Bedre livskvalitet uten barn?

[AnonymBruker]

Har hele tiden tenkt at vi skal ha barn. Men nå som (heldigvis) flere og flere synes å stå frem og bryter den glorifiserte foreldre-rollen, og faktisk snakker ærlig om hvor slitsomt og hardt det er, lurer jeg på om det ikke er mer et ønske om å gi mine og hans foreldre barnebarn enn at det er et eget valg. Kanskje vi rett og slett ikke passer til å få barn likevel? Vi digger å kunne gjøre det vi vil og ha friheten til å reise, ha høylydt og laaaang sex (http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=942481&hl=) og leva livet (Vi er i slutten av 30-årene, så vi er ikke akkurat unge og kan vente noen år med å bestemme oss heller). Men samtidig kan jeg også se oss i fremtiden som foreldre, og hvor fint det kunne vært.

 

Så derfor ønsker jeg ærlige tilbakemeldinger fra dere som syntes dere hadde bedre livskvalitet før dere fikk barn: hva savner dere mest? Hva er det tyngste ved å ha barn?

 

Og dere som synes at det er skikkelig kjipt å ha barn av og til, men at det gode likevel veier opp for det slitsomme: Er det bare å føle på foreldrekjærligheten og så glemmer man hvor tungt det kan være? Eller tviler dere av og til på at det var riktig å få barn?

 

 

Til slutt, til dere som synes at de som ikke vil ha barn er selvopptatte og egoistiske:

http://www.brainpickings.org/2015/05/11/selfish-shallow-and-self-absorbed-meghan-daum/

Ønsker en ærlig diskusjon uten moralske pekefingre.

Anonymous poster hash: 26488...758

[Gjest Solstråla88]

Jeg elsker mamma livet men jaggu er det slitsomt! Det jeg savner mest er og sove lenge i helgene, spise frokost ilag med mannen og middag med mannen. Vi har fått ett barn som krever full oppmerksomhet hele våken tiden hans.

Men utover det angrer jeg overhodet ikke på valget, jeg synes det har gitt meg nytt liv

[AnonymBruker]

Jeg elsker mamma livet men jaggu er det slitsomt! Det jeg savner mest er og sove lenge i helgene, spise frokost ilag med mannen og middag med mannen. Vi har fått ett barn som krever full oppmerksomhet hele våken tiden hans.

Men utover det angrer jeg overhodet ikke på valget, jeg synes det har gitt meg nytt liv

 

TS her. Hvorfor synes du det? Jeg mener ikke å være ekkel med dette spørsmålet, men stiller det i full ærlighet. "har gitt meg nytt liv" er jo en ganske sterk uttalelse. Er det kjærligheten til barnet som bare trumper absolutt alle kjipe ting som det medfører å være forelder? Er det slik for både deg og mannen din?

Anonymous poster hash: 26488...758

[AnonymBruker]

Det som jeg synes er "verst" med å ha barn er den evige bekymringen for dem. Jeg er redd for alvorlig sykdom, skader, kidnapping, mobbing osv. Det er fryktelig slitsomt og vondt.

 

Man har jo mye mindre egentid, så det er jo også slitsomt. Men det er et valg man tar.

 

Jeg elsker jo barna mine, ville aldri ha byttet bort morsrollen. Hvis de skulle ha blitt borte nå så tror jeg seriøst jeg ville tatt livet mitt, da hadde jeg ikke sett noe poeng i å leve pga sorgen.

 

Jeg har vært ufrivillig barnløs og det var grusomt, da savnet jeg noe jeg ikke hadde. Klarte ikke å tenke på noe annet. 

 

Så om ønsket om barn er der så tror jeg det er vanskelig å leve uten. Men om ønsket ikke er så sterkt så kan man ha et supert liv uten barn. Vi er forskjellige.

Anonymous poster hash: ee6df...0fe

[AnonymBruker]

Vi fikk ikke barn før vi hadde bikket 30 begge to, og hadde alt på stell, spennende jobber og god økonomi.

Vi levde et godt liv med et rikt sosialt liv, god mat og drikke, gode venner, reiser til fjerne reisemål og hobbyer som vi pleiet begge to.

Nå som vi har småbarn er det vel bare god mat og drikke igjen

Og jeg er titt og ofte så sliten at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, jeg gjør det dårligere på jobben og rumpa henger som en potetsekk. Sex er det heller ikke for mye av om dagen.

Allikevel har jeg ikke angret et halvt sekund, faktisk kunne jeg ikke i mine villeste fantasier forestille meg hvor fantastisk det skulle bli å få barn, og jeg som aldri en gang har vært noe særlig begeistret for barn.

Og alle jeg kjenner som har barn sier det samme. Ikke at jeg ikke tror det finnes de som angrer, men de utgjør nok en svært liten andel av sammenligningsgrunnlaget.

Her på kg derimot virker det som at det er en kultur for å fremheve disse triste historiene om folk som angrer, og presentere disse som "normalen" som det tilsynelatende ikke er sosialt akseptert å prate om. Gjerne med barnløse som ikke liker barn som de som argumenterer høyest.

Anonymous poster hash: 96b25...940

[Ulla Ullsokk]

Vi har ETT barn og føler vi har i pose og sekk!

Har tid til egne ting, en av oss kan reise bort i en uke uten at den andre er utslitt av å være alene hjemme osv.

Jeg blir kvalt av tanken på tre barn, som bestevenninnen min har. Da handler ALT om barna, jeg trenger å være mer enn en mamma.

Men å være mamma er helt fantastisk!

Endret 2. juni 2015 av Ulla Ullsokk

[Lillemini]

Savner mest å sove når jeg selv ønsker. Søvn er virkelig undervurdert. Savner også å kunne være mer spontan. Før barn elsket jeg å kunne spontant gå ut på kvelden med samboeren for å spise middag, gå på kino eller bare ta en øl på byen. Nå kan vi gjøre dette sammen de 4 gangene i året vi har barnevakt.

Men selv om jeg savner enkelte aspekter ved livet mitt hadde jeg aldri valgt annerledes. Jeg hadde savnet barn mye mer enn jeg nå savner søvn og frihet. Og tanken på å bli gammel uten egen familie og etter hvert barnebarn er for meg utenkelig. Barn fører med seg mye stress og slit, men enda mer glede. Jeg og samboeren har også et enda tettere og bedre forhold enn før. Vi har lært oss å glede oss mer over de små tingene, hverdagen og å nyte hverandre de timene vi har alene på kvelden.

Jeg har forståelse for at enkelte ikke ønsker barn, men jeg tror det er ekstremt få som angrer på de barna de har fått. De blir som en del av deg som du ikke kan forestille deg å leve uten, selv om man av og til i frustrasjon kan drømme seg tilbake til tiden før.

[AnonymBruker]

Dessverre (men litt heldigvis) er det tabu å si at man angrer på at man har fått barn. Jeg vil jo selvsagt ikke at mitt barn skal vite at jeg angrer på at jeg fikk han. Samtidig er jeg ganske sikker på at han har klart å gjennomskue nettopp det i mine dårlige perioder hvor jeg ikke har vært like oppmerksom på ting jeg sier og gjør for å holde "fasaden" oppe.

 

Jeg fikk barn fordi jeg trodde på alle de rosenrøde historiene om hvor fantastisk det er å få barn, om den enorme kjærligheten man får både til barnet og partneren, at livet får en helt ny mening og at alt bare skulle falle på plass helt av seg selv. Jeg tenkte aldri over det å få barn, det var bare det som var det neste steget som alle andre gjorde etter kjæreste, jobb og bolig. I ettertid har jeg jo sett tilbake og skjønt at jeg egentlig aldri ønsket meg barn. Jeg føler ikke noen spesiell glede av å være sammen med barn eller kjenner det boble over med iver etter å kose, holde og nusse på babyer som mine venninner gjør, blir ikke overrasket, stolt eller imponert av små gullkorn som ramler ut av dem eller når de klarer å gjøre ting som er over deres nivå. Jeg er i det hele tatt ganske ambivalent til barn.

 

Når det er sagt er jeg selvsagt glad i barnet mitt, men ikke dette altoppslukende greiene som det virker som alle opplever. Jeg blir mest bare oppgitt når folk spør hvordan det går med barnet mitt, i stedet for å spørre hvordan det går med meg. Alt handler bare om han nå. Det er min verden og det er forventet at jeg skal godta det, synes det er helt greit og ikke ha noe imot det. Jeg lar det selvsagt handle en god del om han, men jeg har distansert meg fra det og virker kanskje ganske kald og egoistisk til tider.

 

Ja, jeg er kanskje bitter. Fordi barnefaren styrte meg rett inn i dette og så bare dro da det viste seg å ikke bare være koselig og moro med en baby. Fordi jeg ikke innså tidligere at det er dette som er det reelle med å få barn. Fordi jeg ikke bare kan sette han fra meg et sted og aldri trenge å komme tilbake til han, uten konsekvenser. Fordi jeg kjenner at jeg hater å være mamma.

Anonymous poster hash: 84d80...4d9

[Gjest Castielz]

Barn?
Nei takk, kan ikke se for meg ett verre liv.

[Gjest Keikolina]

Det er ikke lenge de er barn, de blir fort store.

[AnonymBruker]

Livet uten barn er helt klart bedre.

Anonymous poster hash: e4ea6...e45

[Gjest Gjesp]

 

Livet uten barn er helt klart bedre.

Anonymous poster hash: e4ea6...e45

 

Har du barn selv?

[Gjest Solstråla88]

TS her. Hvorfor synes du det? Jeg mener ikke å være ekkel med dette spørsmålet, men stiller det i full ærlighet. "har gitt meg nytt liv" er jo en ganske sterk uttalelse. Er det kjærligheten til barnet som bare trumper absolutt alle kjipe ting som det medfører å være forelder? Er det slik for både deg og mannen din?

Anonymous poster hash: 26488...758

Vanskelig å forklare, men det er jo et barn jeg elsker høyere enn livet. Han er også den som trenger oss mest. Vi var prøvere i to år, så kan godt hende mine følelser rundt dette er veldig sterke. Det å våkne opp til smilet hans hver dag er helt fantastisk, så ja, kjærligheten betyr mest

[AnonymBruker]

Har du barn selv?

Ja.

Anonymous poster hash: e4ea6...e45

[Harlekin]

Så derfor ønsker jeg ærlige tilbakemeldinger fra dere som syntes dere hadde bedre livskvalitet før dere fikk barn: hva savner dere mest? Hva er det tyngste ved å ha barn?

 

Og dere som synes at det er skikkelig kjipt å ha barn av og til, men at det gode likevel veier opp for det slitsomme: Er det bare å føle på foreldrekjærligheten og så glemmer man hvor tungt det kan være? Eller tviler dere av og til på at det var riktig å få barn?

Anonymous poster hash: 26488...758

 

 

Jeg er vel i kategori 2. Eller, på mange måter hadde jeg bedre livskvalitet før jeg fikk barn: Svært få bekymringer, nærmest ubegrenset frihet, masse tid til meg selv, kunne sove lenge, slappe av så mye jeg ville, gå ut på byen, osv. Men på et tidspunkt omtrent midt i tyveårene, sluttet dette å være nok.

 

Nei, for meg er det ikke bare å føle på foreldrekjærligheten, så blir alt bra. Å få barn kan føre med seg så mye mer av stress, bekymringer, ekstrem redsel for at noe skal skje med barnet (og dette regner jeg med kommer til å vare livet ut), problemer og styr. I tillegg har jeg mye mindre tid til meg selv, jager konstant på "egentid" og tviholder på et par herlige timer om kvelden samt vidunderlige helger der barnet er hos besteforeldre. Det har vært veldig tøft, så tøft at jeg aldri kunne ha forestilt meg det.

 

Men likevel angrer jeg ikke, jeg er tvertimot sjeleglad vi fikk barnet. Jeg har angret, det første halve året angret jeg som en hund og hadde mest lyst til å stikke av fra alt sammen. Hadde fødselsdepresjon og søkte dessverre ikke hjelp. Men etter omtrent et år ble det bare bedre og bedre, og nå kan jeg ikke tenke meg livet som barnløs tilbake. Barnet er det beste som har hendt meg, uten tvil.

 

Alt sammen helt ærlig!

[Gjest Gjesp]

 

Ja.

Anonymous poster hash: e4ea6...e45

 

ok

[AnonymBruker]

ok

Livet er bedre uten, innrøm det.

Anonymous poster hash: e4ea6...e45

[cerruti]

Interessant tråd. Er selv usikker, uten å ha tid til å være det...

[AnonymBruker]

Jeg tar dette som anonym for jeg får så mye pes når jeg sier dette: Jeg synes ikke det er så slitsomt med barn. Jeg vet jeg vet, tidsklemma og alt det der, men ærlig talt - man legger opp livet i stor grad slik man vil ha det selv. Alle i husstanden MÅ ikke gå på 4 fritidsaktiviteter hver, hver eneste uke. 

 

Jeg syntes ikke det var sååå digg med baby og de første 2-3 årene, jeg derimot elsker familielivet. Nå som barna er så store at vi kan gjøre aktiviteter vi alle liker sammen, reise på interessante ferier og dele små og store opplevelser i hverdagen. Jeg føler meg også priviligert som får være med å se to mennesker formes til ungdom også til voksne, diskutere med dem og reflektere med dem. Når det gjelder denne altoppslukende kjærligheten: den kom ikke umiddelbart for meg, jeg måtte bli ordentlig kjent med dem først. Nå er jeg som foreldre flest - jeg blir stolt som en hane (høne?) over dustete ting, det bobler i meg av glede når de får til noe nytt, når de ringer meg på jobben bare for å si hei og at de er glade i meg, når de viser at de har god folkeskikk, når de spør om eller sier noe som får meg til å knekke sammen i latter. 

 

Jeg liker også hvor mye jeg har lært om meg selv disse årene, hvor mye jeg har vokst som menneske gjennom det å ha barn. Jeg tror absolutt man kan ha et rikt og godt liv uten barn, men jeg vet med sikkerhet at jeg har blitt et mye bedre menneske etter livet med ungene, og når jeg tenker meg livet uten dem er det som om en kald klo griper om hjertet mitt. 

Anonymous poster hash: 00899...086

[Gjest Gjesp]

Jeg har voksne barn og kan med hånden på hjertet si at jeg har en mye bedre livskvalitet med barn enn om jeg ikke hadde hatt dem.