Når blir det bedre?

[Gjest me2u]

Påstår ikke at det er fødseldepresjon. Les igjen(?) Poenget er at TS burde være klar over hva det KAN være og at hun er helt normal. (Ikke dårlig mor)

Uansett så kan det være greit å snakke med JM/fastlegen om følelsene.

Endret 26. juni 2015 av me2u

[jente 82]

Hun sutrer mer hos deg fordi du lukter mamma og melk. Det er helt normalt. Det betyr ikke at hun liker far bedre, men i hennes liv er du nå omsorgsperson nr.1 og hennes kilde til overlevelse (mat). Derfor vil hun automatisk sutre mer hos deg.

Skjønner det er slitsomt uansett. Vi hadde full kolikk på vår lille. Jeg sov 3 timer i døgnet de 4 første månedene. Var utslitt, gråt masse, følte meg som tidenes dårligste mor. Stresset meg selv opp, noe babyen merket. Mannen jobbet offshore på den tiden, familien min var på andre siden av landet, og svigerfamilien var aldri der. Til slutt sa jeg til samboer at om jeg ikke fikk noen form for hjelp så kom jeg til å pakke en koffert og bare dra. Alene. Da ringte han familien og ba dem hjørne til litt mens han var bortreist. Da fikk jeg litt hjelp av svigermor og svigerinne et par ganger i uken slik at jeg fikk sove ut. Plutselig ble alt bedre. Jeg fikk litt mer søvn, jeg klarte å takle komiker bedre og glede meg mer over babyen. I ettertid skjønner jeg at jeg antagelig hadde svangerskapsdepresjon (selv om jeg tror alle blir deprimert av 3 timer søvn per døgn i månedsvis).

Mitt råd er uansett: søk hjelp. Har du ikke familie eller venner som kan komme og avlaste litt (et par timer søvn hjelper mye), så anbefaler jeg deg å snakke med helsesøster. Bare noen å snakke med hjelper mye. Spedbarn med kolikk og søvnmangel kan knekke den beste, å ikke få sove er faktisk en form for tortur.

Og ikke tenk at du er en dårlig mor. Det er du ikke. Det er jævlig tøft, men det går faktisk over. For oss sluttet det ikke helt før hun var 6 måneder og hun fikk konstatert melkeallergi. Kumelken gikk via morsmelken, og hun fikk det i seg på den måten. Når vi endelig fikk trumfet gjennom

hos legene at det var noe medisinsk galt og de ga henne diagnosen løsnet alt. Vi fikk en ny unge, og jeg et nytt liv. Endelig klarte jeg å glede meg over henne og føle på morslykken. Det var nemlig veldig vanskelig å føle seg som den lykkelige moren alle tror du skal være når ungen gråt 18 timer av døgnet, og alt jeg gjorde var å vandre rundt på stuegulvet med puppen ute.

Sender deg gode tanker. DET GÅR OVER! <3

Anonymous poster hash: 1db15...43a

Skulle tro jeg skrev dette, vår skrek også 18 timer i strekk på de verste dagene melkeallergi her og,forskjellen var at vi ble lagt inn på sykehuset etter sju uker. Sju uker i helvete uten noen form for baby kos .

[AnonymBruker]

Skulle tro jeg skrev dette, vår skrek også 18 timer i strekk på de verste dagene melkeallergi her og,forskjellen var at vi ble lagt inn på sykehuset etter sju uker. Sju uker i helvete uten noen form for baby kos .

Syv uker er jævlig nok. Vi ble innlagt på 2 uker. De trodde det var hjernehinnebetennelse. Alle instanser ble involvert, lille ble pumpet full av alle mulige medikamenter. Jeg mistet melken pga stress, og hun ble bedre. To uker senere kom vi ut igjen, uten at sykehuset hadde en eneste forklaring på hvorfor hun ble så dårlig.

Etter råd fra legene fikk jeg igang melkeproduksjonen ved hjelp av pumping. Hun var fremdeles full av smerter, gråt hele tiden, og sov kun ved bæring. Alle profesjonelle sa hele tiden at det ikke var noe galt, bare kolikk. Jeg visste at noe var galt. Prøvde mme, men selvfølgelig hjalp det ikke side de man kjøper på butikken inneholder kumelk. Tilslutt tok en lege meg på alvor. Hun sa med en gang at det var klassiske symptomer på melkeallergi. Etter 6 måneder! Jeg sluttet på dagen, og hun ble helt fin etter et par uker. Vi begynte også med nutramigen for å avlaste meg siden jeg var helt fullstendig tappet for energi, og endelig SÅ jeg babyen min. Hun gikk fra å være en liten hylende ting som tok over livet mitt til en liten person som jeg plutselig hadde masse overskudd til å elske.

Nå er hun 2,5. Vi kunne endelig introdusere melk for et par måneder siden, men å leve melkefritt var helt ok. Eneste er at vi har en liten jente som nekter å spise sauser, melkeprodukter og sjokolade, men det er jo ikke det verste. 😂 Hun liker det nok når hun blir vant med smaken.

Anonymous poster hash: 1db15...43a

[AnonymBruker]

Jeg har nylig fått mitt første barn og jeg synes livet er veldig slitsomt og krevende.

Barnet er mye misfornøyd og jeg er tydeligvis ikke særlig flink til å trøste og roe. Barnet vil ikke kose eller holdes av meg, det eneste jeg kan brukes til er amming. De få gangene hun er våken og tilsynelatende fornøyd kan hun ligge på fars fang og de får fin kontakt. Hos meg er det uinteressant å ligge, da blir det sutring med en gang.

Hun sover maks et par timer om gangen. Spiser i en time og er utrolig vanskelig å få til å sovne igjen. Det er ikke nødvendigvis gråting, men sutring. Å ligge for seg selv er uaktuelt. Bæresele/sjal funker ikke. Å bæres på armen fungerer i korte perioder. Å bæres i babynest fungerer ganske ofte, men må gjøres i timevis og det er fryktelig slitsomt og smertefullt for bærer.

Føler meg mislykket og verdiløs som mor. Føler at barnet ikke liker meg og at jeg ikke klarer å dekke behovene hennes. Alle forteller meg at ting blir bedre og enklere, men når? Om en uke? En måned? Et år? Jeg synes det er vanskelig å holde motivasjonen oppe når jeg ikke vet hvor lenge vi skal ha det slik. Barnet er 5 uker.

Anonymous poster hash: fa893...745

For å svare helt ærlig: for min del tok det 2,5 år før jeg begynte å lande.😐

Anonymous poster hash: 11ed2...34f

[AnonymBruker]

TS her.

Takk for alle svar. Jeg skjønner at jeg bare må bite tennene sammen og ta et kvarter om gangen. Jeg har snakket med helsesøster og hun mener at babyen ikke har kolikk fordi hun ikke viser tegn på smerte. Hun er generelt bare en misfornøyd og sur person, er min konklusjon. Det lover jo ikke akkurat godt for fremtiden, men vi får nå se.

Mannen min hjelper som best han kan, men han kan jo ikke amme og det er jo stort sett det livet mitt dreier seg om. I tillegg jobber han jo.

Jeg fatter og begriper ikke at folk får flere barn. Uansett hva som venter på andre enden av dette helvetet kan det umulig være verdt det.

Anonymous poster hash: fa893...745

[AnonymBruker]

Forstår godt du er sliten! Tar babyen flaske? Så kan du pumpe deg slik at du kan få en hel natt søvn.

Anonymous poster hash: 4c79a...922

[AnonymBruker]

Jeg har nylig fått mitt første barn og jeg synes livet er veldig slitsomt og krevende.

Barnet er mye misfornøyd og jeg er tydeligvis ikke særlig flink til å trøste og roe. Barnet vil ikke kose eller holdes av meg, det eneste jeg kan brukes til er amming. De få gangene hun er våken og tilsynelatende fornøyd kan hun ligge på fars fang og de får fin kontakt. Hos meg er det uinteressant å ligge, da blir det sutring med en gang.

Hun sover maks et par timer om gangen. Spiser i en time og er utrolig vanskelig å få til å sovne igjen. Det er ikke nødvendigvis gråting, men sutring. Å ligge for seg selv er uaktuelt. Bæresele/sjal funker ikke. Å bæres på armen fungerer i korte perioder. Å bæres i babynest fungerer ganske ofte, men må gjøres i timevis og det er fryktelig slitsomt og smertefullt for bærer.

Føler meg mislykket og verdiløs som mor. Føler at barnet ikke liker meg og at jeg ikke klarer å dekke behovene hennes. Alle forteller meg at ting blir bedre og enklere, men når? Om en uke? En måned? Et år? Jeg synes det er vanskelig å holde motivasjonen oppe når jeg ikke vet hvor lenge vi skal ha det slik. Barnet er 5 uker.

Anonymous poster hash: fa893...745

Sjekk hun for låsninger.

Anonymous poster hash: 765df...357

[AnonymBruker]

Klage nå? Det kommer år du skal bli mye sliten og frustrert.

Det blir bedre om noen år, så kommer tenårene. Da er det ikke lenge til de flytter hjemmefra. Da blir det stille

Anonymous poster hash: 798cb...26d

[AnonymBruker]

Jeg syntes også det var helt forferdelig! Minner om din situasjon. Dessverre varte det i 5-6 mnd, med kolikk. Så ble det en del bedre, men ordentlig bra ble det ikke før 9 mnd. Hadde jeg skullet gjort noe amnerledes ville det vært å bare godta situasjonen. Ikke prøve febrilsk å endre det. Det slet meg ut. Jeg hadde for høye forventninger til hva ungen klarte, når det gjaldt søvn blant annet. Vi har fortsatt ikke fått nr to, og den vi har er fem år.... Er rett og slett skremt.

Anonymous poster hash: 31d3d...2e8

[AnonymBruker]

Klage nå? Det kommer år du skal bli mye sliten og frustrert.

Det blir bedre om noen år, så kommer tenårene. Da er det ikke lenge til de flytter hjemmefra. Da blir det stille

Anonymous poster hash: 798cb...26d

For noen blir det ikke år man er mer sliten enn det man var når de var spedbarn. Jeg gråter nesten av sympati med meg selv når jeg tenker tilbake på hvor jævlig den tia var. Det vørste var følelsen av å være så totalt uvitende og udugelig som forelder. Sliten ble jeg seinere og men ikke på langt nær på samme måte, fordi jeg da kjennte noe kontroll likevel og det er langt flere puser i løpet av en dag, feks får man spise i fred, gå på do i fred, dusje i fred og sove i fred.

Anonymous poster hash: 1630a...a91

[AnonymBruker]

Husk, barnet er KUN 5 uker ☺ Jeg lover deg at det går seg til. Snakk og syng til babyen under bleieskift og lek (det håper jeg du gjør hvis ikke kan det faktisk være grunnen...).

Lag grimaser og se om h*n hermer, smil og kos med babyen. Det skal så lite til...

Når det er sagt, det blir bedre ☺ du har masse herlige stunder foran deg. Og jeg vet akkurat hvordan du har det nå. Noen ganger ser jeg ikke lys i tunnelen. Vær glad pappa er bra nok, det er fryktelig slitsom med en baby som er totalt avhengig av mammaen sin.

Anonymous poster hash: c9b54...cc8

[AnonymBruker]

Husk, barnet er KUN 5 uker ☺ Jeg lover deg at det går seg til. Snakk og syng til babyen under bleieskift og lek (det håper jeg du gjør hvis ikke kan det faktisk være grunnen...).

Lag grimaser og se om h*n hermer, smil og kos med babyen. Det skal så lite til...

Når det er sagt, det blir bedre ☺ du har masse herlige stunder foran deg. Og jeg vet akkurat hvordan du har det nå. Noen ganger ser jeg ikke lys i tunnelen. Vær glad pappa er bra nok, det er fryktelig slitsom med en baby som er totalt avhengig av mammaen sin.

Anonymous poster hash: c9b54...cc8

[AnonymBruker]

TS her.

Takk for alle svar. Jeg skjønner at jeg bare må bite tennene sammen og ta et kvarter om gangen. Jeg har snakket med helsesøster og hun mener at babyen ikke har kolikk fordi hun ikke viser tegn på smerte. Hun er generelt bare en misfornøyd og sur person, er min konklusjon. Det lover jo ikke akkurat godt for fremtiden, men vi får nå se.

Mannen min hjelper som best han kan, men han kan jo ikke amme og det er jo stort sett det livet mitt dreier seg om. I tillegg jobber han jo.

Jeg fatter og begriper ikke at folk får flere barn. Uansett hva som venter på andre enden av dette helvetet kan det umulig være verdt det.

Anonymous poster hash: fa893...745

Det er stor forskjell på helsesøstre, jeg fikk null praktiske råd eller tips med min første som bare sutret og hylte i vogn og bil. Her ble jeg sykemeldt med fødselsdepresjon og sovepilleresept når sutrevraket med lakenskrekk var 6 mnd. Jeg kuttet ut ammingen, far tok over og i løpet av to uker fikk han snudd den onde, negative sirkelen som barnet og jeg var oppi. Nå er dette barnet 4 1/2 år og han har vært verdens enkleste fra han var 6 mnd gammel. Lillesøskenet var en normal baby og vi har egentlig aldri merket noe særlig til ham, nå er han 2 1/2 😊 Vil bare trøste deg med at ting blir bedre uke for uke. Hold ut! Og pris deg lykkelig over at det var første barnet ditt som ble slik. Etter en sånn sutrebaby har alt av trass fra begge våre fortonet seg som solskinnsdager 😉 Jeg er nå gravid med nr tre, selv om jeg var hellig overbevist om å bli ettbarnsmamma det første året med førstemann ☺

Anonymous poster hash: 346a3...e1b

[AnonymBruker]

Klage nå? Det kommer år du skal bli mye sliten og frustrert.

Det blir bedre om noen år, så kommer tenårene. Da er det ikke lenge til de flytter hjemmefra. Da blir det stille

Anonymous poster hash: 798cb...26d

Da har du hatt normale/enkle babyer da 😉 Min nr 2 var easy breeze, bare våknet annenhver time for pupp og trengte litt ekstra bæring når magen slo krøll på seg. Kosa meg glugg i hjel <3 Men første min var lik TS sin og fy fader, det første halvåret med ham var et sort hull av fortvilelse. Skulle ønske jeg hadde sagt fra før, for det ble en enorm belastning både for barnet og for ekteskapet som så vidt klarte seg. Nå er vi imidlertid sterkere enn noensinne 😄

Anonymous poster hash: 346a3...e1b

[AnonymBruker]

TS her.

Takk for alle svar. Jeg skjønner at jeg bare må bite tennene sammen og ta et kvarter om gangen. Jeg har snakket med helsesøster og hun mener at babyen ikke har kolikk fordi hun ikke viser tegn på smerte. Hun er generelt bare en misfornøyd og sur person, er min konklusjon. Det lover jo ikke akkurat godt for fremtiden, men vi får nå se.

Mannen min hjelper som best han kan, men han kan jo ikke amme og det er jo stort sett det livet mitt dreier seg om. I tillegg jobber han jo.

Jeg fatter og begriper ikke at folk får flere barn. Uansett hva som venter på andre enden av dette helvetet kan det umulig være verdt det.

Anonymous poster hash: fa893...745

Jeg gråter inni meg på dine vegne. Min opplevelse var som din, men det ble sakte men sikkert bedre. Først når barnet var to år følte jeg at jeg mestret mammarollen, selv om jeg sikkert var en god mor før det også. Grusomt å føle på utilstrekkelighet. Og selv om følelsene mest sannsynlig er helt irrasjonelle, føles de så virkelig der og da. Gir du omsorg og kjærlighet er du en god mor, selv om det virker som barnet ikke mottar.

Mitt barn er nå lykkelig, harmonisk og hengiven.

Anonymous poster hash: 66a59...fbe

[AnonymBruker]

TS her:

Tusen takk. Det hjelper å høre at ungen min ikke er dømt til å være en sutrete unge for evig og alltid.

Anonymous poster hash: fa893...745

[Japp]

TS her:

Tusen takk. Det hjelper å høre at ungen min ikke er dømt til å være en sutrete unge for evig og alltid.

Anonymous poster hash: fa893...745

Hadde jeg vært deg ville jeg tatt med barnet til manuellterapeut for å sjekke eventuelle låsninger. Har babyer det så kan det være veldig misfornøyd. Det er verdt å prøve det! Hvordan var fødselen din?

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært deg ville jeg tatt med barnet til manuellterapeut for å sjekke eventuelle låsninger. Har babyer det så kan det være veldig misfornøyd. Det er verdt å prøve det! Hvordan var fødselen din?

Fødselen var ganske A4, men langvarig. Ingen tang- eller vakuumforløsning. Må man ha henvisning til manuellterapeut?

Anonymous poster hash: fa893...745

[AnonymBruker]

Klage nå? Det kommer år du skal bli mye sliten og frustrert.

Det blir bedre om noen år, så kommer tenårene. Da er det ikke lenge til de flytter hjemmefra. Da blir det stille

Anonymous poster hash: 798cb...26d

Du har åpenbart aldri hatt en baby med kolikk. Jeg hadde lett gått gjennom en fødsel i uken i et år, enn å gjennomgå 6 måneder med kolikk igjen. Ingenting jeg har opplevd før eller nå kan sammenlignes med den totale utmattelsen og hjelpeløsheten du føler etter uker og måneder med en baby som bare gråter. Søvnløsheten er en ting, men den smerten man føler over å ikke kunne trøste sitt eget barn kan knekke den sterkeste.

Anonymous poster hash: 1db15...43a

[AnonymBruker]

Fødselen var ganske A4, men langvarig. Ingen tang- eller vakuumforløsning. Må man ha henvisning til manuellterapeut?

Anonymous poster hash: fa893...745

Det får du fra helsesøster. Er gratis der jeg bor i alle fall. Vår ble også forløst normalt, men hadde låsninger i nakke og rygg. Det hjalp litt å få de løst, men hun hadde i tillegg melkeallergi som forverret det hele. Om hun ikke blir bedre etter manuellterapaut råder jeg deg til å kutte melken. Det er en ganske "ny" diagnose på det viset at leger først har blitt oppmerksomme på det de siste årene, men 4% av spedbarn tåler ikke kumelk i morsmelken.

Anonymous poster hash: 1db15...43a