Bedre livskvalitet uten barn?

[Harlekin]

når jeg tenker meg livet uten dem er det som om en kald klo griper om hjertet mitt. 

Anonymous poster hash: 00899...086

 

 

Godt skrevet. Akkurat sånn føles det.

[AnonymBruker]

Det jeg savner mest er stillheten. Muligheten til å ha egentid når man vil enten det er å lese en bok, ta en impulsiv bytur (jeg er ikke et såkalt festmenneske, men det hadde vært fint å kunne være mer impulsiv etter endt dag i barnehagen enn bare lage middag- spise middag- barne TV- legge barnet før man selv er så sliten at man ikke orker noe særlig mer).

 

Det som jeg synes er tyngst ved å ha barn er de gangene h*n er syk, og det er UMULIG å få i barnet medisin på grunn av trassing fra barnets side. Man får jo det i barnet til slutt, men det kan ta fryktelig lang tid og det krever svært mye tålmodighet fra en som voksenperson. 

 

Andre tunge ganger er når barnet har oppkast med tre oppkast på en natt. Da er det fullt bytte av tisselaken, laken, putetrekk/finne ekstra pute/bamse siden puta ble skitten, dynetrekk (ev. hele dyna/finne tepper om man ikke har flere dyner), pyjamas etc. Dusje ungen og legge ungen igjen. Bør helst skylle + hive inn alt i maskinen så tidlig som mulig selv om det er natt. Pluss gjerne på at den ene av foreldrene skal på jobb dagen derpå fordi man har brukt opp sykt-barn-dagene sine tidligere på året.

 

Andre tunge ting igjen kan være om man har et barn som krever en del ekstra oppfølging i barnehage/skole, men at barnet likevel ikke har noen diagnose. Man bruker tre ganger så lang tid i foreldremøter på et barn som andre foreldre med "normale" barn gjør. Også blir man spurt av andre foreldre igjen om man bare har det barnet, eller om man har flere. Det er trasig.

 

For min del har ikke det med morskjærlighet veid opp for de tyngre stundene, men der er man forskjellige og det håper jeg jo at folk respekterer også i denne tråden.

Anonymous poster hash: 3a4a3...227

[AnonymBruker]

Jeg har voksne barn og kan med hånden på hjertet si at jeg har en mye bedre livskvalitet med barn enn om jeg ikke hadde hatt dem. 

haha, keep telling yourself that

Anonymous poster hash: e4ea6...e45

[Gjest Gjesp]

 

haha, keep telling yourself that

Anonymous poster hash: e4ea6...e45

 

Har du noe problem med at noen har en annen mening enn deg selv?

[AnonymBruker]

Har du noe problem med at noen har en annen mening enn deg selv?

Du vet selv at livet uten barn er bedre, all gjør. Du må bare tørre å innrømme det.

Anonymous poster hash: e4ea6...e45

[AnonymBruker]

 

Til dere andre, tusen takk for ærlige og åpne innlegg. Jeg håper og tror at de tingene dere trekker frem som så herlige også vil være det for meg også. Jeg har også tenkt på det at jeg nok kommer til å like barna best når de kan snakke og være mer "personer" å bli kjent med, og at det vil være en glede å se dem bli oppvakte og fine samfunnsborgere. Mht. engstelser osv. har jeg det allerede plenty for kjæresten min, så jeg ser den, ja. 

 

 

Anonymous poster hash: 26488...758

Endret 3. juni 2015 av Tekola

[Rotemor]

Jeg elsker mamma livet men jaggu er det slitsomt! Det jeg savner mest er og sove lenge i helgene, spise frokost ilag med mannen og middag med mannen. Vi har fått ett barn som krever full oppmerksomhet hele våken tiden hans.

Men utover det angrer jeg overhodet ikke på valget, jeg synes det har gitt meg nytt liv

Småbarnslivet er jo bare en liten brøkdel av foreldrelivet, så det vil du jo se etterhvert.

Ang. Få barn eller ikke så vil jo det være et individuelt valg.

Foreldre kan jo ikke helt vite hvordan livet ville utartet seg og det samme gjelder barnløse.

Men jeg vil understreke at barna blir voksne etterhvert og hva de byr på som små og etterhvert utvikler seg til å bidra med i ens liv forandrer seg hele "reisen".

[AnonymBruker]

Jeg er selv ambivalent til om jeg vil ha barn eller ikke. Jeg er redd for den evt kroppslige foarndringen ( sikkert tabu å si, men fornøyd med kroppen jeg har og  viktig å føle seg vel ) Jeg er og redd for graviditeten generelt, å føde etc...høres helt forferdelig ut..skjønner ikke at folk klarer det! Har faktisk tenkt tanken å bruke en surrogat med mine egg ( som og sikkert er tabu å si )

Jeg er redd for å miste friheten min, har stort søvnbehov, så redd for å miste mine nødvendige timer med søvn pr natt og ikke få tid til å utvikle meg og mine evner. Samtidig er jeg redd jeg kommer til å angre. Når jeg ser babyer kan jeg smelte, barn kan være fantastiske, jeg er sensitiv, har mye empati, men og redd for all bekymringen som sikkert medfører det å få barn. Redd for at det vil ta all tiden min, da jeg ikke er så effektiv, bruker ofte lang tid på ting, er litt perfeksjonist. Hmm, vanskelig valg...

Anonymous poster hash: d7f72...6d3

[Gjest Solstråla88]

Småbarnslivet er jo bare en liten brøkdel av foreldrelivet, så det vil du jo se etterhvert.

Ang. Få barn eller ikke så vil jo det være et individuelt valg.

Foreldre kan jo ikke helt vite hvordan livet ville utartet seg og det samme gjelder barnløse.

Men jeg vil understreke at barna blir voksne etterhvert og hva de byr på som små og etterhvert utvikler seg til å bidra med i ens liv forandrer seg hele "reisen".

Jeg kan bare uttale meg om det jeg har opplevd selv, og jeg ville ikke byttet han bort med noe

[AnonymBruker]

Jeg savner å kunne være spontan.. Reise bort i siste liten, ta med ei vinflaske til ei vennine en sen kveld, ha sex i stua.. Ja, rett og slett gjøre det som faller meg inn der og da..

Men jeg kan med hånden på hjerte si at jeg smiler mer enn jeg gjorde før jeg fikk barn og hver dag gir meg noe; en opplevelse, ett minne osv...

Anonymous poster hash: 4e379...689

[Rotemor]

Jeg kan bare uttale meg om det jeg har opplevd selv, og jeg ville ikke byttet han bort med noe

De var kun første setning der som var til deg.

Derav avsnittet. Du har små barn og søvnmangel m,v kun en brøkdel av tiden som forelder, men det er vanskelig å se forbi det når man står i det.

[Gjest Solstråla88]

Du vet selv at livet uten barn er bedre, all gjør. Du må bare tørre å innrømme det.

Anonymous poster hash: e4ea6...e45

Nei, da hadde vi ikke valgt å få barn..

[AnonymBruker]

Nei, da hadde vi ikke valgt å få barn..

Du angrer på det nå.

Anonymous poster hash: e4ea6...e45

[AnonymBruker]

Du angrer på det nå.

Anonymous poster hash: e4ea6...e45

Er det virkelig SÅ morsomt, dette? Vær litt mer fantasifull i det minste.

Anonymous poster hash: 5f4db...848

[AnonymBruker]

Mann her:

 

Jeg var sikker på at jeg ikke skulle ha barn fordi det ville hindre meg å lykkes i jobben. Likavell ga jeg etter for presset fra samboer og følte også et sosialt press om å ha barn (sosialt ansett)

 

På mange måter har det å få barn blitt mye verre enn jeg trodde.

 

1. Jeg yter mye dårligere på jobb. Har knapt jobbet overtid på 3 år.

2. Det er et konstant press om å yte best mulig for familie og jobb. Jeg har helt mistet mitt eget liv.

3. Helgene har null fritid. Ungene våkner 06:00 og da er det aktivisering og lek til sengetid. 

4. Man får ikke en gang gått på do i fred uten at ungene roper: Pappa hvor er du osv.

 

 

Jeg føler at jeg har mistet mye av livet mitt. Jeg har gått fra å være superhelten på jobb til å være han personen jeg hatet som sniker seg hjem alt for tidlig.

 

 

På den andre siden:

 

1. Jeg har fått noen i livet som viser enorm glede over meg når de ser meg.

2. Jeg er superhelten som er med på alt.

3. Hysterisk barnelatter er verdens beste lyd.

 

 

Jeg tror jeg ville vært mer lykkelig uten barn, men angrer ikke på valget. 

Anonymous poster hash: f714e...e49

[AnonymBruker]

 

Mann her:

 

Jeg var sikker på at jeg ikke skulle ha barn fordi det ville hindre meg å lykkes i jobben. Likavell ga jeg etter for presset fra samboer og følte også et sosialt press om å ha barn (sosialt ansett)

 

På mange måter har det å få barn blitt mye verre enn jeg trodde.

 

1. Jeg yter mye dårligere på jobb. Har knapt jobbet overtid på 3 år.

2. Det er et konstant press om å yte best mulig for familie og jobb. Jeg har helt mistet mitt eget liv.

3. Helgene har null fritid. Ungene våkner 06:00 og da er det aktivisering og lek til sengetid. 

4. Man får ikke en gang gått på do i fred uten at ungene roper: Pappa hvor er du osv.

 

 

Jeg føler at jeg har mistet mye av livet mitt. Jeg har gått fra å være superhelten på jobb til å være han personen jeg hatet som sniker seg hjem alt for tidlig.

 

 

På den andre siden:

 

1. Jeg har fått noen i livet som viser enorm glede over meg når de ser meg.

2. Jeg er superhelten som er med på alt.

3. Hysterisk barnelatter er verdens beste lyd.

 

 

Jeg tror jeg ville vært mer lykkelig uten barn, men angrer ikke på valget. 

Anonymous poster hash: f714e...e49

 

 

 

TS her.

Takk for svar, Mann!

 

Jeg bare lurer på... Da jeg vokste opp (som enebarn) lekte jeg stadig alene med kosedyr, liksom-venner og hadde det strålende uten stadig å bli aktivisert av foreldrene mine. Er det virkelig sånn at dere foreldre hele tiden må stå på pinne for barna og ikke kan be dem leke alene eller med andre barn? Er det noe av grunnen til at dere aldri får fri? Kanskje? Muligens? Igjen... jeg bare spør.

Anonymous poster hash: 26488...758

[AnonymBruker]

Jeg tar dette som anonym for jeg får så mye pes når jeg sier dette: Jeg synes ikke det er så slitsomt med barn. Jeg vet jeg vet, tidsklemma og alt det der, men ærlig talt - man legger opp livet i stor grad slik man vil ha det selv. Alle i husstanden MÅ ikke gå på 4 fritidsaktiviteter hver, hver eneste uke.  Jeg syntes ikke det var sååå digg med baby og de første 2-3 årene, jeg derimot elsker familielivet. Nå som barna er så store at vi kan gjøre aktiviteter vi alle liker sammen, reise på interessante ferier og dele små og store opplevelser i hverdagen. Jeg føler meg også priviligert som får være med å se to mennesker formes til ungdom også til voksne, diskutere med dem og reflektere med dem. Når det gjelder denne altoppslukende kjærligheten: den kom ikke umiddelbart for meg, jeg måtte bli ordentlig kjent med dem først. Nå er jeg som foreldre flest - jeg blir stolt som en hane (høne?) over dustete ting, det bobler i meg av glede når de får til noe nytt, når de ringer meg på jobben bare for å si hei og at de er glade i meg, når de viser at de har god folkeskikk, når de spør om eller sier noe som får meg til å knekke sammen i latter.  Jeg liker også hvor mye jeg har lært om meg selv disse årene, hvor mye jeg har vokst som menneske gjennom det å ha barn. Jeg tror absolutt man kan ha et rikt og godt liv uten barn, men jeg vet med sikkerhet at jeg har blitt et mye bedre menneske etter livet med ungene, og når jeg tenker meg livet uten dem er det som om en kald klo griper om hjertet mitt.  Anonymous poster hash: 00899...086

Signerer denne. Nå er min bare seks år, men jeg synes det er kjekkere og kjekkere. Småbarnstiden var til tider jævlig utfordrende, men nå synes jeg det er mer og mer kos. Så,håper jeg at han ikke blir verre som ungdom enn jeg var selv, for da blir det stort sett grei skuring herfra.

Anonymous poster hash: b2155...cc6

[AnonymBruker]

Tar den som anonym siden min varme, kjærlige side vil ødelegge mitt renomé som hysterisk drittsekk

Jeg har hatt mine problemer gjennom tidene. Det er mye "ved meg" for å si det sånn, og jeg kunne vel egentlig sittet i et oppgulp av medlidenhet og dyrket meg selv, mitt ego og gjort nøyaktig som jeg ville hele livet.

Men hva er det for et liv? Det er falsk lykke; en illusjon om at livet har en mening. Du lever bare for å leve.

Jeg har barn. Snart flere barn. Og det er faktisk så ekte og givende at jeg selvom jeg river meg i håret eller må stå opp kl 05 (etter å ha blitt vekket 10 ganger siden kl 22) tenker: det ER verdt det. Det er en klisjé, men ikke uten grunn: det gir mye mer enn det tar.

Søvn og ro er ikke verdt en dritt sammenlignet med en familie og barn som elsker deg. Å være en mamma eller en pappa, en ufattelig viktig jobb. Den ekte, sterke kjærligheten man opplever kan aldri bli funnet noe annet sted. Og det er virkelig noe stort og verdifullt mange går glipp av, frivillig eller ufrivillig.

Men det du ikke vet, har du ikke vondt av?

Du vet ikke hva det er snakk om før du opplever det selv, noe av det største man kan oppleve i livet. Og det er det som er så fint for de barnløse, mange av de frivillig barnløse kjenner ikke savnet fordi de ikke vet om den kjærligheten. Så de kan leve fint uten barn.

Men tro på meg når jeg sier at det gir mer enn det tar. Mye mer!

Anonymous poster hash: a0afa...5a2

[Rotemor]

Jeg mestrer fint balansen mellom masse god tid til barn og likevel egentid.

Jeg har aldri ofret noe som ikke har vært enkelt å ofre. Tenårene var vanskelig pga mye bekymring, men utover det har jeg aldri slitt meg ut på å være taxisjåfør, vaskehjelp eller kokk.

Kjærligheten jeg har mottatt (og mottar) har vært overveldende.

[AnonymBruker]

Er det virkelig SÅ morsomt, dette? Vær litt mer fantasifull i det minste.

Anonymous poster hash: 5f4db...848

Morsomt? Nei, dette er fakta.

Anonymous poster hash: e4ea6...e45