Hva gjorde dine foreldre feil?

[AnonymBruker]

Fy fader det er mange syke foreldre som ikke engang klarer å gi kjærlighet til sitt eget blod.

 

Jeg forstår at før i tiden 80-90 tallet og før, da var alt normalt. Man røykte oppi fjeset til barn og baby uten å engang tenke på skadevirkning etc.. forstår at det også da ble mye vold og annet idioti.. helt utrolig..

 

Nå i dag, med den informasjonen vi har på internett og media, så er det ingen unnskyldning for å misforstå sitt ansvar som forelder.. 

Anonymous poster hash: a06d2...bd5

[AnonymBruker]

Moren min...Jeg tror hun har gjort alt riktig jeg, vi har hatt våre opp og nedturer rett og slett fordi hun fikk en datter som er lik moren sin, utrolig sta...Og det har vært ganger hvor vi har sittet i hver vår sofa og nistirret hverandre ihjel..Og om min stefar eller bror kom inn i stuen og så oss sitte slik, så var det rett ut av huset igjen, fordi de da visste at enten gikk det rett vest, eller så stilnet stormen xD

Min far derimot...

Har jeg knapt kontakt med

Du kan si...Jeg kjenner han knapt..Det er ikke så mye å si der i gården..

 

Ja moren din gjorde alt riktig, som å bli sammen med faren din i første omgang. Den må du lengre på lande med. Men en og annen idiot kan gjøre en feil, bare det at jeg har sett slike idiot valg bli gjort altfor ofte.

Anonymous poster hash: a06d2...bd5

[AnonymBruker]

Mine foreldre var perfekte,

pedagoger med vennekrets av pedagoger og andre intelektuelle yrker.

 

jeg var alltid litt misunnelig på venner som hadde foreldre som var irrasjonelle og tok "deres parti" uansett om de egentlig ikke hadde rett.

 

Som voksen kan jeg fortsatt bruke resten av dagen på å spørre meg selv:

- Hva kunne jeg ha gjort anderledes slik at situasjonen fikk et annet utfall?

-Hva gjorde jeg for at den andre personen handlet/sa som den gjorde? hvis jeg får en stygg kommentar eller lignende fra en annen jeg aldri har møtt fr på bussen eller butikken når jeg sikkert bare burde trukket på skuldrene, tenkt for en dust! og fortsatt på min egen dag.

 

jeg fucker sikkert opp mine egne på andre måter, merker at jeg fort stiller same spørsmål om hva deres bidrag var...prøver da å være litt mindre korrekt og lære dem å ta sin tur I køen og ikke bare la de andre gå forbi og sånt...vil gjerne at de skal bli litt flinkere enn meg til å "kreve sin rett" da jeg som voksen ser at disse menneskene kommer mye lengre selv om jeg ikke synes de er like hyggelige...ambivalent...ja...det er desverre ikke fasit på dette

Anonymous poster hash: 7f793...133

[AnonymBruker]

Fy fader det er mange syke foreldre som ikke engang klarer å gi kjærlighet til sitt eget blod. Jeg forstår at før i tiden 80-90 tallet og før, da var alt normalt. Man røykte oppi fjeset til barn og baby uten å engang tenke på skadevirkning etc.. forstår at det også da ble mye vold og annet idioti.. helt utrolig.. Nå i dag, med den informasjonen vi har på internett og media, så er det ingen unnskyldning for å misforstå sitt ansvar som forelder..  Anonymous poster hash: a06d2...bd5

Mennesker er fremdeles bare mennesker, med feil, mangler, styrker og svakheter, om vi har internett aldri så mye...

Noen ting, som røyking og bilsikring, har blitt mye bedre. Men nå har vi nye utfordringer med barns nettbruk- og foreldrenes. Blant annet.

Anonymous poster hash: f00dd...c7f

[AnonymBruker]

 

Mine foreldre var perfekte,

pedagoger med vennekrets av pedagoger og andre intelektuelle yrker.

 

jeg var alltid litt misunnelig på venner som hadde foreldre som var irrasjonelle og tok "deres parti" uansett om de egentlig ikke hadde rett.

 

Som voksen kan jeg fortsatt bruke resten av dagen på å spørre meg selv:

- Hva kunne jeg ha gjort anderledes slik at situasjonen fikk et annet utfall?

-Hva gjorde jeg for at den andre personen handlet/sa som den gjorde? hvis jeg får en stygg kommentar eller lignende fra en annen jeg aldri har møtt fr på bussen eller butikken når jeg sikkert bare burde trukket på skuldrene, tenkt for en dust! og fortsatt på min egen dag.

 

jeg fucker sikkert opp mine egne på andre måter, merker at jeg fort stiller same spørsmål om hva deres bidrag var...prøver da å være litt mindre korrekt og lære dem å ta sin tur I køen og ikke bare la de andre gå forbi og sånt...vil gjerne at de skal bli litt flinkere enn meg til å "kreve sin rett" da jeg som voksen ser at disse menneskene kommer mye lengre selv om jeg ikke synes de er like hyggelige...ambivalent...ja...det er desverre ikke fasit på dette

Anonymous poster hash: 7f793...133

 

 

Jeg ble nok også oppdratt til å ta hensyn. Det er ok til tider det, det er bare det at - som du skriver - så er det de som krever sin rett som kommer lengst her i verden. 

 

Oppdra dem til å kreve sin rett, og til å ta den - koste hva det koster vil. Verden har blitt betraktelig tøffere, og vi har kanskje gått litt tilbake i tid - til et samfunn der det er de brutale mennene (og kvinnene) som er fremtidens vinnere. Jeg har i hvert fall begynt min egen transformasjon, meditasjon, mental trening, kampsport etc. alt i den hensikt i at jeg ikke lenger skal ha noen grenser for å ta meg til rette, om jeg så skal tråkke på andre eller skade dem fysisk for å få det. 

Anonymous poster hash: 6eddf...6e1

[Vattenflaska]

Foreldrene mine gjorde at jeg aldri følte meg god nok.

Mor er/var deprimert som føret til mange høylytte krangler mellom hun og far, og jeg manglet derfor følelse av stabilitet og trygghet i deres relasjon. Det førte til angst som har følgt med meg gjennom åren.

[AnonymBruker]

Vil si jeg har hatt en veldig god oppvekst, men pappa kunne plutselig eksplodere for ingenting, og han ga heller aldri en grunn for at han ble sur. Spurte jeg om å dra på kino kunne han brøle NEI, DET KAN DU IKKE!!!!!! Uten at jeg fikk noe svar på hvorfor. Meg og mamma skulle alltid ta hensyn til hans interesser. Mamma sto aldri imot, og jeg ble i voksen alder sammen med en som jeg også tok hensyn til hele tiden og droppet mine egne planer fordi kjæresten ville noe annet (er slutt nå heldigvis). Mamma kunne gjerne hatt mer bein i nesa. Pappas ord gjaldt alltid, og hun tok veldig sjeldent mitt parti fordi hun ikke ville gjøre pappa sur. Jeg tryglet de om skilsmisse, noe som skjedde da jeg var rundt 14. Da stakk pappa av til et annet land og dreit i meg. 

Anonymous poster hash: 4f63e...481

[AnonymBruker]

De slo barna sine.

De tråkket på dem psykisk, og gjorde at de ikke hadde tro på seg selv.

De mobbet barna sine, f.eks dersom de slo seg i lek, idrett, dersom de fikk dårlige karakterer eller noe av leksene de ikke forstod.

De drev med psykisk terror i form av at det var ulike regler nærmest daglig for hvordan man skulle handle og oppføre seg.

De kalte barna sine feite når barna var normalvektige.

De nektet barna å ha besøk av venner, og den ene av foreldrene forstår ikke poenget med å ha venner.

Anonymous poster hash: 9791a...ea6

[Gjest SykkelJenny]

Mine foreldre gjorde ingenting feil. Skulle gjerne gitt mine barn den samme, frie oppveksten som jeg fikk. Dessverre så er samfunnet endret. Det er blitt altfor mye egoisme og materialisme og dette er dessverre mine barn også blitt offer for.

[AnonymBruker]

Mine foreldre var snille og omsorgsfulle,men tok aldri oss barna med på noe på fritiden.Da slappet vi bare av hjemme.Jeg hadde veldig lyst å spille teater eller danse klassisk ballett,men min mor likte ingen av de aktivitetene.Derfor ble det aldri til at jeg fikk begynne med noe av det.Jeg måtte følge mine foreldres mening og min eldre brors fotspor når det gjaldt fritidsaktiviteter.Da ble det speideren og håndball.Jeg hatete begge deler og sluttet etter kort tid.

 

Har heller aldri hatt foreldre som har lært meg å sykle.Det har vært ganske sårt.Når det gjelder skole har de vært veldig lite engasjert.Det eneste de var opptatt av var at orden & oppførsel var bra.Om jeg kom hjem med gode eller dårlige karakterer ble i liten grad lagt merke til.Ofte var de heller ikke tilstede på foreldremøter eller sosiale arrangemanger på skolen,fordi de jobbet kveld.Min far har i ettertid innrømmet at han har vært for lite opptatt av skolegangen vår.

 

I dag er jeg over 30,og gidder ikke bære nag til mine foreldre pga.dette.Vi har et bra forhold og jeg vil det skal forbli slik.Det er tross alt småsaker i forhold til det mange andre barn har opplevd.Jeg hadde det trygt og godt i forhold til mange andre.Men litt sårt at de aldri tok meg med på noe,og var så uengasjerte vil det alltid være.

Anonymous poster hash: e4757...b80

[hjertesukka]

Min far var en hustyrann som drakk i det skjulte og min mor kjempet for å holde fasaden. Ingen av dem oppmuntret oss eller ga oss gode råd på veien. Det var helst spydigheter, sarkasme og latterliggjøring. Min far drakk seg i hjel og min mor døde av utmattelse et par år etterpå.

[AnonymBruker]

Mine foreldre er forholdsvis gode, snille mennesker, men det er noen ting som fremdeles gnager den dag idag.

 

Jeg har et søsken med en diagnose, som gjør at mor bruker myye tid på å "forstå seg ihjel" og analysere alt hen gjør, men da jeg var liten var jeg kun en liten drittunge uansett hva, det ble aldri ofret en tanke om at jeg kanskje ikke hadde det så lett alltid heller. Også opplevd forskjellsbehandling der storesøsken alltid har vært mer imponerende og flink. Jeg skal med andre ord aldri la noen barn være i midten av en søskenflokk slik jeg har vært. Forskjellsbehandlingen har roet seg ned når vi to eldste nå er i voksen alder heldigvis, nå går det mest på at mor snakker veldig mye "over hodet" på meg, og ikke så mye til og med meg når vi er sammen. Far er så som så interessert, men en god støttespiller og veldig flink til å rose når vi gjør noe bra.

Anonymous poster hash: bc82b...773

[AnonymBruker]

De fikk for mange unger som jeg ble reservemor til. Da jeg var 16 fortalte de at atter et barn skulle komme til verden.

Da flytta jeg. Jeg hadde en gang muligheten for å bli stor innen min idrett. De tok fra meg dette ved å dytte mer og mer ansvar for småsøsken over på meg. De kom ikke hjem tidsnok til at jeg rakk treninger og til slutt ble jeg kastet fra laget.

Ironisk nok ble jeg mor kun 4 år senere

Anonymous poster hash: 9bb7a...c50

[Chizue]

Ja moren din gjorde alt riktig, som å bli sammen med faren din i første omgang. Den må du lengre på lande med. Men en og annen idiot kan gjøre en feil, bare det at jeg har sett slike idiot valg bli gjort altfor ofte.

Anonymous poster hash: a06d2...bd5

Hæææ...Vel hadde ikke de blitt sammen, om så for en liten stund...så hadde ikke jeg vært her idag. Du kan ikke si at moren min har gjort dårlige valg, det er sinnsykt frekt av deg! Jeg synes hun har gjort alt riktig jeg ☺ btw.. Det var hun som kastet ham ut med en gang hun fikk vite om utroskapen...

Så det er ikke hun som gjorde en feil, faren min derimot det er han som er rota til det vonde. Men det kom jo ikke fram før år etterpå :-)

Så...ikke skriv "den må du lengre ut på landet med..." du var ikke i oppveksten min :-)

[infectedsopp]

Far brydde seg ikke nok om hvordan ting var og da han og mamma skilte seg kom det altfor fort en ny dame i hus, selvom han sa ingen kvinnfolk noensinne skulle bo der igjen. Ting skjedde for fort.

[AnonymBruker]

Vokst opp med 2 foreldre med hver sine problemer. Jeg fikk alt for lite oppfølging på skolen. Jeg måtte bare lære meg selv hjemme.

 

Jeg synes det er direkte flaut hvor sur og grinete min mor kan bli. For alt og ingenting. Hatet å ha med meg venner hjem ,viste aldri hva hun kunne bli sur for.

 

Hun eier ikke ryggrad.  Og bare later som hun ikke hører når det er noe hun ikke vil høre. Etter som jeg har blitt voksen så er jeg motsatt,jeg sier i fra med engang det er noe ! 

 

Kom aldri på foreldre møter. Da mener jeg aldri.  Sjeldent hun kom på div skole styrt opplegg.  Flaut.

 

Lite med klemmer og bare pappa som sa jeg er glad i deg. Mamma har aldri sagt det. 

 

Skuffet over at hun ikke brøyt kontakten med enkelte familie medlemmer som ikke har ført med seg noe godt. 

 

 

Jeg har et søsken som er mye yngre enn meg. Jeg har stilt opp fra dag 1 ,alltid gjort alt hva man kan forvente av foreldrene sine. sier hver dag hvor mye jeg er glad i henne.Hadde gitt armen min for at hun skal ha det bra.  jeg er hennes foresatte nå.  Har ingen egne barn enda,men jeg mener selv jeg er en god morsfigur for lillesøsteren min. helt klart mange feil jeg gjør også men satser på de er litt mindre enn mammas. 

 

 

 

Anonymous poster hash: 7dca0...31d

[AnonymBruker]

Jeg fikk veldig lite oppfølging, til fordel for søsknene mine. På ungdomsskolen måtte jeg selv gå på foreldremøter o.l fordi foreldrene mine var for opptatt med forballtreningen o.l til søsknene mine. De fulgte heller aldri opp min skolegang på noen som helst måte, men var ekstremt engasjert i alt mine søsken gjorde. Det samme gjaldt fritidsaktiviteter. Søsknene mine fikk dyrt sportsutstyr (ski, dykkerutstur, sykler etc.) mens jeg ikke fikk noe. Husker fortsatt den enormt såre følelsen av å tilbringe påskeferien i slalombakken UTEN noe annet utstyr enn en Rema1000-bærepose med hull til beina, når søsknene mine føk forbi meg med slalomutstyr til tusenvis av kroner. Jeg var også den eneste som fikk fysisk avstraffelse som barn. I tenårene fikk jeg total frihet, så lenge det jeg gjorde ikke krevde penger eller oppfølging. Jeg skulle ønske jeg hadde fått regler og rammer... hva tror dere en tenåringsjente som ikke får kjærlighet og bekreftelse med lavt selvbilde gjør? Da jeg føyttet hjemmenifra i en alder av 17 hadde jeg bare to bæreposer med klær og bøker i hele verden. Det tok to år før noen av foreldrene mine brød seg meg å spørre hvor jeg bodde og hvem jeg bodde med.

Forskjellsbehandlingen mellom oss går igjen helt opp dags dato når vi alle er voksne. Jeg har ikke mottatt en krone siden jeg ble konfimert, mens søsknene mine får helt latterlig store gaver (biler, ferieturer, EK ved boligkjøp etc).

Om noen lurer på hvordan det har gått med oss, kan jeg si at mine søsken har begge (!) deltatt i NM, EM og VM i sine respektive sporter og lang og god utannelse innenfor juss og medisin (det er ikke tull en gang de er helt sinnssvakt vellykkede). Jeg for min del tar opp fag for å få studiekompetanse og anser meg selv som vellykket fordi jeg aldri har brukt narkotika og ikke har en jobb som innebærer å flippe burgere.

Anonymous poster hash: 73182...ec3

[ops2]

Det var mye som ble gjort feil.

 

I ettertid har jeg skjønt at de hadde beinharde liv, og at ihvertfall min mor skulle hatt hjelp. Før var det ikke sosialt akseptabelt å snakke om psyken, for eksempel. Behandlingen av psykiske sykdommer var vel elendig. Ikke rart det var skambelagt. Jeg har selv vært åpen om mine problemer både med hva jeg har opplevd i oppveksten og at jeg har slitt som voksen, fått en diagnose, fått bra behandling og jobber.. Likevel merker jeg fordommer imellom. Det er nok mye lettere å stå fram hvis en er kjendis eller politiker. Jeg har fått angre på åpenheten min i forhold til en viss etat, men skal ikke avspore tråden.

 

Men jeg har vært bevisst på at jeg skal være en bedre forelder enn mine var, derfor har jeg bedt om hjelp når jeg fikk det vanskelig. Noen ganger tenker jeg tilbake på mitt liv da jeg var jevngammel med barna mine, og da vet jeg at de har et helt annet liv, en helt annen oppvekst.

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp som mor for min egen mor. Og slik har det fortsatt. Hun er veldig lite selvstendig og har et umettelig behov for å bli tatt vare på. 
Jeg følte aldri at jeg var viktig, det var hennes behov som kom først. Og hun er til dags dato alltid missfornøyd med meg, jeg klarer ikke å tilfredsstille hennes behov for omsorg, og får meg alltid til å føle at jeg ikke er god nok. 
Nå som hun er gammel, blir det enda mer tydelig for hun synes jeg gjør alt for lite for henne, enda de andre barna hennes ikke løfter en finger og jeg sitter med det meste. 
Som følge av dette føler jeg aldri at jeg er bra nok for noen, jeg føler jeg har liten verdi, og jeg sliter med å sette grenser for meg selv, og jeg er et lett offer for viljesterke mennesker.

Anonymous poster hash: 4765b...0f9

[AnonymBruker]

Huff, så mange triste historier.

Mine foreldre fikk nok for mange barn. Store deler av barndommen husker jeg mamma som hun som bare gikk rundt å kjeftet og hakket. Huset måtte alltid se strøkent ut.. Men hva forventer du hvis du får 6 barn..Kan ikke telle brettekanter da! Hun var også alltid sliten og sur, og hun hatet høytider som jul spesielt. Dette synes jeg er sårt den dag i dag. Hun sitter fremdeles hjemme alene sammen med pappa i jula( han er en tøffel som ikke tør å stå henne i mot) enn å feire sammen med oss og sine egne barnebarn.

Fikk min første klem av henne når jeg fikk datteren min når jeg var 27 år. Aldri hørt de si foreldrene mine si de er glad i meg. Er det normalt? Jeg synes det er ganske "kaldt".. Men ting var kanskje annerledes på 80-90 tallet, og så har de aldri begynt med det når jeg ble vanskelig når jeg ble voksen..

Anonymous poster hash: 40f37...8ac