Vil ikke delta på minnesamvær

[AnonymBruker]

Jeg kan legge til, at når jeg leser det andre skriver om minnesamværet og fortelle gode historier om avdøde...så føler jeg at jeg egentlig aldri kjente min forelder. Det jeg visste kom fra observasjoner, ikke av samtaler der vi snakket om drømmer, ønsker, hva som betyr noe i livet. Jeg kunne observere at h*n deltok oftere på en aktivitet enn en annen og anta at det var av betydning, men vi snakket aldri om det. At vi i familien var betydningsfulle fikk jeg aldri høre med ord, og det er heller ikke noe jeg føler jeg har observert. Min forelder er svært egoistisk og passer på sitt eget fremfor flokken, noe man som barn legger merke til. Hvorfor var ikke vi/jeg viktig? Hvilke historier har jeg da å fortelle i et minnesamvær? Ingen som gjør stas på den avdøde i alle fall... Og det blir fremmed å skulle høre andre si noen ord om en person som fysisk har vært til stede i livet mitt, men som like godt kunne vært en jeg satt ved siden av i mørket på kino. Å ikke kjenne den som andre tror er min nærmeste, og at det skal vises i full offentlighet. Dobbel sorg.

Anonymous poster hash: 4363f...e59

[Millimani]

Dette blir snart et tema for meg, da den ene foreldren min ligger for døden. H*n vil bare være i fred nå i siste fase og jeg orker heller ikke å besøke. Vi har aldri hatt noe nært forhold og det er kunstig å begynne nå. Jeg orker knapt å tenke på at det snart blir begravelse og minnesamvær. Jeg føler ikke for å delta eller å snakke med slekt jeg knapt ser ellers. Langt mindre snakke med bygdefolket. Og min forelder har ingen stor vennekrets, da h*n er ekstremt privat. Det er en ekstra belastning at døden er så offentlig synes jeg. Men det er én dag i livet, så det går nok...

Anonymous poster hash: 4363f...e59

 

Dere trenger da slett ikke ha noe minnesamvær etter gravferden. Det er opp til hver enkelt familie, - og kanskje har avdøde selv et ønske om det ene eller det andre. Det er veldig vanlig at "sørgehøytideligheten avsluttes ved graven", - slik man kan se står annonsert i dødsannonser i ny og ne.

 

 

Man hadde åpen kiste i Norge også tidligere. Mor fortalte ofte at hennes besteforeldre lå hjemme i åpen kiste mellom dødsfall og begravelse. 

 

Det jeg synes er utrolig trist her til lands idag er at så få får lov å dø hjemme. Mange ønsker å få lov å dø hjemme, men blir henvist til et upersonlig sykehus eller sykehjem for å tilbringe sine siste dager. 

 

Jeg har vært med på begge deler hos mine nærmeste. En som døde på sykehus, en på sykehjem og en som fikk dø hjemme. For en forskjell det var. 

Anonymous poster hash: e6272...b7e

 

 

Tidene forandrer seg. I gamle dager lå man "på likstrå" hjemme. Gravferden begynte hjemme hvor man på sett og vis "sang" den døde ut av hjemmet, før det bar til kirkegården. Ikke alle "kan" dø hjemme dessverre. Det er bare sånn det er.

[AnonymBruker]

Dere trenger da slett ikke ha noe minnesamvær etter gravferden. Det er opp til hver enkelt familie, - og kanskje har avdøde selv et ønske om det ene eller det andre. Det er veldig vanlig at "sørgehøytideligheten avsluttes ved graven", - slik man kan se står annonsert i dødsannonser i ny og ne.

 

 

Tidene forandrer seg. I gamle dager lå man "på likstrå" hjemme. Gravferden begynte hjemme hvor man på sett og vis "sang" den døde ut av hjemmet, før det bar til kirkegården. Ikke alle "kan" dø hjemme dessverre. Det er bare sånn det er.

Ikke alle - men det er også mange som ikke får informasjon om muligheten. 

Anonymous poster hash: e6272...b7e

[AnonymBruker]

Dere trenger da slett ikke ha noe minnesamvær etter gravferden. Det er opp til hver enkelt familie, - og kanskje har avdøde selv et ønske om det ene eller det andre. Det er veldig vanlig at "sørgehøytideligheten avsluttes ved graven", - slik man kan se står annonsert i dødsannonser i ny og ne.

Tidene forandrer seg. I gamle dager lå man "på likstrå" hjemme. Gravferden begynte hjemme hvor man på sett og vis "sang" den døde ut av hjemmet, før det bar til kirkegården. Ikke alle "kan" dø hjemme dessverre. Det er bare sånn det er.

Det er ikke jeg som bestemmer det. Sannsynligvis vil den andre foreldreren min ha minnesamvær etterpå, fordi det er det som er forventet. Vi er jo også del av en større familie (tanter, onkler) som også kommer og sannsynligvis ønsker minnesamvær. Er det da greit om jeg ikke deltar?

Anonymous poster hash: 4363f...e59

[Millimani]

Det er ikke jeg som bestemmer det. Sannsynligvis vil den andre foreldreren min ha minnesamvær etterpå, fordi det er det som er forventet. Vi er jo også del av en større familie (tanter, onkler) som også kommer og sannsynligvis ønsker minnesamvær. Er det da greit om jeg ikke deltar?

Anonymous poster hash: 4363f...e59

 

Ja. Hvis du ikke ønsker å delta så lar du være. Hva andre mener får være opp til dem. 

[AnonymBruker]

Jeg trodde minnesamværet etter begravelsen skulle bli verre enn selve begravelsen, men der tok jeg feil. Begravelsen var helt det verste jeg har vært med på på lenge, spesielt da jeg kom inn før seremonien begynte og da kisten ble båret ut. Hele situasjonen var bare forferdelig. Minnesamværet etterpå ble ikke så ille som jeg trodde. Såklart var det vanskelig å være tilstede på minnesamværet, men det gikk bra, var på en måte godt også

 

TS  

Anonymous poster hash: b71b5...289

[Anim92]

Jeg er fantastisk glad for at 90% av alle minnesamvær jeg har vært i har føltes som en feiring av livet denne personen levde. Det har vært til tider ufattelig trist, men jeg har også vært i minnesamvær der alle har ledd eller flirt av gode minner også, og gjerne felt en tåre i neste tale. 

 

Det er ikke en fest av en død, men feiring av et liv.

 

Minnesamvær er ca like forskjellige som det er mennesker.

 

Og ja, etter en lang da trenger man forresten mat. Når det er små eller store sammenkomster lager man som regel kake. Bare jeg har besøk av fler enn 4 stk i hjemmet laget jeg kake.. Så ikke tenk så mye på den

[AnonymBruker]

Jeg liker heller ikke sånne minnesamvær med store kremkaker og småunger som løper hylende rundt bordene.Det kan være hensiktsmessig med litt mat etter begravelsen dersom mange av gjestene kommer langveis fra.Og ellers at man har litt konversasjon før man drar hver til sitt.Men da min onkel gikk bort for noen år tilbake så jeg tydelig at hans fire barn (mine søskenbarn) følte minnesamværet ubehagelig.Etter en stund var to av dem forsvunnet,og jeg regner med det var fordi de ikke orket være der å ha smalltalk med alle mulige folk når de var i bunnløs sorg.Jeg har ikke mistet noen av mine nærmeste, men vil tro man er i en slags sjokktilstand etterpå,også i og etter begravelsen.Skjønner godt at mange ikke liker minnesamvær da.

Anonymous poster hash: 0dd61...44f

[Gjest SykkelJenny]

Jeg foretrekker personlige minnesamvær med bare de aller nærmeste. Det har vi praktisert når vi har mistet våre kjære.

 

Orker ikke fesjå hvor folk bare kommer av nysgjerrighet. 

[AnonymBruker]

Jeg foretrekker personlige minnesamvær med bare de aller nærmeste. Det har vi praktisert når vi har mistet våre kjære.

 

Orker ikke fesjå hvor folk bare kommer av nysgjerrighet. 

Er det ikke i utgangspunktet bare familien som skal være tilstede på et minnesamvær med mindre annet er sagt/skrevet av familien til avdøde?  

Anonymous poster hash: b71b5...289

[Gjest SykkelJenny]

 

Er det ikke i utgangspunktet bare familien som skal være tilstede på et minnesamvær med mindre annet er sagt/skrevet av familien til avdøde?

Anonymous poster hash: b71b5...289

 

Jeg snakker om de aller. aller nærmeste .. familien kan være så mangt.