"Jævla sutreunge" (langt innlegg)

[Version 2.0]

Jeg synes du drar ganske ville konklusjoner her.

De fleste foreldre vil en gang si noe man ikke mener, særskilt i pressede situasjoner.

Nå hadde ikke jeg likt spesielt ordlyden, særskilt ikke om det kom med hevet stemme- men foreløpig forstår faktisk ikke ungen hva som ble sagt.

Sålenge dette ikke gjentar seg og far ikke fortsetter med slike uttalelser så mener jeg det er helt innafor å ta seg en tur ut ved frustrasjon. Det er anbefalt av de fleste terapeuter der ute

Jeg tror mange som svarer i slike tråder legger en masse forutsetninger til situasjonen som veldig ofte ikke eksisterte i det tilfellet.

Anonymous poster hash: bad4d...c68

Jeg skal innrømme at mine slutninger er litt vel på kanten og tildels ekstreme. Men du nevner at du tror mange i slike tråder som denne legger en masse forutsetninger til situasjonen som veldig ofte ikke er eksisterende, og det kan være du har rett i det. Sannsynligvis har du det. Likevel vet vi faktisk ingenting om situasjonen. Jeg synes det er bedre å være litt mer kritisk og ekstrem i slike tråder som omhandler et sådan tema som dette. Om anklagene ikke stemmer, så er jo det vel og bra, men om de faktisk skulle ha en rot i virkeligheten så er det bra at noen setter tankekorsene i sving. Om alle alltid jatta med og tenkte at alt mest sannsynlig var helt i orden så hadde dette vært mer skadelig enn mine ville konklusjoner som faktisk kan være behjelpelig DERSOM noe lignende er den faktiske situasjonen. Som vi fortsatt vet ingenting om.

[caline]

Blir sjokkert over hvor "perfekte foreldre" enkelte framstår her, såklart er det IKKE greit å si sånt til et lite barn, men så lenge det kun var et engangstilfelle og han bare var over sliten og lei, så kan sånt fort komme ut uten at man mener det. Alle gjør feil, også foreldre. Forsvarer ikke det han sa og håper han ber om unnskyldning for oppførselen sin, men å kalle han for en dårlig far og lignende er heller ikke riktig. Alle foreldre vil nok oppleve å si noe feil til barnet sitt en gang, sånt skjer, men da er det bare å stå for det og ikke uskyldig gjøre det

[Invicta]

Hmm, sånt sier min mann til ungene hele tiden.Han snakker generelt stygt og er konstant sur og grinete. Tar jeg det opp blir han skikkelig sint og det varer noen timer. Så hvis han hadde en dårlig dag, mye vondt eller var sliten, kan en sånn kommentar lett komme frem i stresset man opplever når ungen suttrer.Må innrømme at det hender jeg sier sånt selv når jeg er utslitt og ungene bare griner eller maser. helt normalt. Anonymous poster hash: 791d2...b0e

Sorry, men det der er faen ikke normalt en plass.

[caline]

Sorry, men det der er faen ikke normalt en plass.

Enig! Én ting er at en sjelden gang kan noe glippe ut, som kan skje alle uansett barn eller ikke, MEN å snakke sånn til normalt og oppføre seg sånn? Neppe! Ikke greit eller normalt i det hele tatt

[Vera Vinge]

Jeg syns ts overreagerer. Ja, man burde prøve å unngå slike utbrudd og en baby fanger godt opp sinnsstemninger (ikke ordlyd, som ts kanskje reagerte mest på). Men så lenge det skjer en sjelden gang, ser jeg ikke den store faren. Noe helt annet er det å kalle eldre barn div ting. Jeg skal bare innrømme at det falt en og annen glose i frustrasjon da min eldste var baby. Men aldri etter at han begynte å forstå, der må grensa bare gå.

[AnonymBruker]

Korrekt

Sorry!

Anonymous poster hash: 4bde3...747

[gauss]

Viss ein er så overbeskyttande at det er totalt uakseptabelt at det evt kjem ein dårleg slengbemerkning i oppveksten, korleis skal ungane takle den virkelige verden? Ja, det er ikkje bra, men å rope på barnevernet? Jesus...

[Ciara]

Det er normalt å kjenne seg utilstrekkelig, sliten, frustrert og faktisk også tidvis lettere deprimert når man har barn. Det er tøft! Man kan banne inni seg og av og til høyt, man kan kalle større barn for bortskjemt, skrikerunge, maskopp og lignende, man kan til og med kalle barna sine for teite eller dumme(sistnevnte er dog noe man helst bør si svært sjeldent og under nokså ekstreme situasjoner). Å kalle en baby for "jævla sutreunge" er imidlertid aldri greit. Høres ut som han kan slite med en tyngre psykisk lidelse. Og å reagere som han gjorde etterpå er høyst umodent. Husker eksen min også pleide å kjøre seg en tur når han ble sinna. Kanskje noe av det dummeste man gjør, men er vel en manneting.. Uansett, IKKE GREIT! Slik atferd du beskriver vitner om svært umodent perspektiv på livet og en empati som kanskje ikke er så god som den burde vært. Eller at han er psykisk syk. Men man kan jo være en dritt uansett, psykisk syk eller ei.

Hvem som har et umodent perspektiv på livet og manglende empati her virker det som om du ikke bør snakke for høyt om. Jeg synes det er helt utrolig drøyt at du tillater deg å si at du synes det høres ut som om han har en "tyngre psykisk lidelse". Jeg er møkk lei av at det hagler med diagnostisering her på KG. Det tilfører ingenting positivt til en diskusjon å leke psykolog på denne måten.

Jeg syns ts overreagerer. Ja, man burde prøve å unngå slike utbrudd og en baby fanger godt opp sinnsstemninger (ikke ordlyd, som ts kanskje reagerte mest på). Men så lenge det skjer en sjelden gang, ser jeg ikke den store faren. Noe helt annet er det å kalle eldre barn div ting. Jeg skal bare innrømme at det falt en og annen glose i frustrasjon da min eldste var baby. Men aldri etter at han begynte å forstå, der må grensa bare gå.

Helt enig.

Jeg vil påstå at flertallet av oss har kommet med en og annen glose. Er det bra? Nei? Er det menneskelig? Ja, veldig. Det viktigste er at dette ikke hender ofte og at man tar seg sammen når barnet blir større og forstår. Men selv da kan det falle en uheldig glose en sjelden gang hvis man er sliten nok - men da er barnet også stort nok til å forstå et unnskyld, sannsynligvis.

[Harlekin]

Sorry!

Anonymous poster hash: 4bde3...747

Null problem

[AnonymBruker]

Faller det en glose fra tid til annen og forelderen sier unnskyld vil jeg tro det er ganske så menneskelig, det er jeg enig i. Det kan til og med være godt for et litt eldre barn å lære at til og med voksne gjør feil, og da er det viktig å si unnskyld når uhellet først er ute og man har sagt noe man ikke skulle ha sagt.

Men selvsagt, det bør ikke skje for ofte, man bør bestrebe seg på å unngå det. Jeg vil på ingen måte unnskylde eller ufarliggjøre utbrudd, sliter man med sinnemestring kan man søke hjelp. avhengig av hva som er skjedd, omstendighetene rundt og hvor ofte det skjer, er det ikke sikkert at et "unnskyld" er nok.

Dersom det utvikler seg i negativ retning og dårlig stemning, stygge ord og denslags preger hverdagen uten antydning til at den voksne ber om unnskyldning, da er saken en ganske annen. Å vokse opp i et slikt hjem kan være direkte skadelig.

Anonymous poster hash: 3bde1...dbf

[Jade]

Hei!

Har dere snakket om dette nå? Det har jo gått noen dager.

Når jeg leser startinnlegget på ny, så virker det jo at han var kjempekjempekjempesliten. Og at han dro ut, var for å roe seg ned, og ikke la det gå utover dere i samme slengen.

Om han ikke er sånn til vanlig, så er det vel ingen som mener hverken psykiske problemer eller barnevern.

Men jeg lurer på om han selv synes det er greit å snakke slik til et barn, eller om han selv også synes det er noe en bør unngå, OG at han vil prøve å unngå det i fremtiden.

[AnonymBruker]

Viss ein er så overbeskyttande at det er totalt uakseptabelt at det evt kjem ein dårleg slengbemerkning i oppveksten, korleis skal ungane takle den virkelige verden? Ja, det er ikkje bra, men å rope på barnevernet? Jesus...

Det tenker jeg også. Og er det virkelig mulig å oppdra barn i 18 år uten av og til bli sint og frustrert og komme med noen gloser?

Og hvordan skal disse barna klare seg i den virkelige verden der de møter motgang?

Det er selvfølgelig ikke ok å kalle ungen på 7 mnd for Jævla sutreunge. Og i en ideell verden er alle venner alltid, mor og far krangler ikke. Søsken er alltid venner, og mor og far mister aldri besinnelsen og sier noen gloser til barna.

Jeg nekter å tro at så mange aldri blir sinte foran barna, hverken på dem eller partner og det glipper ut et eller annet man helst burde ha holdt inne med.

Så hadde nok litt mer bestemte meninger om hvor galt det var jeg også, før jeg selv fikk barn. Og de rev ned hus og hverandre, og jeg selv var så sliten og trøtt at jeg sovnet stående i dørkarmen.

Anonymous poster hash: ab279...c55

[Gjest Candycane]

Vi har vel så vidt snakket om det. Jeg beklaga meg for at jeg tok ifra han babyen (ikke for at jeg sa ifra at jeg ikke likte det han sa til babyen, jeg må få lov til å si ifra hvis han gjør noe jeg ikke liker) og han beklaga seg for at han reagerte med å storme ut døra. Han beklaga aldri for at han sa det han sa da, selv om jeg forklarte at jeg ikke likte det..

Ellers så var han faktisk uthvilt den dagen. Han får sove sammenhengende hele natten, hver natt, og som regel våkner han av seg selv før 8, uthvilt. Han er en morgenfugl, det er derfor vi har den ordningen vi har om natten

Han er egentlig verdens største tøffel, så var vel mest den "storme ut døra"-reaksjonen jeg ble satt ut av.

Og det er første gangen det har skjedd, så ble vel litt tatt på senga av det også.

Han har ikke gitt meg en forklaring på hvorfor han reagerte som han gjorde, jeg forklarte han hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde.

(Min far kalte meg og mine søsken stygge ting når vi var små ++).

Takk for tilbakemeldinger.

TS.

*skrivefeil*

Endret 9. april 2015 av Candycane

[Version 2.0]

Hvem som har et umodent perspektiv på livet og manglende empati her virker det som om du ikke bør snakke for høyt om. Jeg synes det er helt utrolig drøyt at du tillater deg å si at du synes det høres ut som om han har en "tyngre psykisk lidelse". Jeg er møkk lei av at det hagler med diagnostisering her på KG. Det tilfører ingenting positivt til en diskusjon å leke psykolog på denne måten.

Jeg tenker på babyen og synes ingen babyer fortjener å bli kalt noe så stygt. I en humoristisk setting er det noe annet, men å si slikt i rent alvor fordi man har en dårlig dag eller er sliten blir for svakt og dårlig. Jeg ser at begrepet tyngre psykisk lidelse var noe korttenkt av meg å insuinere, men at han kan ha en psykisk lidelse står jeg fortsatt fast på og ser ikke hvorfor det er så himla vilt å komme med en slik påstand. Er mange nybakte foreldre som sliter psykisk. Betyr ikke at man er døende eller at barnevernet trenger å bringes inn på teppet, men det betyr at man kanskje kunne hatt godt av profesjonell hjelp før for eksempel en begynnende depresjon blir verre.

[AnonymBruker]

At man blir utålmodig og småirritert merker også babyer/barn, selv om man ikke sier noe. Og det blir de aller, aller fleste innimellom. Når babyen har skreket og skreket og du holder på å foregå av trøtthet, da skal det mye til for å være blid.

Det klikker for alle innimellom.

Barn tåler dårlig vær innimellom, men et surt klima skal de ikke leve i.

Anonymous poster hash: 34841...aaf

[AnonymBruker]

Viss ein er så overbeskyttande at det er totalt uakseptabelt at det evt kjem ein dårleg slengbemerkning i oppveksten, korleis skal ungane takle den virkelige verden? Ja, det er ikkje bra, men å rope på barnevernet? Jesus...

Mener du at foreldrenes jobb er å herde ungene så de tåler mer? Jeg tenker at vonde ting kommer unger til å oppleve før eller siden, og min jobb er å være en trygg base der ungene vet at de alltid kan komme. Selv hadde jeg foreldre som ikke hadde noe trøbbel med å kalle meg stygge ting i oppveksten, vil på ingen måte si at det har gjort meg bedre rustet til å takle den virkelig verden. Tvert om.

Anonymous poster hash: 29d6f...f5d

[Version 2.0]

At man blir utålmodig og småirritert merker også babyer/barn, selv om man ikke sier noe. Og det blir de aller, aller fleste innimellom. Når babyen har skreket og skreket og du holder på å foregå av trøtthet, da skal det mye til for å være blid.

Det klikker for alle innimellom.

Barn tåler dårlig vær innimellom, men et surt klima skal de ikke leve i.

Anonymous poster hash: 34841...aaf

Babyen hadde ikke skreket og skreket, og han holdt ikke på å forgå av tretthet. Hold deg til situasjonen som er blitt skissert.

[gauss]

Mener du at foreldrenes jobb er å herde ungene så de tåler mer? Jeg tenker at vonde ting kommer unger til å oppleve før eller siden, og min jobb er å være en trygg base der ungene vet at de alltid kan komme. Selv hadde jeg foreldre som ikke hadde noe trøbbel med å kalle meg stygge ting i oppveksten, vil på ingen måte si at det har gjort meg bedre rustet til å takle den virkelig verden. Tvert om.

Anonymous poster hash: 29d6f...f5d

Kor får du det i frå at eg meiner dette? Eg seier at det er hysterisk å snakke om barnevernet på grunn av ein slengbemerkning. Så poenget mitt er ikkje at foreldre skal herde ungar, men å skulle skjerme dei i frå alt er nødvendigvis heller ikkje optimalt.

Endret 9. april 2015 av gauss

[Vera Vinge]

Jeg tenker på babyen og synes ingen babyer fortjener å bli kalt noe så stygt. I en humoristisk setting er det noe annet, men å si slikt i rent alvor fordi man har en dårlig dag eller er sliten blir for svakt og dårlig. Jeg ser at begrepet tyngre psykisk lidelse var noe korttenkt av meg å insuinere, men at han kan ha en psykisk lidelse står jeg fortsatt fast på og ser ikke hvorfor det er så himla vilt å komme med en slik påstand. Er mange nybakte foreldre som sliter psykisk. Betyr ikke at man er døende eller at barnevernet trenger å bringes inn på teppet, men det betyr at man kanskje kunne hatt godt av profesjonell hjelp før for eksempel en begynnende depresjon blir verre.

Jeg syns fortsatt det er ganske vilt å foreslå at han kan ha en psykisk lidelse på bakgrunn av den bemerkningen han kom med. Da er det maaange småbarnsforeldre som skulle vært til undersøkelse... Og ja, noen får fødselsdepresjon, men det er også normalt å være sliten og lei i blant i småbarnsfasen, enten fordi man sover dårlig eller fordi småbarn kan være krevende til tider (og noen mye mer enn andre). Det skal man ikke sykeliggjøre.

Så vil jeg si at jeg forstår ts sin sterke reaksjon når hun forklarer at faren hennes kom med stygge bemerkninger da hun var liten. Og jeg syns det er fint å være på vakt overfor dette, for man skal ha et bevisst forhold til hvordan man snakker til barn. Men jeg vil samtidig si at det er stor forskjell på å glippe overfor en baby og et eldre barn som forstår de faktiske ordene som sies. Samtidig, selv med eldre barn kan man gjøre ting man ikke er stolt av i blant, og det går bra likevel. Det viktigste er ikke at man aldri gjør feil, men snarere at barnet vokser opp i et godt miljø hvor det gjennomgående føler seg elsket og man snakker sammen. Ikke at man en og annen gang gjør noen feilskjær.

[LatersBaby]

Begeret kan renne over for alle slitne foreldre, men de fleste vet at det ikke er ok å snakke stygt til barn uavhengig om de forstår det eller ikke. Jeg kan ærlig innrømme at begeret har bristet et par ganger, men etterpå angrer jeg meg veldig og har skikkelig dårlig samvittighet nemlig fordi jeg vet det er feil, selvom barnet ikke skjønner ordene. Å snakke slik med viten og vilje er helt bak mål.