Vil ikke delta på minnesamvær

[solitary shell]

Jeg forstår litt tankegangen din, og tenkte det samme før egentlig. Synes det var rart, men etter at årene gikk forstod jeg det. Døden er ikke bare trist, på en måte. Og å hedre et levd liv synes jeg er viktig. Man feirer ikke at personen er død, man feirer livet de har hatt. Men, hvis du virkelig ikke liker det synes jeg ikke du skal føle deg tvunget. Du burde også tenke på hvor viktig det er for de nærmeste at du er der, for jeg regner med at du ikke vil såre dem hvis det er sjanse for at de blir såret hvis du står over. Det er også kjipt å sitte igjen med masse mat.

 

Nå kan jeg garantere deg at ikke alle slike minnestunder er hyggelige.

Det har veldig mye å si om hvordan den avdøde gikk bort, dennes alder og egen relasjon til den som minnes. Jeg har deltatt i minnestunder der det spøkes og latteren sitter lett (gammel tante 80-90), men også i minnestunder der man ikke klarer å stoppe å grine (inngift, ca 40, sykdom). Men hvor det likevel var godt å møtes sammen etterpå. Og jeg har også valgt å ikke delta i minnestund, selv om jeg kunne, men det har noe med hvor nær en kjenner seg og hva anledningen forøvrig tilsier.

 

Selv om døden kan være forferdelig, betyr det jo ikke at minnestunder ikke er hyggelige.

Den fineste minnestuden jeg har vært på, var minnestunden til min egen sønn. Han ble bare litt over et halvt år gammel. Så å tenkte at jo yngre og sterkere relasjon jo mindre hyggelig blir det, synes jeg er litt feil bare. Det var den mest viktige minnestunden jeg har vært på, og å hedre det korte livet han hadde har vært veldig viktig for meg. Det var fint og trist på samme måte.

Men, det finnes vel uhyggelige minnestunder også. Men det tror jeg har med med de som deltar å gjøre, enn alder og relasjon til den avdøde 

Endret 29. september 2015 av solitary shell

[AnonymBruker]

Jeg tenkte også sånn før, husker jeg hadde dårlig samvittighet i oppveksten for at jeg som lite barn hadde løpt rundt og lekt på en slik minnestund. Men nå ser jeg annerledes på det. Det gjør godt å avslutte en begravelse på den måten. Med å minnes den døde, få prate med slekt og familie man kanskje ikke møtes så ofte, utveksle historier med et varmt, men trist smil.

 

Jeg føler det blir en bedre avslutning. En begravelse er for meg som regel utelukkende vond. En minnestund er også god, da jeg møter folk jeg er glad i og utveksler historier. Da kan jeg avslutte dagen med et smil (om en et trist smil) fremfor bare den vonde begravelsen.

 

Når jeg dør, så håper jeg folk har en minnestund og at det gjør dem godt. 

Anonymous poster hash: 9536d...988

[Dr. A. Kula]

Jeg forstår litt tankegangen din, og tenkte det samme før egentlig. Synes det var rart, men etter at årene gikk forstod jeg det. Døden er ikke bare trist, på en måte. Og å hedre et levd liv synes jeg er viktig. Man feirer ikke at personen er død, man feirer livet de har hatt. Men, hvis du virkelig ikke liker det synes jeg ikke du skal føle deg tvunget. Du burde også tenke på hvor viktig det er for de nærmeste at du er der, for jeg regner med at du ikke vil såre dem hvis det er sjanse for at de blir såret hvis du står over. Det er også kjipt å sitte igjen med masse mat.

 

 

Selv om døden kan være forferdelig, betyr det jo ikke at minnestunder ikke er hyggelige.

Den fineste minnestuden jeg har vært på, var minnestunden til min egen sønn. Han ble bare litt over et halvt år gammel. Så å tenkte at jo yngre og sterkere relasjon jo mindre hyggelig blir det, synes jeg er litt feil bare. Det var den mest viktige minnestunden jeg har vært på, og å hedre det korte livet han hadde har vært veldig viktig for meg. Det var fint og trist på samme måte.

Men, det finnes vel uhyggelige minnestunder også. Men det tror jeg har med med de som deltar å gjøre, enn alder og relasjon til den avdøde 

Jeg har også hatt minnestund for eget barn, og det er sterkt, men godt og fint på en egen måte.

Se forøvrig mitt svar gjengitt nedenfor mht bruk av ordet hyggelig.

 

Det er nok bruken av ordet hyggelig som jeg kjenner blir feil noen ganger.

Men bytter du ut med ordet "gode", så er vi nok ganske samstemte.

Som jeg skrev, så gjorde det godt å møtes selv om man ikke hadde det akkurat hyggelig.

[solitary shell]

Jeg har også hatt minnestund for eget barn, og det er sterkt, men godt og fint på en egen måte.

Se forøvrig mitt svar gjengitt nedenfor mht bruk av ordet hyggelig.

 

Åja, da skjønner jeg hva du mener. Med første øyekast så det nemlig litt ut som om du ikke så verdien av minnestund når situasjonen ikke var at de var gamle og døden var uventet, rett og slett. Ikke at det er noe galt i å synes det heller da, alle er forskjellige. Tenkte bare å nevne at min erfaring var ganske fin selv om døden var forferdelig 

[AnonymBruker]

Jeg syntes også minnesamvær var "upassende" før, hadde bare vært på sånt da folk jeg ikke kjente så godt hadde dødd (fjerne slektninger f.eks).

Regnet med jeg ville føle det samme da vi møttes etter begravelsen til en av mine nærmeste. Men da var jeg den siste som gikk faktisk, føltes veldig godt å samles.

Men synes det er best når de aller nærmeste møtes jeg, ikke at "alle" kan dukke opp...

Anonymous poster hash: c9c0e...e34

[AnonymBruker]

Man feirer ikke at vedkommende er død, men minnes den. Og heldigvis tenker ikke all som ts og uteblir, for da hadde familien sittet alene med alle snittene. Og det er vel ikke veldig hyggelig avslutning på en begravelse.

 

Der hvor slikt arrangeres, skal man gå. 

Hvis du leser i hi en gang til, skrev jeg "feires" i anførselstegn. Det betyr jo at jeg forstår at avdøde ikke "feires" på den måten, men at jeg følte det blir en feiring på bakgrunn av at et sånt samvær består i at vi drar til et lokale og spiser god mat på avdødes bekostning. Nei vi feirer ikke, men jeg føler det sånn Og ja, jeg er fullt klar over at avdøde minnes og ikke feires. 

Anonymous poster hash: b71b5...289

[AnonymBruker]

 

Jeg syntes også minnesamvær var "upassende" før, hadde bare vært på sånt da folk jeg ikke kjente så godt hadde dødd (fjerne slektninger f.eks).

Regnet med jeg ville føle det samme da vi møttes etter begravelsen til en av mine nærmeste. Men da var jeg den siste som gikk faktisk, føltes veldig godt å samles.

Men synes det er best når de aller nærmeste møtes jeg, ikke at "alle" kan dukke opp...

Anonymous poster hash: c9c0e...e34

 

En av mine nærmeste skal begraves, og da blir det ekstra vanskelig å takle minnesamværet etterpå, men jeg klarer meg nok

Anonymous poster hash: b71b5...289

[Kontormus]

 

Hvis du leser i hi en gang til, skrev jeg "feires" i anførselstegn. Det betyr jo at jeg forstår at avdøde ikke "feires" på den måten, men at jeg følte det blir en feiring på bakgrunn av at et sånt samvær består i at vi drar til et lokale og spiser god mat på avdødes bekostning. Nei vi feirer ikke, men jeg føler det sånn Og ja, jeg er fullt klar over at avdøde minnes og ikke feires. 

Anonymous poster hash: b71b5...289

 

Vel, da kan du jo sitte og være sulten hvis det letter samvittigheten din.

 

Ja, vet det høres ut som om jeg prøver å være spydig, men jeg tenker egentlig bare at en kan velge hvordan en vil se det. Det er hyggelig for den nære familien at mange ønsker å delta på dette, og en kan velge å se det slik at en "feirer" livet til vedkommende, hva den betød for oss og at en æra er over. At minnene vil være med oss resten av livet, og at vi deler disse med de andre som er til stede.

[AnonymBruker]

Vel, da kan du jo sitte og være sulten hvis det letter samvittigheten din.

 

Ja, vet det høres ut som om jeg prøver å være spydig, men jeg tenker egentlig bare at en kan velge hvordan en vil se det. Det er hyggelig for den nære familien at mange ønsker å delta på dette, og en kan velge å se det slik at en "feirer" livet til vedkommende, hva den betød for oss og at en æra er over. At minnene vil være med oss resten av livet, og at vi deler disse med de andre som er til stede.

Ja, det vil det gjøre og det er jo mitt eget valg  

Forstår det godt, men jeg ser på det som en feiring og synes derfor minnesamværet er en uting. Alle er forskjellige.

Likevel kommer jeg uansett til å være tilstede av respekt for avdøde og resten av familien for å dele gode minner

Anonymous poster hash: b71b5...289

[Gjest]

Jeg syns faktisk det er hyggelig med minnesamvær. Men det er kanskje litt forskjellig avhengig av hvor du bor.

Har vært i flere i Oslo og der syns jeg det er bare stille mumling rundt bordene og alle sitter der de har fått plass til det er ferdig.

Vi bor på landet og her møter hele bygda opp og det blir fortalt mange gode og gjerne morsomme historier om avdøde. Vi har det veldig hyggelig sammen og de aller fleste går fra minnesamværet lettere til sinns enn de var da de kom. Og avdøde vil vel at vi skal huske de gode tingene og huske vedkommende med et smil.

Det er ikke noe uverdig i å minnes avdøde på en hyggelig måte. Dette er en skikk fra veldig gammelt av.

Før kalte de det gravøl, men nå har vi blitt litt mere verdige og kaller det minnesamvær og spiser snitter og drikker kaffe med tilhørende kringle. Men hensikten er jo den samme: Nemlig å huske de gode minnene om avdøde.

[AnonymBruker]

Har slitt mye med lignende tanker i yngre år jeg også. Kanskje fordi jeg som barn ofte opplevde at folk smilte og lo i begravelser, uten at jeg skjønte hvorfor. Nå vet jeg det, det er jo en feiring, man feirer livet til den som har gått bort! Og det å feire det, er en flott ting. Vi hedrer den avdøde ved å fortelle morsomme, fine historier, vi viser at vi husker ting, og at bekjentskapet med den døde har gjort at vi blir glade av å tenke på personen. Ikke minst så støtter man familien som har det vondest, de vil se at den som døde har skapt gode vennskap, og har påvirket menneskene rundt seg. Det er jo fantastisk å se som pårørende. 

 

Prøv å tenk disse tankene istedet. 

Anonymous poster hash: ac053...60a

[Gjest]

Jeg var forøvrig i en begravelse med påfølgende minnesamvær i fjor sommer.

Det var ei lita jente på tre år som døde av kreft.

Begravelsen var helt forferdelig, det er jo ekstra trist når det er små uskyldige barn som har gått bort.

Jeg hadde ikke lyst til å gå i minnesamværet fordi jeg var redd det skulle være noe ala selve begravelsessermonien, men jeg gikk likevel ig det er jeg glad for.

De hadde jo visst en stund hvilken vei det bar og foreldrene hadde laget en lysbildefremvisning/film om datterens korte liv.

Det første dagene hjemme, den første grøten, de aller første vaklende skrittene osv. Og alle som en gikk derifra med et smil til tross for alt det triste og jeg pratet med moren her om dagen og hun fortalte at de helt bevisst hadde valgt å gjøre minnesamværet på denne måten for at det skulle bli lettere for folk å møte de i tiden etter begravelsen. Det er mange som ikke vet hvor man skal se og hva man skal si når noen har mistet et barn og de ønsket å gjøre det lettere både for seg selv og andre.

Det var en vakker begravelse selv om den var trist, men alle de gode minnene og de fine bildene er det som har festet seg hos meg og alle andre jeg har snakket med i etterkant.

[skreppamedleppa]

Jeg tenker rake motsetninger av ts jeg.

Jo jeg skjønner sorg, grining og fryktelig smerte (om avdøde sto en nær). Min måte å sørge på er også å være i fred mest mulig, grine aleine osv. Men å feire den avdøde, å ha et minnesamvær synes jeg selv er en god måte å hedre og sørge over avdøde. Det å feire avdøde, feire livet til h*n, er ikke respektløst eler uverdig. Det er forskjell på å hedre noen sitt liv, noen sitt minne og det å kose seg over at noen er død. En minnessermoni er av det første slaget IKKE det siste.

Husker jeg hadde sommer jobb i en bar, en gruppe mennesker hadde tatt initiativet til å ha en sammenkomst og leid baren og hadde gravøl over noen som stod de nær. Det var skåling, det var musikk, det var latter og sorg, tårer, hyggelige ord, humoristiske historier og en verdig og nydelig gravøl seremoni, med venner og familie av den avdøde. Ja det var litt rart å være på jobb den dagen og oppservere en sammenkomst på den måten, men så utrolig flott seremoni, og gjort i all respekt og verdighet. Jeg husker enda hvor godt inntrykk jeg som aldri hadde truffet den avdøde fikk av h*n.

Noen har gravøl, noen har kaker, noen koldtbord og det finnes mange andre varianter av en slik seremoni, like mange måter som det finnes følelser rundt det å ha en slik seremoni.

Jeg føler ikke at noen skal gjøre det ene eller det andre når det kommer til sorg og måter å gå igjennom det på, så jeg synes at har du ikke lyst til å være med så skal en ikke føle på at en skal være med, har du ikke lyst til å spise så bør du la vær. Sorg og sorg prosess er ganske personlig og det som føles rett for noen blir helt feil for andre, men i de seremoniene hvor jeg har deltatt i har det vært en kjempeflott herding av avdøde. Jeg synes iallefall at det er en veldig verdig og positiv ting å gjøre etter en begravelse, men det er meg.

[AnonymBruker]

Har vært i en minnestund og det var helt pyton. Folka som var der kakla og lo og snakket stort sett om den neste ferien de skulle på eller hadde hatt. Avdøde ble ikke nevnt. Vet ihvertfall at jeg ikke ønsker noe slikt etter min begravelse.

Anonymous poster hash: 3e9a9...e0d

[AnonymBruker]

Har vært i en minnestund og det var helt pyton. Folka som var der kakla og lo og snakket stort sett om den neste ferien de skulle på eller hadde hatt. Avdøde ble ikke nevnt. Vet ihvertfall at jeg ikke ønsker noe slikt etter min begravelse.

Anonymous poster hash: 3e9a9...e0d

Hvorfor ikke? Ønsker du folk skal gi opp og lide når du er død? 

 

Enten så forsøkte de å dekke over en personlig smerte med å snakke om personlige ting, eller så var de ikke så nær den avdøde at det gjorde dem så vondt at de ikke kunne snakke om ferien. Begge deler synes jeg er greit.

Anonymous poster hash: 9536d...988

[Millimani]

 

Jeg skal i begravelse på onsdag neste uke og det skal være minnesamvær etterpå. Jeg synes det er helt greit å delta i begravelsen til avdøde da jeg føler det går på å hedre den avdøde og være tilstede ved å vise respekt og verdighet. Men tanken på minnesamværet - hvor vi skal samles etterpå og spise kaker osv. i et leid lokale synes jeg rett og slett ikke noe om, da jeg føler at det "feires" at avdøde er død, og det liker jeg ikke. Samtidig vil jeg heller ikke bli med, da jeg synes dette er en uting og at man heller kan snakke om avdøde og minner en annen gang. 

Selvfølgelig skal jeg være med, men minnesamvær ønsker jeg heller ikke for egen begravelse. Er jeg rar?

Anonymous poster hash: b71b5...289

 

 

Minnesamvær er ikke å feire at personen er død! Det er å minnes de gode stundene man hadde med den avdøde mens han eller hun var i live Det er veldig naturlig å snakke om avdøde, og minner, rett etter begravelsen, - og det er en fin ting for de fleste. Da er "alle" der, de som vet om minnesamværet og som ønsker og minnes sin kjære i fellesskap med andre. Noe som kan være godt.

 

Ønsker du ikke å delta i minnesamværet, så gjør du bare noe annet. Ingen kan tvinge deg til å være med

 

Man feirer ikke at vedkommende er død, men minnes den. Og heldigvis tenker ikke all som ts og uteblir, for da hadde familien sittet alene med alle snittene. Og det er vel ikke veldig hyggelig avslutning på en begravelse.

 

Der hvor slikt arrangeres, skal man gå. 

 

Nei, det trenger man ikke, - det er opp til hver enkelt

[AnonymBruker]

Dette blir snart et tema for meg, da den ene foreldren min ligger for døden. H*n vil bare være i fred nå i siste fase og jeg orker heller ikke å besøke. Vi har aldri hatt noe nært forhold og det er kunstig å begynne nå. Jeg orker knapt å tenke på at det snart blir begravelse og minnesamvær. Jeg føler ikke for å delta eller å snakke med slekt jeg knapt ser ellers. Langt mindre snakke med bygdefolket. Og min forelder har ingen stor vennekrets, da h*n er ekstremt privat. Det er en ekstra belastning at døden er så offentlig synes jeg. Men det er én dag i livet, så det går nok...

Anonymous poster hash: 4363f...e59

[skreppamedleppa]

Dette blir snart et tema for meg, da den ene foreldren min ligger for døden. H*n vil bare være i fred nå i siste fase og jeg orker heller ikke å besøke. Vi har aldri hatt noe nært forhold og det er kunstig å begynne nå. Jeg orker knapt å tenke på at det snart blir begravelse og minnesamvær. Jeg føler ikke for å delta eller å snakke med slekt jeg knapt ser ellers. Langt mindre snakke med bygdefolket. Og min forelder har ingen stor vennekrets, da h*n er ekstremt privat. Det er en ekstra belastning at døden er så offentlig synes jeg. Men det er én dag i livet, så det går nok...Anonymous poster hash: 4363f...e59

Men er døden så veldig offentlig i dag her i Norge?

Jeg har full respekt for at du føler det slik, men sånn generelt så føler jeg at døden i dagens Norge er ganske tabu, begravelser og sorg er ganske tabu og privat.

I andre kulturer er døden og dens eksistens og sorg mer fremtredende og offentlig enn i vår kultur.

Igjen jeg har full respekt at du har din oppfatning men i andre land har de åpen kiste, de løfter kistene høyt opp i luften, noen har en begravelse over flere dager, og hos noen igjen er det høylytt gråting og klage rop.. Her i Norge har jeg en følelse av at døden skal spasere uten det helt store oppstyret, en skal gråte stille, en skal sørge stille. I mange kulturer er det familien og de nærmeste som steller den døde før gravferden, hos oss er alt lagt over på begravelsesbyråene og andre.

Vi skal helst ikke snakke om døden i vår kultur, har en donorkort så har en ofte fullt ut dette men veldig få tar samtalen med sine nærmeste at de er organdonorer f.eks. Begravelser skal også helst foregå i det stille her i Norge, en notis i avisen kanskje men oftere og oftere kommer den notisen i avisen på etterskudd som "begravelsen har funnet sted i stillhet etter familiens ønske".

Døden, sorg og begravelser gjør oss usikre og vi vil helst ikke se det eller møte det så vi pakker det litt vekk.

Igjen så mener jeg ikke å trampe på din opplevelse av det du nå står i, og dette innlegget mitt handler vel kanskje mer generelt om døden i den norske kulturen og hvor lite jeg synes at den synes og snakkes om.

[AnonymBruker]

Men er døden så veldig offentlig i dag her i Norge?

Jeg har full respekt for at du føler det slik, men sånn generelt så føler jeg at døden i dagens Norge er ganske tabu, begravelser og sorg er ganske tabu og privat.

I andre kulturer er døden og dens eksistens og sorg mer fremtredende og offentlig enn i vår kultur.

Igjen jeg har full respekt at du har din oppfatning men i andre land har de åpen kiste, de løfter kistene høyt opp i luften, noen har en begravelse over flere dager, og hos noen igjen er det høylytt gråting og klage rop.. Her i Norge har jeg en følelse av at døden skal spasere uten det helt store oppstyret, en skal gråte stille, en skal sørge stille. I mange kulturer er det familien og de nærmeste som steller den døde før gravferden, hos oss er alt lagt over på begravelsesbyråene og andre.

Vi skal helst ikke snakke om døden i vår kultur, har en donorkort så har en ofte fullt ut dette men veldig få tar samtalen med sine nærmeste at de er organdonorer f.eks. Begravelser skal også helst foregå i det stille her i Norge, en notis i avisen kanskje men oftere og oftere kommer den notisen i avisen på etterskudd som "begravelsen har funnet sted i stillhet etter familiens ønske".

Døden, sorg og begravelser gjør oss usikre og vi vil helst ikke se det eller møte det så vi pakker det litt vekk.

Igjen så mener jeg ikke å trampe på din opplevelse av det du nå står i, og dette innlegget mitt handler vel kanskje mer generelt om døden i den norske kulturen og hvor lite jeg synes at den synes og snakkes om.

Man hadde åpen kiste i Norge også tidligere. Mor fortalte ofte at hennes besteforeldre lå hjemme i åpen kiste mellom dødsfall og begravelse. 

 

Det jeg synes er utrolig trist her til lands idag er at så få får lov å dø hjemme. Mange ønsker å få lov å dø hjemme, men blir henvist til et upersonlig sykehus eller sykehjem for å tilbringe sine siste dager. 

 

Jeg har vært med på begge deler hos mine nærmeste. En som døde på sykehus, en på sykehjem og en som fikk dø hjemme. For en forskjell det var. 

Anonymous poster hash: e6272...b7e

[AnonymBruker]

Men er døden så veldig offentlig i dag her i Norge?

Jeg har full respekt for at du føler det slik, men sånn generelt så føler jeg at døden i dagens Norge er ganske tabu, begravelser og sorg er ganske tabu og privat.

I andre kulturer er døden og dens eksistens og sorg mer fremtredende og offentlig enn i vår kultur.

Igjen jeg har full respekt at du har din oppfatning men i andre land har de åpen kiste, de løfter kistene høyt opp i luften, noen har en begravelse over flere dager, og hos noen igjen er det høylytt gråting og klage rop.. Her i Norge har jeg en følelse av at døden skal spasere uten det helt store oppstyret, en skal gråte stille, en skal sørge stille. I mange kulturer er det familien og de nærmeste som steller den døde før gravferden, hos oss er alt lagt over på begravelsesbyråene og andre.

Vi skal helst ikke snakke om døden i vår kultur, har en donorkort så har en ofte fullt ut dette men veldig få tar samtalen med sine nærmeste at de er organdonorer f.eks. Begravelser skal også helst foregå i det stille her i Norge, en notis i avisen kanskje men oftere og oftere kommer den notisen i avisen på etterskudd som "begravelsen har funnet sted i stillhet etter familiens ønske".

Døden, sorg og begravelser gjør oss usikre og vi vil helst ikke se det eller møte det så vi pakker det litt vekk.

Igjen så mener jeg ikke å trampe på din opplevelse av det du nå står i, og dette innlegget mitt handler vel kanskje mer generelt om døden i den norske kulturen og hvor lite jeg synes at den synes og snakkes om.

Jeg brukte kanskje feil ord. Det jeg mente var at jeg syns det er belastende for meg at så mange bygdefolk kommer til å delta i begravelsen og minnesamvær. Dette er jo et tegn på respekt og sikkert omsorg for familien, men for meg føles det bare ekkelt. Da blir det så synlig for hele bygda at vår fanilie ikke er en nær og god familie. Det er det jeg mener med offentlig. Vi klemmer aldri, vi snakker ikke sammen om annet enn praktiske ting. Døden blir derfor stor og vanskelig. Jeg er ekstremt følsom og sliter med at "alle" kommer til å se det. Alle de jeg ikke har noe annet til felles med enn at vi er fra samme sted. Og jeg sliter med at vi i familien ikke kommer til å ha noen måte å trøste hverandre på, vi er ikke vant til å forholde oss til hverandre på den måten. Og jeg kjenner at en begravelse/døden ikke er det stedet jeg vil bli kjent med familien min på. Jeg er redd for egne reaksjoner og syns det hele bare er skummelt og skremmende. Ikke fordi jeg synes døden i seg selv er fæl, men fordi den synliggjør forholdene oss levende i mellom. Den manglende nærheten blir bare enda større og mer synlig nå.

Anonymous poster hash: 4363f...e59