Hvordan visste du at barn (ikke) var riktig for deg?

[skreppamedleppa]

Er det lov å spørre hvor gammel du er?Anonymous poster hash: fe383...ab3

Jada det går fint.. Jeg er 84 modell og 30 år

[Jolene]

Hele mitt liv har jeg tenkt "jeg orker ikke mer, men jeg må orke, for fremtiden". Det er alt jeg har Og det er helt greit. Så klart har tanken streifet meg, at jeg kan være steril eller ha en sykdom jeg ikke vet om. Tørr ikke å ta en gynekologisk undersøkelse, livredd for å få høre at jeg aldri kan få barn.

Det jeg hadde kommet til å gjøre om jeg ikke får barn... kan jeg ikke skrive her på KG, det er imot reglene.

Livet er ensomt og tungt uten barn. Vet at alle mine problemer forsvinner ikke over natten den dagen jeg blir gravid, men livet blir verdt og leve.. og nyte.

Jeg ville vurdert å oppsøke noen for det der. Et barn trenger også en mor som er stabil, som ikke får barn for å bøte for egen fortid. Jeg sier ikke dette for å være slem med deg, men dersom du virkelig vil gjøre alt for å legge forholdene til rette, burde du inkludere dette. Det å tenke litt på deg selv, ikke bare på tanken om fremtidige barn (som per nå ikke eksisterer), er ikke slemt å gjøre. Det å unngå å ta en GU er heller ikke smart, for det er noe ALLE burde gjøre 1 gang i året. Nettopp for å sjekke at alt er som det skal.

Stor klem til deg, tror du trenger det

[AnonymBruker]

Jeg har bare alltid hatt lyst på barn, det har vært mer en følelse og et instinkt enn en rasjonell vurdering. Andres barn kan jeg synes er slitsomme og uinteressante, men jeg synes heldigvis det er noe helt annet med mine egne. For meg stemmer alle flosklene, som at fordelene ved å ha barn mer enn veier opp for ulempene.

Dette.

Jeg var aldri helt klar for å få barn men når babyen kom og det gikk litt tid ble følelsen av at "dette er riktig" sterkere. Nå som hun er 2,5 kan jeg med hånden på hjertet si at det å få henne er det beste som har skjedd meg.

Nå kommer snart nummer to og jeg er nå like usikker på om jeg takler to barn som jeg var på om jeg taklet ett barn. Får håpe det viser seg å være like riktig denne gangen også.

Anonymous poster hash: 430c1...92c

[Gjest Nosoul]

Jeg har fra jeg var liten jente, sagt at barn ikke var noe for meg. Om jeg kommer til å fortsette i den retningen, er ikke lett å si.
Men, jeg blir svett av alt styret med det å få unge, oppvekst og alt det der. Nå er det veldig mange i min vennegjeng som har begynt å få barn. Veldig greit å kunne låne disse små nurkene i noen timer, men etter noen timer er jeg sjeleglad for at jeg kan levere det lille mennesket tilbake.

Jeg er utdannet i et yrke som handler mye om barn, og om unge. Har jobbet i over 1 år i barnehage, og på den tiden ble nesten ting enda klarere for meg. "Vil jeg bruke livet mitt på dette, vil jeg ha ansvaret for et helt menneske?". Pr.d.d, nei. Jeg vil ikke ha ansvaret for noen annen enn meg selv. Ja, mange kan mene det er egoistisk. Men alle kan ikke være lik.

Skal vel aldri si aldri, plutselig er jeg mamma. Men, det er ikke noe som ligger øverst på ønskelisten min her i livet, tvert i mot.

[Sylvari]

Bare aldri hatt lyst på, og syns det var god nok grunn for min del å ikke få.

Misliker ikke barn eller noe, men, jeg vil heller ha ansvaret for en hund enn ett barn.

[AnonymBruker]

Hele mitt liv har jeg tenkt "jeg orker ikke mer, men jeg må orke, for fremtiden". Det er alt jeg har Og det er helt greit. Så klart har tanken streifet meg, at jeg kan være steril eller ha en sykdom jeg ikke vet om. Tørr ikke å ta en gynekologisk undersøkelse, livredd for å få høre at jeg aldri kan få barn.

Det jeg hadde kommet til å gjøre om jeg ikke får barn... kan jeg ikke skrive her på KG, det er imot reglene.

Livet er ensomt og tungt uten barn. Vet at alle mine problemer forsvinner ikke over natten den dagen jeg blir gravid, men livet blir verdt og leve.. og nyte.

Hvis du helt oppriktig ønsker det beste for dine evt framtidige barn, bør du ikke da prøve å sette deg inn i hvordan deres situasjon ville bli dersom du går hen og blir gravid kun for å bøte på en kald barndom?

Jeg er på ingen måte motstander av at kvinner kan bli gravide "på egen hånd" ved hjelp av sæddonor, men syns likevel at noen andre muligheter burde være utprøvd før man tar det steget. Du er så ung enda at mulighetene for å treffe en mann som kan være far for dine barn burde være tilstede - du har jo fortsatt god tid! Hadde du vært 36-38 år, single og barnløs, hadde det kanskje vært noe annet. Men såfremt det finnes en reell mulighet for det - er det ikke best for et barn å også ha en far i livet sitt?

Samtidig er det jo selvfølgelig masse eksempler på aleneforeldre som takler foreldrerollen helt fint, og det er vel også mange flere eksempler enn det burde være på foreldrepar der den ene eller begge ikke har det i seg å skulle være primære omsorgspersoner for et helt nytt liv.

Vanskelig avveining, og mange ting å tenke på. Men uansett syns jeg tankene dine om at livet ditt ikke er verdt noe uten evt barn er skumle, både for din og dine fremtidige barns del. Det er mye press å legge på et lite nytt liv som ikke har kunnet innvirke på hvor og av hvem det blir satt til verden.

Anonymous poster hash: 450ea...a44

[Gjest imperio]

Det høres ut som du lider av en grunnleggende tomhetsfølelse, altså en psykologisk lidelse (det er et borderline-trekk man kan ha uten å dermed klassifisere til borderline). Men det som er litt skremmende å lese er at du tror det å få barn er botemiddelet mot at du ikke føler deg bra i dag. Om du synes livet er tungt uten barn, kan jeg forsikre deg om at det blir enda tyngre med barn. Det beste rådet jeg kan gi deg er å søke hjelp for det som plager deg, få glede av livet og fred med deg selv, først da er det riktig å sette barn til verden. For først da kan du gi et barn den tryggheten det trenger. Det er du som skal gi barnet et godt liv, ikke omvendt. Der ligger din misforståelse..,

Anonymous poster hash: 4af8d...c41

Jeg vet jeg sliter med div psykologiske ting, derfor jeg går til psykolog. Og nei, jeg har ikke tenkt å få barn før jeg blir frisk. Men en dag skal jeg bli frisk og da skal jeg få barn :D

[Gjest imperio]

Hvis du helt oppriktig ønsker det beste for dine evt framtidige barn, bør du ikke da prøve å sette deg inn i hvordan deres situasjon ville bli dersom du går hen og blir gravid kun for å bøte på en kald barndom?

Jeg er på ingen måte motstander av at kvinner kan bli gravide "på egen hånd" ved hjelp av sæddonor, men syns likevel at noen andre muligheter burde være utprøvd før man tar det steget. Du er så ung enda at mulighetene for å treffe en mann som kan være far for dine barn burde være tilstede - du har jo fortsatt god tid! Hadde du vært 36-38 år, single og barnløs, hadde det kanskje vært noe annet. Men såfremt det finnes en reell mulighet for det - er det ikke best for et barn å også ha en far i livet sitt?

Samtidig er det jo selvfølgelig masse eksempler på aleneforeldre som takler foreldrerollen helt fint, og det er vel også mange flere eksempler enn det burde være på foreldrepar der den ene eller begge ikke har det i seg å skulle være primære omsorgspersoner for et helt nytt liv.

Vanskelig avveining, og mange ting å tenke på. Men uansett syns jeg tankene dine om at livet ditt ikke er verdt noe uten evt barn er skumle, både for din og dine fremtidige barns del. Det er mye press å legge på et lite nytt liv som ikke har kunnet innvirke på hvor og av hvem det blir satt til verden.

Anonymous poster hash: 450ea...a44

Jeg har ikke tenkt å gå ut å finne meg en random fyr på byen å bli gravid. Jeg vet jeg er ung. Jeg har satt meg et mål om og vente til jeg blir 30 før jeg får panikk.

Det er en del ting som må "bli ferdig" før jeg får barn, som fast jobb og hus.

Litt dårlig formulert, men det jeg mente var at om jeg ikke finner en mann... så vil jeg ikke at det skal stå i veien for meg. Jeg vil ikke være barnløs, bare fordi jeg ikke klarer å finne den ene som kan elske meg.

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært glad eller interessert i barn.

Jeg ser bare ikke gleden i å ha ett barn.

Er 26 år og har bare ikke morsinstinkt. Har bare ikke LYST på barn.

Syns livet er veldig bra slik det er. Kan gjøre hva jeg vil, når jeg vil (nesten).

Anonymous poster hash: 5bdff...0f4

[AnonymBruker]

Jeg har en genetisk betinget tilstand som for det første gjør at jeg mest sannsynlig ikke hadde klart et evt. svangerskap uten store fysiske konsekvenser for meg selv. I tillegg er det en 50% sjanse for at eventuelle barn vil arve denne tilstanden fra meg, og det føler jeg ikke at jeg har rett til å utsette noen for.

Anonymous poster hash: 92bd5...c2a