Singel og snart 33 år

[AnonymBruker]

Litt på siden, men plages også av urasjonell dårlig samvittighet fordi foreldrene mine ikke har fått noen barnebarn. De har aldri sagt noe om det, men har onkler og tanter som minner meg på dette hver gang de får sjansen:(

Anonymous poster hash: ec3a4...a8e

Slike onkler og tanter driver med tankeløs ondskap. Prøv å ikke la det plage deg. Du har ingen plikt til noe som helst, det er ditt liv, og evt. barn er det du som må ha arbeidet med.

Anonymous poster hash: 786d7...f69

[AnonymBruker]

men jo flere situasjoner man setter seg selv i der man kan treffe noen, jo mer øker sannsynligheten

Og der har du rådet du skulle kommet med, istedenfor fjas og floskler. Dette har jo faktisk et reelt innhold.

Anonymous poster hash: 55c07...d73

[AnonymBruker]

Og der har du rådet du skulle kommet med, istedenfor fjas og floskler. Dette har jo faktisk et reelt innhold.

Anonymous poster hash: 55c07...d73

Det var jeg som skrev dette, hvem henvendte du deg til?

Folk mener selvsagt ikke slike "floskler" ordrett, man forstår jo at man ikke kan forvente at man blir nedrent på døra av potensielle beilere om man ikke gjør en innsats selv, men det er jo ingen grunn til å gi opp og sette seg i pysjen på sofaen dersom man ønsker et seriøst forhold.

Anonymous poster hash: 5ef63...a8b

[AnonymBruker]

Å gi faen i hva folk mener er også enklere sagt enn gjort... Du ville ikke sagt til et 10 år gammelt barn at de skal slutte å bry seg om mobbing f.eks. Vi mennesker er flokkdyr, og lar oss påvirke av de rundt oss. Straks man avviker fra normalen blir man sett rart på og får kommentarer. Det er ikke nødvendigvis vondt ment, men det sårer likevel.. Spesielt når det kommer fra familie og venner som ikke har peiling på hvordan det er å være over 30 og singel.

Kan du bytte omgangskrets, TS? Finn noen likesinnede og finn på noe sammen med dem. Det kan lette på forventningspresset

Jeg syntes ikke dette er helt sammenlignbart med mobbing i skolegården. Et barn har gjerne ikke lært å sette grenser, som voksne kan man i det minste det. Det legitimerer selvsagt ikke at folk skal komme med nedsettende kommentarer mot langtidssingle men man har da en mulighet til å si fra selv om man føler seg trampet på.

Om man skal gå rundt i livet og være redd for sleivete kommentarer så vil man på et eller annet tidspunkt få det vanskelig, guess what. De vil komme iblant uansett for det vil alltid være noen som ikke liker valgene dine eller livet du fører.

Anonymous poster hash: 5ef63...a8b

[Knirke]

Jeg syntes ikke dette er helt sammenlignbart med mobbing i skolegården. Et barn har gjerne ikke lært å sette grenser, som voksne kan man i det minste det. Det legitimerer selvsagt ikke at folk skal komme med nedsettende kommentarer mot langtidssingle men man har da en mulighet til å si fra selv om man føler seg trampet på.

Om man skal gå rundt i livet og være redd for sleivete kommentarer så vil man på et eller annet tidspunkt få det vanskelig, guess what. De vil komme iblant uansett for det vil alltid være noen som ikke liker valgene dine eller livet du fører.

Anonymous poster hash: 5ef63...a8b

Du trenger ikke lete lenge på dette forumet før du finner folk som sliter i voksen alder grunnet mobbing i barndommen. Man får ikke automatisk utdelt en ny personlighet og intakt selvtillit den dagen man fyller 18.. Mobbing i arbeidslivet er forresten minst like utbredt som mobbing av barn.

Selvtillit bygges opp og brytes ned igjennom hele livet. Å få gnidd inn at man er unormal er ikke noe hyggelig uansett hvor mye man holder maska på utsiden

[AnonymBruker]

Jeg var redd for det samme når jeg var like gammel som deg. Nå er jeg over 34 og tar livet som det kommer. Det er ikke kjekt å være singel, men det er ikke alltid det er lett å være i forhold heller. Livet blir det det blir. Har bare et råd: ikke sitt hjemme og engste deg for det som kan skje eller ikke skje. Du kan fortsatt få kjæreste, livet er ikke slutt i en alder av 33. Du tenker sikkert på muligheten for å få barn, men det er faktisk sånn at man får barn i alle mulige i disse dager. Prøv å senke skuldrene, slapp av, kjøp deg en kul jakke, send et flørtende blikk til han kjekke som du alltid går forbi, ta deg et glass vin alene på en bar og nyyyt tilværelsen så lenge du kan styre den helt og holdent selv!

Anonymous poster hash: a6bb8...2da

[AnonymBruker]

Hva med å slå deg litt løs og ta noen sjanser. Treffe noen menn å se hva som skjer. Menn lar seg ikke be to ganger om du inviterer de på noe. Date er date, middag er middag, sex er sex osv..

For å vinne må du våge noe. "den rette" dukker som regel ikke opp på første date, så ta ting som de kommer og slipp deg løs.

Anonymous poster hash: c4728...eca

[AnonymBruker]

Du trenger ikke lete lenge på dette forumet før du finner folk som sliter i voksen alder grunnet mobbing i barndommen. Man får ikke automatisk utdelt en ny personlighet og intakt selvtillit den dagen man fyller 18.. Mobbing i arbeidslivet er forresten minst like utbredt som mobbing av barn.

Selvtillit bygges opp og brytes ned igjennom hele livet. Å få gnidd inn at man er unormal er ikke noe hyggelig uansett hvor mye man holder maska på utsiden

Som sagt er ikke dette helt sammenlignbart, mobbing er ikke det samme som en sleivete kommentar her og der. For at det skal kunne kalles mobbing må det være systematisk over tid fra de samme personene, og det er selvsagt ikke greit.

At noen ikke liker ens livsvalg kan ikke i seg selv kalles mobbing og det vil alltid være noen som kan gi deg en kommentar på det. Om noen til stadighet gnir det så kan det potensielt kalles mobbing ja, men da mener jeg man er utsatt for angre og har rett til å ta igjennom alle midler. Man bør sette seg i stand til å gjøre det, både med mental trening og kampsporttrening slik at man kan gjengjelde med svært harde midler dersom det behøves. Det virker kanskje brutalt men jeg mener at man har rett til å forsvare seg selv om det innebærer å påføre andre varige men.

Om man føler at selvtilliten brytes ned og opp gjennom livet så bør man kanskje søke hjelp. Det er jo naturlig å føle seg nedfor i perioder, men dersom man føler at den grunnleggende selvtilliten ikke er der lenger så bør man kanskje snakke med noen profesjonelle.

Anonymous poster hash: 5ef63...a8b

[WubWub]

Hei

Jeg er en 32 år gammel , singel kvinne. Ingen barn. Har slitt litt m depresjoner og angst innimellom men er stort sett bra og har full jobb. Har hatt et langt forhold tidligere (fra jeg var 20-27) og noen korte.

Begynner nå å stresse og bli redd for at jeg alltid skal være alene. Redd for at ingen noensinne skal ville like meg osv. Kort sagt, depressiv tankegang. Er det noen av dere som har møtt partneren deres i 30 åra? Har dere noen gode råd for å slutte og stresse sånn?

Anonymous poster hash: ec3a4...a8e

Har ingen beroligende råd. Det eneste rådet jeg har er : få fingeren ut av ræva di før det er for sent.

Den biologiske klokka di tikker for fult. Vil du ha familie så gjør noe med det nå

[Gjest Løvemunn]

Har ingen beroligende råd. Det eneste rådet jeg har er : få fingeren ut av ræva di før det er for sent.

Den biologiske klokka di tikker for fult. Vil du ha familie så gjør noe med det nå

Jøsses! Tuller du nå eller?

TS, du er 33 år, ingen klokke tikker for deg enda. Du vil sannsynligvis treffe en fin fyr en dag og få barn. Det kan kan hende at du er så nedtrykt av situasjonen at du ikke ser skogen for bare trær. Det er mange ryddige og oppegående menn der ute, du må bare finne dem. Vær aktiv på nettdating og dra på selskaper hos venner. Legg ut noen følere i omgangskretsen, gi klare signaler om at du ønsker deg ut av singeltilværelsen. Det er ingen skam å ønske seg en kjæreste.

[WubWub]

Jøsses! Tuller du nå eller?

TS, du er 33 år, ingen klokke tikker for deg enda. Du vil sannsynligvis treffe en fin fyr en dag og få barn. Det kan kan hende at du er så nedtrykt av situasjonen at du ikke ser skogen for bare trær. Det er mange ryddige og oppegående menn der ute, du må bare finne dem. Vær aktiv på nettdating og dra på selskaper hos venner. Legg ut noen følere i omgangskretsen, gi klare signaler om at du ønsker deg ut av singeltilværelsen. Det er ingen skam å ønske seg en kjæreste.

Hos kjerringer begynner klokka å tikke allerede når de fyller 27 år, og den tikker frem til man er 35. Stort sett er det over og ut etter dette.

Ergo : FÅ UT FINGEREN

[Gjest Løvemunn]

Hos kjerringer begynner klokka å tikke allerede når de fyller 27 år, og den tikker frem til man er 35. Stort sett er det over og ut etter dette.

Ergo : FÅ UT FINGEREN

Hos kjerringer?

Nei, vet du WubWub, deg gidder jeg ikke å diskutere dette mer med. På tide å legge deg, er sent nå.

[WubWub]

Hos kjerringer?

Nei, vet du WubWub, deg gidder jeg ikke å diskutere dette mer med. På tide å legge deg, er sent nå.

Som vi alle vet så er kvinner i sin beste alder fra de er 16 til 24. Etter de begynner forfallet. Hos menn derimot så er vår gylden alder når vi er 30 som meg.

FERDIG SNAKKA, gå å legg deg.

[Meridian]

Hos kjerringer begynner klokka å tikke allerede når de fyller 27 år, og den tikker frem til man er 35. Stort sett er det over og ut etter dette.

Ergo : FÅ UT FINGEREN

Er da mange som får barn når de nærmer seg 40, og har passert 40 og.

En kusine av meg fikk seg ny mann da hun var 39. Hun hadde allerede to barn, mens mannen var barnløs.

De ble gravid ganske fort, så hun fikk barn da hun var 40. Grunnen til at de valgte å få barn så fort var fordi mannen ikke hadde barn, og ønsket seg barn, og de var vel redde for at det skulle være for sent, men det gikk bra.

Ellers kjenner jeg er dame som fikk barn da hun var 43, men det var ikke planlagt, men det gikk bra likevel.

Når man ikke har mensen eller har dårlig helse, da er det for sent!

[WubWub]

Er da mange som får barn når de nærmer seg 40, og har passert 40 og.

En kusine av meg fikk seg ny mann da hun var 39. Hun hadde allerede to barn, mens mannen var barnløs.

De ble gravid ganske fort, så hun fikk barn da hun var 40. Grunnen til at de valgte å få barn så fort var fordi mannen ikke hadde barn, og ønsket seg barn, og de var vel redde for at det skulle være for sent, men det gikk bra.

Ellers kjenner jeg er dame som fikk barn da hun var 43, men det var ikke planlagt, men det gikk bra likevel.

Når man ikke har mensen eller har dårlig helse, da er det for sent!

Uansett "hvem du kjenner som har født når de er 40" så er det langt fra det som er den medisinske normen.

Den biologiske klokken begynner som sagt å tikke veldig tidlig, og som oftet er den over når man er 35. Selvfølgelig finnes det unntaket fra regelen som alt annet i livet.

Men man kan ikke basere seg på flaks om man ønsker barn.

[Meridian]

Uansett "hvem du kjenner som har født når de er 40" så er det langt fra det som er den medisinske normen.

Den biologiske klokken begynner som sagt å tikke veldig tidlig, og som oftet er den over når man er 35. Selvfølgelig finnes det unntaket fra regelen som alt annet i livet.

Men man kan ikke basere seg på flaks om man ønsker barn.

Åja, kjenner en dame som blir 38, og hun skal snart føde et barn. Hun har allerede to barn fra før.

Den biologiske klokken har med gener og gjøre, og om man har god helse, og tar vare på seg selv gjennom kosthold, søvn og mosjon, så forfaller ikke kroppen så fort.

Oi, jeg må lalle, klokka er mange ... tikk takk tikk takk ...

[AnonymBruker]

Er da mange som får barn når de nærmer seg 40, og har passert 40 og.

En kusine av meg fikk seg ny mann da hun var 39. Hun hadde allerede to barn, mens mannen var barnløs.

De ble gravid ganske fort, så hun fikk barn da hun var 40. Grunnen til at de valgte å få barn så fort var fordi mannen ikke hadde barn, og ønsket seg barn, og de var vel redde for at det skulle være for sent, men det gikk bra.

Ellers kjenner jeg er dame som fikk barn da hun var 43, men det var ikke planlagt, men det gikk bra likevel.

Når man ikke har mensen eller har dårlig helse, da er det for sent!

Moren min var faktisk like gammel når hun fikk meg, og det er over 40 år siden. Så ja, det går an.

Jeg kan ikke si jeg har fått noe men av det heller.

Anonymous poster hash: 786d7...f69

[AnonymBruker]

Til dere som mener at det ikke er for sent å få barn som 40 åring har rett. Om hun i det hele tatt klarer bli gravid. Fra 35 år faller fertiliteten drastisk.

Om hun har lyst å prøve med medisiner og kanskje også måtte få hjelp med befruktningen, så for all del. Vent med å få unge til du er 40. Hvis du vil øke risikoen for fødselskomplikasjoner, for all del fortsett å vent til du er 40. Hvis du vil være 60 når ungen din er 20, så for all del vent til du er 40.

TS; Ikke stress med å finne en fyr. Grunnen til at jeg sier det er at det vil være en ødeleggende tanke som skygger over alt annet når du endelig kommer i kontakt med en fyr du vil møte. Siden du vil møte fyren, så vil på en måte desperasjonen etter en mann påvirke din atferd på så mange måter, at du vil ende opp med å ødelegge det.

Bli trygg, elsk deg selv og livet ditt. Ikke først da vil du kunne møte en mann og få suksess.

Anonymous poster hash: 64ca4...1ad

[Becka]

Det er jo selvsagt litt hvordan man tar det, når folk, spesielt venner og familie spør hvorfor man ennå er singel. Ikke alle mener dette som " Herregud kvinne, har du ennå ikke funnet et mann!" Men kanskje mer, " Du som er så søt og sjarmerende, hvorfor er du ennå singel du da? ". Hva enn som ligger bak, så kan man jo velge litt hvordan man vil ta det. Er man selv flau eller frustrert over at man "ennå" er singel, så tar man slike spørsmål negativt. I know, for jeg har vært der.

Idag er det faktisk langt i fra uvanlig å være alene, selv etter å ha bikket 30,40 og 50..Mange blir skilt, og noen forblir frem og tilbake i forhold. Noen velger det, andre ikke. Poenget er at det iallfall ikke er uvanlig eller noe form for unormalt.

Men det betyr jo ikke at man ikke av og til må få lov å "furte" litt over det, og det er ok å føle seg ensom og kjenne på savnet. Men som mange andre sier her, det viktigste er å kunne trives med seg selv først og fremst. Det er jo aldri noen garanti for å ha en partner livet ut, uansett om du hadde funnet en nå. Da vil jeg tro det gjelder å finne sin egen lykke, hva en trives med og hva som gjør en glad.

[AnonymBruker]

Som sagt er ikke dette helt sammenlignbart, mobbing er ikke det samme som en sleivete kommentar her og der. For at det skal kunne kalles mobbing må det være systematisk over tid fra de samme personene, og det er selvsagt ikke greit.

Med en så streng definisjon blir mobbing et fenomen som knapt eksisterer.

Anonymous poster hash: 55c07...d73