Chandra har blitt mamma <3

[Weebs]

Oiii, det var heavy shit! Bra jobba!  Gratulerer 

[Rainbow]

WOW! Gratulerer!! Oj, voldsom fødsel!! Hørtes grusomt ut, og veldig glad jeg ikke skal gjennom det sjøl! Men du er så tøff og flink, og jeg er stolt av deg!!! Premien var nok verdt det!!  Så koselig at du tok deg tid til å oppdatere oss! 

[Strikkesokken]

Gratulerer! Du er steintøff! Skjønner godt at det blir en stund til reprise kos dere masse og nyt tiden med nurket 

[Adelia]

Gratulerer så mye! Hørtes ganske så heftig ut! Du er tøff! 

[LilleMy1989]

Gratulerer så mye! Åh kjenner jeg lengter tilbake til føden og barsel  det er noe helt spesielt! Bare kos og nyt!  

[LilleMy1989]

Den Friday, July 29, 2016 at 9.27, Chandra skrev:

God morgen! Uke 39+4 i dag og 6 dager til termin. Ikke noe action i natt heller bortsett fra at jeg sov veldig godt. Snart skjer det noe... Snart! 

I går kveld testet vi uglestjernelampa med vuggeviser og hele soverommet ble fyllt av stjerner som skiftet farger. Kjempekul! Om ikke lille jenta vil ha den så kan jeg ta den altså.   Det er det eneste ikke fornuftige jeg har kjøpt til baby tror jeg. 

Ligger i senga og funderer på å stå opp snart. Aner ikke hva dagen bringer. Dagene er jo kliss like uansett men de går i alle fall fort! Det hadde jeg nesten ikke trodd. 

I går måtte jeg krype til korset med tranen. Jeg har tatt tran et års tid fordi jeg er overbevist om at det er sunnest i flytende form. Har hatt noen pauser i graviditeten når jeg har vært kvalm og slikt men har tatt det jevnlig siden mai i alle fall. Men nå smaker det så vondt og for noen dager siden fikk jeg tran på hånda og den stinket på tross av hyppig skrubbing med såpe og zalo. Nå har jeg slått opp med tranen og kjøpt meg omega 3 tabeletter isteden. Skjønner ikke hvorfor jeg ikke har gjort det før.  Kanskje det finnes bedre alternativer men det får jeg finne ut av etterhvert. Om noen har noen gode tips sleng det ut.  

Ps: hvilken lampe er det??

[Chandra]

Tusen takk dere! Vi koser oss og mini sover mye intill oss. Skikkelig trøtting.  Håper hun våkner snart for amming. Hun er så søt og gråten er så nydelig. Nå må vi bare skjønne hvordan hun funker. For ikke å glemme den myke huden!

Fødselshistorien kommer senere. Hele kroppen er knallstøl og øm og jeg hviler mest i senga for musklene bare skjelver. Men humøret er bra og føler meg ikke traumatisert eller noe. Rimelig glad for det.  Jordmødre Og leger var helt fantastiske og vi hadde samme jordmor hos oss hele tiden og hun var virkelig helt super! Fikk dusjet i stad og det var en milepæl. Fy så godt det var!

[Weebs]

Gleder meg til å høre historien. Å så bra at du ikke er traumatisert! Fort gjort å få litt skrekken med en sånn opplevelse sikkert  Du er en tøffing!  

Kos dere med mini! Og det høres det ut som dere gjør 

[Rainbow]

Aww, så koselig å lese!!! Regner med at dere finner ut hvordan hun funker etter hvert! Nå skal du slappe av så mye du kan så du har overskudd til henne! En fødsel må jo være verdens hardeste treningsøkt!! 

Blir spennende å lese historien din, og jeg er glad for at du ikke ble traumatisert. Høres ut som du hadde veldig bra folk rundt deg! 

[ShiningStar]

Gratulerer så mye <3 Høres ut som en tøff fødsel, bra du føler at du ble godt ivaretatt   

Nyt tiden med lille 

[charmisss]

Gratulerer så mye med lille prinsessa <3

[Chandra]

I går kom vi hjem og nå er vi trygt plassert hjemme. Nå ligger hun i vogga ved siden av meg og sover og har akkurat ammet en halvtime. Det er så godt å være hjemme nå, selv om jeg var veldig nervøs for å dra fra sykehuset. Foreløpig har hun overlevd.  Hunden er fremdeles hos hundepassere men han kommer hjem om et par timer. Håper det går fint. 

Tenkte jeg skulle skrive ned fødselshistorien før den går i glemmeboken. Helt sykt hvor fort ting forsvinner fra hodet mitt nå!

-----

Det startet mandag kveld. Vi gikk over en time med hunden i skogen og jeg følte et skikkelig nedpress hele veien. Kommenterte flere ganger at hun virkelig lå tungt på blæra, at hun liksom presset på den. Da vi kom hjem gikk jeg på do men på vei ned trappa etter dobesøket var presset på blæra like sterkt. Jeg skulle lukke opp fryseren for å hente en is også skulle jeg kose meg med excel arket mitt (  ) da jeg med et plopp ble kliss våt mellom beina. Det var ingen tvil om at vannet hadde gått! Da var klokken ca 19:30.

Skiftet og tok på meg det største nattbindet jeg fant og ringte sykehuset for å komme inn til sjekk. Vel fremme på sykehuset var jeg klissbløt mellom beina igjen og det rant og rant. Lå i 30 minutter med CTG og ble sendt hjem igjen i påvente av at riene skulle starte. Siden vannet hadde gått og ingen ting hadde begynt å skje ville de ikke sjekke åpning pga infeksjonsfare. Her var jeg kjempespent og glad og smilte og lo hele tiden. 

Vi dro spente hjem igjen og i 23-tiden startet riene å komme. De kom veldig uregelmessig og var ikke så sterke men varte hele natten gjennom. På morgenen kom de med ett minutts mellomrom men varte ikke så lenge. Siden jeg var så usikker ringte jeg føden å fikk komme inn på sjekk. Da vi kom frem til sykehuset gav riene seg helt og jeg ble rimelig frustrert og følte meg litt dum. Men jordmoren forsikret meg om at det var helt vanlig at det skjedde. Lå igjen en halvtime med CTG og jeg ble veldig varm og uvel og kastet opp. Da var humøret litt på vei nedover. Oppkast er virkelig kjipt og det var frustrerende å ha gått en hel natt med rier uten at det hadde ført til noe. Vi ble sendt hjem igjen med beskjed om at jeg måtte legges inn onsdag morgen klokken 08:00 om ikke noe hadde skjedd innen det. Da måtte de i så fall sette i gang fødselen siden vannet tross alt hadde gått.

Hele den dagen gikk med på å ligge på sofaen, spise og slappe av. På ettermiddagen gikk vi en tur i skogen for å prøve å få fortgang på ting men lite skjedde annet enn litt mindre tak nå og da. På kvelden igjen tok riene seg opp og de varte hele natten etterhvert med 5-6 minutter mellomrom og de tok seg opp i smerte. Her var jeg rimelig utslitt og jeg sovnet noen minutter mellom hver rie. Etterhvert ble det så vondt at mannen måtte vekkes mellom hver rie og massere ryggen min og minne meg på å puste. Jeg var litt frustrert fordi riene varte ikke så lenge og de kom ikke tettere. Klokken 7 på morgenen var jeg rimelig utslitt og frustrert og begynte å kaste opp igjen, og riene gjorde mer og mer vondt. Da ba jeg mannen om å ringe fødeavdelingen mens jeg tok en dusj og gjorde meg klar. Prøvde å spise noe men jeg bare kastet det opp igjen. Her var jeg rimelig langt nede og bare gledet meg til å komme på sykehuset og la noen ta over ansvaret for meg. Jeg var også livredd for at det ikke skulle ha skjedd noe med åpning og at dette skulle dra veldig ut. 

Jeg kom nesten gråtende inn på føden og måtte ta masse pauser på grunn av riene, og jeg fikk tildelt verdens søteste jordmor. De oppmuntret meg med at nå slapp jeg i alle fall å bli satt i gang!

Vi ble tildelt fødestue med en gang og jeg kastet opp litt mens de tok ny CTG og både jordmor og mannen presset i meg mat. Jordmor sjekket så åpning og jeg ble helt overlykkelig da hun sa at jeg allerede var 5 cm! Jeg var virkelig livredd for at hun skulle si at ingen ting hadde skjedd, og brått steg humøret betraktelig og kvalmen gikk over. Å sjekke åpning var heller ikke noe vondt. Siden det hadde gått et og et halv døgn siden vannavgang ble fødselen ansett om en risikofødsel og jordmor måtte sette en elektrode på babyens hode som måtte være der hele fødselen. Det betydde at jeg ikke kunne benytte badekar og det var litt synd for det badekaret så skikkelig herlig ut! Jeg ble også engstelig for å sette på elektroden men det gikk fint. Det gjorde at jeg ble veldig lenket fast til apparater og ikke kunne gå noe langt. Her foreslo jordmor at jeg skulle stå i prekestol (en høy slags gåstol på hjul) ved siden av sengen da jeg ikke ville ligge for mye. Her stod jeg store deler av tiden mens mannen presset i meg saft og cola noe som hjalp veldig. Kvalmen var over og humøret mye bedre. Riene ble sterkere og sterkere og etterhvert spurte jeg etter smertelinding og vi prøvde lystgass på en lav dose siden jeg hadde vært litt kvalm. Det gikk fint og jeg følte det hjalp meg til å puste gjennom riene. Litt senere sjekket hun åpning igjen og da var jeg brått 6-7cm. Etter dette dabbet riene brått nesten helt av og det var ganske frustrerende. Men da satt jordmor på drypp og det kom flere heftige rier som det føltes ut skulle rive meg i to på toppen. Jeg pustet lystgass for harde livet og lo og smilte mellom riene før jeg skrek meg gjennom toppen på riene. Mannen sa at på det jævligste prøvde jeg å klatre over den høye stolen.  Det å skulle slappe av og spre beina er virkelig ikke lett med så sterke smerter. Her begynte jeg også å bli veldig sliten av å stå, men jeg orket ikke å legge meg ned. Etter en stund med sterke rier sjekket hun igjen åpning og brått var jeg 10 cm. Da ble jeg virkelig overlykkelig og jordmor sa at baby garantert ville komme på hennes vakt. Jeg spurte om hun tullet kjempemange ganger for jeg trodde ikke på henne. Her skjedde også det jeg tror var vondest under hele fødselen. Hun skulle kjenne på hodet til babyen midt under toppen av en helt jævlig rie. Jeg skrek og prøvde å dra sammen beina mens hun var kjempestreng og dyttet knærne mine opp. Det var en helt vill smerte og jeg prøvde å slå til jordmoren men heldigvis klarte mannen å komme i mellom slik at jeg slo han isteden.  Jeg fikk virkelig bare helt panikk for det gjorde så vondt og jeg tror jeg bannet ganske stygt! Her tømte hun også blæra mi med et kateter, men det gikk greit. 

Så var det opp å stå igjen og vente på pressriene og jobbe ungen ned i bekkenet siden hun fremdeles ikke var helt nede. Dette holdt vi på med lenge for riene ble ikke bra nok selv med drypp. På hver rie måtte jeg sette meg ned på huk og presse og det var egentlig ganske deilig i forhold til de andre riene men nå var jeg helt utslitt. Etterhvert hadde jeg gått med 10 cm i et par timer uten at det skjedde noe og det kom flere leger og jordmødre inn for å vurdere og hjelpe meg. De så at ungen lå riktig men at riene mine ikke var sterke nok så de satt opp dryppet noe som heller ikke hjalp. Nå måtte jeg ligge å presse og jeg var helt utkjørt mellom riene og sa jeg ikke orket mer, men de oppmuntret meg mens de stod mellom beina mine og diskuterte hvorfor det ikke gikk. Nå fikk jeg ikke lystgass lenger heller siden jeg skulle presse. Jeg presset og presset men riene hjalp meg ikke så jeg måtte gjøre hele jobben selv og nå hadde hverken jeg eller barnet flere krefter igjen siden vi tross alt hadde holdt på i over et og et halvt døgn. De sa de skulle hjelpe meg med vakum og gi meg et klipp. Jeg fikk rimelig panikk her men de beroliget meg og gjorde bare jobben sin rimelig bestemt noe som var helt ok for meg. Jeg var virkelig helt i min egen verden og ville bare ha ut babyen helst så fort som mulig! Det at det var 4-5 personer mellom beina mine og ordnet kunne virkelig ikke brydd meg mindre. Vakumet gjorde egentlig ikke vondt å sette og klippet merket jeg heller ikke. Nå skulle jeg presse alt jeg hadde mens jordmor tok spenntak i senga og dro alt hun kunne bakover (dette så heldigvis ikke jeg!). Jeg bare lukket øynene og bet i et håndkle som lå på meg og presset så jeg følte ansiktet skulle sprenge. Det sprengte veldig godt der nede også men jeg kan ikke huske om det gjorde vondt for jeg følte meg helt bortenfor meg selv. Det var veldig rart når hun stod i åpningen og jeg måtte vente på riene med å presse. Etter noen flere rier der jeg presset og presset bare på pur vilje var hun endelig ute og jeg var så lettet! Jeg hadde ikke noe mer å gi og var overlykkelig for at jeg var ferdig og at jeg endelig fikk baby opp på brystet. Jeg var helt utslitt og lå bare og holdt og så litt på henne for nå skulle det syes. Min skrekk!

Jordmor kunne glad fortelle at det bare var klippet som måtte syes og at jeg ikke hadde revnet noe ut over dette. Syinga gikk i flere lag og jeg følte at de sydde og sydde og sydde og følte at de sydde en halvmeter. Her var jeg nok ikke helt bedøvet for det var rimelig ubehagelig men jeg så bare på lille baby og kom meg gjennom det. 

Etterpå lå vi og bare koset med baby før hun ble målt og veid. 3105gram og 48 cm var hun. Kroppen min var helt tom for krefter og jeg ble trillet i rullestol inn på barselrommet vårt. Her var jeg veldig sliten men også veldig veldig glad. Jeg kom meg knapt opp av senga og slet med å snu meg og måtte ha hjelp på do fordi jeg var så svimmel så noen dusj den første dagen ble det ikke. Dagen etter var også ganske tøff fysisk for jeg var støl i hver eneste muskel i hele kroppen. Alt fra hals til føtter og kroppen bare skalv og jeg hakket tenner. Jeg hadde virkelig presset med hele kroppen og til og med sprengt et blodkar over øyet. Jeg klarte ikke å komme meg opp av senga selv men godt ut på dagen klarte jeg å ta en dusj og det var fantastisk. Jeg klarte nesten ikke å gå fordi overkroppen min liksom stupte fremover og jeg var så øm og hoven nedentil at jeg gikk saktere enn en 90-åring.

Heldigvis leger kroppen seg raskt og jeg er allerede i veldig mye bedre form. Det har gått bra å gå på do og kroppen blir mer og mer seg selv igjen.

På en måte syntes jeg det var en tøff fødsel, men jeg følte at jeg kom meg gjennom den på en bra måte og at jeg fikk god hjelp. Jeg var ikke et sekund alene under fødselen pga overvåkningen og hadde samme jordmor hele veien. Det gav en veldig god trygghetsfølelse! Den eneste smertelindringen jeg fikk brukt var lystgass og akupunktur. Lystgassen var fantastisk men akupunkturen syntes jeg ikke noe om. Jeg spurte jordmor etterpå om hvorfor hun hadde vært så vanskelig å få ut og hun mente det var fordi at riene ikke var gode nok. Mest sannsynlig fordi det hadde gått så lang tid at kroppen ikke orket mer. Det var jævlig vondt. Mye verre enn jeg kunne forestille meg, men allikevel så gikk det bra. Det er sykt hvor fort man glemmer smerte og jeg følte meg psykisk bra med en gang etter fødselen. 

Nå sitter jeg og er kjempefornøyd fordi jeg har gjennomlevd så mange av mine redsler. Har virkelig vært redd for vakum, sying og klipping, kateter og hele pakka, men det gikk fint og jeg er glad vi har slike hjelpemidler. Man kommer bare til et punkt der man vil ha ungen ut. 

Nå skal vi bare kose oss og jeg har fått verdens beste gave! Det var så absolutt verdt det! 

[maja87]

Så fin historie ☺ Høres ut som en tøff fødsel som du taklet bra! Kos det med den lille 😍

[Weebs]

For en historie! Jeg ble både svett og glad underveis  

Det virker jo som du taklet dette kjempebra  Kos dere hjemme!  

[Beccy87]

Så kjekt å lese historien din!  

[LilleMy1989]

Oi for en historie  Det virker som en tøff opplevelse og det er så bra at du ser det positive i erfaringen. Jeg føler litt det samme med at man har vært gjennom det og kommet godt fra det. Fødsel er virkelig en heftig opplevelse både på godt og vondt!   Misunner deg ikke at det gikk flere døgn altså, heldigvis er det slik du sier at kroppen heler seg utrolig fort etter fødsel. Det var jeg veldig overrasket over husker jeg! 

[Chandra]

Den 6.8.2016 at 15.22, maja87 skrev:

Så fin historie ☺ Høres ut som en tøff fødsel som du taklet bra! Kos det med den lille 😍

 

Den 6.8.2016 at 15.26, Weebs skrev:

For en historie! Jeg ble både svett og glad underveis  

Det virker jo som du taklet dette kjempebra  Kos dere hjemme!  

Haha, ja en fødsel er søren meg heftige greier! Føler meg faktisk litt stolt som kom igjennom det på en grei måte. Jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet at det virkelig kunne gått motsatt vei. Typ svimer av hos tannlegen, livredd for sprøyter ++. Føler meg typ som superwoman akkurat nå. 

Den 6.8.2016 at 20.06, LilleMy1989 skrev:

Oi for en historie  Det virker som en tøff opplevelse og det er så bra at du ser det positive i erfaringen. Jeg føler litt det samme med at man har vært gjennom det og kommet godt fra det. Fødsel er virkelig en heftig opplevelse både på godt og vondt!   Misunner deg ikke at det gikk flere døgn altså, heldigvis er det slik du sier at kroppen heler seg utrolig fort etter fødsel. Det var jeg veldig overrasket over husker jeg! 

Helt enig med deg der. Det er godt å være ferdig, spesielt siden det tok så lang tid. Gleder meg til å høre din historie om du skal dele den etterhvert. Og jeg å virkelig si at jeg er imponert over hvor raskt kroppene våre leger seg. Naturen er fantastisk.

Den 6.8.2016 at 19.20, Beccy87 skrev:

Så kjekt å lese historien din!  

------

Det er så godt å være hjemme og dagene bare flyr. Føler at jeg blir litt mer og mer kjent med rutinene til baby. Jeg bekymrer meg litt for det meste, men baby lever i det minste. Nå bekymrer jeg meg over at det kommer bæsjebleier hele tiden, men hvor blir tissebleiene av?? Kommer nok til å ringe helsestasjonen i morgen for å høre om det er normalt. Tenk om baby ikke får i seg nok melk osv... Jaja, nå kommer det vel flere år med bekymringer så det er vel bare å være klar for det.

Ammingen har gått bra hittil. Vi kaver litt nå og da men jeg har ikke vært sår og jeg håper hun får i seg nok. Hittil har vi gjort det mest liggende i senga men i stad fikk jeg det til sittende og det var så godt å sitte i sofaen. Ble så glad da vi endelig fikk det til! Får også mer og mer melk nå og den ene puppen lekker skikkelig når jeg ammer på motsatt bryst. 

Baby er verdens nydeligste og er veldig rolig og grei. Nå ligger hun ved siden av meg på sofaen og sover. Hunden kom hjem i går og det har også gått fint. Det ble kaos i går da det første han klarte å gjøre var å stikke av og ble borte i 2 og en halv time. Mannen og hundepasser lette og lette og til slutt kom de hjem med en møkkete, våt og knallsliten hund. Mannen gikk tur med hunden i dag, og jeg satser på å klare å komme meg ut på korte turer selv mens han har baby snart. Kanskje allerede i morgen? 

 

[Chandra]

Altså. Baby sover som bare det i sprinkelsenga men mor er våken. Mannen snorker. Samme som jeg slet med på slutten av graviditeten. Håper det går over snart. 

Men hurra for sovende baby i egen seng da! 

[Chandra]

Seriøst? Er det ok å slå snorkende mannfolk?? Jeg blir gal! 

[LilleMy1989]

Ja det er lov! I det minste be han om å snu seg. Her hjelper det at han ligger vendt bort fra meg. Jeg takler ikke å høre pust eller bli pustet på *grøss*