Svigermor mener jeg ødelegger stemningen og skaper drama

[AnonymBruker]

Uff. Jeg får ikke sove, siden jeg har tenkt mye på dette. Min mann støtter meg, men han vil samtidig ikke at det skal bli splid i familien. Jeg har ikke foreldre eller søsken, og synes det blir for rart å snakke med tanter om dette, siden også er et veldig sårt tema. Æsj, det blir rotete, er dårlig på å ha struktur. Har heller ikke hatt mulighet til å snakke med venninner om det, så det har blitt jeg og mannen, og da blir jeg usikker på det faktisk er jeg som er problemet. 

Jeg og mannen har prøvd å få barn i 4 år. (jeg er 30 og han 32) I denne perioden har jeg mistet før første trimester var over 3 ganger. Og siste gang var for 3 uker siden, jeg trodde endelig spiren skulle sitte. Min svigersøster som er en god venninne (28 år) har 2 barn, en nyfødt nå, og jeg elsker å få være tante, men det er sårt for meg og mannen at vi ikke har fått egne barn. Jeg skjøner likevel at ikke alle kan ta hensyn til dette hele tiden. Svigermor og far ønsker flere barnebarn og har lenge mast en del om "skal ikke dere begynne familieforøkningen", "hadde da vært fint med noen små føtter hjemme hos dere også", ja dere vet slike hint, og også direkte sagt. Dette begynte vel for 5 år siden, men min mann tok en prat med dem om å dempe det etter 2 og halvt år med prøving. Vi har ikke vært ærlig om spontanabortene, men har fortalt at vi ønsker barn og prøver. Jeg skrive mye men vil få med omstendighetene rundt. 

Uansett så var det jo farsdag i helgen, og vi var til god middag hos svigerfamilien, og det ble gjort litt stas på fedrene (svigerfar og svoger). Kjempekos. Men Ja, sårt. Mannen min følte litt ekstra på det siden han også hadde vært sikker på at NÅ var det vår tur også, før vi mistet. Vi har jo fokus på de andre og det er god stemning. Men uti middagen når vi sitter rundt bordet kommer svigermor med noen kommentarer. "Ja, det hadde jo vært fint om du også Peder (min mann) var far, så hadde det vært tre fedre å feire i dag." og jeg ser at mannen min biter kjeven sammen, men smiler tilbake, at joda. Jeg får så vondt av ham! Men det var liksom ikke bare den kommentaren. Svigermor begynner å snakke om at vi er blitt gamle, og hun trodde at vi hadde ønsket oss barn, og sier det liksom på en sånn "søt" måte, men det er jo bare slemt! Så sier hun at "Ja, kanskje du Jenny (meg) som ikke har din egen familie ikke liker barn, og ikke ønsker din egen familie. Jeg hadde alltid håpt at Peder skulle få søte små rakkerunger." Jeg føler det er angrep på meg, det er sårt at jeg har mistet foreldrene mine, og i tilleg som at jeg ødelegger for mannen min. Og selvsagt vil jeg ha min egen familie! Jeg føler meg som verdens dårligste menneske som ikke klarer å få til å bli gravid. Det snapper for meg. Jeg bilr sint, reiser meg og slår i bordet, og sier at hun ikke vet hva hun snakker om, før jeg gjemmer meg inn på badet, og begynner å strigråte. Jeg hulker og uler, og ja, sikkert ganske dramatisk. Peder kommer inn vi snakker, og finner ut at vi bare må gå, jeg føler meg så dårlig og ja, ikke vits i å bli. Vi får dempet situasjonen litt, og sier noe om at vi har vært slitne i det siste, og det var sårt å høre de ordene, men også at vi ikke syntes det var greit. 

Det var hovedsituasjonen. Dette blir bare lengre og lengre. 
Så på onsdag har svigermor ringt mens jeg er på jobb, jeg er opptatt tar ikke telefon. Når jeg kommer hjem så forteller Peder at han har snakket med henne, og at hun kommer til å ringe senere på kvelden for hun er fast bestemt på å snakke med meg. Siden hun absolutt skal snakke med meg, forteller han hva hun har sagt (selv om han sikkert ville holde meg utenfor), og det er at JEG lager drama. Hun klandrer meg for å ha ødelagt farsdagsmiddagen for alle, og at hun ble flau over meg som reagerte på den måten. Jeg kan skjønne det, det var dumt at jeg ble sint foran barna, men...nei, det var dumt, men jeg bare klikket litt. Brøt sammen. Min mann nevner også at hun har snakket om julefeiringen (vi skal feire med svigers og svigerinne med familie skal også, det har vi gjort de 5 siste årene), og at hun synes at det ikke er greit at jeg ødelegger for alle og at hun er betenkt på om vi kan komme. Jeg blir jo helt satt ut, og på nytt gråting, og mannen min gråter, og vi snakker om hvorfor vi ikke får det til osv. Vi er slitne og klokken har begynt å bli mye, vi har ikke spist, og så får jeg telefonen fra svigermor. Jeg snakker ikke med henne, jeg klarer ikke. Mannen min har sendt noen meldinger om at vi trenger litt ro, og tar kontakt igjen ved en senere anledning. Og svigermor sender noen meldinger om at jeg sikkert har laget drama igjen, og at hun blir mer og mer sikker i sin sak om at vi ikke kan komme på julefeiringen, og noe om at jeg holder Peder igjen, og ja, sånn underforstått at jeg ødelegger livet hans. 

Det ble veldig langt, men var mye. Kunne skrevet mer. Vet det er helt uoversiktlig og dårlig skriving. Beklager, håper det er forståelig.
Det jeg lurer på er om det virkelig var så ille? Var det så dramatiserende av meg at vi ikke skal få komme til jul? Jeg føler meg så krenket og såret av svigermor. Av det hun sa, og måten hun har snakket om meg etterpå. Er det ikke lov å reagere på det hun sa? Jeg skulle ikke blitt så sint foran tantebarna, men jeg klarte ikke mer. Høres sikkert ut som jeg bare unnskylder meg. Har svigermor rett? Jeg tenker på om jeg bare burde la mannen min få prøve uten meg, siden jeg tydeligvis ødelegger livet hans. Han ligger og sover nå, men jeg klarer ikke. Jeg er så mislykket. 

Anonymkode: bcf90...f78

[AnonymBruker]

Oj. Ble veldig mye skrivefeil. Håper det er forståelig likevel. 

Ts. 

Anonymkode: bcf90...f78

[King in the North]

Oj. Ble veldig mye skrivefeil. Håper det er forståelig likevel. 

Ts. 

Anonymkode: bcf90...f78

fortell svigerkjerringa at nå har dere prøvd å få barn i fire år, med 3 mislykkede graviditeter som følge. Dermed oppfatter du det som rimelig sårende at hun prøver å fremstille det som at du ikke liker barn, eller ikke vil ha barn. 

 

Og angående den julefeiringen så kan de ha den for seg selv, med den innstillingen de har til deg. Good riddance. 

[King in the North]

Nei vet du hva, la mannen din si dette til henne, at hun er langt over streken og ikke bør være nedlatende ovenfor sin kone. Og som et lite svar til de fjortismeldingene hennes kan han si: den eneste som lager drama her er deg det mamma..

[AnonymBruker]

fortell svigerkjerringa at nå har dere prøvd å få barn i fire år, med 3 mislykkede graviditeter som følge. Dermed oppfatter du det som rimelig sårende at hun prøver å fremstille det som at du ikke liker barn, eller ikke vil ha barn. 

 

Og angående den julefeiringen så kan de ha den for seg selv, med den innstillingen de har til deg. Good riddance. 

Uff nå bare gråter jeg. 
Vi (jeg og mannen) har kommet frem til at vi ikke vil dele alt vi har gjort for å prøve. Jeg vet ikke lenger om det er rett beslutning lengre. Det føles bare for sårt å dele det, fordi det oppleves som et nederlag når det har gått så lang tid. I begynnelsen holdt vi motet oppe, men det begynner å ødelegge for humøret vårt nå. 

Ja, du har kanskje rett i at vi bare burde feire alene. Men det er liksom der vi har vært alle årene, jeg har ingen familie vi kan feire sammen med, og svigersøster og barna skal jo være der, og jeg har så lyst til å feire sammen med dem, og det har nok mannen også. Og stemningen her hjemme i det siste, virker for vondt å skulle sitte bare oss to, vi vil nok tenke på at vi skulle vært flere. 

Anonymkode: bcf90...f78

[AnonymBruker]

Nei vet du hva, la mannen din si dette til henne, at hun er langt over streken og ikke bør være nedlatende ovenfor sin kone. Og som et lite svar til de fjortismeldingene hennes kan han si: den eneste som lager drama her er deg det mamma..

Jeg tror det markerte er veldig viktig. Selv om hun sikkert vil fortelle alle at TS har lurt mannen til det..

Kjerringer ass.

Anonymkode: 57492...26f

[AnonymBruker]

Kutt ut kjerringa eller fortell familien det. Dramaqueen.

Anonymkode: cff56...cb7

[AnonymBruker]

Å herlighet, høres litt ut som eks-svigerfar og hans søster. Jeg var sjeleglad over å bli kvitt dem når forholdet tok slutt. Det gjaldt ikke barn da, men ellers veldig likt. Vær sterk! Husk at DU er IKKE problemet her. Hun er et hespetre av et uvitende og ignorant nek. Og ja, mannen din burde stå mer opp for deg! Skjønner det er vondt for han og, men hun prøver jo å så splid mellom dere. Det er ikke greit. Jeg synes det høres greiest ut å fortelle sannheten, kort og brutalt. Men kan ikke sette meg inn i hva dere føler. Du reagerer i alle fall helt normalt, dronningen av drama her er henne.

Anonymkode: e130d...5a3

[King in the North]

Uff nå bare gråter jeg. 
Vi (jeg og mannen) har kommet frem til at vi ikke vil dele alt vi har gjort for å prøve. Jeg vet ikke lenger om det er rett beslutning lengre. Det føles bare for sårt å dele det, fordi det oppleves som et nederlag når det har gått så lang tid. I begynnelsen holdt vi motet oppe, men det begynner å ødelegge for humøret vårt nå. 

Ja, du har kanskje rett i at vi bare burde feire alene. Men det er liksom der vi har vært alle årene, jeg har ingen familie vi kan feire sammen med, og svigersøster og barna skal jo være der, og jeg har så lyst til å feire sammen med dem, og det har nok mannen også. Og stemningen her hjemme i det siste, virker for vondt å skulle sitte bare oss to, vi vil nok tenke på at vi skulle vært flere. 

Anonymkode: bcf90...f78

Nederlag? Dette høres ut som god gammeldags stigma for noe som er helt naturlig. Vær åpen om det istedenfor å lulle dere inn i en selvmedlidenhetsboble.. Få heller litt sympati, noen å snakke med, og færre situasjoner som på farsdagen. 

 

Jeg ble forresten født da min mor var 42, og etter fire mislykkede graviditeter på rad, og 10(!!!) års prøving. Det er håp for dere også.

[AnonymBruker]

Og feir julen alene! Det er faktisk veldig koselig å skape sin egen jul  

Anonymkode: e130d...5a3

[AnonymBruker]

Å herlighet, høres litt ut som eks-svigerfar og hans søster. Jeg var sjeleglad over å bli kvitt dem når forholdet tok slutt. Det gjaldt ikke barn da, men ellers veldig likt. Vær sterk! Husk at DU er IKKE problemet her. Hun er et hespetre av et uvitende og ignorant nek. Og ja, mannen din burde stå mer opp for deg! Skjønner det er vondt for han og, men hun prøver jo å så splid mellom dere. Det er ikke greit. Jeg synes det høres greiest ut å fortelle sannheten, kort og brutalt. Men kan ikke sette meg inn i hva dere føler. Du reagerer i alle fall helt normalt, dronningen av drama her er henne.

Anonymkode: e130d...5a3

Greia er at vi har hatt godt forhold med både svigermor og svigerfar. Det har vært litt plagsomt med masingen om barn, men i begynnelsen var jo bare det også koselig. Jeg har ikke opplevd svigermor som så bastant før, og det er uvant å få så krass tilbakemelding fra henne. Det har kanskje vært litt med det at mannen har blitt mer min, kanskje. 

Jeg føler at mannen min står opp for meg, men hun virket som fortsatte, det han sa i alle fall. Og han ville ikke bare legge på heller. 

Når det gjelder å fortelle sannheten, leser at flere oppfordrer til det. Men jeg føler meg virkelig som en mislykket kvinne for dette, selv om jeg vet at mange sliter med det. Dessuten er jeg redd for reaksjonen, hva om hun mener dette også er at jeg ødelegger for hennes Peder. Ja, det føles uansett vanskelig å skulle dele noe så nært og sårt med dem. Vi har fortalt at vi prøver, men ikke om spontanaborten, og oppfølgingen hos lege, og forskjellige medisiner. Føles unaturlig å skulle dele alt dette. 

Og feire jul alene... er ikke den dårligste idéen, bortsett fra at som sagt stemningen her er ikke den beste for tiden, vi er begge nedkjørte. Finner mye glede sammen med svigerfamilien vanligvis, og spesielt tantebarna og svigersøster. 

Ts.

Anonymkode: bcf90...f78

[Gjest Franke Ann]

 

Så på onsdag har svigermor ringt mens jeg er på jobb, jeg er opptatt tar ikke telefon. Når jeg kommer hjem så forteller Peder at han har snakket med henne, og at hun kommer til å ringe senere på kvelden for hun er fast bestemt på å snakke med meg. Siden hun absolutt skal snakke med meg, forteller han hva hun har sagt (selv om han sikkert ville holde meg utenfor), og det er at JEG lager drama. Hun klandrer meg for å ha ødelagt farsdagsmiddagen for alle, og at hun ble flau over meg som reagerte på den måten. Jeg kan skjønne det, det var dumt at jeg ble sint foran barna, men...nei, det var dumt, men jeg bare klikket litt. Brøt sammen. Min mann nevner også at hun har snakket om julefeiringen (vi skal feire med svigers og svigerinne med familie skal også, det har vi gjort de 5 siste årene), og at hun synes at det ikke er greit at jeg ødelegger for alle og at hun er betenkt på om vi kan komme. Jeg blir jo helt satt ut, og på nytt gråting, og mannen min gråter, og vi snakker om hvorfor vi ikke får det til osv. Vi er slitne og klokken har begynt å bli mye, vi har ikke spist, og så får jeg telefonen fra svigermor. Jeg snakker ikke med henne, jeg klarer ikke. Mannen min har sendt noen meldinger om at vi trenger litt ro, og tar kontakt igjen ved en senere anledning. Og svigermor sender noen meldinger om at jeg sikkert har laget drama igjen, og at hun blir mer og mer sikker i sin sak om at vi ikke kan komme på julefeiringen, og noe om at jeg holder Peder igjen, og ja, sånn underforstått at jeg ødelegger livet hans. 

Anonymkode: bcf90...f78

Hvorfor kunne han ikke bare si til moren sin hva som var greia da hun ringte, i stedet for å begynne å gråte igjen? Altså, jeg skjønner til en viss grad at det er vondt å ikke kunne få barn når man ønsker seg det. Men for svarte, dere later jo til å være helt besatt av det. Gråting her og gråting der og "får det ikke til", hemmelighetskremmerier, men allikevel forventninger om at de rundt dere skal oppføre seg som om det vet hva som foregår. Jeg må si meg litt enig med svigermoren din her, i at du og mannen din virker over middels dramatiske. Men hun virker også sykt irriterende, så det går opp i opp. Uansett skylder dere hverandre en unnskyldning. Hun skylder deg en unnskyldning for å være et sånn irriterende, småperverst hespetre som legger seg opp i sexlivet til sønnen og dama, og du skylder henne en unnskyldning for bare å plutselig eksplodere ut av det blå, i det som må ha vært en bra klein situasjon, uten engang å ha fortalt henne hvorfor "generelt svigermorpisspreik" kan oppfattes noe sårere for øyeblikket. Mannen din kan mekle. Når han blir ferdig med å grine.

[Gjest Trollkarlen]

Hva er det med disse svigermor problemene? Hva med å bare be henne dra til helvete som en med ryggrad ville ha gjort? Ærlig talt denne svigermoren er jo nært tilbakestående og du lar deg bli tråkket på av henne.
Hvorfor er mannen din så jævlig passiv? Eier han ikke baller til å si ifra til moren sin at hun må roe seg ned?

Kjernen i disse svigermor problemene er jo alltid at TS lar seg bli tråkket på og kjæresten er en passiv dott. Ta dere sammen og ikke vær så jævlig feige.
 

[AnonymBruker]

Jeg synes faktisk dere burde fortelle hva dere har gått igjennom, så de kan forstå hva som faktisk skjer. Dere må jo vær kjempe slitne av å ha det sånn. Føler så med dere, jeg håper inderlig at dere får det til snart og får det lykke barnet dere ønsker <3 

Prøv å ikke la svigermonster gå innpå deg, skjønner godt reaksjonen din. Er HUN som burde skamme seg, det er hun som lager drama!! Får bare lyst å gi deg en stor god klem.. Så ufortjent.. OM de virkelig mener at dere ikke skal feire jul med dem, så er det faktisk dems tap. Lag deres egen jul, kanskje inviter hjem noen som sitter alene? Skap egne juletradisjoner.. 
 

Jeg er her om du føler for å snakke! <3

Anonymkode: 355aa...84f

[wintergirl]

Vi lever i 2015 og i dag er det mange som velger å ikke få barn og til og med står fram fordi det fremdeles er noen som lever på 1950 tallet og forventer at det er en kvinnes plikt å føde barn. Nå ønsker du deg barn , men får det ikke så lett. Ingenting å skamme seg over. Det er IKKE din skyld og du ødelegger IKKE for mannen din. Han ble sammen med deg fordi han elsker deg i gode og forhåpentligvis onde dager. At dere elsker hverandre er det viktigste. Din svigermor har ingen rettigheter til å blande seg sånn. Som en over nevner så er det på grensen til perversitet som hun blander seg, for det handler faktisk om sexlivet deres på en måte også. "Ha sex og bli gravid nå da, så blir jeg bestemor"  Sånn hadde ihvertfall jeg følt det. Det er også dårlig vett med tanke på at mange i dag sliter med  å få barn og det er veldig opplyst i dagens samfunn hvis hun følger litt med i media. 

Skjønner at dere ikke vil legge ut om hvorfor,  men hvis dere bare forteller at dere faktisk prøver, men sliter med det. Vet om flere i deres situasjon. Vet om en som prøvde med prøverør i en del år, så en dag noen år senere så jeg henne i butikken med tre barn! Håper det går bra for dere også. Men prøv å forklar litt om deres situasjon og ikke føl deg mislykket. Du er ikke plutselig velykket bare for at du har født barn. Det er deg som person og hvordan du har bestemt deg for hvordan du vil ha det som betyr noe. Og så lenge dere er lykkelige med hverandre og holder sammen med eller uten barn så er det alt som teller! De som mener noe annet kan enten begynne å leve sitt eget liv eller snakke med en psykolog om sitt eget manglende liv.

Endret 13. november 2015 av wintergirl

[Caterina]

Mannen din må bare sette ned foten, og forklare svigermor at hun får ta seg sammen. Mulig han bør forklare årsaken, men det kan jo være hun er for dum til å skjønne det. Uansett, hans mor - hans ansvar. 

Når det er sagt, skjønner at dette er sårt for dere. Har selv abortert, MEN dere må stille opp for dere selv. Istedetfor å gråte, bli irritert. Si dem imot. Neste gang de påstår dere lager drama - ikke skygg banen. Motsi, motbevis. 

[Gjest Blomsterert]

Uff. Jeg får ikke sove, siden jeg har tenkt mye på dette. Min mann støtter meg, men han vil samtidig ikke at det skal bli splid i familien. Jeg har ikke foreldre eller søsken, og synes det blir for rart å snakke med tanter om dette, siden også er et veldig sårt tema. Æsj, det blir rotete, er dårlig på å ha struktur. Har heller ikke hatt mulighet til å snakke med venninner om det, så det har blitt jeg og mannen, og da blir jeg usikker på det faktisk er jeg som er problemet. 

Jeg og mannen har prøvd å få barn i 4 år. (jeg er 30 og han 32) I denne perioden har jeg mistet før første trimester var over 3 ganger. Og siste gang var for 3 uker siden, jeg trodde endelig spiren skulle sitte. Min svigersøster som er en god venninne (28 år) har 2 barn, en nyfødt nå, og jeg elsker å få være tante, men det er sårt for meg og mannen at vi ikke har fått egne barn. Jeg skjøner likevel at ikke alle kan ta hensyn til dette hele tiden. Svigermor og far ønsker flere barnebarn og har lenge mast en del om "skal ikke dere begynne familieforøkningen", "hadde da vært fint med noen små føtter hjemme hos dere også", ja dere vet slike hint, og også direkte sagt. Dette begynte vel for 5 år siden, men min mann tok en prat med dem om å dempe det etter 2 og halvt år med prøving. Vi har ikke vært ærlig om spontanabortene, men har fortalt at vi ønsker barn og prøver. Jeg skrive mye men vil få med omstendighetene rundt. 

Uansett så var det jo farsdag i helgen, og vi var til god middag hos svigerfamilien, og det ble gjort litt stas på fedrene (svigerfar og svoger). Kjempekos. Men Ja, sårt. Mannen min følte litt ekstra på det siden han også hadde vært sikker på at NÅ var det vår tur også, før vi mistet. Vi har jo fokus på de andre og det er god stemning. Men uti middagen når vi sitter rundt bordet kommer svigermor med noen kommentarer. "Ja, det hadde jo vært fint om du også Peder (min mann) var far, så hadde det vært tre fedre å feire i dag." og jeg ser at mannen min biter kjeven sammen, men smiler tilbake, at joda. Jeg får så vondt av ham! Men det var liksom ikke bare den kommentaren. Svigermor begynner å snakke om at vi er blitt gamle, og hun trodde at vi hadde ønsket oss barn, og sier det liksom på en sånn "søt" måte, men det er jo bare slemt! Så sier hun at "Ja, kanskje du Jenny (meg) som ikke har din egen familie ikke liker barn, og ikke ønsker din egen familie. Jeg hadde alltid håpt at Peder skulle få søte små rakkerunger." Jeg føler det er angrep på meg, det er sårt at jeg har mistet foreldrene mine, og i tilleg som at jeg ødelegger for mannen min. Og selvsagt vil jeg ha min egen familie! Jeg føler meg som verdens dårligste menneske som ikke klarer å få til å bli gravid. Det snapper for meg. Jeg bilr sint, reiser meg og slår i bordet, og sier at hun ikke vet hva hun snakker om, før jeg gjemmer meg inn på badet, og begynner å strigråte. Jeg hulker og uler, og ja, sikkert ganske dramatisk. Peder kommer inn vi snakker, og finner ut at vi bare må gå, jeg føler meg så dårlig og ja, ikke vits i å bli. Vi får dempet situasjonen litt, og sier noe om at vi har vært slitne i det siste, og det var sårt å høre de ordene, men også at vi ikke syntes det var greit. 

Det var hovedsituasjonen. Dette blir bare lengre og lengre. 
Så på onsdag har svigermor ringt mens jeg er på jobb, jeg er opptatt tar ikke telefon. Når jeg kommer hjem så forteller Peder at han har snakket med henne, og at hun kommer til å ringe senere på kvelden for hun er fast bestemt på å snakke med meg. Siden hun absolutt skal snakke med meg, forteller han hva hun har sagt (selv om han sikkert ville holde meg utenfor), og det er at JEG lager drama. Hun klandrer meg for å ha ødelagt farsdagsmiddagen for alle, og at hun ble flau over meg som reagerte på den måten. Jeg kan skjønne det, det var dumt at jeg ble sint foran barna, men...nei, det var dumt, men jeg bare klikket litt. Brøt sammen. Min mann nevner også at hun har snakket om julefeiringen (vi skal feire med svigers og svigerinne med familie skal også, det har vi gjort de 5 siste årene), og at hun synes at det ikke er greit at jeg ødelegger for alle og at hun er betenkt på om vi kan komme. Jeg blir jo helt satt ut, og på nytt gråting, og mannen min gråter, og vi snakker om hvorfor vi ikke får det til osv. Vi er slitne og klokken har begynt å bli mye, vi har ikke spist, og så får jeg telefonen fra svigermor. Jeg snakker ikke med henne, jeg klarer ikke. Mannen min har sendt noen meldinger om at vi trenger litt ro, og tar kontakt igjen ved en senere anledning. Og svigermor sender noen meldinger om at jeg sikkert har laget drama igjen, og at hun blir mer og mer sikker i sin sak om at vi ikke kan komme på julefeiringen, og noe om at jeg holder Peder igjen, og ja, sånn underforstått at jeg ødelegger livet hans. 

Det ble veldig langt, men var mye. Kunne skrevet mer. Vet det er helt uoversiktlig og dårlig skriving. Beklager, håper det er forståelig.
Det jeg lurer på er om det virkelig var så ille? Var det så dramatiserende av meg at vi ikke skal få komme til jul? Jeg føler meg så krenket og såret av svigermor. Av det hun sa, og måten hun har snakket om meg etterpå. Er det ikke lov å reagere på det hun sa? Jeg skulle ikke blitt så sint foran tantebarna, men jeg klarte ikke mer. Høres sikkert ut som jeg bare unnskylder meg. Har svigermor rett? Jeg tenker på om jeg bare burde la mannen min få prøve uten meg, siden jeg tydeligvis ødelegger livet hans. Han ligger og sover nå, men jeg klarer ikke. Jeg er så mislykket. 

Anonymkode: bcf90...f78

Du har ikke gjort noe galt! Men kanskje lurt å fortelle hva dere har vært gjennom siste tiden? Du fikk en knekk pga det og de idiotiske kommentarene til svigermoren din.Helt forståelig,når en vet!

Prøv å ta en prat med henne og se om hun vil forstå litt mer.Syns uansett at hun har vært tankeløs og urettferdig her!

[Inwe]

For det første er du IKKE mislykket! Du ødelegger ikke for mannen din og det er ikke din skyld at dere ikke er gravide enda. Dere prøver jo så godt dere kan da dere vil ha barn. Med prøving, spontanaborter og oppfølging av legen er det ikke mer dere får gjort med den saken. Jeg ser at det er slitsomt og nedbrytende, men det er verken din eller din manns skyld at dette ikke har funket enda. Så ikke føl deg mislykket eller at du ødelegger for mannen din, du gjør jo så godt du overhode kan.

Jeg ville nok selv fortalt svigermor dette, ikke fordi hun har en rett til å vite det, men om jeg ikke hadde hatt egen familie så hadde jeg trengt noen fler enn mannen å dele noe så sårt med. Jeg hadde trengt støtte og forståelse, og ikke minst noen jeg kunne snakke med alt om. Dette er selvsagt deres valg, men ikke la vær og fortell fordi du føler du er mislykket, noe du absolutt ikke er. 

Reaksjonen din i selskapet er helt normal. Dette var fra før en vanskelig situasjon da dere skulle feire de som har fått til det dere så inderlig ønsker. Når det toppet seg med kommentarer som aldri burde vært sagt hadde de fleste hatt en reaksjon. Jeg kan allikevel se at din svigermor reagerte på dette da hun ikke vet alle detaljer. Hun vet ikke at du ønsker barn så sterkt, hun vet ikke hvor hardt dere prøver å få det til skje. Når det er sagt er hennes reaksjon alt for sterk. En liten reaksjon på festen/i telefonen i ettertid hadde vært mer enn nok. Nekte dere å feire jul med deres familie er tullete. Mannen din bør helt klart ta dette opp med sin mor.

Når det kommer til kommentaren på festen (som selvfølgelig ikke burde ha kommet) er dette helt normalt fra mødre. Jeg er singel og nesten 30, og har fått denne kommentaren fra min mor. Da det ikke er en sårende kommentar for meg (jeg prøver ikke, og har ikke lyst på barn enda) tuller jeg det bare vekk, har også fler venninner som får samme kommentarer. Det er derfor jeg mener du bør tenke over det å dele det at dette er vanskelig for dere. Helt ditt eget valg, men jeg tror du vil bli møtt med mer forståelse enn du har på nåværende tidspunkt. Selvom din svigermor ikke har noe med det, og burde støtte deg uansett. 

Og igjen, du er IKKE mislykket. Du prøver virkelig alt, vær heller stolt av det enn å føle at alt er din feil.

[AnonymBruker]

Kjære deg!

Dere er i en svært presset og slitsom periode. Har full forståelse for at du reagerte som du gjorde. Men dette vet jo ikke svigermor. At hun var ufin med alle spørsmålene osv, ja absolutt. Noen har ikke sperrer. 

Jeg synes dere bør fortelle hva dere sliter med til svigerforeldrene dine, sett dere ned sammen og prat rolig sammen. Du er IKKE mislykket! Det er mange par som sliter, og mange par som ikke klarer å få barn, dere er ikke alene. Jeg har vært ufrivillig barnløs og vet hvor vondt det er, og særlig når alle spørsmålene kommer. Etter vi valgte å være åpne om det så ble alt mye roligere og familie og venner fikk en forståelse for hvorfor vi oppførte oss som vi gjorde. For det er ikke lett å styre alle følelser. 

En liten ting som ikke har med dette å gjøre: men har dere fått utredning for barnløsheten?

Anonymkode: b36b3...1ea

[AnonymBruker]

Jeg kan godt forstå at du ble lei deg og sint og at begeret rant over, men jeg forstår veldig godt at ingen av de andre i selskapet hadde mulighet for å se den komme når dere ikke har fortalt at dere prøver men ikke får det til. Det er ufint å mase på andre om barn sånn generelt, men når du aldri har sagt fra om at de ikke er greit så er det jo ganske så vanskelig for svigermor å forutse at du skal klikke under en middag. Syns helt ærlig dere burde sagt fra om at dere prøver, dere har mistet flere ganger, og dere ønsker ikke å snakke om dette eller får noen hint om barn overhodet før dere igjen bringer temaet på bane. Hvis du har forsøkt å fem år så håper jeg også du har tatt kontakt med lege for hjelp, da skulle dere vært i ivf løpet for lenge siden. 

Anonymkode: 363e4...8c0