Bedre livskvalitet uten barn?

[AnonymBruker]

Jeg er mye gladere nå som jeg har barn, og jeg forstår at det kan virke ulogisk for samtidig er jeg også mer sliten, mer bekymret og har mindre tid til å gjøre ting som JEG liker. Men altså; jeg er gladere og lykkeligere nå, rett og slett. Jeg var ikke forberedt på at det skulle føles sånn, så jeg blir ikke opphisset over de som hevder at alle angrer på at de fikk barn. Jeg kan forstå at det kan se sånn ut utenfra, for det er virkelig ikke rasjonelt å få barn, de bråker, roter og tar tilsynelatende alt av tid og penger i mange år framover. Kan forstå at det ikke virker så fristende, og jeg håper inderlig at folk dropper å få barn hvis de ikke vil ha barn. Helt kurant valg, det. Men jeg elsker barnet mitt over alt på jord, og er glad for MITT valg

Anonymous poster hash: 5f4db...848

[AnonymBruker]

Blir jo hva man gjør det til..

 

Vi hadde en meget tøff start, med mor som nesten døde på sykehuset, og jeg fikk psykisk sykdom bare 5 mnd inn i sønnen/datteren vår sitt liv. Nå, ett år seinere er ting ganske annerledes. Vi er over knekken, og livet er, om ikke en lek, så skjønner vi nå hvordan andre orker/takler ha barn. Det er GØY!

 

Det føles ikke så slitsomt lenger heller..det bare er som det er. 

Vi jobber litt deltid, litt hjemmefra med eget firma osv osv. Vi har ikke så mye penger, men heller ikke så mye gjeld og utgifter (noe man ikke burde ha når man er godt opp i 30-årene og vurderer skaffe barn) 

 

Så vi har 3-4 dager hjemme sammen alle i uka. Nå skal han begynne i barnehage 50%. Han/hun sover fra åtte-tiden hver kveld slik at man kan ha sex, spise en bedre middag sammen osv osv..man kan sykle, jogge, trene, sitte på nett, se film. Man prioriterer kanskje litt annerledes enn før, og er litt mer effekiv. 

 

I begynnelsen så var ting et slit, ikke bare for oss, men for alle tror jeg. Også går det seg til, og jeg er stay-at-home-dad 4 dager i uken, og jeg gleder meg til hver dag. Det at han/hun sover fra 8 til 8 hver dag er akuratt nok til at jeg savner ungen og gleder meg til å se hunhan igjen. 

 

Skulle jeg velge på nytt så hadde jeg definitivt valgt det samme, inkludert pyksisk sykdom/knekken som jeg fikk. 

 

JO..også er det viktig at vi hvite europeere får noen barn også, hvis ikke er vi utryddet innen noen generasjoner. 

 

TS her. Så, som ikke hvit europeer bør jeg da unngå å få barn... ?

Ellers takk for nyttig svar.

Anonymous poster hash: 26488...758

[missLynch]

Da jeg ble gravid i godt voksen alder, følte jeg en enorm lettelse: endelig skulle livet dreie seg om noe annet enn meg, meg og atter meg.

Jeg har det mye bedre som mamma til 2 kjekke barn. Jeg ler av de og sammen med de, jeg driter i bagateller jeg brydde meg om før, og har blitt et bedre menneske, egentlig.

Endret 30. juni 2015 av missLynch

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: e4ea6...e45

[AnonymBruker]

Jeg gikk inn i barneprosjektet uten å vite noe som helst om barna. Jeg hadde ingen i nærheten som hadde barn og da snakke om dem. Jeg så på youtube om hvordan man skiftet bleier feks. Vi levde våre voksne liv i beate velgående,uten å måtte ofre noe. Da barnet kom,var det ett sjokk. Jeg forestilte meg at det er bare å føde og al går tilbake til normalen igjen. Har aldri hørt om kolikk,heller ikke om at barna ikke sover om natten. Jeg trodde det er bare å legge barnet og vips.

Og jeg forandret til store grader. Ingen kunne kjenne meg igjen. Jeg var aldri avhengig av noen,måtte aldri gjøre for andre.

Barna forandret hele våre liv,de ga oss nye utsikter,først og fremst tok frem noe som lå i meg godt gjemt-kjærligheten. Ikke bare det en føler for mann,hund ol,men en høyere innerste kjærligheten. At et lite menneske avhenger så totalt og fullt av akkurat deg,er overveldende.

Nei,jeg savner ikke livet før barn i det hele tatt,det livet var helt tomt for følelser,fremtid på en måte.

Anonymous poster hash: 2948f...f89