Hva gjorde dine foreldre feil?

[AnonymBruker]

Jeg fikk ingen forberedelse inn i voksenlivet. Følte meg aldri elsket. Far var sinna uten videre, mens mor ga meg angsten sin.

Anonymous poster hash: 90839...158

[AnonymBruker]

Mamma: Hun var hjemmeværende da jeg vokste opp. Hun var omsorgsperson om dagen, men tok "fri" om kvelden. Har aldri følt at jeg kan snakke med henne om annet enn været og overfladiske ting, selv ikke nå som jeg er voksen og hun nærmer seg 60. Mamma og pappa har også hatt en del turbulenser i ekteskapet, men de har aldri latt oss barna få vite noe selv om det er tydelig at de krangler, gir hverandre små stikk her og der og er sure og irriterte på hverandre, noe som i alle fall ga meg - som er den yngste og en skikkelig attpåklatt - følelsen av uro og utrygghet i hjemmet. I allefall når jeg ikke følte jeg kunne støtte meg til, elker få trøst fra hverken mamma, pappa eller mine søsken som hadde flyttet ut.

Pappa: En ekstremt sta og egen person. Uvillig til å se sine egne feil, vil ikke snakke om problemer - med unntak av når han får muligheten til å kun utpeke andres feil og mangler og "vinner" diskusjonen. Et eksplosivt sinne og nag som kunne gå over flere dager/uker. I tillegg til et stadig økende alkoholproblem fra begynnelsen av tenårene mine og som bare har fortsatt fram til i dag.

Jeg vet ikke om søsknene mine føler eller har opplevd det samme som meg siden det er sånne ting man "ikke snakker om" i vår familie. Jeg vokste opp og hatet livet mitt, har ønsket at jeg aldri ble født mang en gang og har, selv nå, store problemer ned å omgås familien min over lengre tid. Jul er en gigantisk klump av stress og ukomfortabelhet i magen min og jeg gruer meg allerede.

Anonymous poster hash: 68ba2...62c

[AnonymBruker]

Moren min var for selvsentrert, laget mye drama, manipulerte pappa og oss barna. Lite kjærlig og såret med stygge kommentarer. Men pappan min veiet opp for det, med å være rake motsetning.

Min mor var lik, pappa var litt for glad i narkotika.. Jeg og broren min har hatt mange forskjellige psykiske problemer på grunn av dette. Nå har vi det heldigvis bra, og klarer til en viss grad å ha kontakt med hverandre.

Skjønner ikke hvordan et sånt par klarer å få barn sammen, Ja- dette er nok lurt!, liksom.

Anonymous poster hash: 44e8e...51d

[AnonymBruker]

Alt var forsåvidt bra, men kunne gjerne pratet om dypere ting innimellom. Samt utfordret oss litt mer. Type, hold ut på den aktiviteten litt til og se om du kanskje trives. Samt gitt en grunn for å si nei til ting.

Men dette er jo verdens vanskeligste jobb.

Anonymous poster hash: 7f0d4...191

[AnonymBruker]

De "så" meg ikke. Mine følelser var falske og svake i forhold til min mors følelser. De sa alrdi at de var glad i meg, ga meg aldri klemmer og gode samtaler som gikk ut på at jeg fikk fortelle hva jeg følte og tenkte. Var mye mobbet og mamma sa snu det andre kinnet til. Tolket det sånn at jeg skulle stå å ta imot dritten og gjorde det. Jeg var tidenes mobbeoffer, da jeg hadde ingen forståelse for egen verdi.

Anonymous poster hash: 7b6b2...722

[AnonymBruker]

Mamma: Hun var hjemmeværende da jeg vokste opp. Hun var omsorgsperson om dagen, men tok "fri" om kvelden. Har aldri følt at jeg kan snakke med henne om annet enn været og overfladiske ting, selv ikke nå som jeg er voksen og hun nærmer seg 60. Mamma og pappa har også hatt en del turbulenser i ekteskapet, men de har aldri latt oss barna få vite noe selv om det er tydelig at de krangler, gir hverandre små stikk her og der og er sure og irriterte på hverandre, noe som i alle fall ga meg - som er den yngste og en skikkelig attpåklatt - følelsen av uro og utrygghet i hjemmet. I allefall når jeg ikke følte jeg kunne støtte meg til, elker få trøst fra hverken mamma, pappa eller mine søsken som hadde flyttet ut.

Pappa: En ekstremt sta og egen person. Uvillig til å se sine egne feil, vil ikke snakke om problemer - med unntak av når han får muligheten til å kun utpeke andres feil og mangler og "vinner" diskusjonen. Et eksplosivt sinne og nag som kunne gå over flere dager/uker. I tillegg til et stadig økende alkoholproblem fra begynnelsen av tenårene mine og som bare har fortsatt fram til i dag.

Jeg vet ikke om søsknene mine føler eller har opplevd det samme som meg siden det er sånne ting man "ikke snakker om" i vår familie. Jeg vokste opp og hatet livet mitt, har ønsket at jeg aldri ble født mang en gang og har, selv nå, store problemer ned å omgås familien min over lengre tid. Jul er en gigantisk klump av stress og ukomfortabelhet i magen min og jeg gruer meg allerede.

Anonymous poster hash: 68ba2...62c

Hei prøv å snakk med dine søsken..det hjelper veldig. Det tar tid da, for folk å åpne seg. Begynn med, hvordan hadde du det i barndommen, egentlig?

Anonymous poster hash: 7b6b2...722

[AnonymBruker]

De "så" meg ikke. Mine følelser var falske og svake i forhold til min mors følelser. De sa alrdi at de var glad i meg, ga meg aldri klemmer og gode samtaler som gikk ut på at jeg fikk fortelle hva jeg følte og tenkte. Var mye mobbet og mamma sa snu det andre kinnet til. Tolket det sånn at jeg skulle stå å ta imot dritten og gjorde det. Jeg var tidenes mobbeoffer, da jeg hadde ingen forståelse for egen verdi.

Anonymous poster hash: 7b6b2...722

 

Så leit å lese at du har hatt det slik. Du er ikke alene:-( Det er en vond følelse å bli avvist, og ikke sett på den måten. 

Anonymous poster hash: 89597...693

[Gjest Klaveret]

Når jeg leser her så skjønner jeg at jeg har vært veldig heldig.

[AnonymBruker]

Deres største feil var at de valgte å ikke skille seg, dvs å forbli i ekteskapet. Mamma burde gått fra pappa tidligere, men hun ble dessverre altfor syk til at hun hadde krefter til å gå. Spesielt da kreften tok overhånd hadde hun ikke mulighet til å komme seg ut av ekteskapet. 

 

Pappa har aldri vært en snill og omtenksom mann. Han har alltid hatt mer enn nok med seg og sitt. Som den kunstner han var brukte han all sin tid på kunsten, eller så lå han og sutret et eller annet sted fordi han hadde det så "vondt" og "vanskelig". Vondt i viljen vil jeg vel for det meste heller kalle det. Så mens vi sto ute i kulda etter å ha kommet hjem fra skolen lå gjerne han til sengs og gråt. Det var mang en gang vi ikke slapp inn i vårt eget hjem fordi han ikke gav oss egen nøkkel og han "sovnet". 

 

Pappas problemer var alltid alles problemer. Han har alltid slitt mye med angst og depresjoner, men det verste var egentlig at han hadde et voldsomt sinne. Det lot han gå utover oss barna og mamma hver eneste dag. Han kunne bli sint for den minste ting, og var det ikke fysisk vold så var det desto mer psykisk vold. 

 

Mammas største feil var at hun aldri klarte å gå fra pappa. Men hun slet selv sterkt med depresjoner som ung, og var nok svært skjør på grunn av dette. Derimot prøvde hun å beskytte oss så godt hun kunne, men hun var svak både fysisk og psykisk. Hun elsket oss alt på jord og vi hadde et svært nært forhold til henne helt til den dagen hun gikk bort. 

 

I dag har jeg ingen kontakt med pappa og ønsker det heller ikke. Heldigvis har jeg min samboers familie som har blitt min nye familie.

Anonymous poster hash: 6afb4...b11

[AnonymBruker]

Mine foreldre gjorde feil i å forskjellsbehandle oss ungene. Vi var fire barn; tre gutter og en jente. Jeg som jente måtte gjøre husarbeid som å vaske badet i vår etasje, mens gutta slapp unna stadig vekk. Dersom en av guttene pratet seg vekk fra å vaske badet, "Kan ikke nå", så snudde mine foreldre seg mot meg og kommanderte;"DU må vaske badet. Se å få det gjort!" Badet skulle vaskes hver helg, og ofte var det jeg som gjorde det tre-fire uker i strekk før en av de andre omsider gjorde noe. Jeg gjorde det mens jeg kokte av sinne, men ville ikke få mer kjeft, så jeg ga etter og vasket det fordømrade badet (som guttene griset til og brukte like mye som jeg).

 

Spesielt mamma var etter meg støtt og skulle kjefte, kritisere eller snakke nedlatende til meg. Noen ganger fikk jeg følelsen av at guttene aldri kunne gjøre noe galt i hennes øyne, mens JEG gjorde alt galt. Hun forskjellsbehandlet så det var helt vondt.

Hun var en ganske "kald" mor, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg kan aldri huske en eneste gang hun sa at hun var glad i meg på noe vis. Klemmer ble heller ikke delt ut. Aldri. Hun var ganske ufølsom. Det sier seg selv at jeg aldri noengang har hatt en fortrolig eller intim samtale med min mor. Hun innbød ikke akkurat til fortrolighet.

 

En gang jeg var ute og lekte på vinteren, tipper jeg var rundt 7-8 år, så hadde vaktmesteren sprøytet vann så det var dannet is på en fotballbane. Alle ungene lekte der. Jeg hadde ikke skøyter, men lekte likevel. Så skled jeg og gikk på trynet rett frem i isen og slo hodet og pannen. Det var fryktelig vondt og jeg stavret meg gråtende hjem. Da jeg lukket opp døra hjemme og gråt "Jeg falt på isen!" til mamma, forventet jeg å få trøst. Det er jo hva enhver unge ville ønske. Istedet sto hun der på kjøkkenet og så på meg og begynte å LE. Ja, hun lo høyt og lenge og koste seg. Hun hikstet frem at hun synes jeg så morsom ut, med to kuler i pannen! "Du ser ut som en kalv som holder på å få horn!" sa hun mens hun lo. Hun forsøkte ikke engang å trøste meg, hun bare synes det var gøy å se de kulene i pannen min, selv om jeg sto og gråt av smerte. Jeg ble utrolig såret av det, og det er vel grunnen til at jeg husker episoden 40 år senere.

 

En annen gang jeg var ute og lekte, bestemte jeg meg for å leke at jeg var blind. Spennende! Jeg satte meg som mål å gå hjem fra der jeg sto helt i blinde, uten å jukse og åpne øynene, og så spørre mamma om jeg kunne få penger til å kjøpe meg en is, siden det var en varm sommerdag. Jeg karret meg hjem i blinde, og lukket opp døren hjemme. Siden jeg ikke kunne se noe, strakte jeg ut hånden og spurte; "Kan jeg få penger til is?" Det tok noen sekunder, så smalt det. Kjerringa kom bort uten at jeg så det, og ga meg en ørefik istedet på kinnet. Jeg sto der, totalt forvirret og ydmyket, og kinnet svei. Jeg ba jo bare om penger til is mens jeg lekte. Jeg fikk kjeft i tillegg for "å komme her og forlange penger på den måten". Det ble ikke noe is på meg den dagen, nei.

 

Det skal understrekes at jeg ikke pleide å bli slått mens jeg vokste opp. Jeg kan bare huske et par - tre ganger at jeg fikk en ørefik. Hvis jeg ikke har fortrengt noen episoder da. Men vi var alltid redde for å få det, for når mamma skulle true oss og var skikkelig forbanna, så gikk hun helt opp i trynet på deg og veivet truende med flathånda foran nesen din, så du nesten kunne kjenne smaken av ørefiken før du fikk den.

 

Jeg kunne nevne mange ting, spesielt ting som skjedde fra tenårene og utover var iblant fælt (hun likte vel ikke at jeg vokste opp og begynte å gjøre motstand da jeg ble eldre...), men jeg vil ikke fortelle her pga fare for å bli identifisert. Men la meg si det sånn; i dag er det 8 år siden jeg pratet med eller traff moren min sist. Jeg har ikke noe ønske eller behov for å treffe henne, faktisk. Venninnen min sier at "å, jamen, det må du, tenk om hun dør". Jeg prøver å tenke på det på den måten, men...nei. Jeg orker ikke ha omgang med henne og det sure trynet hennes. Hun har alltid dritt og si om folk, og sier aldri noe positivt. Sånne folk orker jeg ikke omgås.

 

Faren min var en hissigpropp i oppveksten min, kan jeg huske, men likevel hadde jeg bedre forhold til han. Han og mamma hadde det vel ikke så bra sammen, så han tok det ut og fikk litt kort lunte av og til overfor oss ungene. Hendte han dundret knyttneven i bordet så tallerknene skvatt fordi vi kjeklet så fælt oss i mellom under middagen, og da brølte han til oss at vi skulle holde kjeft så folk fikk middagsro. Egentlig rart å tenke på, for i dag er han er svært real og rolig kar, som jeg har veldig godt forhold til. Han er ærlig, pratsom og snill. Jeg besøker han jevnlig og spiser middag der.

 

 

Anonymous poster hash: 3c5ca...744

[AnonymBruker]

Jeg fikk ingen forberedelse inn i voksenlivet. Følte meg aldri elsket. Far var sinna uten videre, mens mor ga meg angsten sin.

Anonymous poster hash: 90839...158

Samme her!

Anonymous poster hash: 87888...724

[AnonymBruker]

Mamma var naiv..

Hun trodde alltid at så lenge hun ikke hørte noe annet, var alt bra. Hun trodde at vi var såå skikkelige og fornuftige.

Jeg tok min første ecstasy som 14åring, var borte hele helgene uten å gi lyd fra meg (sendte en sms en gang i blandt men ikke alltid), var stort sett full fra torsdag til søndag hele ungdomskolen.

Enda den dag i dag er hun glad for at vi alltid har vært så ordentlige ungdommer😉😂

Anonymous poster hash: 72b52...f69

[AnonymBruker]

Moren min var psykisk syk uten å vite det den gang, og skulle nok aldri hatt foreldrerett på oss barna når vi var små, uansett hvor mye hun har forandret seg i dag. Hun var voldelig mot oss, både psykisk og fysisk. Hun var mye deprimert uten at det var en kjent diagnose, og var veldig irritabel og tiltaksløs. Lå mye på sofaen. Hadde et alkoholproblem, hun var ikke alkoholiker men når hun først fikk smaken på noe med alkohol hadde hun ingen sperre og drakk seg drita. Var ute mye i helgene, begynte å feste tidlig med hennes eldste datter når hun var ungdom og hang med hennes venner på byen. Var den festtypen som danset på bordet og som alle skjemmes over til slutt å kjenne. Det hendte at hun dro meg seg folk hjem på etterfest, og vi barna kunne ligge i overetasjen og høre lyder fra mange ukjente gubber. En gang lå jeg og hørte på at flere mannfolk skulle få mamma i seng siden hun var helt utdrukket, de snakket om hvor deilig hun var og at hun var en luremus med stringtrusa si hengende ut.

Pappa og mamma har hatt av og på forhold hele livet mitt. De fikk frem det verste i hverandre før. Sjalue og kontrollerende og sta uten like. De kjeftet og kranglet mye så huset buldret. Beskyldte hverandre for at se skulle pule noen hvis den andre skulle en tur på butikken. Brukte oss barna til å lyve for dem, som 'hvis pappa spør om jeg var ute i helgen må du si nei for det blir bare bråk av det'.

At det ble folk av oss ungene er jo et under..

Anonymous poster hash: e6bc1...db5

[AnonymBruker]

Har egentlig vært veldig heldig!

Men de da aldri at de var glade i oss. Jeg sier det hver dag til mine barn.

Mamma har jobbet hele mitt liv med å dempe selvtilliten min, og jeg kjempet imot. Sa ofte at jeg burde slanke meg, det sier hun fortsatt (veier 60kg).

I dag har jeg dårlig selvfølelse, men det kom seg etter at jeg møtte min fantastiske mann.

De lot oss ikke vise følelser. Var vi sinte, sure eller lei oss fikk vi beskjed om å være blide, ingen fikk gå på rommet i sinne. Veldig uheldig tror jeg. Mine unger får rase, så lenge de ikke ødelegger noe eller skader noen. Så snakker vi om det.

Anonymous poster hash: 63b3b...402

[AnonymBruker]

Jeg tror de gjorde så godt de kunne. Men jeg synes de ikke burde ha slått meg, de burde ikke stengt meg inne, de burde ikke fortalt meg at jeg var dum, svak og verdiløs. De burde ha klemt meg og sagt at de elsket meg. De burde ikke sagt at det var min egen feil da jeg ble mobbet. Pappa burde ikke truet med å drepe mamma foran oss ungene. De burde ikke latt være å snakke med hverandre på månedsvis. De burde ikke slått hunden.

De burde lært meg å pusse tenner. Burde, burde. Hva hjelper det? Ingen kan forandre det som var.

Anonymous poster hash: 87f7f...d7c

[chremiil]

Jeg fikk aldri konsekvenser for noen ting jeg gjorde galt. Lært i voksen alder

[Silent Boss]

Mine foreldre har alltid forskjellsbehandlet oss søsken. Og pappa jobbet alt for mye, så han nesten ikke. Enkelte dager dro han før jeg sto opp på morgenen, og kom hjem etter jeg hadde lagt meg. Det har resultert i at jeg ikke har noe nært forhold til han.

[AnonymBruker]

Min far var i en periode overarbeidet p.g.a. en bedrift han og noen andre hadde startet opp, og jeg var ikke verdens enkleste unge å ha med å gjøre hjemme. Dette førte til at en del frustrasjoner ble tatt ut på meg, fysisk og verbalt, i en periode av livet når man for alvor utvikler sin identitet. Dette vil for alltid prege selvbildet mitt, og gi meg en del utfordringer i det voksne livet. Men egentlig er han en god mann, og har prøvd å gjøre det godt igjen siden.

Anonymous poster hash: 6e21f...766

[AnonymBruker]

moren min var deprimert og veldig ustabil i humøret. Veldig snill og omsorgsfull. Mor og far skilte seg da jeg var liten, enebarn. Fikk altfor tidlig del i de voksnes verden, og følte meg ansvarlig for min mors lykke. Fikk ofte beskjed om at jeg var utakknemlig og så ofte min mor gråte pga meg. Tror hun syntes det var vanskelig å oppdra meg og være alene om det. Ble et veslevoksent og veldig ansvarlig barn, med en stor pliktfølelse og veldig disiplin, en del tvangstanker

Anonymous poster hash: 05601...169

[Chizue]

Moren min...Jeg tror hun har gjort alt riktig jeg, vi har hatt våre opp og nedturer rett og slett fordi hun fikk en datter som er lik moren sin, utrolig sta...Og det har vært ganger hvor vi har sittet i hver vår sofa og nistirret hverandre ihjel..Og om min stefar eller bror kom inn i stuen og så oss sitte slik, så var det rett ut av huset igjen, fordi de da visste at enten gikk det rett vest, eller så stilnet stormen xD


Min far derimot...
Har jeg knapt kontakt med
Du kan si...Jeg kjenner han knapt..Det er ikke så mye å si der i gården..