Gjøre det du tror du ikke tør.. beste medisin mot angst?

[AnonymBruker]

Ja, et er dette jeg lurer på. Jeg har vært/er en litt tilbaketrukket person, sjenert osv, men som har følt dette som en plage og hinder hele livet. Jeg tror også dette er et hinder å arbeidslivet. Skal jeg få jobben jeg vil ha, trenger jeg muligens noe mer selvtillit. jobben jeg har nå, gir meg ingenting. Og livet er for kort til å la seg hindre.. er det ikke? noen som har erfaring?

Anonymous poster hash: 6929a...a0c

[AnonymBruker]

Angst behandles gjennom eksponering. Jeg står på nippet til å få ocd som diagnose, men fordi jeg er så flink til "å stå i mot" tvangshandlingene så slipper jeg kanskje det - og du vet jo at angsten ikke er reell, så da er det bare å stå i mot mange nok ganger. Hvis det blir for vanskelig må du få hjelp av noen profesjonelle.

Anonymous poster hash: 9f8e6...9b5

[WubWub]

eksponering og kognetiv terapi

[Amanda C.]

Eksponering er den beste måten, hvis du ikke klarer det alene kan du gå i en eksponeringsgruppe eller prøve Zoloft

[sukkerspinnn]

Det stemmer. Hver gang du unngår noe fordi det gir deg angst bekrefter du for deg selv at det er farlig. Tilsvarende motbeviser du det hver gang du trosser angsten.

[Trygve81]

For noen år siden, innså jeg at min sosiale angst var i ferd med å ta over livet mitt. Jeg besluttet meg for at jeg skulle oppsøke og konfrontere den.

I mange år hadde jeg samlet på tversoversløyfer, som jeg samtidig ikke turte å bruke, fordi jeg var redd for å dumme meg ut. Dette var før sløyfer ble populære igjen. Jeg besluttet meg for å bruke dem daglig, og inkorporerte dem i garderoben min. Til å begynne med var det ubehagelig at folk la merke til at jeg brukte sløyfe, bortsett fra når jeg fikk komplimenter, men det tok ikke så lang tid (kanskje et par uker), før jeg ikke kunne merke at andre mennesker stirret på meg.

Og det var ikke bare angsten for å skille seg ut som forsvant, all den sjenansen jeg hadde levd med tidligere ble etterhvert borte som dugg for solen, - og jeg tror det var sløyfene som gjorde det mulig for meg å ta et oppgjør med angsten.

[AnonymBruker]

1. Gjøre ting man ikke tørr

2. Bygge opp selvtillit og trygghet ved å ha et bra miljø. For eks jobb eller større vennegruppe

3. Bevisst endre tanker som er med på å underbygge destruktive valg. Den vanskeligste å gjøre alene.

4. Kombinasjon av flere

Anonymous poster hash: 81c26...ada

[AnonymBruker]

eksponering og kognetiv terapi

Uten tvil rette måte å gå frem.

Og for hver gang man mestrer noe man egentlig er redd for å gjøre, så øker mestringsfølelsen, som igjen øker selvfølelsen og tryggheten. Man blir sterkere.

Jeg slet lenge med kraftig sosial angst. Kunne ikke ta buss eller gå i butikken i rushen. Men nå tar jeg bussen til byen nesten hver helg for å gå på konserter. Og jeg elsker det. Jeg gikk ikke på en eneste konsert på over ti år, men nå er jeg endelig tilbake der jeg trives og elsker å være.

Anonymous poster hash: 76861...cf1

[AnonymBruker]

Angst behandles gjennom eksponering. Jeg står på nippet til å få ocd som diagnose, men fordi jeg er så flink til "å stå i mot" tvangshandlingene så slipper jeg kanskje det - og du vet jo at angsten ikke er reell, så da er det bare å stå i mot mange nok ganger. Hvis det blir for vanskelig må du få hjelp av noen profesjonelle.

Anonymous poster hash: 9f8e6...9b5

Så flink du er! Håper du slipper å få OCD-diagnosen, det er ikke gøy. Det beste mot OCD og angst generelt er å utfordre seg selv med å gjøre det du er redd for. Jeg kjemper hver dag!

Anonymous poster hash: 87808...51b

[Gjest Vevila]

Det sies så. Jeg har dog ikke blitt bedre av eksponering. Sikkert fordi jeg ikke har klart å jobbe like godt med de automatiske tankene mine.

[AnonymBruker]

Det sies så. Jeg har dog ikke blitt bedre av eksponering. Sikkert fordi jeg ikke har klart å jobbe like godt med de automatiske tankene mine.

Jeg har heller ikke blitt bedre av eksponering..

Jeg er redd for å gå på matbutikken hver eneste gang jeg skal dit, og jeg har da gått på matbutikk minst 1 gang i uka i 5-10 år, og det har IKKE blitt noe bedre ihvertfall.

Så jeg tror ikke dette med eksponering gjelder alle. Kanskje fordi jeg har hatt kronisk/uhelbredelig angst siden tidlig barndom/spedbarn?

Anonymous poster hash: 799a3...ea4

[AnonymBruker]

Jeg har heller ikke blitt bedre av eksponering..

Jeg er redd for å gå på matbutikken hver eneste gang jeg skal dit, og jeg har da gått på matbutikk minst 1 gang i uka i 5-10 år, og det har IKKE blitt noe bedre ihvertfall.

Så jeg tror ikke dette med eksponering gjelder alle. Kanskje fordi jeg har hatt kronisk/uhelbredelig angst siden tidlig barndom/spedbarn?

Anonymous poster hash: 799a3...ea4

Jeg har stått i mot tvangstankene mine de siste årene.. jeg har hatt det siden jeg var 10 år (?). Det hjelper ikke at jeg gjør det en gang om dagen eller en gang i uka. Jeg må gjøre det hver eneste gang. Jeg er på matbutikken veldig ofte, nesten hver dag og kanskje flere ganger daglig. Du kan jo begynne å ta deg en tur om dagen før du konkluderer.. Det er jo akkurat som at en med spiseforstyrrelser ikke blir frisk av å spise et fast måltid en gang i uken.. Det må gjøres hver dag mange uker i strekk - helt til det blir trygt og man kan gjøre det uten å tenke eller bry seg om maten på en negativ måte.

Anonymous poster hash: 9f8e6...9b5

[Gjest Vevila]

Jeg har stått i mot tvangstankene mine de siste årene.. jeg har hatt det siden jeg var 10 år (?). Det hjelper ikke at jeg gjør det en gang om dagen eller en gang i uka. Jeg må gjøre det hver eneste gang. Jeg er på matbutikken veldig ofte, nesten hver dag og kanskje flere ganger daglig. Du kan jo begynne å ta deg en tur om dagen før du konkluderer.. Det er jo akkurat som at en med spiseforstyrrelser ikke blir frisk av å spise et fast måltid en gang i uken.. Det må gjøres hver dag mange uker i strekk - helt til det blir trygt og man kan gjøre det uten å tenke eller bry seg om maten på en negativ måte.

Anonymous poster hash: 9f8e6...9b5

Nå var det ikke meg du siterte, men jeg har eksponert meg flere ganger til dagen i flere år. Har bedre perioder uavhengig av eksponering, men ellers er angsten der like sterk som før.

[Duckie]

For meg hjalp eksponering, men da i kombinasjon med kognitiv terapi. Men det kommer jo helt an på hvor hardt rammet man er, jeg satt hyperventilerende og strigråtende i ett hjørne de første gangene jeg skulle utfordre meg selv. Slik jeg tolker innlegget ditt er problemet at du er tilbaketrukket og sjenert (noe som ikke er angst!), og da kan jeg tenke meg at eksponering kan være veldig bra, du lærer deg at du kan mestre ting.

[Gjest FuturePrimitive]

Jeg har heller ikke blitt bedre av eksponering..

Jeg er redd for å gå på matbutikken hver eneste gang jeg skal dit, og jeg har da gått på matbutikk minst 1 gang i uka i 5-10 år, og det har IKKE blitt noe bedre ihvertfall.

Så jeg tror ikke dette med eksponering gjelder alle. Kanskje fordi jeg har hatt kronisk/uhelbredelig angst siden tidlig barndom/spedbarn?

Anonymous poster hash: 799a3...ea4

Det er fordi det ikke er sant at eksponering og kognitiv terapi er den eneste og beste måten å forlate angsten for alle. Eksponering har vi alle godt av, MEN..uten rette tankesettet og mentale verktøy er det meningsløst å eksponere seg for det man har angst for.

Det å være psykiater eller psykolog og bare sende folk rett ut i eksponering uten at de har lært seg å tenke riktig blir bare kluss.

Forandringen må en gjøre selv. Eksponering er noe man så kan gjøre selv eller med hjelp.

[AnonymBruker]

Det kommer nok veldig an på situasjonen og hvilken grad av angst man har ja. Jeg har slitt med sosial angst siden jeg var barn (er 18 år nå), som da også førte til depresjon.. Vil si at begge er av mild grad nå i forhold til hvordan det var før, og alt har handlet om tankegangen min. Alt sitter i hodet, så da er naturligvis der man må begynne å løse opp problemene først. Finne ut hvorfor/hvordan man reagerer, hva man tenker, og å klare å se at situasjonen ikke er så skummel som hjernen skal ha det til..

Skal man starte eksponering er det lurt å ta det i små skritt. Starte med situasjoner man ikke er alt for redd for, og bygge seg oppover etterhvert som man mestrer de små målene godt.. Under prosessen er det viktig å ikke ha alt for store forventninger og heller ikke tenke negativt om det ikke gikk som man ønsket.. Fordi om det kan være vansklig, hjelper positive tanker utrolig mye!

Anonymous poster hash: 68aa1...ce1

[Trygve81]

Jeg kan godt merke at jeg i dag har gitt slipp på min sosiale angst i en slik grad at jeg til sammenligning må kunne betraktes som fryktløs.

Jeg vet fortsatt ikke hvordan det gikk til, men jeg tror det har en sammenheng med at jeg opplevde å nå bunnen, og at det ikke var så fælt som jeg trodde at det kom til å bli, men at jeg tvert i mot ble tatt hånd om av universitetet mitt og møtt med forståelse og sympati.

Jeg føler at jeg allerede har opplevd å tape ansikt, og at jeg ikke tok nevneverdig skade av det. Det er bare at ute i den virkelige verden kan det gå veldig galt for meg, dersom jeg går over ende igjen. Og da er det litt skummelt å innse at jeg ikke lenger har den angsten i meg for å mislykkes, som utgjorde størstedelen av min selvoppholdelsesdrift.

[WubWub]

Det stemmer. Hver gang du unngår noe fordi det gir deg angst bekrefter du for deg selv at det er farlig. Tilsvarende motbeviser du det hver gang du trosser angsten.

Eksponering for eksponeringens skyld har lite for seg, det kan også være kontraproduktivt. Man må ha mål og mening med eksponering og de rette verktøyene til å håndtere situasjonen mens man er i den og verktøy til å analysere situasjonen objektivt og rasjonelt i ettertid. Om man har mye angst så er det lett å la tankene bli preget av følelser.

Om man ikke føler mestring eller kontroll i situasjonen man eksponerer seg for kan også føre til at man får bekreftet at det er farlig siden man har skjemt seg ut eller mislykket.

Så på sikt kan man bli svært dårlig med mye angst om man går på smell etter smell for å eksponere seg. Det er også derfor at det innen kognetiv er slik at man sakte men sikkert gradvis øker belastningen , man starter med å trene på veldig enkle og simple små ting så med babyskritt eksponerer man seg for ting som er vanskligere.

Det skaper mestringsfølelse samtidig som det bygger selvtillit

[Gjest The damned]

Ja, enig med de som skriver at man må ha de rette verktøyene for at eksponering skal fungere.

Nytter jo ikke å eksponere seg hvis man fortsetter i samme spor som man alltid har gått i. Da kan det gjøre vondt verre.

Kognitiv terapi er vel og bra det, men jeg driver å bearbeider endel traumer i tillegg.

Jeg hadde en periode hvor jeg eksponerte meg mye, og noen ting ble bedre mens mye var fortsatt det samme.

[AnonymBruker]

Ja, et er dette jeg lurer på. Jeg har vært/er en litt tilbaketrukket person, sjenert osv, men som har følt dette som en plage og hinder hele livet. Jeg tror også dette er et hinder å arbeidslivet. Skal jeg få jobben jeg vil ha, trenger jeg muligens noe mer selvtillit. jobben jeg har nå, gir meg ingenting. Og livet er for kort til å la seg hindre.. er det ikke? noen som har erfaring?

Anonymous poster hash: 6929a...a0c

Jeg ble mye, mye bedre ab eksponering og kognitiv terapi. Meg da, og meg nå kan ikke sammenlignes. Nå skal jeg prøve hypnose for siste resten av angsten som henger igjen

Anonymous poster hash: 77a50...4c3