Bitre foreldre og bitre barnløse

[AnonymBruker]

Er det greit at barneforeldre får av de barnløses skattepenger?

Ja, de trenger vel ikke så mye penger, de forsørger jo kun seg selv. Kanskje de burde betale mer skatt også.

Anonymous poster hash: 08796...48a

[AnonymBruker]

Er det greit at barneforeldre får av de barnløses skattepenger?

Du må huske at det ikke er foreldrene som får, men barna. Akkurat som de barnløse har fått i sin tid når de var barn.

Og jeg synes det er bra med offentlig skole, fri helsehjelp, sponsede bhg, at syke får stønader osv.

Og en syk person får gjerne skattepengene mine, er egentlig bare superflaks for at jeg ikke har hatt behov for å ta ut så mye selv bank i bordet.

Anonymous poster hash: 4082b...d5f

[AnonymBruker]

Jeg tror det har like mye med følelser å gjøre som i foreldre-gruppen.

Nå kan jeg bare snakke for meg selv - en ufrivillig barnløs kvinne - men jeg skal ærlig innrømme at det til tider ikke var like enkelt å akseptere at jeg aldri kom til å ha valget om hvorvidt jeg skulle bli mamma eller ikke. Det var også ganske tungt å måtte høre at jeg ikke var en fullverdig kvinne fordi jeg ikke hadde barn hhv. ikke kan få barn. Og selvsagt var det en bittersøt glede i å se at venninner ble gravide, å lytte til deres opplevelser av såvel graviditet som det å ha barn, velvitende om at jeg aldri kommer til å oppleve dette selv.

For mitt vedkommende har det blitt mange runder med meg selv. En ting er å måtte akseptere de naturlige omstendighetene - de kan jeg ikke endre på. En annen ting er hvordan jeg best mulig kan takle kommentarer som at jeg ikke er en fullverdig kvinne grunner min infertilitet. Det jeg i allefall ikke har lært, er at bitterhet ikke bringer noe godt med seg og ikke hjelper. Derav heller mitt ønske om gjensidig forståelse og respekt.

Jeg føler med deg, jeg har vært ufrivillig barnløs (har barn, men det er ikke biologisk mitt) og det var beintøft å takle skuffelsen over egen kropp og følelsen av å skuffe de rundt meg og ikke minst følelsen av å ikke være "kvinne nok" til å bære fram et barn. Nå i dag kan jeg lett si at det å være mamma er helt adskilt fra det å føde et barn, men da var det ikke så enkelt og jeg følte meg uendelig mislykket. Det har fått meg til å tenke mye på hvor sterke disse følelsene er, selv om vi liker å tro at vi lever livene våre uavhengig av instinkter og biologi.

Jeg tror også at det handler om følelser, både hos de frivillig og (selvfølgelig) hos de ufrivillig barnløse, at man kanskje - som hos deg og meg - får sin kvinnelighet og verdi som menneske trukket i tvil fordi man ikke har barn. Den svir, og jeg forstår at msn hisser seg opp til og med selv om man egentlig ikke har tenkt å få barn.

Jeg synes det er helt tåpelig å rangere noens verdi som menneske og kvinne ut i fra evnen til å lage barn, eller ønske om å oppdra barn. Alle bør få leve det livet de synes passer best for dem, og vi er iallfall ikke tjent med at folk får barn de egentlig ikke vil ha. Samtidig så mener jeg faktisk at det å ha ansvar for barn er en helt unik situasjon som det er umulig å sette seg inn i uten å ha vært der selv (da snakker jeg ikke om "morsinnstinkt" og slike vage formuleringer, men hvilke tanker og bekymringer det fører med seg) sånn at det vil alltid være et element av "dette kan du ikke forstå hvis du ikke har barn selv" som jeg mener barnløse bare må finne seg i uten å bli fornærmet. Man kan forestille seg, ja, men man kan aldri helt forstå.

Anonymous poster hash: 9d9ce...fe6

[AnonymBruker]

Å være barnfri er en understrekning av at det å ikke få barn er et aktivt valg man har gjort, og at man ikke mangler noe i livet av den grunn, tvert i mot. Man mangler noe som ville vært en byrde, nettopp fordi ønsket om barn er fraværende.

Å være barnløs indikerer en mangel, og kan misforstås som man er ufrivillig uten barn. Det kan også nære opp under fordommer om at man ikke er fullverdig kvinne eller har et fullverdig liv uten barn.

Jeg synes derfor barnfri er et mer dekkendde uttrykk om man har valgt selv å ikke få barn.

Anonymous poster hash: 6a490...b0a

Er det sånn at de som er frivillig uten barn da kaller seg barnefri og de som er ufrivillig uten barn er barnløse? Jeg har bare aldri tenkt på at barnLØS har noen negativ klang. Men når du sier det så kan jeg egentlig være enig, man sier jo for eksempel ikke (når man er frisk) at man er sykdomløs, men sykdomfri. Ikke for å sammenligne barn med en sykdom altså, overhode ikke.

Anonymous poster hash: b7ebd...a07

[AnonymBruker]

Jeg tror det har like mye med følelser å gjøre som i foreldre-gruppen.

Nå kan jeg bare snakke for meg selv - en ufrivillig barnløs kvinne - men jeg skal ærlig innrømme at det til tider ikke var like enkelt å akseptere at jeg aldri kom til å ha valget om hvorvidt jeg skulle bli mamma eller ikke. Det var også ganske tungt å måtte høre at jeg ikke var en fullverdig kvinne fordi jeg ikke hadde barn hhv. ikke kan få barn. Og selvsagt var det en bittersøt glede i å se at venninner ble gravide, å lytte til deres opplevelser av såvel graviditet som det å ha barn, velvitende om at jeg aldri kommer til å oppleve dette selv.

For mitt vedkommende har det blitt mange runder med meg selv. En ting er å måtte akseptere de naturlige omstendighetene - de kan jeg ikke endre på. En annen ting er hvordan jeg best mulig kan takle kommentarer som at jeg ikke er en fullverdig kvinne grunner min infertilitet. Det jeg i allefall ikke har lært, er at bitterhet ikke bringer noe godt med seg og ikke hjelper. Derav heller mitt ønske om gjensidig forståelse og respekt.

Når man er ufrivillig da skjønner jeg (som best jeg kan) at det blir mye følelser inn i bildet. Men jeg tenkte mer på de som er frivillige uten barn og rakker ned på foreldre og forsvarer seg veldig. Når de snakker så høyt om hvor glade de er for at de slipper å ha barn så blir de jo veldig følsomme hvis noen sier noe positivt om å ha barn fremfor å ikke ha det. Jeg selv lar meg nok irritere mer enn jeg burde når andre snakker nedlatende om foreldre/barn. Blir provosert av den holdningen "det er ikke noe synd på deg"/"Du har ikke noe mer rett enn meg". Men synes det er bra du skriver det du skriver, du minner iallefall meg på ordene respekt og forståelse.

Jeg synes det står stor respekt av å velge å jobbe med seg selv fremfor å forbitre helt. Jeg har måttet ta oppgjør med egen bitterhet (men av andre grunner) og vet at det der kommer ikke gratis. Trist å høre at du i det hele tatt behøver å takle sånne kommentarer. Man burde ikke bli vurdert som menneske utfra hvordan kroppen sin er satt sammen.

Anonymous poster hash: b7ebd...a07

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg, jeg har vært ufrivillig barnløs (har barn, men det er ikke biologisk mitt) og det var beintøft å takle skuffelsen over egen kropp og følelsen av å skuffe de rundt meg og ikke minst følelsen av å ikke være "kvinne nok" til å bære fram et barn. Nå i dag kan jeg lett si at det å være mamma er helt adskilt fra det å føde et barn, men da var det ikke så enkelt og jeg følte meg uendelig mislykket. Det har fått meg til å tenke mye på hvor sterke disse følelsene er, selv om vi liker å tro at vi lever livene våre uavhengig av instinkter og biologi.

Jeg tror også at det handler om følelser, både hos de frivillig og (selvfølgelig) hos de ufrivillig barnløse, at man kanskje - som hos deg og meg - får sin kvinnelighet og verdi som menneske trukket i tvil fordi man ikke har barn. Den svir, og jeg forstår at msn hisser seg opp til og med selv om man egentlig ikke har tenkt å få barn.

Jeg synes det er helt tåpelig å rangere noens verdi som menneske og kvinne ut i fra evnen til å lage barn, eller ønske om å oppdra barn. Alle bør få leve det livet de synes passer best for dem, og vi er iallfall ikke tjent med at folk får barn de egentlig ikke vil ha. Samtidig så mener jeg faktisk at det å ha ansvar for barn er en helt unik situasjon som det er umulig å sette seg inn i uten å ha vært der selv (da snakker jeg ikke om "morsinnstinkt" og slike vage formuleringer, men hvilke tanker og bekymringer det fører med seg) sånn at det vil alltid være et element av "dette kan du ikke forstå hvis du ikke har barn selv" som jeg mener barnløse bare må finne seg i uten å bli fornærmet. Man kan forestille seg, ja, men man kan aldri helt forstå.

Anonymous poster hash: 9d9ce...fe6

Dette!

Anonymous poster hash: 04df2...565

[MarianneE]

Jeg har heller aldri vært borti denne problemstillingen og må gni meg i øynene når jeg leser slike tråder. Jeg tror muligheten til å kunne være anonym på nett kan gi sjanser til å skrive mye som en aldri ville ha sagt IRL. Det er som om vanlig folkeskikk flytter ut hos mange. Vi voksne kan bekymre oss over nettvanene og oppførselen til våre barn, men burde kanskje ta oss selv i nakken.

Viste ikke at denne "kampen" eksisterte jeg heller....

[Gjest Zeitgeist]

Jeg føler med deg, jeg har vært ufrivillig barnløs (har barn, men det er ikke biologisk mitt) og det var beintøft å takle skuffelsen over egen kropp og følelsen av å skuffe de rundt meg og ikke minst følelsen av å ikke være "kvinne nok" til å bære fram et barn. Nå i dag kan jeg lett si at det å være mamma er helt adskilt fra det å føde et barn, men da var det ikke så enkelt og jeg følte meg uendelig mislykket. Det har fått meg til å tenke mye på hvor sterke disse følelsene er, selv om vi liker å tro at vi lever livene våre uavhengig av instinkter og biologi.

Jeg tror også at det handler om følelser, både hos de frivillig og (selvfølgelig) hos de ufrivillig barnløse, at man kanskje - som hos deg og meg - får sin kvinnelighet og verdi som menneske trukket i tvil fordi man ikke har barn. Den svir, og jeg forstår at msn hisser seg opp til og med selv om man egentlig ikke har tenkt å få barn.

Jeg synes det er helt tåpelig å rangere noens verdi som menneske og kvinne ut i fra evnen til å lage barn, eller ønske om å oppdra barn. Alle bør få leve det livet de synes passer best for dem, og vi er iallfall ikke tjent med at folk får barn de egentlig ikke vil ha. Samtidig så mener jeg faktisk at det å ha ansvar for barn er en helt unik situasjon som det er umulig å sette seg inn i uten å ha vært der selv (da snakker jeg ikke om "morsinnstinkt" og slike vage formuleringer, men hvilke tanker og bekymringer det fører med seg) sånn at det vil alltid være et element av "dette kan du ikke forstå hvis du ikke har barn selv" som jeg mener barnløse bare må finne seg i uten å bli fornærmet. Man kan forestille seg, ja, men man kan aldri helt forstå.

Anonymous poster hash: 9d9ce...fe6

Jeg har inntrykk av at vi taler samme språk.

Jeg er også av den oppfatning at det er visse aspekter - primært følelsesmessige - man som barnløs ikke kan forstå fullt ut fordi man ikke har opplevd det gitte aspektet i sin helhet. Når en mor forteller meg om våkenetter kan jeg forstå følelsen av trøtthet fordi jeg også har hatt våkenetter - men da av andre grunner enn et våkent (sped)barn. Når en mor derimot forteller meg om våkenetter som strekker seg over måneder, blir det vanskeligere for meg å forstå hva hun går igjennom siden jeg er i den posisjonen at jeg kan evt. oppsøke lege, få hjelp, og har mulighet til å konsentrere meg om meg selv fullt og helt. En mor har bare en (veldig) begrenset mulighet til å få hjelp i dette tilfellet.

Jeg kan forstå - fra et rasjonelt ståsted - fortvilelsen over å ha et sykt barn som ennå ikke er i stand til å konkret fortelle hva som er feil (sammenlignet med et eldre barn med utviklet språk hhv. en voksen). Men det følelsesmessige aspektet av denne fortvilelsen forblir abstrakt og jeg kan kun oppnå en tilnærming gjennom lignende erfaringer, f.eks. syk person i nær familie/vennekrets eller sykt dyr.

Det samme gjelder for følelsen over barnets første ord, barnets første skritt, barnets første skoledag, osv. Jeg kan forstå gleden, men som sagt i et begrenset omfang. Jeg tror det er noe eget å se sitt barn (være seg biologisk eget, adoptert, eller lignende) gjøre ting for første gang; å bivåne barnets utvikling og utforskning av omgivelsene rundt det hver eneste dag. For mange foreldre er disse utviklingsskrittene en bekreftelse på at ting forløper normalt, og at man ikke har sviktet (helt) som forelder. Og den følelsen kommer jeg som barnløs simpelthen ikke til å oppleve - uavhengig av hva som er årsaken til barnløsheten.

[Gjest Zeitgeist]

Når man er ufrivillig da skjønner jeg (som best jeg kan) at det blir mye følelser inn i bildet. Men jeg tenkte mer på de som er frivillige uten barn og rakker ned på foreldre og forsvarer seg veldig. Når de snakker så høyt om hvor glade de er for at de slipper å ha barn så blir de jo veldig følsomme hvis noen sier noe positivt om å ha barn fremfor å ikke ha det. Jeg selv lar meg nok irritere mer enn jeg burde når andre snakker nedlatende om foreldre/barn. Blir provosert av den holdningen "det er ikke noe synd på deg"/"Du har ikke noe mer rett enn meg". Men synes det er bra du skriver det du skriver, du minner iallefall meg på ordene respekt og forståelse.

Jeg synes det står stor respekt av å velge å jobbe med seg selv fremfor å forbitre helt. Jeg har måttet ta oppgjør med egen bitterhet (men av andre grunner) og vet at det der kommer ikke gratis. Trist å høre at du i det hele tatt behøver å takle sånne kommentarer. Man burde ikke bli vurdert som menneske utfra hvordan kroppen sin er satt sammen.

Anonymous poster hash: b7ebd...a07

Jeg vil anta at også hos enkelte av de frivillige barnløse er følelser en del av reaksjonsmønsteret. Når de er i tjue-årene bestemmer de seg for å satse på utdanning, når de kommer i tretti-årene er det karriere som har forrang, når de kommer i førti-årene er karriere og opparbeidet status (lønn, sosialt anseende osv.) det som er pådrivningskraft, og når femti-årene er nådd, er det biologisk for sent å bli mor.

Jeg vet ikke hvordan tallene for Norge ser ut, men her i Tyskland ser man en økt tendens av selvmord og selvmordsforsøk hos karrierekvinner fra 60. leveår. De forsaket familie for karriere, og når de så blir eldre, oppstår en følelse av manglende familiesosial tilknytning.

I tillegg kan frivillig barnløshet være en ren rasjonell bestemmelse fattet av svært mange ulike grunner. Dog, hos enkelte kvinner som velger å forbli barnløs, kan det hende at de også har en nagende tvil over hvorvidt de faktisk har truffet det riktige valget. Og kanskje derfor lar noen av de rive seg så med emosjonelt sett i disse debattene. Ikke fordi de utad mener at barnløs er det beste, men for at de forsøker å overbevise seg selv om riktigheten av sitt valg - akkurat som enkelte foreldre prøver å overbevise seg selv om at det var helt riktig å bli mor/far.