis noen spør videre varierer svaret litt alt ettersom HVEM som spør, hos noen kan jeg si at jeg "gikk på en smell", eller at jeg bare falt litt utenfor og så bare håpe på at de lar det ligge. Og andre ganger kan jeg være ærlig og si at jeg har en kronisk sykdom som har satt meg ut av spill en stund. 

[AnonymBruker]

Jeg synes dette er vanskelig. Såpass at jeg anonymiserer meg her selv om jeg skulle ønske jeg turte å la være. Det verste spørsmålet jeg får er "hva gjør du, da?" fra nye bekjentskaper. Egentlig så liker jeg veldig godt å treffe nye mennesker, men etter at jeg ble ufør har jeg mest lyst til å skygge unna slike situasjoner.

Jeg pleier å si at jeg egentlig er *utdanning/yrkestittel* men at jeg ikke er i jobb akkurat nå. Dette er jo riktig også, for nå er det ikke sånn at en MÅ være uføretrygdet resten av livet lenger. De fleste aksepterer dette svaret, men så er det disse med forkortede sosiale antenner som må grave og spørre... Jeg er privat av natur og liker ikke å bli forhørt angående helsetilstanden min! Selv om noen tydeligvis føler seg berettiget til å vite alt "fordi deeeres skattepenger betaler "lønnen" min." Altså, jeg har også jobbet og betalt skatt i flere år. Og "miine skattepenger" har da også gått til bygging av motorveier selv om jeg ikke eier bil og stort sett går.

Uføre er blitt pariakaste i Norge de siste årene. Media har flommet over av katastrofevarsler på grunn av det antatt voldsomme tallet på uføre. Og når media trår til med stigmatiseringen sin (sånt selger), da følger folket etter med mistenksomhet og forakt. Jeg var i NAV i mange, mange år, så jeg vet at jeg har gjort alt jeg kan. Men jeg synes likevel det er vanskelig.

Anonymkode: e8635...96f

[Mari Y]

Det er dessverre veldig kinkig. Ikke alle som er uføre, blir det av eget valg. Det sosiale stigmaet rundt jobb, karriere, osv, er ikke lett. Jeg har f eks aldri hatt utdanning, og jobber i en bedrift. Jeg skjønner forutsetningen for det viktige med utdanning, men kan fort kjenne en del prestasjons-press. 

 

Kanskje en ide kan være å melde seg inn i besøkstjenesten i Røde Kors? Røde Kors har mange bra tilbud til forskjellige behov. Jeg har nettopp meldt meg inn i 'Besøksvenn', fordi jeg opplever at jeg har lite venner. Jeg tror også man har lettere for å finne likesinnede om man melder seg inn i Røde Kors. 

[Mari Y]

Ja, det er utrolig hva folk mener de har krav på å vite. Som om det er trygdemottakerne som skal måtte forklare seg til andre skattebetalere, ikke staten som forvalter skattepengene...

Siterer denne. Har en venn som er akkurat sånn. Reagerer med sinne tom, dersom jeg sier at jeg ikke er interessert. Har med å gå på sånne intime ting, så en gang smalt det noe skikkelig. Greit at man bryr seg, men noen blander seg litt for mye. 

[Wenda]

Det er dessverre veldig kinkig. Ikke alle som er uføre, blir det av eget valg. Det sosiale stigmaet rundt jobb, karriere, osv, er ikke lett. Jeg har f eks aldri hatt utdanning, og jobber i en bedrift. Jeg skjønner forutsetningen for det viktige med utdanning, men kan fort kjenne en del prestasjons-press. 

 

Kanskje en ide kan være å melde seg inn i besøkstjenesten i Røde Kors? Røde Kors har mange bra tilbud til forskjellige behov. Jeg har nettopp meldt meg inn i 'Besøksvenn', fordi jeg opplever at jeg har lite venner. Jeg tror også man har lettere for å finne likesinnede om man melder seg inn i Røde Kors. 

For noen velger å bli ufør?