Noen som har opplevd at sin egen mor tar ditt barn I fra deg?

[WubWub]

Utifra det jeg har lest i tråden her og tidligere tråder fra deg så får jeg det inntrykket av at din mors rolle ovenfor ditt barn ikke er en selvvalgt rolle, men en rolle hu strengt tatt føler seg nødt til å ta på seg slik at barnet har en voksen omsorgs-person rundt seg. Sånn sett så syntes jeg det er bra hun trår til når hun ser du har endel ting som plager deg, vanskelige tanker osv.

Jeg har ikke noe tro på at din mor er en ond manipulator som prøver stjele ditt barn, den teorien gir ingen logisk mening og ingen selvstendige oppegående 30 åringer ville tillatt noe slikt om det isåfall var tilfelle. Tror rett og slett det er sykdomsbildet ditt som prater å forvrenger verdensbildet ditt.

Husker du har lagd flere tråder tidligere hvor du hevder fremmede hater deg og stirrer ondt på deg etter du har hatt sex eller truffet en bekjent. Det du påstod var at du ikke fikk lov av fremmede mennesker å ha sosial kontakt med andre mennesker.

Slike tanker er ikke bra. Ikke bare for din egen del, men også ditt barn. Syntes rett og slett du bør fortelle legen din det du har fortalt i tråden her.

For meg så høres det ut som du trenger hjelp, og jeg vet at legen din kan hjelpe deg med det du sliter med. Du har det jo ikke bra som du sier og det ser man klart og tydlig, men med skikkelig oppfølging og hjelp så vil du få det mye bedre det er helt sikkert

[Olaug Olsen]

Det finnes mange måter å ta barnet ditt fra deg. Min mor har alltid fortalt meg hvor negativ, lite kreativ, kjedelig og sur jeg er. Ikke kan jeg ta kritikk heller. Selv er hun veldig fullkommen, selv om hun alltid påstår at hun har dårlig selvtillit. Jeg må le. Vi har vel alltid hatt et anstrengt forhold, mye på grunn av svikt i barndommen og bla bla bla, ting jeg ikke gidder å ruge på mer. Jeg sliter masse med angst og psykiske plager.

Da jeg fikk min datter så sverget jeg på at jeg skulle gi henne alt som jeg ikke fikk fra min mor, og oppdra henne helt motsatt av hva jeg ble. Min kjære datter er utadvendt, blid, kreativ, og veldig lett å like. Sier den objektive moren

Så nå når datteren min er voksen, så har min mor sett sitt snitt i å innynde seg hos henne. Fryser meg ut, utestenger meg fra aktiviteter de to gjør sammen. Jeg ser jo at de to har mye til felles, men det går vel an å ihvertfall spørre om jeg har lyst til å være med? Opprettholde myten ruk kjærligheten inni deg, og prøveom at vi er en familie.

Anonymous poster hash: 709cf...31a

oj, da har jeg misforstått. jeg trodde du hadde en liten datter. du har altså en voksen datter som har blitt vellykket? da kan du jo bare lene deg tilbake og kose deg med egen suksess. myten om en familie ja. Noen ganger er det bedre å glemme dette familietullet, og heller frigjøre seg selv. Det høres ut som du er p god vei til å finne ut av dette selv. Tenk, reflektere, og sett deg selv fri. Det er mitt beste råd. Bruk kjærligheten du har inni deg, og forsøk å finne ut hvorfor alt ble som det ble. Hvorfor har din mor behov for å holde deg utenfor etc. Hva har du selv fått til. Hva har hun fått til? Det som er rett vil vise seg i denne verden, og det trenger ikke snakkes om. Det viktigste nå er kanskje at du tar litt ansvar for deg selv og prøver å bli lykkelig. Jeg ville ikke brukt så mye tid på å forsøke å bli inkludert i en slik familie. Bedre å finne andre relasjoner, og forsøke å satse på noe som kan gi deg noe nytt. Nye, ferske relasjoner. Lykke til med dette.

[AnonymBruker]

oj, da har jeg misforstått. jeg trodde du hadde en liten datter. du har altså en voksen datter som har blitt vellykket?

Tror ikke det der var TS.

Anonymous poster hash: 5cb5e...ac3

[Fælemennesker]

Jeg er fælemennesker som lagde denne tråden. Heter fælemennesker inne her.

Jeg har ikke skrevet det som dere sier. Jeg har kun problemer med mamma. Men det kan jo være meg som sliter med den angsten. Jeg er helt ny her. Det er bare denne tråden jeg har skrevet.

[Fælemennesker]

Håper det ikke er så ille som jeg trur. Angst er ikke noe bra å ha.

[AnonymBruker]

Mamma min pleier å si hun er så snill. Hun vet hun er perfekt og alle liker henne. Hun er å veldig innbilsk å vet alle mannfolk blir fort interessert pga hun er pen og utadvendt. Og hun er veldig å skryte å snakke om seg selv.

Blir lei av å høre skrytingen hennes.

Du høres ikke ut som du er helt i vater. Det er svært belastende for barn å vokse opp med foreldre som sliter psykisk. Skaff hjelp.

Anonymous poster hash: e085b...b7c

[AnonymBruker]

Utifra det jeg har lest i tråden her og tidligere tråder fra deg så får jeg det inntrykket av at din mors rolle ovenfor ditt barn ikke er en selvvalgt rolle, men en rolle hu strengt tatt føler seg nødt til å ta på seg slik at barnet har en voksen omsorgs-person rundt seg. Sånn sett så syntes jeg det er bra hun trår til når hun ser du har endel ting som plager deg, vanskelige tanker osv.

Jeg har ikke noe tro på at din mor er en ond manipulator som prøver stjele ditt barn, den teorien gir ingen logisk mening og ingen selvstendige oppegående 30 åringer ville tillatt noe slikt om det isåfall var tilfelle. Tror rett og slett det er sykdomsbildet ditt som prater å forvrenger verdensbildet ditt.

Husker du har lagd flere tråder tidligere hvor du hevder fremmede hater deg og stirrer ondt på deg etter du har hatt sex eller truffet en bekjent. Det du påstod var at du ikke fikk lov av fremmede mennesker å ha sosial kontakt med andre mennesker.

Slike tanker er ikke bra. Ikke bare for din egen del, men også ditt barn. Syntes rett og slett du bør fortelle legen din det du har fortalt i tråden her.

For meg så høres det ut som du trenger hjelp, og jeg vet at legen din kan hjelpe deg med det du sliter med. Du har det jo ikke bra som du sier og det ser man klart og tydlig, men med skikkelig oppfølging og hjelp så vil du få det mye bedre det er helt sikkert

Hør, hør. Uansett om det er du som har laget flere tråder her tidligere eller noen helt andre, har WubWub mye fornuftig å si til deg her. Jeg har bare det du skriver å gå ut ifra, siden jeg ikke kjenner deg i det virkelige liv. Men du høres ikke ut som et voksent, selvstendig menneske. Du høres derimot ut som du trenger all den hjelpen du kan få, både fra moren din og andre instanser. Jeg skjønner godt det kan være vanskelig å innse at du trenger hjelp, men dersom det er for vanskelig å ta imot hjelp fra moren din så spør om hjelp andre steder: NAV, barnevernet, psykolog e.l., hvem som helst som kan hjelpe deg å gi barnet ditt en god oppvekst.

Jeg sier ikke dette for å være slem, tvert imot. Jeg ønsker deg alt godt i livet. Men du virker ikke som du selv har det godt der du er i dag, og det høres heller ikke ut som du har ressursene til å gi barnet ditt den støtten hun trenger for å få en god og trygg oppvekst. Så jeg tror det beste for både deg og barnet ditt er at du tar imot den hjelpen du kan få, så dere begge kan få et best mulig liv sammen.

Jeg sender deg en klem, og masse gode ønsker for fremtiden.

Anonymous poster hash: 4e8d2...47c

[AnonymBruker]

Veldig viktig at du skal kunne "stå opp for" barnet ditt og deg selv. Dette er vanskelig hvis du lar andre trampe på deg og overkjøre deg. Det er tydelig at du trenger hjelp.

Anonymous poster hash: d62b4...fd7

[AnonymBruker]

Det er veldig vanskelig å gi deg gode råd her, vite hva som er sant og hva du muligens bare innbiller deg her TS...

Det er godt mulig at både du og barnet ditt hadde hatt godt av at du gikk til en psykolog, uansett om det er en psykisk lidelse eller "bare" dårlig selvtillit, en kritisk mor og vanskelig livssituasjon som er årsaken.

Det er dessverre aldeles ikke uvanlig at foreldre ikke klarer å behandle sine barn som voksne, men ser på barna som noen de vet bedre enn og må oppdra frem til langt oppe i tredveårene. Mange foreldre synes dessuten at dagens generasjon foreldre gjør det meste feil i oppdragelsen og tenker at de selv vet så bedre, men i slike tilfeller så er det din jobb å sette foten ned HI og forklare at du er ditt barns forelder som bestemmer hvor grensen går.

At dette nok er ekstra vanskelig dersom du bor der, har jeg full forståelse for, men med mindre du er en person som er veldig redd for å være selvstendig, så forstår jeg ikke hvorfor du ikke har funnet et eget sted å bo..?

En venninne som har vært gift i snart ti år og har to barn, har forresten en mor som fremdeles blander seg inn i det aller meste og i blant snakker til henne som om hun var 16, og min venninne har måttet si ganske tydelig i fra flere ganger at hun nå er en voksen kvinne og velger selv ut fra hva hun mener er best.

Vær obs på at slikt kan ta litt tid før det synker inn....

Anonymous poster hash: 25925...2b0