Dagens besteforeldre

[Ella Grisella]

På klikk.no leste jeg i dag "Bestefar har ikke tid til barnebarna. Hvordan forklarer man det for en såret femåring?" Jeg vet at det er et delt syn på saken. Noen mener at det må da besteforeldrene få velge selv, og at det er egositisk å forvente at de stiller opp. Andre synes det er trist, og egoistisk av besteforeldrene igjen.

 

Det er ikke tvil om at denne besteforeldregenerasjonen er annerledes enn den vi har vokst opp med. Selv hadde jeg 2 sett med engasjerte besteforeldre som stilte opp, og ga mye tid og kjærlighet. Mine barn opplever ikke det samme med sine besteforeldre (mine foreldre). De er mer opptatt av å reise, oppleve, feste (faktisk!), være med venner og så slappe av da. Når vi først er sammen synes jeg de er fantastisk lite tålmodige med barna, og blir fort slitne.

 

Jeg lurer også på hva jeg egentlig skal svare når barna spør... Selv er jeg nemlig grenseløst skuffet og såret, og tviholder på mine egne besteforeldre som for meg er de beste menneskene i hele verden.

[AnonymBruker]

Barna blir ikke skuffet hvis ikke de har forhåpninger. Så hvis foreldrene ikke skaper forhåpninger så er det jo ikke noe problem.

Anonymous poster hash: 075e8...53e

[Jeane]

På klikk.no leste jeg i dag "Bestefar har ikke tid til barnebarna. Hvordan forklarer man det for en såret femåring?" Jeg vet at det er et delt syn på saken. Noen mener at det må da besteforeldrene få velge selv, og at det er egositisk å forvente at de stiller opp. Andre synes det er trist, og egoistisk av besteforeldrene igjen.

 

 

Jeg tror mange av dagens foreldre forventer at de skal ha kjærestetid og avlastning så de kan hvile og gå ut sammen med venner. Dette var ikke like vanlig for 30 år siden. Jeg synes ikke man kan forvente at besteforeldre er alene med ansvaret for småbarn, spesielt ikke over natten. Hvis de tilbyr seg så er det flott, men jeg synes man går langt over grensen dersom man forventer det.

[AnonymBruker]

Jeg har stikk motsatt erfaring. Mine foreldre stiller mye mer opp med barnepass med overnatting enn noen av mine besteforeldre gjorde. 

 

Mine besteforeldre var utrolig kjærlige og gode, men vi var på overnatting der kanskje to ganger max ila et år. Min farmor og farfar passet oss svært sjelden, selv om de bodde 15 minutters gange borte, og begge gikk tidlig av med pensjon. Mormor passet oss oftere, men det var mest fordi hun ble enke svært tidlig, og i tillegg var ufør, og ganske ensom. 

 

De passet oss ikke sjelden fordi de ikke brydde seg. Når vi traff dem boblet de over av kjærlighet. Men da jeg vokste opp, på 80-tallet, var det sånn at foreldre skulle ta seg av sine egne barn, og prioritere familien. Det var ikke normalt at man skulle ha kjærestetid og kjæresteferier og barnefri og fest annenhver helg. Man skulle prioritere å tilbringe tid med sine egne barn og sin egen familie, og ikke sette ungene vekk i tide og utide. 

 

Jeg likte det faktisk, jeg. Jeg er glad jeg har foreldre som prioriterte oss, og ikke lånte oss ut hele tiden. 

 

Jeg har ikke barn selv, men jeg har to nieser. De er på overnatting både hos mine foreldre og hos sine andre besteforeldre minst en gang i måneden, gjerne to ganger i måneden. Jeg synes det må være nitrist, jeg. Det å tilbringe lørdagskvelden med kosetid med mine foreldre var veldig viktig for meg, jeg synes det er leit at mine nieser på en måte blir skysset omkring og ikke får fred og ro med foreldrene i helgen. De går fulltid i barnehagen, så det er jo bare noen få timer i hverdagen de får med foreldrene. Trist at de ikke får være sammen med dem i helgene. 

Anonymous poster hash: 7ac49...f5e

[dillyduzit]

Mine besteforeldre stilte opp konstant, nå var jo den ene siden av dem pensjonister, så de hadde god tid, i tillegg til at de bodde relativt nærme oss. Den andre siden så jeg sjeldent, mer ved jul og bursdagstider. På den tiden var jeg ikke såret av det, fordi jeg hadde jo hvertfall noen av dem tilgjengelig. 

 

Så døde bestemoren på den ene siden, og bestefaren på den andre siden. Det ble veldig viktig for meg å ha god kontakt med bestemoren som hadde mistet mannen sin. Hun snakker jeg ofte med, ser hun relativt ofte og hjelper hun støtt og stadig med ting. 

 

På den andre siden, så har ikke bestefar dukket opp på verken bursdager, julefeiringer eller sådan. Og det skuffer meg, tanken gjør meg rett og slett trist. Nå er det jo han som har tatt det valget. 

 

Poenget er; Dersom jeg hadde visst det ble slik, hadde jeg nok selv valgt å ha null kontakt med han som aldri dukker opp, fordi måten han gjør det på nå, sårer meg til de grader. 

[Gjest Badebuksa]

Det er dessverre sånn det er med dagens besteforeldre. De har "gjort sitt" og skal dyrke seg selv. Med unntak heldigvis!

Men jeg ser det går igjen hos folk jeg kjenner, det er nok en konsekvens av et samfunn der man dyrker egoet. Vil du hjelpe noen? Gi 50kr/mnd til veldedighet så kan du drite i alt annet enn deg selv etterpå. Som besteforeldre skal man ikke føle plikt til å hjelpe eller være med barnebarna. Man skal bare tenke på seg selv og nytelse (vin/fest/ny kjæreste - velg det som passer).

Heldigvis eksisterer det fortsatt gode besteforeldre, men de blir færre og færre dessverre (he he, det rimte).

Men det er synd, for besteforeldre og det å ha tilgang på eldre og kloke mennesker med livserfaring som kan være et godt forbilde og fortelle spennende historier er meget viktig for små barn som skal vokse opp og bli gode voksne.

[N.Tonks]

Jeg har vokst opp med besteforeldre to timer unna og 110 mil unna. 110 mil unna så jeg kun én gang i året, de andre besøkte vi nå og da, pluss at både bestefar 1 og bestefar 2 døde da jeg var fem og åtte år.

Så for meg var det ingen forventninger om at foreldrene mine skulle være der hele tiden, men etter at jeg fikk barn har vi også fått et mye tettere forhold med foreldrene mine. Vi prater nesten daglig, skader en av barna seg eller skal til tannlegen så er de på tråden tre ganger for å høre om hvordan alt gikk, vi sees minst en til to ganger i uka, ja, nei, den siste måneden har vi sovet hos dem hver helg - vi bor ti minutter unna hverandre! Vi "bruker" de ikke til avlastning, men vi er sammen med dem. Skal både mannen min og jeg på foreldremøte, eller begge to må stille opp ekstra på jobb, så er de der uten å blunke. Har barna planleggingsdag, eller er syke, så er min far der uten å si et ord. De stiller opp så utrolig mye og er utrolig engasjert i livene våre. Så for meg er det helt omvendt og tro meg, jeg er så takknemlig for det.. :-)

[AnonymBruker]

Jeg er så enig med TS i at besteforeldrene i dag stiller så mye mindre opp!

Min mor sendte oss barn til besteforeldre hver høstferie, vinterferie, 2-3 uker på sommeren pluss mange helger innimellom. Selv ville det ikke ramle henne inn å tilby samme service til egne barnebarn. Det er såvidt hun orker å passe en kveld.

Når hun i tillegg liker å skryte av hvor lett hun syntes det var å være mor, merker jeg at jeg blir provosert.

Anonymous poster hash: 6bb40...2f7

[AnonymBruker]

På klikk.no leste jeg i dag "Bestefar har ikke tid til barnebarna. Hvordan forklarer man det for en såret femåring?" Jeg vet at det er et delt syn på saken. Noen mener at det må da besteforeldrene få velge selv, og at det er egositisk å forvente at de stiller opp. Andre synes det er trist, og egoistisk av besteforeldrene igjen.

Det er ikke tvil om at denne besteforeldregenerasjonen er annerledes enn den vi har vokst opp med. Selv hadde jeg 2 sett med engasjerte besteforeldre som stilte opp, og ga mye tid og kjærlighet. Mine barn opplever ikke det samme med sine besteforeldre (mine foreldre). De er mer opptatt av å reise, oppleve, feste (faktisk!), være med venner og så slappe av da. Når vi først er sammen synes jeg de er fantastisk lite tålmodige med barna, og blir fort slitne.

Jeg lurer også på hva jeg egentlig skal svare når barna spør... Selv er jeg nemlig grenseløst skuffet og såret, og tviholder på mine egne besteforeldre som for meg er de beste menneskene i hele verden.

Synes bio-besteforeldre bør prioritere sine bio-barnebarn.

Anonymous poster hash: 76630...f51

[AnonymBruker]

Jeg har to sett besteforeldre og de er så forskjellig som de bare kunne blitt. Mormor og morfar er nettopp blitt pensjonister og er fult opptatt med å reise, oppleve og dyrke seg selv. Jeg ser dem kanskje 1-2 ganger i året. Om 10 år, når de kanskje er klar for å være besteforeldre er jeg godt voksen selv, og da tror ikke jeg har noe kjempebehov for å plutselig se dem masse.

 

Bestemor og bestefar derimot, de bor 5 minutter unna, og har alltid vært der for oss barnebarn. Er det er sted jeg vet jeg alltid er velkommen og kan komme uansett hva, er det hos dem. Vi har et kjempe-nært forhold og de betyr utrolig masse for meg. 

 

Det har så mye og si, og er egentlig utrolig hvor forskjellig forholdet til mormor/morfar og bestemor/bestefar er. Man kan selvfølgelig ikke forvente noe av besteforeldre, men da kan ikke de forvente noe tilbake senere heller..

Anonymous poster hash: fdfd7...849

[AnonymBruker]

De skal få lov til å styre livene sine selv mener jeg, også tar vi den hjelpen vi får. Det vi føler mest på er at vi må besøke begge familiene siden de ikke bor i nærheten av oss, og når vi er ei helg hos Svigers blir de så ufattelig sliten bare etter noen timer, så det frister ikke å være der så lenge... Virker som tålmodigheten med bråkete barn ble brukt opp da de hadde egne barn som bråkte...

Anonymous poster hash: 1e4bf...197

[Strawberrygirl]

Enig med ts. Her er mine foreldre så slitne osv. De bit langt unna, og vi er på besøk kanskje annenhver mnd. Da forventer jeg at de kan ta vesla opp om morgen, slik at vi endelig kan sove ut litt. Min pappa sier at selvsagt skal de ta vesla. Men mamma er alltid i bakgrunn. Hu klager på at hu blir så sliten om hu må tidlig opp. Når jeg sier at jeg ikke har sovet en hel natt sammenhengende siden jeg var gravid med vesla og frem til nå (15mnd gammel), sier hun bare at hun er nå ferdig med småbarnslivet, så det blir annerledes for henne.

Kjenner jeg blir provosert- hu må stå opp tidlig tre dager annenhver mnd hvis hun skal ta vesla når vi er der. Dette klager hun over inder uendelige. Samme med når hun holdt på å lærere seg å gå- det var såååå slitsomt å gå med hu..

[AnonymBruker]

Barna blir ikke skuffet hvis ikke de har forhåpninger. Så hvis foreldrene ikke skaper forhåpninger så er det jo ikke noe problem.

Anonymous poster hash: 075e8...53e

Enig der.

 

Jeg har ikke foreldre, og mange kommer til meg og spør om ikke det er vanskelig for barna osv. 

 

Men det er det ikke, for de har aldri opplevd noen annet og jeg har ikke lagt mine følelser over på dem. Dette var mitt tap og min sorg. For dem er det bare "fjern familiehistorie". 

 

Så lenge man selv ikke problematiserer ting og bare sier at "sånn er det", skal det mye til at barn begynner å bekymre seg for ting. De lever veldig i nuet og så lenge de har positive ting å være opptatt av her og nå, tenker de som oftest lite på hva som kunne vært.

 

Ikke legg opp til skuffelser for barna, ved å skape situasjoner hvor de kan føle seg avvist. Og ikke legg på dem en forventing om at ting "burde" vært på en annen måte.

Anonymous poster hash: a986d...6bc

[AnonymBruker]

Enig med ts. Her er mine foreldre så slitne osv. De bit langt unna, og vi er på besøk kanskje annenhver mnd. Da forventer jeg at de kan ta vesla opp om morgen, slik at vi endelig kan sove ut litt. Min pappa sier at selvsagt skal de ta vesla. Men mamma er alltid i bakgrunn. Hu klager på at hu blir så sliten om hu må tidlig opp. Når jeg sier at jeg ikke har sovet en hel natt sammenhengende siden jeg var gravid med vesla og frem til nå (15mnd gammel), sier hun bare at hun er nå ferdig med småbarnslivet, så det blir annerledes for henne.

Kjenner jeg blir provosert- hu må stå opp tidlig tre dager annenhver mnd hvis hun skal ta vesla når vi er der. Dette klager hun over inder uendelige. Samme med når hun holdt på å lærere seg å gå- det var såååå slitsomt å gå med hu..

 

Jeg synes faktisk du er utrolig frekk, jeg. Du kommer på besøk til folk, og FORVENTER at de skal stå tidlig opp og ta seg av DINE unger, så DU får sove?? Kjempekoselig å få besøk av dere, må jeg si... 

 

Din mor har helt rett i at hun har hatt små unger, hun har gjort jobben. Du har valgt å få unger selv. 

Anonymous poster hash: 7ac49...f5e

[Ella Grisella]

Nå som mine besteforeldre har blitt gamle, stiller jeg opp alt jeg kan. Jeg besøker, tar de med ut, lager mat, vasker, handler, ordner papirer, søknader (om hjemmehjelp, omsorgsbolig ol.), og det skulle bare mangle. De har alltid vært der for meg, og nå som de trenger noen så er jeg selvfølgelig der for dem.

Lurer på hvordan det blir når de besteforeldrene som ikke stiller opp og "dyrker seg selv" blir eldre og trenger noen... Jeg for min del savner ikke nødvendigvis hjelp og avlastning, men mer interesse og engasjement

[melly666]

Jeg hadde aldri besteforeldre som var der. Morfar døde nesten før jeg ble født, og mormor hadde alzheimers og var helt "borte" før jeg ble ti. Bestefar døde også tidlig, og bestemor var gammel og ikke så interessert.

Jeg sov over hos bestemor og bestefar kanskje et par ganger, og så de ellers ikke annet enn når vi var på besøk (og da snakket de voksne mens jeg lekte alene).

Og det har aldri slått meg at det skulle være sårt eller dumt. Nå hadde jeg en tante som passet meg ofte, og som ble med på "besteforeldre"-arrangementer (i regi av barneskolen). Men det var fordi foreldrene mine trengte barnevakt, ikke fordi det var sårt for meg. Så lenge barna ikke har noen forventninger vil de heller ikke bli skuffet - de vet ikke hvordan det "skal" være.

[AnonymBruker]

Enig med ts. Her er mine foreldre så slitne osv. De bit langt unna, og vi er på besøk kanskje annenhver mnd. Da forventer jeg at de kan ta vesla opp om morgen, slik at vi endelig kan sove ut litt. Min pappa sier at selvsagt skal de ta vesla. Men mamma er alltid i bakgrunn. Hu klager på at hu blir så sliten om hu må tidlig opp. Når jeg sier at jeg ikke har sovet en hel natt sammenhengende siden jeg var gravid med vesla og frem til nå (15mnd gammel), sier hun bare at hun er nå ferdig med småbarnslivet, så det blir annerledes for henne.

Kjenner jeg blir provosert- hu må stå opp tidlig tre dager annenhver mnd hvis hun skal ta vesla når vi er der. Dette klager hun over inder uendelige. Samme med når hun holdt på å lærere seg å gå- det var såååå slitsomt å gå med hu..

Hun har da tross alt stått opp tidlig hver eneste dag når du var liten.

Det er ikke bare dagens besteforeldre som er annerledes enn andre generasjoner, men det virker som at dagens foreldre også er. Foreldre er langt mer krevende andre generasjoner og nærmest forventer avlastning og egentid til å "sove ut"

Ta ansvar for dine egne barn, de er dine. Dine foreldre har hatt dette ansvaret og stått tidlig opp, hatt sine våkennetter, skiftet bleier og tørket gulp nå må de som selv er blitt foreldre ta den oppgaven som det innebærer med å være foreldre. En kan ikke forvente at besteforeldre skal ta over morgenoppgavene med barn vare for at en selv skal sove lenge, det er da ikke de som har bestemt seg for å få små barn i en godt voksen alder.

Slutt å krev og forlange og ta litt ansvar for egne barn.

Anonymous poster hash: 845a8...a5e

[Ruccula]

Mener dere virkelig at ikke foreldrene deres skal få lov til å nyte sin tidlig alderdom mens de kan? Livet er kort!

Jeg hadde aldri i verden hatt samvittighet til å kreve at mine foreldre skulle sitte hjemme å passe mine unger hvis de egentlig vil ut i verden og reise og kose seg.

Jeg vet at jeg ikke kommer til å se snurten av mine foreldre sø fort de blir pansjonister. De vil reise masse og har kjlpt seg hus i frankrike.

De skal kose seg og nyte livet og aldri i verden om jeg skal prøve å hindre dem i dette.

Jeg vil det beste for mine foreldre, de hsr gitt meg en flott barndom og oppvekst

[AnonymBruker]

Jeg tror dere glemmer at dagens besteforeldre er i jobb, gjerne 100%. I samfunnet så forventes det også at familien tar store deler av ansvaret for de eldre - besteforeldrenes foreldre. 

Så hvis man legger sammen hva besteforeldrene har av krav og forventninger på seg så er det:

• jobb
• barnebarn
• foreldre

Når barna har flyttet ut så har endelig besteforeldrene både tid og økonomisk mulighet til å dyrke egne interesser. Hva er vel galt med det? 

 

Når man kommer i besteforeldrealder så får mange helsemessige utfordringer - som de selvsagt må få lov til å prioritere.

 

Mange har brukt all sin fritid på barna sine, med kjøre til/ fra aktiviteter, div. møter i skolesammenheng, div. verv i foreningene barna har gått i, og har ikke hatt tid til å prioritere seg selv. Det er vel ikke så rart om de prioriterer seg selv og sin helse når barna har blitt voksne? 

 

Man er ikke lenger like sprek som da man var 25/ 30 år, og det er slitsomt med små barn, og når man har barnebarn på besøk, så kommer de gjerne med en "bruksanvisning" som det forventes at følges til punkt og prikke. Dere har ikke engang troa på at besteforeldrene klarer å ta seg av barna deres uten en bruksanvisning. 

 

Så før dere klager på besteforeldrene så burde dere gå inn i dere selv og se på hva dere krever av besteforeldrene. 

Anonymous poster hash: 9f669...cb6

[AnonymBruker]

På klikk.no leste jeg i dag "Bestefar har ikke tid til barnebarna. Hvordan forklarer man det for en såret femåring?" Jeg vet at det er et delt syn på saken. Noen mener at det må da besteforeldrene få velge selv, og at det er egositisk å forvente at de stiller opp. Andre synes det er trist, og egoistisk av besteforeldrene igjen.

 

Det er ikke tvil om at denne besteforeldregenerasjonen er annerledes enn den vi har vokst opp med. Selv hadde jeg 2 sett med engasjerte besteforeldre som stilte opp, og ga mye tid og kjærlighet. Mine barn opplever ikke det samme med sine besteforeldre (mine foreldre). De er mer opptatt av å reise, oppleve, feste (faktisk!), være med venner og så slappe av da. Når vi først er sammen synes jeg de er fantastisk lite tålmodige med barna, og blir fort slitne.

 

Jeg lurer også på hva jeg egentlig skal svare når barna spør... Selv er jeg nemlig grenseløst skuffet og såret, og tviholder på mine egne besteforeldre som for meg er de beste menneskene i hele verden.

Selv har jeg hatt fantastiske besteforeldre til barna mine, men registrer at det er en ny trend blant den nye besteforeldregenerasjonen. Eneste jeg har å si om dette er at de er noen utrolig store egoister som liksom skal "dyrke seg selv og sine interesser". Ikke snakk om de er slitne og ikke orker så mye som før når de tydeligvis orker både og reise og feste......

Anonymous poster hash: 7f28f...4b6