Hvor psykisk sterk er du?

[Teethgrinding]

Den tøffeste fyren jeg kjenner er sterk som en okse og har høy militær utdanning. Han har også slitt som alle oss andre. Jeg tror det er veldig tilfeldig hvem som sliter litt psykisk i perioder. Man må ikke være spak fysisk og uattraktiv for å ha problemer.

Personlig tror jeg mye er avhengig av nettverk. Ressurssvake mennesker med dårlig nettverk takler psykiske problemer dårligere enn andre vil jeg tro.

[AnonymBruker]

Den tøffeste fyren jeg kjenner er sterk som en okse og har høy militær utdanning. Han har også slitt som alle oss andre. Jeg tror det er veldig tilfeldig hvem som sliter litt psykisk i perioder. Man må ikke være spak fysisk og uattraktiv for å ha problemer.

Personlig tror jeg mye er avhengig av nettverk. Ressurssvake mennesker med dårlig nettverk takler psykiske problemer dårligere enn andre vil jeg tro.

Akkurat den siste der stemmer ikke helt. Kommer jo litt an på.

Jeg er vant til å ha et lite nettverk og familie som ikke bryr seg, så jeg har måttet takle alt alene fra jeg var liten. Har taklet det bra, og synes det er lettere å takle alene.

Nå har jeg samboer og føler meg noen ganger som en byrde for han.

Anonymous poster hash: 65f7d...7a2

[AnonymBruker]

Tja, jeg er nok over gjennomsnittet sterk psykisk, men det setter jo spor å hele tiden være sterk. Jeg har opplevd såpass mye motgang, at jeg har utviklet en slags forsvarsmekanisme som går ut på at jeg stort sett blir likeglad når det skjer noe negativt. Følelseslivet blir avflatet, og det er ikke bra. Klarer ikke ta vonde og vanskelige ting inn over meg lenger, og gleder meg heller ikke så mye over noe. Savner å virkelig føle...

Jeg har mistet begge foreldrene mine, vært gjennom skilsmisse og to samlivsbrudd til i etterkant. Har strevd med økonomi, og jeg har hatt to temmelig traumatiske perioder hvor begge barna mine har vært i krise. Den ene er det delvis enda. Ja, det er tøft, men en må bare ta en dag av gangen, og jobbe for bedre tider.

Anonymous poster hash: ecad5...f20

[Anglofil]

Det ville vært vondt, men jeg tror jeg ville klart meg bra allikevel. Jeg har opplevd så mye dritt at jeg skulle nok klart å stable meg selv opp igjen etter noe slikt. Selvsagt ville det blitt tøft, men ikke umulig.

Mvh Yvonne

[cattleya]

en slektning av meg fikk utslettet hele sin kjærnefamilie, h*n sier alltid at man ikke vet hvor sterk man er før man plutselig vet det. Det var noen tøffe år, og er fremdeles noen tøffe stunder, men h*n har definitivt et liv med masse livskvalitet i dag. Jeg tror oppriktig at de aller fleste er sterke nok til å gjøre dette.

[Colargol]

Det ville vært vondt, men jeg tror jeg ville klart meg bra allikevel. Jeg har opplevd så mye dritt at jeg skulle nok klart å stable meg selv opp igjen etter noe slikt. Selvsagt ville det blitt tøft, men ikke umulig.

Mvh Yvonne

Føler det samme -har liksom allerede vært igjennom de aller tøffeste tankene, og kommet greit ut på den andre siden av tunnellen. En lang periode var følelsen -"om det skjer enda mer nå så tror jeg jeg kommer til å klappe sammen helt, jeg er lei og sliten av å kjempe for et godt liv". I dag trenger jeg ikke kjempe for et godt liv fordi jeg har allerede kjempet ferdig (det er sånn det føles). Jeg har det godt med meg selv, jeg har følelsen av å være fri inni meg (noe som forresten er den deiligste følelsen jeg noen gang har kjent på). Enda har jeg masse jobb å gjøre med mitt eget liv, men jeg tror virkelig jeg kunne taklet nærmest hva som helst som kom min vei nå i dag -og de tingene jeg ikke vet om jeg ville klart meg igjennom, er ting som er så utenkelige og lite sannsynlige at det ikke er noe jeg orker å brukte tankekraft på.

Kjenner mange med tøffere historie enn meg, og blir alltid imponert over hvor bra folk klarer å holde seg på beina etter ting jeg tenker ville tatt knekken på hvem som helst.

[WubWub]

Den tøffeste fyren jeg kjenner er sterk som en okse og har høy militær utdanning. Han har også slitt som alle oss andre. Jeg tror det er veldig tilfeldig hvem som sliter litt psykisk i perioder. Man må ikke være spak fysisk og uattraktiv for å ha problemer.

Personlig tror jeg mye er avhengig av nettverk. Ressurssvake mennesker med dårlig nettverk takler psykiske problemer dårligere enn andre vil jeg tro.

Du er nok inne på noe der. En teori hvorfor menn i snitt takler samlivsbrudd dårligere enn kvinner er fordi kvinne ofte har større sosiale nettverk og er dyktigere til å prate om følelser slik at de får bearbeidet bruddet.

Menn derimot har ofte mindre sosialt nettverk og dårligere til å prate med kompiser om følelser. Derfor lider de alene og gjerne over lengre tid, det er ikke uvanlig at menn finner trøst i alkoholen heller og da blir det egentlig bare verre.

Så jeg tror du er inne på noe når du sier at nettverk har mye å si

[WubWub]

Det ville vært vondt, men jeg tror jeg ville klart meg bra allikevel. Jeg har opplevd så mye dritt at jeg skulle nok klart å stable meg selv opp igjen etter noe slikt. Selvsagt ville det blitt tøft, men ikke umulig.

Mvh Yvonne

Du er jo beintøff og sterk så tror ikke du hadde brutt helt sammen jeg heller Vet du allerede har opplevd mye vondt men til tross for det er du fremdeles et fantastisk mennske, tyder på mye karakter styrke og viljestyrke

Mange andre kunne lett gått rett i kjelleren og vært der livet ut om de hadde opplevd det samme som deg

[AnonymBruker]

Å miste mine barn ville vært det verste, det er det vondeste jeg kan forestille meg. Jeg tror nok jeg ville enten distansert meg og aldri fått flere barn i frykt for å miste dem, eller fått en stor barneflokk i den tro at jeg ikke ville vært like uheldig igjen.

Jeg har dessverre opplevd å miste en forelder og en nær venn, i tillegg til at min ex svevde mellom liv og død da vi var sammen. Jeg står her ennå, og mange vil nok si at jeg virker uberørt. Jeg er introvert og sørger for meg selv, og synes jeg takler sorg bra på min måte.

Anonymous poster hash: 19e88...93a

[AnonymBruker]

Min erfaring er at de som er i en akutt krise, har mistet partneren sin, mistet et barn, mistet foreldre eller søsken, tar ting dag for dag.

Man får ofte kommentarer som " Jeg hadde ikke klart det, jeg, altså " fra andre rundt seg.

Men ærlig talt. Man har jo ikke noe annet alternativ?

Man kan jo ikke legge seg ned for å dø, pådra seg et alkoholmisbruk eller gå og ta livet av seg av den grunn.

Anonymous poster hash: 098a7...e1a

[AnonymBruker]

Normalt sett så vil jeg si at jeg er veldig psykisk sterk, lar aldri triste ting påvirke meg i lang tid. Men jeg vet jeg har en svak og sårbar side dypt inne. Vanskelig å si hvordan jeg hadde reagert hvis jeg hadde mistet kjernen av menneskene i mitt liv. Trur jeg enten hadde knekt helt sammen eller blitt totalt følelsesløs. Sannsynligvis ville jeg vekslet mellom de to ytterpunktene.

Anonymous poster hash: 218cf...391

[AnonymBruker]

Nå har jeg ikke foreldre, og ikke kjæreste. Men jeg har to barn jeg elsker høyere enn noe annet på denne jord. Og jeg tror jeg hadde tatt lovet av meg da. Men det er fordi jeg er så sliten. Livet har for meg vært en kamp, og slitsomt fra jeg ble født. Oppvokst med grovt seksuelt misbruk, psykisk terror og vold. Så har jeg møtt en del menn på min vei som har behandlet meg dårlig. Jeg har sliti med mye sykdom, alltid dårlig økonomi. Og hver eneste gang jeg føler jeg får hode litt over vannet, så skjer det noe så jeg ligger nede igjen.

Nå gjør jeg jo det beste ut av situasjonen, for mine barn trenger meg, og jeg trenger de. Og ønsker jo og gi de det beste livet de kan få. Så håper jeg og at livet mitt skal bli bedre og. Håper en dag jeg er ferdig utdannet, ikke har økonomiske problemer, helsen er bedre og jeg har en kjæreste jeg har det bra med.

Anonymous poster hash: ac963...0f4

[Tibbie]

Jeg er sinnsykt svak psykisk (fysisk også, haha). Bare noen kjefter høyt og intenst på meg kan jeg slite med å holde tårene tilbake, selv om jeg vet at jeg er den som har rett :S

Vet ikke om jeg hadde taklet å miste én person en gang. Tror jeg hadde vært på gråten i en hver sammenheng LENGE. Hadde jeg mistet alle nære tror jeg faktisk at jeg kanskje hadde gitt opp. Håper ikke det, men jeg hadde i hvert fall slitt med å finne lykken igjen.

Dette var trist å tenke på Håper det ALDRI skjer!

[Tibbie]

Som addition til siste innlegg;

Jeg er journalist, og for ett års tid siden måtte jeg intervjue en dame som mistet begge barna sine med fem måneders mellomrom. Barna var tenåringer da, og dette var kanskje for 10 år siden (husker ikke nøyaktig).

Hun var normal da jeg snakket med henne face 2 face, men jeg kjente at jeg slet med å holde følelsene mine tilbake.

Da jeg hadde skrevet ferdig artikkelen ville redaktøren ha enda mer detaljer om barnas død, så jeg ringte denne damen og spurte om hun ville prate mer om dette med meg (intervjuet gjalt hovedsaklig noe helt annet).

Hun sa det var greit og at hun gjerne ville dele historien sin for andre som går gjennom det samme. Det tok ikke lang tid før hun satt og gråt og hulket på den andre linja mens hun fortale meg om dette.

Fort braser jeg også i tårer. Gjør så godt jeg kan for at hun ikke skulle høre det, men følte av jeg måtte runde av etterhvert, for jeg hadde nesten ikke mer stemme igjen

Da jeg hadde lagt på røret måtte jeg løpe på badet for å skjule at jeg gråt. Tror jeg sto der i 20 minutter før jeg klarte å roe meg ned. Husker at jeg tenkte på det hele dagen med en vond følelse i kroppen, og at jeg begynte å gråte mer på kvelden :S

Dette for en ukjent dames tenåringer som døde for 10 år siden! Det skremmer meg litt, for å reagere så mye på det får meg til å tro at jeg vil slite hardt psykisk om jeg skulle havne i den samme situasjonen.

Uff, nå vil jeg gråte igjen... Nå må jeg gå å klemme på kjæresten min!

[Anglofil]

Du er jo beintøff og sterk så tror ikke du hadde brutt helt sammen jeg heller Vet du allerede har opplevd mye vondt men til tross for det er du fremdeles et fantastisk mennske, tyder på mye karakter styrke og viljestyrke

Mange andre kunne lett gått rett i kjelleren og vært der livet ut om de hadde opplevd det samme som deg

Takk for det, det var hyggelig skrevet.

Jeg er sinnsykt svak psykisk (fysisk også, haha). Bare noen kjefter høyt og intenst på meg kan jeg slite med å holde tårene tilbake, selv om jeg vet at jeg er den som har rett :S

Vet ikke om jeg hadde taklet å miste én person en gang. Tror jeg hadde vært på gråten i en hver sammenheng LENGE. Hadde jeg mistet alle nære tror jeg faktisk at jeg kanskje hadde gitt opp. Håper ikke det, men jeg hadde i hvert fall slitt med å finne lykken igjen.

Dette var trist å tenke på Håper det ALDRI skjer!

Som addition til siste innlegg;

Jeg er journalist, og for ett års tid siden måtte jeg intervjue en dame som mistet begge barna sine med fem måneders mellomrom. Barna var tenåringer da, og dette var kanskje for 10 år siden (husker ikke nøyaktig).

Hun var normal da jeg snakket med henne face 2 face, men jeg kjente at jeg slet med å holde følelsene mine tilbake.

Da jeg hadde skrevet ferdig artikkelen ville redaktøren ha enda mer detaljer om barnas død, så jeg ringte denne damen og spurte om hun ville prate mer om dette med meg (intervjuet gjalt hovedsaklig noe helt annet).

Hun sa det var greit og at hun gjerne ville dele historien sin for andre som går gjennom det samme. Det tok ikke lang tid før hun satt og gråt og hulket på den andre linja mens hun fortale meg om dette.

Fort braser jeg også i tårer. Gjør så godt jeg kan for at hun ikke skulle høre det, men følte av jeg måtte runde av etterhvert, for jeg hadde nesten ikke mer stemme igjen

Da jeg hadde lagt på røret måtte jeg løpe på badet for å skjule at jeg gråt. Tror jeg sto der i 20 minutter før jeg klarte å roe meg ned. Husker at jeg tenkte på det hele dagen med en vond følelse i kroppen, og at jeg begynte å gråte mer på kvelden :S

Dette for en ukjent dames tenåringer som døde for 10 år siden! Det skremmer meg litt, for å reagere så mye på det får meg til å tro at jeg vil slite hardt psykisk om jeg skulle havne i den samme situasjonen.

Uff, nå vil jeg gråte igjen... Nå må jeg gå å klemme på kjæresten min!

Men vet du, jeg synes ikke dette nødvendigvis har så mye med hvor psykisk sterk du er. Jeg tenker at dette faktisk kan være med på gjøre deg psykisk sterk. Det handler nødvendigvis ikke så mye om hvordan man har det, som min mor så fint sier, men hvordan man tar det.

Jeg er svært lettrørt. Jeg kan gråte over den minste ting, jeg lever meg vanvittig mye inn i tv-serier, filmer, bøker osv. Jeg gråter alltid når jeg blir skikkelig sint (noe som er veldig irriterende, for jeg vil jo ikke gråte!). Da jeg var liten ble jeg beskrevet som et "sårt" barn, og den dag i dag takler jeg negativ kritikk rettet mot min person (ikke profesjonelt, det takler jeg rimelig greit, men personlig) veldig dårlig.

Og ja, jeg kan gråte både titt og ofte. Noen ganger så tenker jeg på de tingene jeg har opplevd, og jeg kan fremdeles slite med disse tingene. Jeg kan fremdeles gråte om jeg ser en dokumentar som omhandler Utøya, mye fordi jeg tenker på mine venner som ikke er der mer. Jeg kan føle meg skikkelig nedfor og trist over det jeg har opplevd.

Men dette er ikke nødvendigvis en svakhet. Jeg velger å gjøre som min mor, som også har opplevd sin del av vonde ting: jeg prøver å reise meg igjen. Tenker som så: alt som går ned må før eller siden gå opp. Verden kan bli bedre, jeg kan få det bedre, det ordner seg til slutt. Det er det jeg har levd på i de verste mobbeperiodene: "Det blir bedre." "Om 2 år er du ferdig på videregående og alt dette vil ta slutt". "Du har et liv utenfor og snart kan du gå hjem og du slipper å forholde deg til disse menneskene resten av dagen."

Altså. Å gråte og være et følelsesmenneske er ikke et svakhetstegn. Det trenger i hvert fall ikke å være det. Ja, jeg har grått, men i hvert fall har jeg vært tro mot meg selv og mine følelser, og hvis folk får mindre respekt for meg på grunn av det så er det deres problem og ikke mitt.

Mvh Yvonne

[Tibbie]

Takk for det, det var hyggelig skrevet.

Men vet du, jeg synes ikke dette nødvendigvis har så mye med hvor psykisk sterk du er. Jeg tenker at dette faktisk kan være med på gjøre deg psykisk sterk. Det handler nødvendigvis ikke så mye om hvordan man har det, som min mor så fint sier, men hvordan man tar det.

Jeg er svært lettrørt. Jeg kan gråte over den minste ting, jeg lever meg vanvittig mye inn i tv-serier, filmer, bøker osv. Jeg gråter alltid når jeg blir skikkelig sint (noe som er veldig irriterende, for jeg vil jo ikke gråte!). Da jeg var liten ble jeg beskrevet som et "sårt" barn, og den dag i dag takler jeg negativ kritikk rettet mot min person (ikke profesjonelt, det takler jeg rimelig greit, men personlig) veldig dårlig.

Og ja, jeg kan gråte både titt og ofte. Noen ganger så tenker jeg på de tingene jeg har opplevd, og jeg kan fremdeles slite med disse tingene. Jeg kan fremdeles gråte om jeg ser en dokumentar som omhandler Utøya, mye fordi jeg tenker på mine venner som ikke er der mer. Jeg kan føle meg skikkelig nedfor og trist over det jeg har opplevd.

Men dette er ikke nødvendigvis en svakhet. Jeg velger å gjøre som min mor, som også har opplevd sin del av vonde ting: jeg prøver å reise meg igjen. Tenker som så: alt som går ned må før eller siden gå opp. Verden kan bli bedre, jeg kan få det bedre, det ordner seg til slutt. Det er det jeg har levd på i de verste mobbeperiodene: "Det blir bedre." "Om 2 år er du ferdig på videregående og alt dette vil ta slutt". "Du har et liv utenfor og snart kan du gå hjem og du slipper å forholde deg til disse menneskene resten av dagen."

Altså. Å gråte og være et følelsesmenneske er ikke et svakhetstegn. Det trenger i hvert fall ikke å være det. Ja, jeg har grått, men i hvert fall har jeg vært tro mot meg selv og mine følelser, og hvis folk får mindre respekt for meg på grunn av det så er det deres problem og ikke mitt.

Mvh Yvonne

Ja. det er som de sier: what doesn't kill you makes you stronger.

Jeg er også sånn som gråter når jeg blir sint. Det er kjipt, for man vil jo være streng, ikke begynne å gråte som et barn

Hm, jeg føler meg lett nedbrytbar, spesielt siden jeg blir påvirket av alt. Og det anser jeg som psykisk svak.

Men alt kan trenes, og det er en trygghet

Vi får jobbe med oss selv ved å bruke vår svakhet, Yvonne : ) Så slipper vi å gråte hele tiden. Haha

[AnonymBruker]

Det hadde jeg ikke taklet, så hadde tatt livet mitt

Anonymous poster hash: 5a808...a05

[WubWub]

Nå spekulerer tyske politietterforskere i at Lubitz styrtet flyet å tok med seg 150 mennesker i døde for kjæresten hans hadde gått fra han.

For meg høres det ut som en bagatell, å bli dumpa er endel av livet. Men det som kan være en bagatell for meg kan være forskjellen mellom liv og død for andre derfor er jeg i all hovedsak imot å bagatellisere andre sine problemer selvom jeg føler jeg har opplevd verre ting enn andre.

vi har alle forskjellige forutsetninger når det kommer til mengden motgang vi greier håndtere før vi bryter psykisk sammen

[AnonymBruker]

Er veldig syk, og den eneste grunnen til at jeg holder meg i livet er fordi jeg ikke vil etterlate moren min her, så den dagen hun forsvinner drar jeg også om jeg fortsatt er syk.

Anonymous poster hash: a110e...1f9

[WubWub]

Er veldig syk, og den eneste grunnen til at jeg holder meg i livet er fordi jeg ikke vil etterlate moren min her, så den dagen hun forsvinner drar jeg også om jeg fortsatt er syk.

Anonymous poster hash: a110e...1f9

neimen huff da