Moren nekter fars venninne å få være i barnets konfirmasjon

[Macro]

Mor får ta med seg en kompis da. Barnet skal konfirmeres èn gang, og det må da være mulig for de vokse å oppføre seg som voksne denne ene dagen.

[AnonymBruker]

Mor får ta med seg en kompis da. Barnet skal konfirmeres èn gang, og det må da være mulig for de vokse å oppføre seg som voksne denne ene dagen.

Hvorfor skal verken mor eller far drasse inn en person som konfirmanten ikke har noe forhold til? Er det å oppføre seg voksent og sette konfirmanten i sentrum? Synes det er det stikk motsatte, jeg.

 

Personer som konfirmanten ikke har noe forhold til, er det rett og slett ingen grunn til å invitere. Uansett hvor god "venninne" eller "kompis" de måtte være med en av foreldrene. 

Anonymous poster hash: 5dfbc...a37

[Dr. A. Kula]

 

Er ikke helt sikker...
Tror ikke han og fars "venninne" har noe forhold å snakke om, verken eller.

Anonymous poster hash: 32807...df0

Selv om du kan lese her at hun ikke har et forhold til konfirmanten?  Det synes jeg i såfall er å sette far i sentrum i stedet for konfirmanten. Det er hennes forhold (eller i dette tilfellet: manglende såndant) til konformanten som er det sentrale, ikke far og denne kjærestens bostatus. 

 

En langvarig kjæreste som har et godt forhold til konfirmanten kan høre med selv om hun ikke bor sammen med far, mens en samboer uten noe forhold til konfirmanten ikke hører med selv om hun evt har flyttet inn hos faren.

 

Konfirmanten er sentrum, altså er det de han faktisk har et forhold til som skal inviteres. I dette tilfellet har de ikke noe forhold å snakke om, ergo inviteres hun ikke. Enkelt og greit. 

Anonymous poster hash: 5dfbc...a37

 

Om jeg inviterer til familieselskap, det være seg dåp, konfirmasjon eller bryllup (og samling etter begravelse også for den del) og man inviterer med partner, så er det naturlig (for meg) å invitere begge når de bor sammen. Dette gjelder onkler, tanter, venner, søskenbarn, faddere, besteforeldre, etc. såvel som mor og far.

Ofte går grensen der, men det er også naturlig å vurdere kjærestepar, om de har hatt fast følge over lengre tid.

Nå er det ikke sikkert dette selskapet skal være veldig stort, men la oss si at konfirmantens bestemor nettopp har etablert seg med ny partner i felles hjem. Da ville jeg invitert begge, selv om ny partner ikke hadde et forhold til konfirmanten. (Men det er sannsynlig de vil få).

Tilsvarende med far og/eller mor.

 

Og jeg tar høyde for unntak (som beskrevet).

Rus-avhengighet er eksempelet jeg nevnte.

Dersom venninnen til far (i en situasjon der de bor sammen), aldri er tilstede med konfirmanten, viser en "jeg-vil-ikke-ha-noe-med-han-å-gjøre" holdning, så kan dette komme inn under unntak.

Men da bør jo også far sette grensen selv, det bør ikke være nødvendig at moren gjør det for han.

 

Tillegg (Edit):

Jeg er vant med å invitere (og selv bli invitert med) hele familien i slike anledninger,

Ser at noen bare inviterer de som betyr noe for hovedpersonen(e).

Da kan man altså ende opp med å invitere bestefar, og ikke bestemor!?

Eller onkel, men ikke onkel.

Hmm. Da blir jo grensene enda vanskeligere, og man legger et visst press på konfirmanten på hvem som skal få komme.

Endret 3. september 2015 av Dr. A. Kula

[AnonymBruker]

At DU synes det er naturlig å invitere alle og enhver er ditt valg. I en konfirmasjon bør det være konfirmantens valg.  Her presenteres det som at det er moren hans som er den som ikke ønsker denne "venninnen" tilstedet, men jeg antar at det bare dreier seg om at hun går i bresjen for sønnen slik at han skal slippe ubehageligheter selv. 

Anonymous poster hash: 5dfbc...a37

[Macro]

Hvorfor skal verken mor eller far drasse inn en person som konfirmanten ikke har noe forhold til? Er det å oppføre seg voksent og sette konfirmanten i sentrum? Synes det er det stikk motsatte, jeg. Personer som konfirmanten ikke har noe forhold til, er det rett og slett ingen grunn til å invitere. Uansett hvor god "venninne" eller "kompis" de måtte være med en av foreldrene.  Anonymous poster hash: 5dfbc...a37

Ja, enten er det far som er helt på styr eller så er det mor som ikke vil akseptere den nye partneren. Den av de som er egoistisk får ganske enkelt ta seg sammen. Her hører vi jo bare en side av saken.

[SiMa]

 

Hva har det med saken å gjøre at den ene er advokat og den andre jobber med interiør?

Anonymous poster hash: 79ce1...bcc

 

Advokater kan være kranglevorne og stå på sitt. Og de kan også være vant til å få ting på sin måte, fordi de er gode til å argumentere. Jurister, deriblant advokater, er også en yrkesgruppe som er bevisst på sine rettigheter, både lovfestede og "selvbestemte".

 

Altså: Hva mener du med venninne? Fars kjæreste? 

 

Hvis denne venninna er et menneske som konfirmanten knapt nok har møtt og som konfirmanten ikke har noe forhold til så skjønner jeg at vedkommende ikke blir invitert. Er det derimot en fast partner over lengre tid så bør hun inviteres. 

 

Da vi holdt konfirmasjon for ikke lenge siden så ble såklart nær familie invitert, ang kjærester/partnere så inviterte vi med følge til de som var i et fast og etablert forhold. Nykjærestene til konfirmantens søskenbarn ble ikke invitert. 

 

Og: moren og fars venninne sine yrke har jo ikke noe å si. Tror ikke det er pga fars venninne´s yrke innen interiør som er utslagsgivende for at hun ikke blir invitert..

Tror morens yrke som advokat har mer å si i denne saken.

 

 

Selv om du kan lese her at hun ikke har et forhold til konfirmanten?  Det synes jeg i såfall er å sette far i sentrum i stedet for konfirmanten. Det er hennes forhold (eller i dette tilfellet: manglende såndant) til konformanten som er det sentrale, ikke far og denne kjærestens bostatus. 

 

En langvarig kjæreste som har et godt forhold til konfirmanten kan høre med selv om hun ikke bor sammen med far, mens en samboer uten noe forhold til konfirmanten ikke hører med selv om hun evt har flyttet inn hos faren.

 

Konfirmanten er sentrum, altså er det de han faktisk har et forhold til som skal inviteres. I dette tilfellet har de ikke noe forhold å snakke om, ergo inviteres hun ikke. Enkelt og greit. 

Anonymous poster hash: 5dfbc...a37

 

Fars samboer er en person han har valgt å inkludere i familien, det er ikke et valg barnet skal få lov å ta. I selskaper (mener jeg) at etablerte par inviteres sammen, selv om det er en eks som har fått en ny partner, og selv om hovedpersonen ikke har et veldig nært forhold til den nye partneren.

 

Skal samme regel gjelde for tanter og onkler? Alle mine tanter og onkler ble invitert da jeg ble konfirmert, selv inngiftede som jeg ikke hadde noe forhold til. Hadde det vært riktig å invitere min onkel, som jeg hadde kjent fra jeg var født og lekt mye og hatt mange fine opplevelser med, men utelate hans samboer som jeg bare hadde kjent et par år, og aldri egentlig fått noe særlig forhold?

[AnonymBruker]

Ærlig talt, nå må dere slutte å være så himla liberale og ettergivende for de ungene deres! Er det lille Emma eller Lukas som betaler for dette? Nei, så hvorfor skal de sitte med avgjørelsen for om det skal brukes penger på en kuvert som kan være over 1000 kroner?

Spesielt når det kommer så tydelig frem at dette er en person som familien har et så perifert forhold til, at hun ikke blir omtalt som en kjæreste/samboer/kone. Det sies jo til og med at hun ikke engang har et nevneverdig forhold til fars barn?

Barnet er hvertfall ikke kvinnens "bonusbarn", som noen andre skrev!

Hadde far vært interessert i at "venninnen" skulle få dele denne dagen med sønnen hans, burde han for lengst introdusert henne som en del av livet sitt, og aktivt gått inn for å skape en relasjon dem i mellom.

Mor nekter ikke far å ha med kjæresten sin i sønnens konfirmasjon - hun nekter å betale for en fremmed kvinne, som det er helt uakseptabelt å skulle for første gang introdusere i en slik familiesituasjon!

Hvis de virkelig vil ta hensyn til gutten, så hadde de fjernet en hver konflikt som tok fokuset av ham, og denne kvinnens tilstedeværelse er en av dem.

Anonymous poster hash: 1f230...0a1

[SiMa]

 

At DU synes det er naturlig å invitere alle og enhver er ditt valg. I en konfirmasjon bør det være konfirmantens valg.  Her presenteres det som at det er moren hans som er den som ikke ønsker denne "venninnen" tilstedet, men jeg antar at det bare dreier seg om at hun går i bresjen for sønnen slik at han skal slippe ubehageligheter selv. 

Anonymous poster hash: 5dfbc...a37

 

Hva bygger du den antakelsen på? Verden er full av bitre ekser som ikke klarer å forsone seg med at mannen/kona finner seg en ny partner, og gjør alt for å holde den nye partneren unna familien/barnas liv.

 

Og hvis fars "venninne" (vi vet ikke hvordan han selv omtaler henne) ikke er direkte ufin mot konfirmanten og er i stand til å oppføre seg med alminnelig høflighet vil neppe hennes tilstedeværelse ødelegge dagen eller ta fokus vekk fra konfirmanten. (Tror heller det i tilfellet er mors bitterhet og sønnens lojalitet overfor begge foreldrene som "ødelegger" dagen.)

 

Er forøvrig uenig i at et barn skal få velge hvem som skal inviteres. Allerede fra barnehagen er regelen "alle eller ingen" noe de fleste praktiserer.

Ærlig talt, nå må dere slutte å være så himla liberale og ettergivende for de ungene deres! Er det lille Emma eller Lukas som betaler for dette? Nei, så hvorfor skal de sitte med avgjørelsen for om det skal brukes penger på en kuvert som kan være over 1000 kroner?

 

100% enig. Dette skal ikke være konfirmantens/barnets valg, men de voksnes.

Spesielt når det kommer så tydelig frem at dette er en person som familien har et så perifert forhold til, at hun ikke blir omtalt som en kjæreste/samboer/kone. Det sies jo til og med at hun ikke engang har et nevneverdig forhold til fars barn?

 

Vi vet ingenting om hennes forhold til konfirmantens far. Det er ikke han som har omtalt henne som "venninne", og det må være opp til han (og henne) hvordan de vil definere sitt forhold. Og det vet ikke ts, og dermed heller ikke vi, noe om.

Barnet er hvertfall ikke kvinnens "bonusbarn", som noen andre skrev!

Hadde far vært interessert i at "venninnen" skulle få dele denne dagen med sønnen hans, burde han for lengst introdusert henne som en del av livet sitt, og aktivt gått inn for å skape en relasjon dem i mellom.

Mor nekter ikke far å ha med kjæresten sin i sønnens konfirmasjon - hun nekter å betale for en fremmed kvinne, som det er helt uakseptabelt å skulle for første gang introdusere i en slik familiesituasjon!

 

Igjen, hva bygger du den antakelsen på?

 

Utgiftene til konfirmasjon skal forøvrig deles av foreldrene, og hvis det er viktig for far at "venninnen"  får være med tar han nok regningen sel.

 

Hvis de virkelig vil ta hensyn til gutten, så hadde de fjernet en hver konflikt som tok fokuset av ham, og denne kvinnens tilstedeværelse er en av dem.

 

Hvis de virkelig vil ta hensyn til gutten så legger mor bitterheten til side, så han slipper lojalitetskonflikten som følger med at far har en ny "venninne". De aller fleste barn vil at foreldrene skal ha det bra, og her står interessene mot hverandre. Mor har det bra så lenge far ikke har en "venninne", eller hun i alle fall holdes unna hennes barn, far har det bra hvis han får lov til å inkludere "venninnen" i sitt liv og invitere henne inn som et likeverdig medlemav familien.

Anonymous poster hash: 1f230...0a1

[skruf]

 

 

 

Jeg synes det er naturlig å skille mellom et langvarig/godt etablert forhold kontra en "nykjæreste" som konfirmanten og famlien ikke kjenner så godt. 

 

Hvis f.eks konfirmantens tante er samboer og godt etablert så blir selvfølgelig hun invitert med partner. Hvis tanten hadde vært ut på byen 4 uker før konfirmasjonen og møtt en fyr og blitt kjæreste med han så ville ikke han ha blitt invitert..

[SiMa]

Jeg synes det er naturlig å skille mellom et langvarig/godt etablert forhold kontra en "nykjæreste" som konfirmanten og famlien ikke kjenner så godt. 

 

Hvis f.eks konfirmantens tante er samboer og godt etablert så blir selvfølgelig hun invitert med partner. Hvis tanten hadde vært ut på byen 4 uker før konfirmasjonen og møtt en fyr og blitt kjæreste med han så ville ikke han ha blitt invitert..

Det er jeg enig i. Men jeg mener også at det er far og fars "venninne" som skal definere om forholdet er seriøst eller ikke, og hvis jeg ikke husker hi feil har de vært sammen et par år. For meg er det nok til å være et langvarig forhold, om det er seriøst må som sagt være opp til far og "venninnen".

 

Argumentet at kjæresten er en familien "ikke kjenner så godt" tillegger jeg liten vekt. Hvis nye partnere først skal inviteres når de kjenner familien/familien kjenner dem blir de jo aldri kjent.

[AnonymBruker]

Det er jeg enig i. Men jeg mener også at det er far og fars "venninne" som skal definere om forholdet er seriøst eller ikke, og hvis jeg ikke husker hi feil har de vært sammen et par år. For meg er det nok til å være et langvarig forhold, om det er seriøst må som sagt være opp til far og "venninnen".

 

Argumentet at kjæresten er en familien "ikke kjenner så godt" tillegger jeg liten vekt. Hvis nye partnere først skal inviteres når de kjenner familien/familien kjenner dem blir de jo aldri kjent.

Hvorfor er det far som skal bestemme dette? 

 

Jeg synes så absolutt dette bør være hovedpersonens valg. Om dette er et menneske som ikke har bygget et forhold til ham, og i tillegg har et anstrengt forhold til barnets mor, kan jeg ikke skjønne annet enn at det er bedre for alle om hun ikke kommer. 

 

Anonymous poster hash: 5dfbc...a37

[SiMa]

 

Hvorfor er det far som skal bestemme dette? 

 

Jeg synes så absolutt dette bør være hovedpersonens valg. Om dette er et menneske som ikke har bygget et forhold til ham, og i tillegg har et anstrengt forhold til barnets mor, kan jeg ikke skjønne annet enn at det er bedre for alle om hun ikke kommer. 

 

Anonymous poster hash: 5dfbc...a37

 

Da jeg og min mann ble sammen var det vi to som definerte om forholdet var så seriøst at det var naturlig å inkludere han i familieselskaper. Det er et prinsipp som bør gjelde for alle par.

 

Grunner til at konfirmanten ikke skal ta avgjørelsen:

 - han er fortsatt et barn.

- far og mor betaler for selskapet, det er de som er vertskap og inviterer. (Jeg har i alle fall aldri opplevd noe annet.)

 - det kan bli en veldig vanskelig lojalitetskonflikt for barnet (konfirmanten), skal han glede sin far eller sin mor? Hadde jeg vært i samme situasjon ville det jeg ønsket mest av alt være å slippe å velge mellom mine foreldre. (Hvem skal få det som de vil, hvem skal jeg skuffe.)

 

Selvfølgelig, hvis fars "venninne" har behandlet konfirmanten dårlig, og ikke bare holdt litt avstand/valgt å ikke trenge seg på i dagliglivet, stiller saken seg helt annerledes.

[AnonymBruker]

Da jeg og min mann ble sammen var det vi to som definerte om forholdet var så seriøst at det var naturlig å inkludere han i familieselskaper. Det er et prinsipp som bør gjelde for alle par.

 

Grunner til at konfirmanten ikke skal ta avgjørelsen:

 - han er fortsatt et barn.

- far og mor betaler for selskapet, det er de som er vertskap og inviterer. (Jeg har i alle fall aldri opplevd noe annet.)

 - det kan bli en veldig vanskelig lojalitetskonflikt for barnet (konfirmanten), skal han glede sin far eller sin mor? Hadde jeg vært i samme situasjon ville det jeg ønsket mest av alt være å slippe å velge mellom mine foreldre. (Hvem skal få det som de vil, hvem skal jeg skuffe.)

 

Selvfølgelig, hvis fars "venninne" har behandlet konfirmanten dårlig, og ikke bare holdt litt avstand/valgt å ikke trenge seg på i dagliglivet, stiller saken seg helt annerledes.

1. Nei, det er ikke slik at man som par kan tvinge omgivelsene til å anse en som et seriøst par. Man kan faktisk måtte vente på anerkjennelse fra andre i visse sammenhenger.

 

2. Ja, det er foreldre som er verstskap. Og i dette tilfellet er deler av vertskapet (mor) motstander av at denne damen bør komme.

 

3. Nettopp. Her er det konstatert at hun ikke har noe videre forhold til gutten, selv etter to år i fars liv. Det i seg selv tilsier for meg at det ligger en begrunnet misstillt til grunn her. 

Anonymous poster hash: 5dfbc...a37

[SiMa]

 

1. Nei, det er ikke slik at man som par kan tvinge omgivelsene til å anse en som et seriøst par. Man kan faktisk måtte vente på anerkjennelse fra andre i visse sammenhenger.

 

2. Ja, det er foreldre som er verstskap. Og i dette tilfellet er deler av vertskapet (mor) motstander av at denne damen bør komme.

 

3. Nettopp. Her er det konstatert at hun ikke har noe videre forhold til gutten, selv etter to år i fars liv. Det i seg selv tilsier for meg at det ligger en begrunnet misstillt til grunn her. 

Anonymous poster hash: 5dfbc...a37

 

1. Jeg er fullt klar over at ingen kan tvinge omgivelsene til å anse noen som et seriøst par. Min mening er allikevel at dette er opp til paret selv å vurdere, og heldigvis har det også vært praktisert sånn i vår familie.

 

2. En av vertskapet ønsker ikke fars "venninne" i selskapet, den andre ønsker det. Det naturlige er vel at begge skal ha like mye å si? Og mor styrker ikke sin sak ved å sette seg på bakbeina og true med å arrangere eget selskap. Jeg kan heller ikke se for meg at det er noe konfirmanten ønsker.

 

3. Det kan være utallige grunner til at fars "venninne" ikke har etablert noe særlig forhold til konfirmanten, selv om hun har vært i fars liv i to år, noen grunner kan tale for at hun ikke skal inviteres, andre mot. Jeg er ikke interessert i å spekulere i hva som er grunnen, men tok et generelt forbehold for det tilfelle at hun har behandlet gutten dårlig. Da synes jeg ikke hun bør inviteres.

[Gjest Blomsterert]

Jeg skjønner ikke hva morens og veninnens yrke har med saken å gjøre? Og jeg fikk veldig på følelsen av at det er mor som har skrevet dette innlegget

Ja,jeg syns også dette var noe pussig:-D

Ganske usaklig liksom.

[Dr. A. Kula]

At DU synes det er naturlig å invitere alle og enhver er ditt valg. I en konfirmasjon bør det være konfirmantens valg.  Her presenteres det som at det er moren hans som er den som ikke ønsker denne "venninnen" tilstedet, men jeg antar at det bare dreier seg om at hun går i bresjen for sønnen slik at han skal slippe ubehageligheter selv. 

Anonymous poster hash: 5dfbc...a37

Hvorfor er det far som skal bestemme dette? 

 

Jeg synes så absolutt dette bør være hovedpersonens valg. Om dette er et menneske som ikke har bygget et forhold til ham, og i tillegg har et anstrengt forhold til barnets mor, kan jeg ikke skjønne annet enn at det er bedre for alle om hun ikke kommer. 

 

Anonymous poster hash: 5dfbc...a37

 

Det er jo ren spekulasjon at moren går i bresjen for sønnen. Sønnen kunne vel sagt noe til faren (han bor der 50%). Og selv om sønnen ikke ønsker venninnen tilstede, er det fortsatt faren (som jeg antar er del av vertskapet, hvis bare mor er vertskap er det annerledes) som tar avgjørelsen. Men at faren bør ta hensyn til sønnen er en annen ting.

 

Far er vertskap og vet best hvilket forfold han har til venninnen, og skal bestemme. Han bør likevel høre på andres meninger, spesielt konfirmantens, men det likefullt far som bestemmer.

 

Grunnen til at mor ikke ønsker venninnen er ukjent, men la oss nå se for oss to mulige situasjoner:

Far var utro mot mor med venninnen, og mor mener venninnen er skyld i bruddet.

- Ingen god situasjon, men her mener jeg det er mor som må gi seg. Dette er sjalusi og "hevn"-tanker.

Mor (som advokat) har kjennskap til venninnens kriminelle/rus bakrunn (men har taushetsplikt og kan ikke si så til faren som ikke vet).

- Outch. Her forstår jeg moren, og må være en fortvilt situasjon. Venninnen bør her kjenne sin besøkelsestid og selv avvise invitasjon.

- Om far vet, må selvsagt han sette foten ned.

 

PS! Med kriminelle/rus bakgrunn tenker jeg på nåværende. Er forbrytelsen sonet og rusen overvunnet skal man kunne være tilgivende. Men evt rusproblemer må være over, slik at det ikke finnes fare for at dagen lir ødelagt pga dette.

[Dr. A. Kula]

Er ikke helt sikker...

Tror ikke han og fars "venninne" har noe forhold å snakke om, verken eller.

Anonymous poster hash: 32807...df0

1. Nei, det er ikke slik at man som par kan tvinge omgivelsene til å anse en som et seriøst par. Man kan faktisk måtte vente på anerkjennelse fra andre i visse sammenhenger.

 

2. Ja, det er foreldre som er verstskap. Og i dette tilfellet er deler av vertskapet (mor) motstander av at denne damen bør komme.

 

3. Nettopp. Her er det konstatert at hun ikke har noe videre forhold til gutten, selv etter to år i fars liv. Det i seg selv tilsier for meg at det ligger en begrunnet misstillt til grunn her. 

Anonymous poster hash: 5dfbc...a37

 

 

1. Som skrevet før, om et par bor sammen er det vanlig å betrakte dette som et etablert forhold, uavhengig av hvor lenge de har bodd sammen. Aksepterer at du mener annerledes, men tror ikke du har flertallet med deg. At et par selv definerer om de er et seriøst par, gir føringer for om de skal inviteres som par, valget er fortsatt vertskapet sitt.

 

2. Med mindre mor har særdeles saklige grunner for at venninnen ikke skal inviteres (ref. forbehold/unntak), er det far som del av vertskapet som bestemmer dette.

 

3. Hmmm. - Snakke om å trekke slutninger basert på "fakta". I tillegg er hele HI basert på annenhåndsinformasjon.

[AnonymBruker]

Far har vært sammen med denne venninnen noen år. Da er hun en del av familien (med mindre hun forsvinner fra jordens overflate hver uke sønnen er hos far). Jeg ser TS skriver at fars kjæreste har omtalt moren som kjerring. Spørsmålet er om hun går rundt og kaller henne for kjerring til gud og hvermann, eller om det hadde skjedd noe én gang og hun var forbannet. Vi har vel alle kalt noen for kjerring en eller annen gang uten at vi fortjener å bli utelatt fra familieselskaper av den grunn?

 

Så hvis det er ei elskerinne som sniker seg inn bakdøren til far når han har "friuke", så synes jeg ikke hun skal inviteres.

 

Hvis hun ikke klarer å oppføre seg i selskapet (kaller mor for kjerring, himler med øynene når mor holder tale og lager drama), så synes jeg heller ikke hun skal inviteres.

 

Om hun er kjæresten til far og hun klarer å oppføre seg som folk og ha våpenhvile i selskapet, så synes jeg hun skal inviteres. De har vært sammen noen år, og har sikkert planer om å være sammen noen år til.

Anonymous poster hash: c5f8a...a44

[AnonymBruker]

Tillegg til innlegget over:

 

De skal selvsagt ikke overlate valget til konfirmanten. Det er DERES konflikt. De skal ikke tvinge han med i konflikten ved å bestemme hvem som skal utelates!!!

Anonymous poster hash: c5f8a...a44

[AnonymBruker]

TS her, kan godt hende barnas far omtaler henne med andre ord enn "venninne", det vet jeg ikke noe om.

Barnas mor har sagt at hun ikke møter opp og ingen fra hennes familie - dersom "venninnen" skal være der. Moren sier hun da vil arrangere en egen konfirmasjon der "venninnen" had adgang forbudt...

Vet ikke hva sønnen/konfirmanten mener men ha er selvsagt svært glad i sin mor (og far!)

Anonymous poster hash: 32807...df0

Da vil jeg si at moren er en stor egoist. Dette handler ikke om henne, men om konfirmanten. Er det greit for konfirmanten at "fars venninne" kommer, så bør det også være greit for henne. Maken til smålighet.

Anonymous poster hash: acc85...bf8