Rakels fotavtrykk

[Rakel]

Jordskjelv i Chile!

Regner med at det har gått bra nå, har ikke hørt om noen døde, og avisene har ikke slått det stort opp, får se på nyhetene i kveld...

I fjor var det store jordskjelvet med episenter like ved der familien til mannen min bor. Ser at jordskjelvet i natt hadde episenter der også. Talca heter byen.

Datteren min var der og besøkte de lenge etter skjelvet, og det var etterskjelv nesten daglig. Har aldri visst det var slik. De sier at det blir et helt år med etterskjelv etterfulgt av slike store skjelv.

Hun fortalte at den ene jenta på 9 år var livredd og løp så fort ut av huset som hun aldri har sett når skjelvingene begynte. Det var også oftest om natten de kom.

Åååå, kjenner at jeg ikke har så lyst å reise ned dit! Er redd!! Men våger ikke si så mye, vil ikke være et hinder for å se familien heller.

Mannen min sier at de er vant til skjelv, men det har vært mye i det siste. Kan tenke meg at det må være helt jævlig å ha det slik, og en veldig påkjenning å gå og være utrygg og redd hele tiden.

Hører nok fra dem snart tenker jeg, mannen min prøver å ringe dem fra nordsjøen..

Endret 27. mars 2012 av Rakel

[Rakel]

Har en side om drømmer på facebook og kommer til å skrive masse spennende etterhvert når jeg er ferdig med semesteroppgaven.

Jeg har også et domenenavn "dindrøm.no og dindrom.no" men har ikke aktivert og åpnet nettstedet enda.

Har en klar plan, men trenger litt eksperthjelp for å få det opp å gå.

Endret 9. april 2013 av Rakel

[Rakel]

Mannen min fikk ikke kontakt med familien, men har hørt fra andre at det gikk godt og alt er bra i Chile.

I dag har jeg sittet med semesteroppgaven. Det er vanvittig omfattende, men kjenner at jeg beveger meg centimeter for centimeter daglig mot 10 meteren.

Skal ikke gi opp!!

Ramlet av i prosessen med modellavstemningen, men nå er det full konsentrasjon igjen.

[Rakel]

Rolige dager, men ble ferdig med 2 studieanalyser i dag. 4 igjen nå..

Blir snart travelt nok med konfirmasjon i slutten av April, så best å få det unna nå.

Ellers blir det ingen reise i sommer, men over 1 måned i Chile i Desember/Januar. Da er det som en god norsk sommer der nede.

Mannen min snakket med sin mor der nede, og hun fortalte at jordskjelvet var ingenting.. "no pasa nada"..

[Rakel]

Jeg har hatt en følelse hele tiden, og klarer ikke bli kvitt den.

Etter at jeg ikke ble valgt som modell, har jeg som sagt følt at det er noe som ikke stemmer..

Jeg sa hele tiden at jeg ikke kom til å reise til Oslo, selv når jeg lå først, så bare visste jeg det. Men jeg følte også at jeg kom til å være med!

Det er så rart, kan det være at noen trekker seg eller ikke kan?

Eller kanskje det er neste år..

Må bare fortelle det, så får tiden vise.

[Rakel]

Enda en gang i avisen, og det skal visst komme i Kapital også.. : http://www.vg.no/dinepenger/artikkel.php?artid=10064848

[Rakel]

I går gikk vi til byen og koste oss. 14-åringen skulle overnatte hos en venninde..

I 22-tiden får jeg en telefon fra en livredd venninde av datteren min om at hun har drukket så mye alkohol og at vi må komme. Hun gjentar hele tiden "det er så ille" "dette er veldig ille".

Mannen min raser avgårde, mens jeg ringer etter sykebil. På sykehuset hadde de allerede mottatt flere henvendelser om dette.

Jeg får min far til å komme å passe minsten, og reiser til legevakten hvor de har plassert henne på en madrass på gulvet. 3 venner sitter med henne.

Når jeg kommer så rister hun og er helt borte, så jeg går for å hente noen , og spør om de ikke skal sjekke promillen osv. Skal bare vente.. får jeg til svar, kan få ei dyne..

Ikke lenge etter kommer en lege som tar tak og ber dem gi henne intravenøst og sjekke blodtrykket jevnlig.

Skriver resten senere, drar ut på sykehuset nå.

Endret 3. april 2012 av Rakel

[Rakel]

Hun fikk intravenøst og ble lagt inn til observasjon til neste dag. Jeg var så lettet da jeg fikk høre at alt gikk bra. Hun og noen venner hadde drukket sprit, og datteren min for mye. Heldigvis kom hjelpen raskt, de ringte oss med en gang, og vi kjørte henne inn. Var på grenseland til å bli innlagt, men hadde lavt blodtrykk og promille på 2,6 så ble lagt til observasjon.

Hun har grått og sagt om og om igjen at hun tok et dårlig valg. Er veldig lei seg for å ha skuffet oss, som hun sier.

Nå gikk nå dette godt. håper inderlig at det ble en skikkelig lærepenge for henne og at det aldri skjer igjen!!!

3 uker før konfirmasjonen... men forstår at dette ikke er et sjeldent fenomen utifra sykepleierne, politi og leger. Var visst ganske vanlig, og den største dødsårsaken blant ungdom.

Nå har jeg nok sikkert vært heldig med hun eldste datteren min, for jeg har aldri opplevd noe i nærheten med henne.

Uff, håper inderlig at akkurat dette var et engangstilfelle, unner ikke noen den opplevelsen!!

Endret 4. april 2012 av Rakel

[Rakel]

Har hatt en rolig påske hjemme. I kveld har jeg vært på jobb og laget et herremåltid av steik, fløtegratinerte poteter, grønnsaker, kokt og stekt, surkål, rødbeter og en saus som ble nydelig.

De var ingen beboere hjemme, så det var oss 3 personal som koste oss med nydelig mat og dessert, en hyggelig kveld.

I morgen har jeg med skolebøkene og god mat, tenke også å skrive konfirmsjonssangen eller sette meg på verandaen dersom det blir sol. Rene rekreasjonen på jobb av og til.

Har nettopp bakt gulrotkake, storinnrykk i hjemmet etter jobb i morgen. Datteren min har bursdag og fyller 15 år, så hele familien med barn kommer.

Ellers så har jeg bestilt reading time hos Lena Ranehag neste Mandag. Det er hun svenske fra "Klarsynt" og "åndenes makt". Veldig dyktig, og den eneste jeg vil bruke penger på. Jeg pleier ikke å oppsøke synske til vanlig, syns det er mye tull og føler ikke behov for det. Men Lena vet jeg er dyktig, og når tilfeldighetene gjorde at vi fikk kontakt så ble det en reading på Mandag 16. april. Så spennende, gleder meg!!

(Har sendt et brev med bilde i på forhånd, og så skal jeg ringe et visst klokkeslett.)

[Rakel]

Sprøe ting har skjedd.... igjen.

Jeg snakket med Lena Ranehag sist uke, hun hadde alt rett sist gang jeg snakket med henne for ca. 6 år siden, usannsynlige ting skjedde. Jeg er ikke den som tror blint, vet at man kan ta feil, og er veldig redd dette med selvprofeti.

Men sist gang ble min far helt frisk mot alle odds som hun sa f.eks.. (hun visste ingen ting på forhånd, ikke at han var syk engang) og mine foreldre fikk veldig gode bånd, de som ikke snakket sammen engang er nå blitt perlevenner.

Denne gangen sa hun at jeg kom til å stå i et valg mellom 2 menn. Det var en mann som ville bli veldig forelsket i meg og tilby meg kjærlighet.

(Jeg var ikke så interessert, har det fint med den mannen jeg har og ville aldri byttet) men hun kom stadig tilbake til dette valget hun mente jeg ville stå i. Hun sa at han het Michael, og fikk opp UK, england, han hadde 2 døtre, kunne være tvillinger. Han var ganske høy, mørk blond.. mente han var rundt 38 år. Hadde stort hus, svømmebasseng og ville tilby meg økonomisk trygghet. Ville møte ham gjennom jobben..

Hun så ellers at jeg arbeidet i et kompleks med flere etasjer og masse store vinduer. (Jeg arbeider der nå) Så sa hun at jeg ville starte et foretak, og hun så reiser, bl.a til UK.

Jeg ville få endel penger som jeg ville bruke til å realisere mine ideer.

Ellers var det endel personlig, om barna og personer i min omgangskrets.

Hun sa også at Taxa ville ta kontakt med meg, at jeg ville komme i det bladet, og at jeg skulle ringe henne når det skjedde. :o

Ja,ja... det var spennende, men det skjer jo ikke bare fordi noen sier det tenker jeg, så legger det til side.

I helgen var jeg og en studievenninne ute og tok oss noen glass vin på en pianobar. Var kun noen timer, og det første stedet vi kommer til skal stenge. En mann kommer bort til oss og spør om han kan slå følge fordi han er ikke kjent her lenger og vet ikke hvor han kan gå. Han har bodd i England i 6 år, og er akkurat kommet til Sandnes nå.

Jeg sier at vi skal være alene, og han svarer at han ikke skal trenge seg på, kun slå følge.

Vi går til pianobaren, og jeg peker på et livligere utested over gaten og råder ham å gå der.

Om litt ser vi han igje i pianobaren, og n år vi går utenfor for å ta en røyk, så står også han der med masse andre folk. Han tar fram hånden og presenterer seg for min venninne (jeg var avvisende) og sier "Hei, jeg heter Michael!" (og er fra England)

Er det mulig!!!!!!!

Det var den eneste personen vi snakket med de få timene siden vi skulle bare ha en pratekveld. Ganske utrolig, jeg spøkte med mannen min før jeg gikk ut om han ikke var redd jeg traff Michael. hehe.

Venninnen min måtte bekrefte at det virkelig stemte, han hadde aldri trodd det uten.

Men noe romantisk eller å stå i noe valg, kommer ikke til å stemme. Jeg er ikke der idet hele tatt. Vi har et trygt og godt forhold.

Må tilføye at jeg nesten aldri går ut, og Sandnes er den mest zzzzz og rolige byen som finnes. Rare greier den ene sjeldne gangen jeg er ute!!

Endret 25. april 2012 av Rakel

[Rakel]

Ja, ja.. Det ble ingen eksamen for meg allikevel. Jeg ble avmeldt eksamen av skolen grunnet for sen levering av Semesteroppgaven.

Problemet er bare at jeg leverte den i kjempegod tid, men fikk den tilbake av lærer den 11.mai for retting. Hun skrev i kommentar til meg at nå gjenstår bare en siste finpuss, så er den i orden. Da jeg hadde rettet og skulle levere inn hadde de stengt for levering.

Vi studenter hadde ikke fått informasjon om denne fristen på forhånd!

Ganske kjipt hele greia. :frown:

Skal ta den i August nå.. forhåpentligvis.

Sendte inn oppgaven min (som må være godkjent for å ta eksamen) på ny den 21. mai. Etter 4 dager får jeg svar at den ikke er godkjent. Men det viser seg at de har rettet feil oppgave, en gammel jeg sendte inn for en stund siden.

De har 4 dagers frist selv på å svare, og jeg har enda ikke fått svar.

Herregud så ironisk, her følger de ikke selv fristene, og selv når de har blitt varslet om feilen, så klarer de ikke ordne det og rette opp før enda flere dager er gått...?

Det begynner å ligne en vits nå..

Jeg har snakket med en advokat, var tilfeldig at jeg kom i kontakt med ham da jeg søkte råd om å skrive klage i brevform, men han var ivrig etter å ta saken. Mente at skolen hadde tabbet seg skikkelig ut med meg. (Eksamen min på 6 timer i fjor forsvant og jeg fikk 0 poeng) Viste seg at de hadde glemt å sende meg alle papirene, så avkrysningsskjema med blåkopi ikke ble gitt meg. Hvor besvarelsen min ble av har jeg aldri fått svar på...

Måtte ta eksamen på ny, og fikk vel aldri en unnskyldning ettersom de ikke tok ansvar, men sa at de ikke visste hva som hadde skjedd. Skyldte på de eksterne eksamensvaktene osv.. (Det kom jo frem etterhvert at de hadde "glemt" å sende den delen) Klagen som jeg sendte inn i den forbindelse fikk jeg aldri svar på..

Har ikke bestemt meg for hva jeg skal gjøre enda.. Tenker at jeg ikke ønsker å risikere å spolere alt jeg har jobbet mot de siste årene.. Jeg har tross alt gått 2 år (+ det halve året forsinkelse som skyldes slurv fra skolen)

Tragisk om jeg er nødt å endre retning nå like før Bachelorgraden!

Uansett skal jeg gi beskjed til ledelsen først så de vet hva som har skjedd og kan få mulighet å ordne opp.

Tenker også at det er veldig merkelig at så mye "urett" har skjedd meg de siste årene. Det er faktisk ganske utrolig. Er det dette som er læring, er det noe jeg skal forstå og lære av dette kanskje?

Det kan virke som noen pusher og pusher min tålmodighet. Kanskje det er meningen at jeg skal reise meg opp og være mer tøff? Lære å gi skikkelig beskjed?

Jeg gir jo beskjed, men er nok veldig forsiktig og ønsker ikke å komme i uvennskap med noen. Men kanskje det er nettopp det jeg skal.. drite i alle andre, og stå opp for meg selv fra nå av. Det er jo alvorlige ting som har skjedd som har fått store konsekvenser for meg både økonomisk og på andre måter. (forsinket utdanning, ferie punktert osv)

Nei, får mange tanker omkring dette. Det er ganske rart så langt det kan gå.. men nå tror jeg faktisk at grensen er nådd.. men jeg er livredd.

Tør jeg endelig "å trampe hardt med foten" og om nødvendig ta inn advokat, presse el.l ..?

En beklagelse og svada svarene de gir holder ikke lenger.

Og når det i tillegg bare fortsetter, og fortsetter, føles det jo nesten som jeg blir pushet til action.

Endret 30. mai 2012 av Rakel

[Rakel]

Skrev brev til advokaten i dag og ba ham hjelpe å formulere et brev til ledelsen for å informere om alt som har skjedd.

Så får jeg bare se om de klarer å rydde opp på en bedre måte enn det som er gjort hittil.

Men nå får jeg forsøke å fokusere på studiene tross alt, selv om det er vanskelig akkurat nå. Leser en del i sengen på kvelden og ser litt på videofilene, må se framover å være positiv..

I Pinsehelgen var vi og besøkte et vennepar på hytta i Lista. Nydelig plass og hadde en fantastisk helg! Vi hadde hver vår 4,5 åring som badet og koste seg hele helgen.

Helt utrolig at vi hadde sommertemperaturer og ble solbrent for noen dager siden. Det er jo nesten høstlig og bikkjekaldt nå.

Kjøpte trampoline til minsten i går, alltid kjekt med den i all slags vær!

Har kost oss hjemme mens barnehagen er i streik, og fått masse besøk.

Datteren min på 23 år kom hjem fra Spania 17. mai. Hun skal bo og arbeide her i sommer, men har visst ingen konkrete planer videre. Regner med at hun flytter til Spania igjen i høst inntil studiene er fullført om 1 år.

[Rakel]

Da var jeg her igjen med trang til å skrive. Rart å les tilbake, det har virkelig vært noen utfordrende år jeg har hatt den siste tiden og mer skal det sikkert bli.

Når det gjelder datteren min, så har alt vært helt fantastisk etter den hendelsen med sykehuset. Hun var altfor tidlig ute, og har heldigvis ikke rørt alkohol siden. På skolen har hun bare fått topp karakterer, er målbevisst, trener og er blitt pescaner. Spiser sunt og er rett og slett en solstråle dagen lang! Det er bare kjekt med henne.

Etter at min bror døde nylig på bursdagen min har jeg hatt det svært tøft. Jeg var jo i Chile da det skjedde, og har grusom anger og skyldfølelse for en del ting jeg ikke fikk gjort og løfte jeg ikke holdt.

Det er vondt å vite at man aldri kan gjøre noe med det.

Dette er nok noe av det verste helvete jeg har vært igjennom i mitt liv, men det ser ut som jeg skal komme meg gjennom dette også, selv om jeg tidligere trodde livet var slutt og det ville ende i innleggelse.

Påske er ikke lenger forbundet med noe positivt, 2 år på rad har jeg vært i "kjelleren" nå. Håper det ikke blir tradisjon.

Nå er jeg heldigvis ovenpå og skal reise til Oslo på skolen fra Torsdag til over helgen. Kunne ikke reist på Lørdag, så håper det går bra.

[Rakel]

I dag kom klumpen og svien i magen igjen, men bare litt. Det er den skyldfølelsen og vissheten om at jeg sviktet på det verste. Det kunne vært bedre dersom sviket var rettet mot en normal og "ressurssterk" person. Men når det i tillegg var en svak og syk person som satte hele sin lit og sitt hjerte til meg så kan det ikke bli simplere og verre.

Min bror sa nei til å gå til min mor den ene Søndagen før han døde, noe som betydde at han ble enda en uke svak og alene.. Jeg har en mistanke om at han sa nei, fordi han ventet på meg. Dette var den datoen vi skulle reise til Sør-Amerika, og kanskje han tenkte at jeg kom da siden jeg hadde lovet å komme.

Så holdt han seg hjemme..

Jeg lurer på om jeg noengang kan få et normalt liv igjen?

[Rakel]

Uvirkelig å være i Oslo og lære om helsekommuikasjon og alle teknikker man kan bruke.

Dette skulle jeg lært for 1 år siden..

Alt minnet om min bror, og tankene gikk hele tiden dit, føltes som jeg gikk på bommull. Skjør og skjelvende. Våknet flere ganger om nettene, men den siste natten gikk fint og tatt i betraktning så var det en fin helg.

Det viste seg og at lærer også fikk en traumatisk opplevelse på samme tid som meg. Hun hadde fått beskjed om at mannen hadde fått uhelbredelig og aggressiv hjernekreft, og var nå midt oppi dette grusomme. Vi holdt hverandre fast med øynene noen ganger, kjente igjen..

Beundringsverdig at hun klarte å være profesjonell og holde kurset, og i tillegg så var det et av de beste kursene vi har hatt. Veldig lærerikt. Flott studie venninne gjorde dagene gode, og vi koste oss og hadde det fint. Er så glad for å få slik støtte, helt fanastisk!

Hun oppmuntret meg å ta eksamen i Mai, gav tips og tilbød å hjelpe. Så nå er jeg i gang tilbake i rutinene og har klart å lese og studere godt. Kanskje jeg kan klare det?

Kjenner derimot at det tærer på psyken å sitte alene og studere på PC en dagen lang, men må bare være sterk og fokusere. SKAL klare det!!!

Det er jo dette som er livet mitt nå, og hvis jeg ikke leser så har jeg ingen ting. Det er siste eksamen, og jeg er ferdig med utdannelsen etter denne eksamen.

Men Bacheloroppgaven er blitt utsatt til høsten, det ble for mye..

I tillegg så har jeg blitt forespurt om å holde foredrag om kosthold og helse i psykiatrien på et seminar i September. De ville ha en som i tillegg hadde erfaring innen psykiatrien til å holde ernæringsforedraget.

Jeg har spurt studievenninnen min om å være med å holde det, så vi kan være sammen. Jeg har aldri holdt foredrag, og skal nå hoppe i det på et stort seminar med leger, psykologer, terapauter og pårørende. Syns det kan være trygt å være 2 da. Heldigvis sa hun ja til å bli med, så da kan vi få det veldig godt til sammen. Hun er faglig dyktig og flink å snakke i forsamlinger, så det kan bli en god kombinasjon med oss to.

Jeg må øve meg i hvert fall.. masse... er livredd å stå foran mange, men samtidig tøff hvis jeg bare får øvd og bli trygg på det jeg skal si.

Merker at tiden demper litt på de vonde følelsene, men innimellom kan det blusse opp og begynne å svi i magen igjen. Heldigvis ikke så mye som før. Håper bare ikke det blir for tøft å ta opp på seminaret, men det er lenge til, så jeg regner med at det skal gå bra da.

[Rakel]

Jeg tenker på det hele tiden, og har nok gått i en liten depresjon.

Utover dagen er det bedre, men hver morgen våkner jeg tidlig med en fryktelig følelse. Det første jeg tenker er det grusomme faktum at min bror er død og at jeg ikke gikk hjem til ham og forsøkte å få ham til lege/sykehus da han var så syk. Jeg gikk ikke for å kjøre ham, hente ham Og han fikk ikke besøk av meg som jeg lovet. Jeg ser for meg at han sitter der, svak og døende og livredd venter på at jeg skal komme og hjelpe.

Men jeg glemte det ut og var mer opptatt og travel med alt som skulle ordnes til reisen i siste liten.

Tenkte at de andre er her jo,.. men han døde uten at noen forsto alvoret.

Jeg føler meg rett og slett som en morder, og har fratatt han mange siste gode år som han kunne hatt.

Jeg har aldri vært noe særlig involvert før, det var på slutten jeg begynte å involvere meg og få litt innsyn i livet hans.

Han fortalte at han hadde fått så mye restskatt å betale og hadde ikke igjen til mat i fjor etter den regningen var betalt. Han spurte aldri om noe, men da sa han "Jeg må jo ha mat.." Da kjøpte jeg inn masse som jeg kjørte hjem til ham med. Han var så tynn da, jeg fikk helt vondt. Så fikk jeg være med til legen etter hvert, og forsøkte å hjelpe ham å søke på forskjellig og be dem hjelpe mer med diabetesen.. men alle vet at det er en lang prosess.. hvorfor gjorde jeg ikke noe mer personlig imens?

Jeg tenke jo å ordne noe langvarig og visste jo ikke at han skulle dø om noen måneder.

Jeg skulle også ringe og be om kontonummer og sette inn penger, men da sa min far at han hadde nettopp vunnet over 6000 i tipping, så jeg tenkte at han hadde jo da. (men det var visst ikke helt sikkert nå plutselig..)

Husker hvordan han satt og nøt bilturene med vinduet åpent om sommeren mens håret blåste i vinden.

Jeg nøt å se at han hadde det godt, jeg koste meg sånn sammen med ham og elsket følelsen av å kunne bidra til at han følte seg litt bedre. Han ville absolutt ikke ha noe, trenge ingenting sa han. Men ble glad de få gangene jeg fikk hjelpe litt.

Jeg tenkte på så mye jeg ville gjøre like før han døde, at jeg ville gå hjem og få ham med på små gåturer. (Visste at han ville være med fordi han likte det å bare å være sammen med meg.)

Ville som sagt at han skulle få et måltid varm mat hjem på døren pga diabetesen. vi søkte og fikk avslag og jeg ville ta det videre. Men først var de eksamen osv.. så går dagene..

Jeg tenkte også å ta ham med å handle mat av og til, at vi kunne ha handleturer med masse sunn og god mat som han ellers sikkert ikke hadde råd til.

Og så ville jeg gå hjem og se over hva han kunne trenge av ting i leiligheten og vaske litt i "ungkarsleiligheten". (Jeg spurte om han ville ha flotte, myke puter og diverse andre ting, men han sa nei, han hadde og trengte ikke) Den var utrolig flott med utsikt over sjøen og byen.

Men så fikk han jo vrangforestillinger, psykoser, og jeg ble litt redd og trakk meg litt vekk, men uten å slippe ham. Jeg ringte overalt og kontaktet alt jeg visste om for å få hjelp til ham.

Han døde uten å få hjelp, og nå har jeg ingen bror som blir glad for bare å se meg lenger. Og han fikk aldri glede seg over det jeg hadde planlagt og var i gang med å gjøre for ham. (Han visste jo ikke alt det jeg styrte på og ringte og skrev brev overalt for å få hjelp til ham, og i ettertid angrer jeg og skulle ønsket jeg heller brukte tiden for å gjøre noe direkte ovenfor ham)

Jeg angrer for at jeg ikke prøvde mer og hardere selv, men overlot det til andre da jeg reiste.

Stakkars han som stolte på oss. Det var ikke mye hjelp i det nei..

Jeg lovet at jeg skulle besøke ham masse, masse når jeg kom hjem fra sør-Amerika og slik har det blitt.

Dessverre er det bare graven jeg kan gå til, og den føles tom og mørk.

Endret 22. april 2013 av Rakel

[Rakel]

Må bare få ut tankene og følelsene, og det å skrive det ned og kunne lese etterpå er terapi for meg. Jeg velger å skrive her framover, og så håper jeg å kunne lese fremgang, fred og livsglede etterhvert.

Vi snakket om restskatten i helgen, og jeg sa "Bare ikke han har betalt mer inn i skatt av det lille han har for at han skulle få igjen denne gangen, og slippe stor restskatt om i fjor".

Jeg ringte skatteetaten i dag som sa akkurat det jeg fryktet, at han hadde en god slump å få utbetalt. De sa videre at det var ikke så mye penger han hadde å rutte med som minstepensjonist, så hvis han hadde levd så ville han ha fått en god slump igjen på skatten.

Det er så hjerteskjærende! :cry:

Tenk om han har spart på maten han som har diabetes. Det var jo nyrene som ble skadet som følge av langvarig dårlig regulert diabetes han døde av.

Det var medisinsk legesvikt, men kosten spiller jo også inn.

Og vi som sto og mesket oss med all slags god og delikat mat. Herregud, jeg skulle tenkt mer over det og gjort tankene om i praksis med en gang, ikke ventet en dag.

[Rakel]

Uff, så negativ jeg var i går. Han fikk jo masse god mat hos oss hele tiden og koste seg.

Jeg var hos psykologen i går, og det kan se ut som det blir verre akkurat da.

Men det er nok en prosess, jeg får skrive ned her og se om det er et mønster.

Psykologen mente at jeg hadde fått en depresjon siden det er verst om morgenen og jeg våkner tidlig med sterk uro, og så letter det litt utover dagen. Det var visst noen typiske tegn på depresjon.

I dag var jeg helt lammet da jeg våknet. Så meg rundt i rommet, det har blitt mye rot, dynene burde skiftes tenkte jeg, men jeg visste ikke hvordan det kunne gå til. Som om det var helt overveldende.

Tankene går på at jeg har sviktet min bror, hadde jeg bare gått så ville han levd i dag.

Hele tiden kverner det rundt dette, at jeg skulle gått hjem til ham og holdt mitt løfte. Da hadde han levd. Da hadde jeg kjørt han til sykehuset eller kanskje ringt 113 hvis han var veldig syk.

Det vet jeg at jeg hadde.

Jeg var så glad i ham at hjertet brast nå jeg så at han hadde det vondt.

Men jeg feiget ut, jeg sviktet ham på hans mest sårbare. Jeg var redd.

Og nå er han død, død og begravet, kan aldri mer se ham igjen. Tenk hvor redd han må ha vært, å gå i døden alene, herregud hvor grusomt og ufortjent!!

Dette er tankene jeg våkner til, og som piner meg hele tiden. Jeg blir gal!

Tenk at et slikt valg kan ødelegge hele livet.

Hvordan kunne jeg vite at han skulle dø og at ingen var hos ham.

Det ble jo varslet overalt, og alle visste det jo.

Jeg var i sør-amerika, og er ikke et sekund i tvil om at jeg hadde gått til ham dersom jeg var hjemme, og ikke slik i farten og på reise.

Jeg tror også at jeg var i sjokk den gangen.

I dag skal jeg på jobb etter å ha vært sykemeldt, men det føles ikke så bra. Har kun sovet 5 timer, men får prøve å se i hver fall. Jobber ikke mer enn 21% ved siden av studiene.

Ingen andre i familien har det som meg. De tar det greit. Det er visst bare jeg som har hatt slik voldsom reaksjon. De sier at de forstår meg.. men da tenker jeg enda mer på at de mener jeg burde gått, og forstår at jeg føler skyld liksom.. uff, syke tanker jeg har.

Nå får jeg prøve å lese litt til eksamen. Heldigvis klarer jeg å sitte å studere eller se på videofilene og skrive notater.

Det er ikke det beste for meg psykisk å sitte alene foran PC en hele dagene, men jeg må bare tvinge meg igjennom dette. Det er jo det som er livet mitt, og hvis jeg kutter ut så har jeg ingenting..

Så jeg får bare stå på og satse på å komme i mål nå.

Endret 23. april 2013 av Rakel

[Rakel]

Tydelig at et ikke er bra å gå hjemme alene med tankene og studiene. Får prøve å finn på noe..

I dag da jeg kom på jobb så bare gråt jeg i begynnelsen. Var fin, men så kom plutselig tårene fossende. Snakket ut litt med sjefen min og et par kolleger, og ble enig om å ta en time om gangen og se.

Så gled jeg inn i rutinene og gjorde jobben min, og pratet om alt mulig.. ble mye snakk om livet og de dypere tingene innimellom. Litt tårer, litt smil, og jeg følte meg gradvis bedre og bedre.

Da jeg syklet hjem føle jeg meg "løftet" mange hakk opp, så det er bra å være i jobb og ute blant folk.

Akkurat nå er tvunget til å være hjemme med studiene frem til eksamen den 23. mai, men dette gir veldig godt håp for fremtiden og for at ting kan bli bedre i hvert fall.

[Rakel]

I morges skjedde noe rart..

Jeg våknet med den verste følelsen som vanlig, men så bare økte det på og til slutt fikk jeg knapt puste. Fikk panikk, klarte ikke spise, gråt og gikk frem og tilbake her.

Så for meg de redde øynene hans og hvor glad han var i meg og at han ventet på meg. (Det var jo hans siste ønske at jeg kom og besøkte ham.) Det var helt uutholdelig, og jeg visste ikke hvordan jeg kunne holde ut dette og leve videre. Tenkte på medisiner, innleggelse, søvn.., fred.

Jeg ba til Gud, ba til alle makter om å hjelpe meg nå. Tenkte hvordan jeg har fått så mye hjelp før i livet, men kanskje det var tatt bort nå etter at jeg ikke besøkte min bror og hjalp ham på alle mulige måter.?

Kanskje jeg var blitt "forlatt" nå, slik han var?

Plutselig kom det over meg at det kanskje var denne prisen som måtte betales for at han skulle ha en rolig bortgang?

Kanskje det var offeret for å slippe "styr" som han sa at han ikke ønsket og muligens tvangsbehandling?

Jeg vet jo at jeg hadde satt himmel og jord i bevegelse (gjorde det jo før også) dersom jeg gikk hjem til ham og så at han var veldig syk. Jeg ville overstyrt ham for å få behandling, men dette innebar jo kanskje tvang og minner om tidlige traumer for ham og ville vært fryktelig å oppleve når han var så svak i tillegg.

Jeg gikk inn og så på hans symptomer som var delirium og (terminal) nyresvikt, og fant ut at det sannsynligvis var gått så langt at det ikke var noe å gjøre allikevel. Delirium og kognitiv svikt så sent i forløpet kan uansett ikke reverseres. (Det var gått for langt, og legen burde reagert for lenge siden og følgt ham opp underveis.) Han var på det siste, og døde rolig som han nok hadde ønsket.

Det sto også at man ikke gav morfin som smertelindring mot døden, og at det normalt ikke var smertefullt.

Så dersom jeg hadde gått, så ville det ikke ha endt slik, men en langsom og kanskje pinefull død hvor jeg laget .. nettopp et himla styr før jeg reiste!

Kanskje det var en mening med alt tenker jeg da...