"Du visste han/hun hadde barn får du flyttet inn"

[Sølvi88]

"Du visste han/hun hadde barn får du flyttet inn/dere flyttet sammen" er en sikker gjenganger inne på dette forumet ser jeg. Men jeg tenker, er det bare stemor/stefar som skal tilpasse seg? Skal ikke både mor/far og barn tilpasse seg et nytt liv med en ny stemor/stefar også?

 

Det er klart de voksne tok valget og flyttet sammen, og at barna ikke hadde noe valg. Men sånn er det jo å være barn, de velger ikke at de skal gå på skole(1-10klasse), de velger ikke hvor de skal bo. De er barn og er ikke i stand til å avgjøre alt.

 

Trenger man å virkelig ta hensyn til spesielle behov for disse barna som er helt friske? Selvfølgelig skal man ta godt vare på de, la de fordøye sorgen etter skilsmisse og gi de plassen de trenger. Men de må jo svelge det "sure eple", som stemor/stefar også må og godta verden slik den er, og familien slik den har blitt. Som regel er jo en ny voksenperson en ny/ekstra ressurs. 

 

Så hvorfor skal stemor/stefar legge seg helt flat? Barna må jo før eller siden lære at man må gjøre det beste ut av situasjonen. "Nå har du en "stemor/stefar som tar vare på deg, så nå må du ta deg sammen og behandle hun//han slik du blir behandla". Det er jo rett og rimelig at når stemor/stefar flytter inn i hus så blir det nye regler å forholde seg til, stemor/stefar skal jo være et likeverdig medlem av familien som alle andre, eller? 

 

[Gjest O.G.]

 

 

Så hvorfor skal stemor/stefar legge seg helt flat? Barna må jo før eller siden lære at man må gjøre det beste ut av situasjonen. "Nå har du en "stemor/stefar som tar vare på deg, så nå må du ta deg sammen og behandle hun//han slik du blir behandla". Det er jo rett og rimelig at når stemor/stefar flytter inn i hus så blir det nye regler å forholde seg til, stemor/stefar skal jo være et likeverdig medlem av familien som alle andre, eller? 

 

Legge seg flate skal de ikke, men de er de eneste som kan stikke av fra situasjonen, de andre må pent nødt til å være igjen.

[AnonymBruker]

Så hvorfor skal stemor/stefar legge seg helt flat? Barna må jo før eller siden lære at man må gjøre det beste ut av situasjonen. "Nå har du en "stemor/stefar som tar vare på deg, så nå må du ta deg sammen og behandle hun//han slik du blir behandla". Det er jo rett og rimelig at når stemor/stefar flytter inn i hus så blir det nye regler å forholde seg til, stemor/stefar skal jo være et likeverdig medlem av familien som alle andre, eller? 

Som stemor har du en gigantisk fordel i forhold til muligheten barna har: du har valgt dem. Og pappaen/mammaen deres. Men først og fremst har du valgt barna. Barna derimot har i få tilfeller valgt å få denne nye voksenpersonen inn i livet.

 

Og der du kan ta din hatt og dra så må de bli. Enten de hater trynet ditt eller ikke.

 

Så, jo. Den nye personen må jekke seg etter barna fordi han/hun har et reelt alternativ. Nemlig å gå tilbake til sitt gamle liv.

 

Helst burde far/mor ha spurt dem om person A er velkommen i livet deres. Og faktisk sagt "ok, da forblig vi særbo til dere er flyttet ut" om barna sa at, nei, de liker ikke Espen eller Grete. Særbo er ikke all verdens offer, tross alt. De fleste foreldre ville ofret livet for sitt barn - noen år med særbo er en bagatell i forhold.

Anonymous poster hash: 1eeec...027

[Sølvi88]

Barn kan veldig sjelden stikke av fra situasjonen, de er jo pent nødt til å være igjen uansett hva det gjelder. Å få inn en ny stemor/stefar er jo bare en av tusen ganger barn ikke har noe å si. Det å "stikke av" er noe man først kan når man blir voksen og bestemmer selv.

 

Barna klarer stort sett å tilpasse seg både skolesystemet og fotballregler, hvorfor er det så feil at de skal tilpasse seg en ny stemor/stefar? Det kommer jo mye godt ut av det om barna er med å dra lasset i land.

[Sølvi88]

 

Som stemor har du en gigantisk fordel i forhold til muligheten barna har: du har valgt dem. Og pappaen/mammaen deres. Men først og fremst har du valgt barna. Barna derimot har i få tilfeller valgt å få denne nye voksenpersonen inn i livet.

 

Og der du kan ta din hatt og dra så må de bli. Enten de hater trynet ditt eller ikke.

 

Så, jo. Den nye personen må jekke seg etter barna fordi han/hun har et reelt alternativ. Nemlig å gå tilbake til sitt gamle liv.

 

Helst burde far/mor ha spurt dem om person A er velkommen i livet deres. Og faktisk sagt "ok, da forblig vi særbo til dere er flyttet ut" om barna sa at, nei, de liker ikke Espen eller Grete. Særbo er ikke all verdens offer, tross alt. De fleste foreldre ville ofret livet for sitt barn - noen år med særbo er en bagatell i forhold.

Anonymous poster hash: 1eeec...027

 

 Far/mor kan ta avgjørelser i livet til barna som ganger dem bedre enn barna kan selv vil jeg tro. Så hvorfor skal barna få bestemme et så viktig valg?

[xinnia]

Barn kan veldig sjelden stikke av fra situasjonen, de er jo pent nødt til å være igjen uansett hva det gjelder. Å få inn en ny stemor/stefar er jo bare en av tusen ganger barn ikke har noe å si. Det å "stikke av" er noe man først kan når man blir voksen og bestemmer selv.

 

Barna klarer stort sett å tilpasse seg både skolesystemet og fotballregler, hvorfor er det så feil at de skal tilpasse seg en ny stemor/stefar? Det kommer jo mye godt ut av det om barna er med å dra lasset i land.

ingen voksne vil vel bo sammen med noen man ikke liker, så hvorfor skal barna bare finne seg i det?

Når jeg låser meg inn i mitt hjem vil jeg kunne har friheten til å være i det humøret jeg vil, gjøre hva jeg vil, 

[AnonymBruker]

 Far/mor kan ta avgjørelser i livet til barna som ganger dem bedre enn barna kan selv vil jeg tro. Så hvorfor skal barna få bestemme et så viktig valg?

Er det et viktig valg?

 

Barndom er viktig. At en tilfeldig mann møter en tilfeldig dame - når det finnes millioner andre der ute - er det virkelig viktig? For noen andre enn akkurat han og henne?

 

Jeg sier ikke "dropp forholdet". Jeg sier: dropp ditt eget beste for barnas beste. Burde være barnemat.

 

Dersom du oppriktig synes at din lykke er viktigere enn et barns lykke: hvorfor? Hvorfor er det ikke omvendt (det er det for de fleste av oss - det er det i offentlig forvaltning - i skolesammenheng og barnehage og barnevern teller barnas velbefinnende over foreldrenes)?

Anonymous poster hash: 1eeec...027

[Sølvi88]

 

Er det et viktig valg?

 

Barndom er viktig. At en tilfeldig mann møter en tilfeldig dame - når det finnes millioner andre der ute - er det virkelig viktig? For noen andre enn akkurat han og henne?

 

Jeg sier ikke "dropp forholdet". Jeg sier: dropp ditt eget beste for barnas beste. Burde være barnemat.

 

Dersom du oppriktig synes at din lykke er viktigere enn et barns lykke: hvorfor? Hvorfor er det ikke omvendt (det er det for de fleste av oss - det er det i offentlig forvaltning - i skolesammenheng og barnehage og barnevern teller barnas velbefinnende over foreldrenes)?

Anonymous poster hash: 1eeec...027

 

Jeg lever i et fantastisk forhold med mine stebarn og min kjæreste Vi har særbo og jeg sliter ikke med dette problemet selv, men etter å ha lest her så er de fleste ganske ensporede synes jeg.

[Sølvi88]

Så klart er det viktig for barna at mor/far er lykkelig. Om det er en ny kjæreste eller samboer som gjør det er bra for alle parter, alle fortjener å være lykkelig. Når barn ikke godtar stemor/stefar tror jeg neppe de tenker på den økonomiske gevinsten, energioverskuddet det gir mor/far og mangfoldet det gir den nye familien. At de faktisk kan komme ut av dette som en vinner. 

[AnonymBruker]

Så klart er det viktig for barna at mor/far er lykkelig. Om det er en ny kjæreste eller samboer som gjør det er bra for alle parter, alle fortjener å være lykkelig. Når barn ikke godtar stemor/stefar tror jeg neppe de tenker på den økonomiske gevinsten, energioverskuddet det gir mor/far og mangfoldet det gir den nye familien. At de faktisk kan komme ut av dette som en vinner.

Altså, de er barn, barn. Selvfølgelig tenker de ikke over det

Anonymous poster hash: fd6cb...a56

[Biloba]

De voksne tar valgene, barna får det trykket ned over hodet. En må forvente at de ikke alltid er begeistret. En må også forvente at de reagerer som barn. Videre må en forvente at forelderen innser at barna er barn og trenger oppdragelse hvis de oppfører seg dårlig.

De fleste stekonflikttrådene her har til felles at forelderen ikke stiller krav til barna sine, og ikke bidrar aktivt til at ny partner og barna utvikler et godt forhold.

[AnonymBruker]

Det er så ironisk dette temaet. Vi snakker jo så mye om oppdragelse og konsekvenser. Men når mor/far drasser et fremmed menneske inn i huset, og forventer at ungen skal godta dette uten å protestere da er vi på litt feil spor. Selvsagt har barn rett til å si sin mening, og hvis de ikke blir hørt så bruker de andre metoder. Akkurat som vi voksne ville ha gjort. Også kommer vi med pekefingeren og truer med konsekvenser. Er vi ikke helt riktige? Skal ikke de små bli hørt? Og hvorfor skal vi som er voksne kunne ture frem uten å bli straffet for det? Kan noen forklare dette?

Anonymous poster hash: d38ee...b7d

[Kattugla]

Når jeg låser meg inn i mitt hjem vil jeg kunne har friheten til å være i det humøret jeg vil, gjøre hva jeg vil,

De færreste barn har den friheten uavhengig av om de er skilsmissebarn eller ikke. Det gjelder forsåvidt alle også voksne; bor du sammen med andre er du nødt til å lære deg å vise hensyn.

[AnonymBruker]

Hva med deg selv? Er du uten feil og mangler,gjør ting feil, barna skal tilpasse seg uansett?

Når det er barn i bildet,så tar voksne hensyn til de. Unger har behov, og det behovet blir sterkere når det kommer en ny partner inn i livet deres.

Anonymous poster hash: a4736...bf5

[Teriyaki]

Man kan be barna oppføre seg. Altså ikke gjøre ting de eller ikke hadde fått lov til å gjøre mot andre. Men å forvente at barnet bare skal godta og elske denne nye personen blir helt feil.

Det kan oppleves svært traumatisk og vanskelig for et barn å få en steforelder. For noen går det fint, og blir en berikelse, mens for andre tar det lang tid å bli komfortabel med denne personen.

For min egen del så tok det noen år før jeg var ordentlig komfortabel med min stemor. Til tross for at jeg likte henne fra første stund. Men jeg var svært knyttet til min mor, og opplevde en indre lojalitetskonflikt i tillegg til å generelt være et reservert barn.

Endret 25. august 2015 av Teriyaki

[AnonymBruker]

"Du visste han/hun hadde barn får du flyttet inn/dere flyttet sammen" er en sikker gjenganger inne på dette forumet ser jeg. Men jeg tenker, er det bare stemor/stefar som skal tilpasse seg? Skal ikke både mor/far og barn tilpasse seg et nytt liv med en ny stemor/stefar også?

Det er klart de voksne tok valget og flyttet sammen, og at barna ikke hadde noe valg. Men sånn er det jo å være barn, de velger ikke at de skal gå på skole(1-10klasse), de velger ikke hvor de skal bo. De er barn og er ikke i stand til å avgjøre alt.

Trenger man å virkelig ta hensyn til spesielle behov for disse barna som er helt friske? Selvfølgelig skal man ta godt vare på de, la de fordøye sorgen etter skilsmisse og gi de plassen de trenger. Men de må jo svelge det "sure eple", som stemor/stefar også må og godta verden slik den er, og familien slik den har blitt. Som regel er jo en ny voksenperson en ny/ekstra ressurs.

Så hvorfor skal stemor/stefar legge seg helt flat? Barna må jo før eller siden lære at man må gjøre det beste ut av situasjonen. "Nå har du en "stemor/stefar som tar vare på deg, så nå må du ta deg sammen og behandle hun//han slik du blir behandla". Det er jo rett og rimelig at når stemor/stefar flytter inn i hus så blir det nye regler å forholde seg til, stemor/stefar skal jo være et likeverdig medlem av familien som alle andre, eller?

Halleluja og amen!!!!

Anonymous poster hash: 02390...f4d

[Sølvi88]

Altså, de er barn, barn. Selvfølgelig tenker de ikke over det

Anonymous poster hash: fd6cb...a56

Så hvorfor skal de bestemme om steforelder kan flytte inn?

[AnonymBruker]

Så hvorfor skal de bestemme om steforelder kan flytte inn?

Men det kan vel ikke være noe særlig glede over at vedkommende flytter inn - verken for forelderen eller den nye steforelderen, dersom barna overhodet ikke liker og ønsker det. Dersom man kunne ha brukt litt tid på prosessen så tror jeg ting vil løse seg ganske greit, tenker en prosess over 5 - 6 år.

Anonymous poster hash: d38ee...b7d

[Gjest O.G.]

 

Er det et viktig valg?

 

Barndom er viktig. At en tilfeldig mann møter en tilfeldig dame - når det finnes millioner andre der ute - er det virkelig viktig? For noen andre enn akkurat han og henne?

 

Jeg sier ikke "dropp forholdet". Jeg sier: dropp ditt eget beste for barnas beste. Burde være barnemat.

 

Dersom du oppriktig synes at din lykke er viktigere enn et barns lykke: hvorfor? Hvorfor er det ikke omvendt (det er det for de fleste av oss - det er det i offentlig forvaltning - i skolesammenheng og barnehage og barnevern teller barnas velbefinnende over foreldrenes)?

Anonymous poster hash: 1eeec...027

 

 

Man skal ikke droppe ens eget beste for stebarna nei.

[AnonymBruker]

Så hvorfor skal de bestemme om steforelder kan flytte inn?

 

Fordi barnet bor der fra før. Hvorfor skal vi voksne bestemme om barnet skal bo sammen med noen det ikke liker? Det er virkelig ikke rett. Å tvinge et barn til å dele hverdagen og hjemmet sitt med en person det ikke ønsker å bo med er helt uaktuelt i min verden. At de er barn gjør de ikke til mennesker uten meninger og følelser. Jeg mener de har like stor rett til å bestemme hvem som skal bo i samme hus som dem, som vi voksne har. 

 

Ja, man er uheldig og får barn og kommer i et samlivsbrudd. Det er pga våre valg at situasjonen ble slik. Et valg de ikke kunne ta del i. Hvorfor er det så viktig å "gå videre" og "ikke sette livet på vent"? Vi har revet opp røttene til ungene ved å skille oss, hvorfor kan vi ikke da unngå å gi de enda mer forandringer? 

 

Jeg hadde aldri taklet å bo med noen fremmede. Aldri! Og så skal jeg liksom kreve det av barnet? 

Anonymous poster hash: 2d563...825