Du ser en gråtende dame på bussen

[AnonymBruker]

Jeg gråt engang på bussen, en mann spurte om jeg trengte plassen hans. En gammel dame som satt ved min side spurte om det gikk bra med meg. Jeg fortalte at jeg nettopp hadde fått beskjed om at datteren min hadde blitt hentet med en ambulanse og at jeg var på vei til sykehuset. Den gamle damen begynte å prate i vei om ganske dagligdagse ting, og det hjalp meg egentlig veldig med å holde angsten nogenlunde i sjakk.

Anonymous poster hash: 3cba2...1ae

[Lucid]

Jeg har ofte vært den som gråt på bussen og andre offentlige plasser. Som regel i forbindelse med smerter. Det kommer til et punkt der jeg får så vondt og er så sliten at jeg ikke greier å holde tårene tilbake. Jeg setter pris på at folk bryr seg, at folk spør om det er noe de kan gjøre, og hvis jeg er alene, at de kanskje setter seg ned og bare snakker med meg. Nå kan jeg ikke relatere til andre situasjoner, sånn som ved f.eks dødsfall, da vet jeg ikke helt hvordan jeg ville ha reagert på at noen snakket til meg, men ved smerter/panikkanfall setter jeg pris på at folk spør. Det hjelper meg nemlig med å fokusere på noe annet enn det som skjer inne i kroppen min. Noen ganger gråter jeg bare mer av at folk viser medfølelse, igjen, fordi jeg er så sliten, men da har jeg virkelig behov for å gråte, så det hjelper. Hvis du spør meg om hvorfor jeg gråter kan jeg forklare at jeg har vondt, og så legger jeg automatisk over i den der "det er ikke så farlig, dette er helt normalt"-tonen, og når jeg minner meg selv på at det er helt normalt blir det enklere å takle det også.

Så jeg ser det an når jeg ser andre som gråter. Det spørs på hvordan de gråter (altså høylydt eller stille) og kroppsspråk. Stirrer du rett frem og prøver å skjule det så er det et tegn på at du ikke vil bli lagt merke til. Søker du blikkontakt spør jeg.

[Shai]

Opplevde noe lignende en gang. Satt og spydde og var tydelig ganske trist en natt midt i storbyen. Hvert menneske som gikk forbi stoppet og spurte meg om det gikk bra. Flere unge jenter spurte om de kunne ringe noen for meg og fortalte meg at jeg ikke burde bli sittende for lenge, for da ble jeg så kald. Selv voksne menn og gamle damer spurte.

Så selv hadde jeg nok spurt en gråtende på bussen om det gikk bra. Husker selv jeg synes det var godt at noen brydde seg, og jeg kan godta å bli bedt om å ikke bry meg, men hvis jeg faktisk kan være til hjelp, vil jeg gjerne det.

[Cata]

Du ser en gråtende dame på bussen. Ville du ignorert henne, eller ville du gått bort til henne og sagt noe? Hva ville du ha sagt?

Se for deg at du er den gråtende damen. Ville du at folk skulle latt deg være i fred, eller hadde du ønsket at noen hadde kommet og snakket med deg?

Anonymous poster hash: 7b698...62c

Jeg ville holdt meg langt unna. Det samme ville jeg ønsket for meg selv om jeg hadde vært på et offentlig sted og ikke hadde klart å holde tårene unna. Gråter jeg, så vennligst overse meg.

[AnonymBruker]

Tror jeg ville spurt om det gikk greit også kan jo vedkommende bestemme selv om de vil være i fred eller ikke.

Det forutsetter naturligvis at bussen ikke er stappfull og jeg sitter i andre enden av bussen😜

Anonymous poster hash: 839cb...ba6

[Calypso]

Klart du oppfatter det som gnål, når du får svar etter hva du selv sier og gir, og det i en tråd om empati.

Ikke lett dette for deg ser jeg hehe

Snodig at en person som snakker om empati i den første setningen kan være så nedlatende og lite forståelsesfull i den neste.

----------

Tilbake til tema:

Jeg satt på toget og gråt en gang, det var kanskje et par andre personer i vognen men de satt langt unna og jeg var så glad for at jeg slapp å tiltrekke meg oppmerksomhet. Samtidig så ble jeg litt varm inni meg da jeg leste om hun som hadde fått en klapp på skulderen tidligere i tråden så jeg føler at det finnes en mellomting mellom "hobbypsykolog" og ignorering... men det er nå meg, må uansett innrømme at jeg ikke vet hva jeg ville gjort om jeg var vitne til noen som gråt selv.

[AnonymBruker]

Jeg gråter bare enda mer om jeg får trøst! festlig.... om ikke jeg var så sær hadde jeg satt pris på at noen brydde seg. Men som sagt, litt sær.. :*(

Anonymous poster hash: cf1e9...c6d

[PaperFlower]

Hadde jeg grått, tror jeg at jeg hadde ønsket å være i fred. Jeg hadde prøvd å gjemme det så godt som mulig. Med mindre jeg gråt pga sterke smerter, da hadde jeg ønsker hjelp fra hvem som helst!

Om noen andre hadde grått, hadde jeg, som andre også har nevnt, sett ann situasjonen. Hadde helst ikke tatt kontakt, pga sosial angst, men trenger de hjelp så trenger de hjelp. Hadde prøvd å fått blikkontakt, spurt om det gikk bra. Om det ikke var andre på bussen enn den personen, hadde jeg tatt kontakt uansett tror jeg. Litt for å gjøre det mindre pinlig mellom meg og den andre personen, litt for at det er mye lettere for meg å ta kontakt med andre om det bare er en annen person på bussen.

En annen ting å huske er jo at bussjåføren kanskje har lyst til å ta kontakt selv, men han/hun er jo opptatt med å kjøre bussen, så de kan jo ikke. Da hadde bussjåføren kanskje ønsket at noen andre gjorde det istedet?

Hadde det vært et barn hadde jeg tatt kontakt uansett. Spurt om jeg skulle ringe noen for de, eller om de har blitt mobbet e.l. og ikke vil gå alene. Da kunne jeg kanskje gått med de hjem eller lignende - om de ønsket det.

[Sannerlig]

Snodig at en person som snakker om empati i den første setningen kan være så nedlatende og lite forståelsesfull i den neste.

----------

Ja, det er bemerkelsesverdig vanskelig for noen å se flere innlegg i sammenheng:)

[bobler]

Jeg hadde ignorert henne, ledd litt inni meg.

Om jeg var en gråtende dame på bussen: hadde aldri skjedd.

[AnonymBruker]

Har opplevd det der. Jeg var lei meg en periode, etter at en venn hadde gått bort. En dag jeg gikk hjem fra skolen, så kom det over meg. Ble møtt av en eldre mann som la hånden på skulderen min, han smilte til meg, og sa at ting ville bli bedre. Jeg opplevde det som veldig fint - og han hadde jo rett også.

Anonymous poster hash: 4f86a...771