Hvor lang tid tok det fra du flyttet hjemmefra til...

[AnonymBruker]

Jeg har to hjem. Mitt eget og foreldrene mitt sitt. Blir nok aldri for gammel til å ha et hjem der og.

Flyttet hjemmefra da jeg var 16 år for å gå på skole, men flyttet nok ikke mentalt inn i eget hjem før jeg kjøpte mitt eget i 30 årene. 

Anonymkode: 0f50a...9ac

[kissi]

Flytta ut for 14 år siden, men reiser fortsatt hjem til mamma og pappa. Så lenge de bor i barndomshjemmet mitt så kommer det nok alltid til være hjemme! 

[Anim92]

Når jeg bodde i byen var "hjemme" hos mamma og pappa.  Nå som jeg bor i samme bygd som de, er "hjemme" i mitt eget hus, og når jeg skal til de, sier jeg at jeg skal til mamma og pappa. Eller xxxxxxxvegen. 

 

[Gjest Bergtekjen]

Det er fire år sidan eg flytta heimefrå, men eg reiser framleis heim til foreldra mine når det er ferie o.l. Der dei bur og der eg bur, er begge heim for meg.

Men eg merkar godt at det er rart å bu lenge hos foreldra mine no som eg er blitt vant til å bu (nesten) åleine.

[Florence]

Jeg flyttet ut for 6 år siden og føler ikke der jeg vokste opp er 'hjemme' lenger. Men jeg har også flyttet såpass mye at jeg ikke har noe annet hjem heller enda. Så jeg er litt hjemløs 

[AnonymBruker]

Jeg flyttet hjemmefra for 26 år siden og sier fortsatt hjem når jeg drar på besøk til mine foreldre. For min del har det ingenting med selve barndomsbygget å gjøre, men at der mine foreldre har sitt hjem er det også mitt hjem. Her jeg bor nå, med kone og barn, er selvsagt også mitt hjem.

Anonymkode: d68fe...ae5

[Cata]

Jeg tror det tok meg 4 uker å "bytte hjem" omtrent. Det er litt ironisk for jeg var en av de tenåringene som absolutt ikke hadde lyst til å "flytte hjemmefra" og hadde vel bodd "hjemme" enda om det ikke hadde vært for at jeg måtte få en utdannelse.

Da jeg hadde flyttet på hybel så oppdaget jeg til min egen store forbauselse at jeg likte å bo for meg selv og da jeg etter en måned i et midlertidig krypinn fikk meg hybel med eget hybelkjøkken og bare delt dusj og do så var det med ett "hjemme" for meg. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke så godt familieliv så å dra hjem føltes aldri helt som hjemme, om det gir noen mening. Men da jeg var student og sa hjem, så mente jeg jo mamma eller pappa-hjem, for da skjønte alle hva jeg mente. Men etter jeg fikk meg samboer så er det leiligheta vår som er hjemme, mens mamma eller pappa er hjemplassen som jeg skal besøke.
Men ei venninne sier hjem om hjemme hos foreldrene, hjemme hos kjæresten, hjemme hos seg selv og hjemme som i kontoret(i samme bygg som leiligheta hennes). Så innimellom så blir jeg litt forvirra om hvor hun faktisk er

Anonymkode: 6dff8...ddc

[Shmohawk]

Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 18, nå er jeg i midten av tjueåra. Har vært på besøk i hjembyen kanskje fire-fem ganger siden den gang, hovedsakelig for å besøke bestemor.

Har egentlig aldri følt meg særlig hjemme der.

Endret 30. oktober 2015 av Shmohawk

[Snadder]

I det kjæresten min flyttet inn sammens med meg så ble leiligheten vår "hjemme". De 5 mnd før det var enda "hjemme" hos mamma.

[mandel92]

Tenker at når jeg får kjøpt meg bolig, eller hvert fall ikke bor i kollektiv lenger. Jeg har bodd hjemmefra siden jeg var 19, fortsatt er hjemmet til foreldrene mine "hjemme", selv om jeg nå er 23. Men det er uansett ikke naturlig at jeg skal føle at kollektivet jeg bor i er mest hjemme.

[solfaktor1]

Huset til mamma vil alltid være "hjemme" for meg selvom jeg føler meg like mye hjemme i min egen leilighet

[Millimani]

Hjemme hos mamma, hjemme hos pappa. Pappa og mamma skilte seg da jeg var 8 år, og jeg fikk to hjem. Mammas hjem var det jeg omtalte mest som "hjemme", mens pappas var "hjemme hos pappa". I dag er det hjem til mamma, og hjem til pappa. Både mamma og pappa har flytta fra sine hjem flere år etter at jeg flytta for meg selv, og jeg sier aldri at jeg er hjemme hvis jeg er hos en av dem. Det gjorde jeg ikke før de flytta i nye hjem heller. 

[Chizue]

Vel...Mine foreldre flyttet så mye fram og tilbake at jeg har ikke noe barndomshjem.. Det lengste vi bodde på en plass var 5år. Så flyttet jeg ut derifra..
Jeg har jo bodd litt hjemme i ettertid, men det har bare vært i små perioder.
Jeg føler at hjem er der hvor mamma er.. Men samtidig føler jeg meg litt lost..For den byen som føles som hjemplassen min, jeg har ingen venner som bor der mer...Er bare nostalgien i meg som gjør at jeg vil tilbake dit..Men det er absolutt ingen fremtid for meg der... Så nå sliter jeg med å få økonomien min til å gå rundt slik at jeg kan flytte derifra (Null jobb her...Og det lille du kan få, er ikke nok til at ting går rundt heller....)

[frk91]

Flyttet for meg selv for fire år siden, men sier fremdeles at jeg skal hjem til mamma og pappa. Det kommer nok aldri til å forandre seg.

[Anglofil]

Ikke før jeg kjøpte min egen leilighet, dvs i 2014. Fram til da så jeg alltid på mamma og pappas hjem som mitt hjem selv om jeg bodde i studentleilighet i en annen kant av landet.

Mvh Yvonne

[Gjest snoopy_93]

Jeg flyttet ut for 5år siden og jeg føler meg på en måte mer hjemme hos meg selv fordi det er der jeg har de fleste tingene mine som jeg er glad i. Hos mamma og pappa har rommet mitt blitt en slags bod hvor jeg har de tingene jeg ikke har plass til hos meg selv.  
På en annen side så er mamma og pappa hjem også, fordi de er foreldrene mine.

[Enamorada]

Er 14 år siden jeg flyttet ut. Har hatt flere "hjem", men føler meg uansett hjemme hos foreldrene. Rommet der er ikke endret på noen måte og jeg får bruke det når jeg er på besøk.

[AnonymBruker]

Flyttet hjemmefra som 15 åring, og foreldrene mine flyttet fra huset et år etter. Det gikk noen år hvor jeg følte meg veldig rotløs. Jeg bodde i leiligheter møblert av andre og følte ikke det det var skikkelig "hjem", men likevel så hadde jeg jo ikke noe annet hjem. 
Men det endret seg veldig da jeg og samboeren fikk barn! Vi kjøpte alt av møbler, bestikk, kopper og kar, ting og tang, fikk opp bilder på veggene og alt mulig som gjorde at leiligheten vi flyttet til virkelig føltes som vårt hjem. 

Anonymkode: 6d67a...549

[AnonymBruker]

Vel...Mine foreldre flyttet så mye fram og tilbake at jeg har ikke noe barndomshjem.. Det lengste vi bodde på en plass var 5år. Så flyttet jeg ut derifra..
Jeg har jo bodd litt hjemme i ettertid, men det har bare vært i små perioder.
Jeg føler at hjem er der hvor mamma er.. Men samtidig føler jeg meg litt lost..For den byen som føles som hjemplassen min, jeg har ingen venner som bor der mer...Er bare nostalgien i meg som gjør at jeg vil tilbake dit..Men det er absolutt ingen fremtid for meg der... Så nå sliter jeg med å få økonomien min til å gå rundt slik at jeg kan flytte derifra (Null jobb her...Og det lille du kan få, er ikke nok til at ting går rundt heller....)

Har mange av de samme følelsene, men heldigvis bodde mamma og pappa i samme hus i 7 år og det er det jeg betegner som hjemstedet mitt. Man føler seg lost og veldig rotløs, har liksom ikke noe sted man kommer fra, eller et hjemhus. 

Jeg flyttet til en stor by her i landet da jeg var 17 år. Det er stedet som jeg nå betegner som hjem. Det var der vi forlovet oss, fikk vårt første barn og har så utrolig mange gode minner fra. Vi flyttet dessverre der fra for noen år siden, men vi kommer til å flytte tilbake. Jeg føler meg hjemme der og gleder meg så vanvittig til å flytte. Det er det eneste stedet jeg aldri har følt meg rastløs og rotløs. 

Så kanskje det er det som er greia for "sånne som oss"? Finne et sted man får en slags tilknytning til? Bygge et bånd til et sted som kan bli hjemme? 

Anonymkode: 6d67a...549