Jump to content
Lanista1984

Til en viss grad oppklarende. (Fryktelig langt...)

Recommended Posts

Lanista1984

Jeg har skrevet mye rart her. Det oppleves sånn. i det minste for de fleste. 

Jeg hadde en sønn. Jeg hadde en. En som ville bli som meg. Han ville ha blitt en fin mann. Han ble bare en gutt.  Han druknet.

 

Jeg har vært borte i to uker og lever litt her og der, men ville bare forklare hvorfor jeg muligens kan fremstå som en idiot. Og litt uklar. Personlig mener jeg ikke at jeg gjør det, bortsett fra et par innlegg i hjemmelaget vin-rus blant lignende «idioter som meg.»

 

Vi hadde valgt våre veier forskjellig. Hun der jeg trodde jeg skulle slå meg ned med. Hun var feil. Så totalt feil. Altså hans mor. Jeg traff han hver gang jeg kom hjem. Han kunne lese allerede ganske tidlig. Gir henne bare litt kreditt for det. Fordi han tok initiativ selv.

 

Jeg ga han alltid oppgaver han skulle løse til jeg kom hjem. Så sulten på kunnskap. Han «våknet» mentalt veldig tidlig. Litt for søkende. Man ser det i øynene på de smarte. De er veldig åpne og trygge. Og nysgjerrige. Jeg elsker de som ikke spør når eller hvor, men hvorfor. Han var en slik og jeg kjente jeg ble mer og mer knyttet til han til tross for at vi aldri fikk leve under samme tak.

 

Vi trente på mye når jeg fikk litt tid med ham. Han hadde smilende øyne. Et slags gnistreblikk. Jeg lærte han tidlig å blinke med det ene øyet, når han oppnådde noe. Som en skikkelig kjekkas. Jeg prøvde å dele gledene mine med hans mor men hun var så var så fjern, så det ble bare oss to.

Han tok 20 push ups og ga meg blikketJ

Han tok fem hang ups (!) Hoppet ned og lukket det ene øyet og viste med ansiktet at han var fornøyd.

Han ga meg blikket, «er du fornøyd nå, pappa?»

 

Noen få ganger hadde vi en hel dag med overnatting. Vi gikk i fjellet og han klagde aldri. Selv ikke den gangen han blødde gjennom sokkene og var utmattet. Vi lagde suppe over bålet og han smilte og sov til slutt på armen min under åpen himmel utenfor teltet ved bålet vårt.  Jeg drar ofte tilbake til den kvelden/natten. Knitringen. Vinden. Stjerneklart. Pusten hans. Rykningene når han drømte. Jeg var våken mesteparten av natten, men allikevel utvilt når solen kom opp.

 

En liten mann. Sterk på både teori og praksis. Med masse humor. Han ble åtte og et halvt.

Jeg har trening jeg tror går utover det en yrkesdykker i Norge må igjennom, tross det finnes flere varianter. Jeg tror jeg har gått igjennom mer enn alle variantene.

 

Å miste min sønn når jeg var på den andre siden av jorden, var totalt ødeleggende. Og til drukning.

Han mestret vann. Han svømte til bunns i bassenget med en estetisk og lekende kontroll over kroppen.

Og å få telefonsamtalen drepte meg. At det var ingenting jeg kunne gjøre. At det var over før jeg i det hele tatt visste.

 

Hun vet jeg klandrer henne. Hun drikker og har mange «venner» jeg ikke ville ha hatt i nærheten av han om jeg fikk bestemme. Hva som er galt med henne er en annen historie. Men hun hadde min sønn. Og jeg var ikke der for han.

Han bare løp mot meg når vi møttes. Han bøyde hodet ned for han visste det kom en stor klem og at jeg ville løfte han opp. Han smilte alltid. Litt forlegen, men smilte alltid. 

 

Hadde jeg vunnet retten til å oppdra han, ville jeg ikke ha vært der jeg normalt sett er.

 

Det er tre år siden.

 

Når jeg lander på Gardermoen og drar mot Oslo, kjenner jeg alt komme tilbake og jeg vil bare dø.

Min familie prøver alt de kan, men jeg drar vekk igjen. Og jeg har møtt diverse psykiatere både fra militæret og utenfor. Hovedsakelig av andre årsaker enn det som skjedde med sønnen min, men alt flettes sammen, på en måte.

 

Så når folk ber meg om å oppsøke noen, så er det gjort. Dette til info.

Kanskje til en viss grad oppklarende.

 

Jeg kaldsvetter ofte og jeg våkner ofte av en drøm. Jeg våkner ofte av at han er altfor dypt nede og jeg svømmer nedover alt jeg kan. Jeg kan jeg se det brune tykke halvlange håret hans leke i vannet og hendene leke med en bil. Andre ganger jeg svømmer ned klapper han en delfin. Jeg må anstrenge meg for å dykke dypt nok i drømmen. Noen ganger bare ler han. Men alltid så får jeg gnistreblikket. Han lukker det ene øyet og smiler. Jeg kan til og med se boblene fra hans munn før jeg våkner.

 

Og sengen er gjennomvåt. Ikke av tårer, men av svette. Folk spør meg ofte etter disse nettene senere om jeg er ok. Jeg svarer alltid ja. 

Hadde bare moren vært en jeg kunne dele sorgen med, kunne det sikkert ha vært enklere. Eller da ville det aldri ha skjedd.

Eller noe ville skjedd uansett.

 

Håret hans danser i det klare vannet og han gir meg «blikket.»

Så starter en ny dag. Lyden fra en minarete er ofte støyende. Så kommer de første vognene fra natten inn. De som sitter i disse skal sove. Noen få som meg kommer hjem fra et oppdrag og er likbleke og kaster seg i seg lenger nede i korridoren.

 

Jeg har min hånd fortsatt utstrakt, halvt i søvn, for å ta på han. Men lydene tar over og han er borte. Lydene fra minareten og latteren og kjøretøyene, blir så sterke at jeg blir lys våken. Neste gang, gutten min, skal jeg svømme fort nok ned til å kunne ta på håret ditt.

 

Jeg trekker alltid pleddet over ansiktet til jeg har telt til 150. Da har jeg funnet kraften til å reise meg opp og starte den nye dagen.

Det kommer aldri noe kone eller familie min vei. Jeg valgte bevisst en stikkvei langt fra der hvor de ferdes. Men jeg har venner. Bedre enn mange. Og sammen lever vi i en verden hvor fiender vil skyte oss døde eller ta oss til fange. Sammen vil de aldri klare det. For vi har en master i krig. Vi ble aldri sendt til Afghanistan eller noe annet sted fra et kjøpesenter i Texas. Det er et yrke. Mange av oss har familier.

 

Jeg hadde det nesten. Og det dreper litt av meg hver dag. Og det kan gjøre meg usammenhengende. Selv om det meste av «våset» mitt her inne, er fordi jeg ikke kan være mer tydelig.

 

Så hvorfor skrive i det hele tatt? Det er en egoistisk ting. Det hjelper meg.

Ville bare skrive dette, så det er sagt. Eller skrevet.

 

Jeg er bare vanlig mann som dro og drar vekk.

Foran meg består en dag av å følge trafikken av gamle japanske biler som må sjekkes. Dette er noe alle må hvis man tilhører en større base. Uansett enhet. Nå som bombingen skaper såpass mye kritikk og droner er uaktuelt, blir det flere av sånne som meg. Beina på bakken. Både her og der og mange andre steder også.

 

Oftest går dagen til å planlegge/ få introdusert et oppdrag. Hvis det er et oppdrag sover vi ikke mye. Da drar vi vekk og blir borte til sammen en stund. Da er konsentrasjonen så sterk at jeg glemmer alt. Det er det aller beste.

Deretter drar vi tilbake, sover og lar alt synke inn før en generalprøve. Under et oppdrag, er alle sansene våkne og jeg tenker ikke på andre ting.

Under et oppdrag, blir vi skutt mot. Med mindre vi klarer å gjennomføre etter plan. Selv da blir vi ofte skutt mot.

 

Når det er over, er mine brødre enda nærmere meg og sammen drar vi «hjem igjen.»  Da teller jeg ned timer til jeg kan nå basen og jeg igjen kan ta en pille for å sovne. Dermed også kanskje kunne svømme ned.

Å se den kjekkeste gutten havet har å by på. Den flotteste på åtte og ett halvt. Med det lekne blikket og smilet.

 

Close one eye and show me your game face;) My little man. Wherever you are, my hero. I will be there. Somehow. Some day.

 

 

M

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

AnonymBruker

Å herregud..

Så ufattelig trist.. Er dette noe som har skjedd deg?

Klem

Anonymous poster hash: e4f27...2c8

Share this post


Link to post
Share on other sites
Lanista1984

Å herregud..

Så ufattelig trist.. Er dette noe som har skjedd deg?

Klem

Anonymous poster hash: e4f27...2c8

Ja.

Takk for at du leste det.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Har lest mye av det du har skrevet her inne. Det virker som du har det vondt, og jeg håper du har noen å snakke med utenfor KG.

Klem!

Anonymous poster hash: e5c4e...312

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Cel
:klem: Ufattelig trist. Og sterkt beskrevet. :klem: ta vare på minnet. <3

Share this post


Link to post
Share on other sites
Lanista1984

Det verste jeg ser, er homecoming videos på youtube. 

Jeg vet hvordan han hadde reagert. Hvis jeg kom hjem uten at han visste det.

Men jeg kommer hjem uten at han er der pga en dum hendelse og det vil aldri kunne bli tilgitt eller bli glemt.

Men så er det der med at livet går videre. Andre kan gå videre. Jeg har det fint hvor jeg er.

Deler av meg følger uansett strømmen og tårer tørker, samtidig som nye ting skjer. 

Men jeg kan aldri forlate han der alene. Store deler av meg forblir der.

Resten drar.

 

Og mange andre har opplevd det samme.

Jeg bør en dag møte flere som har mistet barn.

Men det føles ekstra sårt når jeg er i en slik jobb. Jeg vet ikke hvorfor. Ikke spør meg hvorfor. 

Jeg vil senere oppsøke flere av de som har mistet barn

Det finnes grupper.

Edited by Lanista1984

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Jolene

Å herrefred, jeg vil bare gi deg en klem jeg :hug: :hug: :hug:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Lanista1984

Å herrefred, jeg vil bare gi deg en klem jeg :hug: :hug: :hug:

Dette blir for tungt. Jeg beklager. Jeg burde ikke lempe alt av mitt over på en side som dette.

Neste gang starter jeg en tråd med gode klipp fra George Carlin.

 

Takk, fine dame.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Jolene

Dette blir for tungt. Jeg beklager. Jeg burde ikke lempe alt av mitt over på en side som dette.

Neste gang starter jeg en tråd med gode klipp fra George Carlin.

 

Takk, fine dame.

Du har ingenting å beklage for kjære deg :)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Lanista1984

En mann et sted i USA lærte opp fjortiser til å bli menn. Uten tvang.

De kunne dra når de ville. Bare de tøffeste ble igjen.

Bare de tøffeste eller gale ringte på hos han og spurte om han kunne trene dem.

Han stod der med et kyllinglår og svarte som oftest kort. Kom igjen kl 06 i morgen. Og slo igjen døren.

 

De som kom presis, fikk beskjed om å ta push ups. Alle lurte på en eller annen tid hvorfor. 

Han forklarte det en gang veldig enkelt.

De som møter opp akkurat til rett tid, er det svakeste leddet.

Noe kan ha skjedd i løpet av natten og den som møter helt på rett tid, er den som ikke vet hva som skal gjøres. De er en fare for andre.

Han hadde rett.

Han lærte guttunger til å skjønne ting som selv de fleste voksne i dag enn gang vet.

 

Han dro en linje på jordet. Og fortalte alltid at de som går over den linjen vil gå gjennom enormt mye smerte og det er ingen mamma der. Han brydde seg ikke om de levde eller døde. Han brydde seg bare om de som tok skrittet over.

 

Alt var frivillig. for alle. Men gutter kom. Og gutter gikk.

 

En lang historie kort. Denne mannen var en sterk mann som så fryktinngytende ut.

Gutter som gikk over streken, skjønte at dette var annerledes. Ingen ville dulle med dem. 

 

Han var hele tiden trodd å være en spesialsoldat fra Vietnam-krigen. Alle trodde det. Han så slik ut.

Men han var ikke det.

 

Noen vil kalle han en fake.

 

Men, han trente opp mer enn fem Army Rangers, 10 Green Berets, flere fra Navy SEALs. Med mer.

 

Så var han en fake?

 

Spørsmålet er interessant?

Det er uinteressant hva han livnærte seg på egentlig.

 

Var han en fake?

 

Han bodde i nærheten av en elv med alligatorer, sør i USA. Så guttene var såkalte sørstats-gutter.

Gutter som ikke var vant til å bli dullet med.

 

Og han produserte minst 20 viktige spesialsoldater fra sin farm.

 

Var han fake?

Eller var en virkelighet for de som prøvde å strekke seg lenger enn de trodde de kunne og senere kom gjennom nåløyet?

 

Jeg vet ikke.

Sist jeg hørte kjørte han en lastebil med kuer.

En annen gang fikk jeg vite at han egentlig aldri har vært i krig i det hele tatt.

 

Uansett.

Det er interessant hva en mann uten trening kan få til.

En av spesialsoldatene han trente er den mannen som overlevde Operation Redwing i Hindu Kush-fjellene. Når han var liten gutt.

Han skrev en bok om det som senere. Det ble en film som vi kjenner som Lone Survivor.

 

Mannen som trente alle disse spesialsoldatene lever i dag i skam.

 

Men trenger han å gjøre det?

Fake or not?

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest iGirl

Har du glemt å ta tablettene dine i dag?

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

En mann et sted i USA lærte opp fjortiser til å bli menn. Uten tvang.

De kunne dra når de ville. Bare de tøffeste ble igjen.

Bare de tøffeste eller gale ringte på hos han og spurte om han kunne trene dem.

Han stod der med et kyllinglår og svarte som oftest kort. Kom igjen kl 06 i morgen. Og slo igjen døren.

 

De som kom presis, fikk beskjed om å ta push ups. Alle lurte på en eller annen tid hvorfor. 

Han forklarte det en gang veldig enkelt.

De som møter opp akkurat til rett tid, er det svakeste leddet.

Noe kan ha skjedd i løpet av natten og den som møter helt på rett tid, er den som ikke vet hva som skal gjøres. De er en fare for andre.

Han hadde rett.

Han lærte guttunger til å skjønne ting som selv de fleste voksne i dag enn gang vet.

 

Han dro en linje på jordet. Og fortalte alltid at de som går over den linjen vil gå gjennom enormt mye smerte og det er ingen mamma der. Han brydde seg ikke om de levde eller døde. Han brydde seg bare om de som tok skrittet over.

 

Alt var frivillig. for alle. Men gutter kom. Og gutter gikk.

 

En lang historie kort. Denne mannen var en sterk mann som så fryktinngytende ut.

Gutter som gikk over streken, skjønte at dette var annerledes. Ingen ville dulle med dem. 

 

Han var hele tiden trodd å være en spesialsoldat fra Vietnam-krigen. Alle trodde det. Han så slik ut.

Men han var ikke det.

 

Noen vil kalle han en fake.

 

Men, han trente opp mer enn fem Army Rangers, 10 Green Berets, flere fra Navy SEALs. Med mer.

 

Så var han en fake?

 

Spørsmålet er interessant?

Det er uinteressant hva han livnærte seg på egentlig.

 

Var han en fake?

 

Han bodde i nærheten av en elv med alligatorer, sør i USA. Så guttene var såkalte sørstats-gutter.

Gutter som ikke var vant til å bli dullet med.

 

Og han produserte minst 20 viktige spesialsoldater fra sin farm.

 

Var han fake?

Eller var en virkelighet for de som prøvde å strekke seg lenger enn de trodde de kunne og senere kom gjennom nåløyet?

 

Jeg vet ikke.

Sist jeg hørte kjørte han en lastebil med kuer.

En annen gang fikk jeg vite at han egentlig aldri har vært i krig i det hele tatt.

 

Uansett.

Det er interessant hva en mann uten trening kan få til.

En av spesialsoldatene han trente er den mannen som overlevde Operation Redwing i Hindu Kush-fjellene. Når han var liten gutt.

Han skrev en bok om det som senere. Det ble en film som vi kjenner som Lone Survivor.

 

Mannen som trente alle disse spesialsoldatene lever i dag i skam.

 

Men trenger han å gjøre det?

Fake or not?

Hei!

Jeg har lest en del av det du har skrevet, og jeg synes at du skriver svært bra. Har du tenkt på å utgi bøker med noe av det du har skrevet?

Anonymous poster hash: 79f9c...d08

Share this post


Link to post
Share on other sites
Lanista1984

 

Hei!

Jeg har lest en del av det du har skrevet, og jeg synes at du skriver svært bra. Har du tenkt på å utgi bøker med noe av det du har skrevet?

Anonymous poster hash: 79f9c...d08

 

Takk, men nei.

 

Edit. Der mange ham valgt å gjøre seg kjent for små eller store mengder gjennom å skrive bøker, foretrekker jeg rollen som nett-troll.

Her kan jeg skrive hva jeg vil og jeg slipper å tjene penger på det.

Edited by Lanista1984

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker

Det jeg synes du skal slutte med, er å utgi deg for å være soldat.

 

Jeg går ut fra at du har en diagnose av noe slag, du bør i hvert fall skaffe deg hjelp.

 

 



Anonymous poster hash: fc0d5...019

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Takk, men nei.

 

Edit. Der mange ham valgt å gjøre seg kjent for små eller store mengder gjennom å skrive bøker, foretrekker jeg rollen som nett-troll.

Her kan jeg skrive hva jeg vil og jeg slipper å tjene penger på det.

Hvorfor beskriver du rollen din som "nett-troll"?

Har du diktet opp mye av det du har skrevet? Er mye av det du har skrevet selv-opplevd?

Du skriver som sagt meget godt. Du formidler på en veldig god måte.

Anonymous poster hash: 79f9c...d08

Share this post


Link to post
Share on other sites
Lanista1984

 

Hvorfor beskriver du rollen din som "nett-troll"?

Har du diktet opp mye av det du har skrevet? Er mye av det du har skrevet selv-opplevd?

Du skriver som sagt meget godt. Du formidler på en veldig god måte.

Anonymous poster hash: 79f9c...d08

 

Takk for det:)

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Hvorfor beskriver du rollen din som "nett-troll"?

Har du diktet opp mye av det du har skrevet? Er mye av det du har skrevet selv-opplevd?

Du skriver som sagt meget godt. Du formidler på en veldig god måte.

Anonymous poster hash: 79f9c...d08

Enig!

Anonymous poster hash: 6ac4e...6fc

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

 

Hei!

Jeg har lest en del av det du har skrevet, og jeg synes at du skriver svært bra. Har du tenkt på å utgi bøker med noe av det du har skrevet?

Anonymous poster hash: 79f9c...d08

 

 

What? Hahaha

Hva er bra med dette? Det er jo bare "drivel" 

Anonymous poster hash: a877c...2a4

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

 

Det jeg synes du skal slutte med, er å utgi deg for å være soldat.

 

Jeg går ut fra at du har en diagnose av noe slag, du bør i hvert fall skaffe deg hjelp.

 

 

Anonymous poster hash: fc0d5...019

 

 

Som du ser så tror endel jenter her inne på at han er en slags "myk" soldat som har opplevd mye fælt og derfor skriver på en sånn mystisk poetisk måte. De har sett for mye filmer. 

 

At de ikke klarer se at dette er en psykisk syk person sier jo litt om jenters dømmekraft. Han får sikkert masse PM`er (akruatt som Breivik får brev) av jenter som vil "hjelpe" han. Så blir de sammen, han er syk..også skriver de innlegg på KG om hvordan de skal komme seg ut av forholdet. 

Anonymous poster hash: a877c...2a4

Share this post


Link to post
Share on other sites
Lanista1984

 

Som du ser så tror endel jenter her inne på at han er en slags "myk" soldat som har opplevd mye fælt og derfor skriver på en sånn mystisk poetisk måte. De har sett for mye filmer. 

 

At de ikke klarer se at dette er en psykisk syk person sier jo litt om jenters dømmekraft. Han får sikkert masse PM`er (akruatt som Breivik får brev) av jenter som vil "hjelpe" han. Så blir de sammen, han er syk..også skriver de innlegg på KG om hvordan de skal komme seg ut av forholdet. 

Anonymous poster hash: a877c...2a4

 

Fantastisk.

Du må ha en enorm selvinnsikt. Siden du er i stand til å gi diagnoser over nett på den måten. Jeg regner med at du har kritisk gjennomgått dine meninger i forkant og konkludert med dette svaret.

Det er jo fantastisk.

Jeg bøyer meg i støvet og tar alt du sier til etterretning heretter.

Trolig er du en slags guru i ditt området.

En kortreist guru er også miljøvennlig.

Kudos til deg.

Wow..

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...