Hvordan visste du at barn (ikke) var riktig for deg?

[Gjest Haaploes]

Jeg tviler ikke på at dersom jeg hadde fått en liten en, så hadde jeg elsket det barnet over alt på jord. Det jeg derimot er usikker på, er om jeg ville elsket livet mitt. Så, kjære KG-bruker:

Hvordan vet/visste du at barn (ikke) er/var riktig for deg?

[Nuttery]

Jeg har hatt en relativt trøblete oppvekst og jeg bare føler et sterkt behov for å danne en trygg og sikker familie for et barn, antageligvis for å kompensere for egen barndom og få den barndommen jeg aldri fikk.

Morsinstinktet mitt er ganske sterkt.

[Tabris]

Flere grunner:

- Det er ingenting med et liv med barn - i noen av barnets alder og stadier - som frister meg.

- Tilbringer jeg noen timer rundt barn så jeg er jeg så ør og sliten i hodet etterpå at jeg ikke begriper hvordan jeg skulle klart å leve med dem.

- Jeg har ingen interesse av babyer, synes ikke de er spesielt interessante, og føler mye mindre morsinstinkt og varme av å holde en baby enn å holde en valp/kattunge.

- Jeg har altfor mye glede av livet mitt slik det er, og ønsker å fortsette å bruke tid og penger på de ting i livet som gir meg noe i dag, noe jeg ikke kunne gjort med barn.

[AnonymBruker]

Jeg er veldig ambivalent. noen ganger ønsker jeg barn, andre dager absolutt ikke. Heller kanksje mer og mer mot ikke å få barn, da jeg ser at det er utrolig tidkrevende, venninner som har fått barn har ALDRI tid til noe lenger...samt at jeg vil føle meg ufri. Jeg trenger å føle meg fri, føle at jeg kan bestemme over min egen tid. Tror barn kan få en til å føle seg fanget, spesielt med mitt behov for egentid og fritid. Har og stor behov for nok og god søvn, og vet at dette blir en utfordring de første årene, ja mulig i mange år.

Det er sikkert fantastisk å få barn, men tror og det er mye de som har barn aldri snakker om, bla.a noe av det jeg nevnte. Det er et stort ansvar å få barn, et større ansvar enn mange kan forestille seg, før de sitter der "stuck".

Anonymous poster hash: b3bb2...4a7

[Gjest]

Jeg vil ikke ha barn fordi jeg strever psykisk og vet at det kan være belastende/sadelig for et barn uansett alder. Om jeg hadde blitt gravid og ikke ville ta abort, vet jeg at jeg ville gjort mitt beste for å være en god mor. I tillegg er jeg synshemmet og vet at det kan by på utfordringer, selv om jeg ser at det er flere synshemmede foreldre, svaksynte og blinde, som er kjempegode forbilder for seende foreldre. Løsninger finnes.

Ellers støtter jeg fullt ut #3 sine synspunkter.

[Haugenjenta]

Tabris beskriver det ganske likt som jeg føler det.

Jeg jobber på et kjøpesenter, og hver gang det er barn i butikken så får jeg alltid tanken "Hell no om jeg skal ha barn".
Før så jeg for meg å få barn, men jo mer jeg tenker over tingene som Tabris har skrevet og annet, jo mer bestemt blir jeg på at barn ikke er noe for meg.
Jeg vil heller nyte alenetiden jeg har utenom jobb til å være sammen med kjæreste/samboer, eventuelle dyr jeg får meg, hobbier, reiser, etc.
Og jeg er litt for glad i alenetiden min til at jeg vil gi den opp for noen som kommer til å ta den 24/7..

[Ciara]

Jeg har bare alltid hatt lyst på barn, det har vært mer en følelse og et instinkt enn en rasjonell vurdering. Andres barn kan jeg synes er slitsomme og uinteressante, men jeg synes heldigvis det er noe helt annet med mine egne. For meg stemmer alle flosklene, som at fordelene ved å ha barn mer enn veier opp for ulempene.

[Gjest Caress]

Hadde nok blitt glad i ungen og gjort mitt for å gi den et godt liv skulle jeg av en eller annen grunn fått meg et barn, men det er likevel ikke noe jeg ønsker. Behovet for en baby er der ikke, tanken på å få barn frister ikke i det hele tatt, jeg er ikke spesielt glad i andres barn, og jeg trives godt med livet som barnløs. Så hvorfor skulle jeg fått barn? Jeg har en valp, og det får holde.

[Gjest HeiHade]

Har ikke hatt noen åpenbaring akkurat, jeg har bare alltid visst det. Jeg liker ikke barn, jeg synes både barn og livet med barn er/virker dritkjedelig. Jeg har mye jeg vil rekke å gjøre og andre ting jeg vil bruke dagene mine på. Jeg liker stillhet og tid for meg selv, penger, god plass og å ha det ryddig. Og ikke minst det å kunne være "egoistisk" og sette meg selv først. Jeg har mye jeg vil rekke over, og da er det uaktuelt å sette av 18+ år av livet mitt på å ta meg av noen andre.

[sweg]

Jeg har aldri likt barn og er ekstremt nervøs rundt dem. Det som er så rart er at jeg vil ha ett barn selv, men ikke mer. Har alltid sett for meg at jeg kan bli en god mor, men samtidig så tenker jeg at jeg ikke tør. Er rett og slett livredd for at ungen min skal få samme behandling som jeg fikk i barndommen.

Nå er jeg jo 20 år, så å få barn er jo ganske fjernt for meg nå. Håper det blir riktig for meg en dag, men akkurat nå er det uaktuelt. Kommer til å ødelegge livet mitt.

[Anglofil]

Tidligere hadde jeg ikke lyst på barn, men lysten kom med ny mann. Hvorfor? Vet ikke helt. Det er bare en iboende lyst i meg som er vanvittig sterk. Dette med å oppleve graviditet og holde sitt eget barn i armene virker helt fantastisk. Det virker bare så spesielt og vakkert. Nei, noe godt svar kan jeg nok ikke gi, det "bare er sånn":

Mvh Yvonne

[Gjest Castielz]

Barn fører ikke med seg annet enn økonomiske kostnader

Tap av frihet.

Bråk, snørr og dritt.

De lever aldri opp til forventningene.

Er ikke en eneste ting som appellerer mtp barn.

Jeg bestemte meg som 4 åring om at barn, det var ikke noe for meg, og 21 år senere var den oppfatningen bare forsterket.

Takk gud for sterilisering!

[Tvist]

Jeg tenkte lenge over det. Vurderte og tenkte på hvordan hverdagen med barn ville være etter permisjonen, med jobb og barn. Tenkte på fritidsaktiviteten min, og hvordan det ikke ville fungere med barn, da det tar for mye tid. Så da var valget enkelt, ville beholde fritiden min. Og det beste av alt var at mannen var enig.

[AnonymBruker]

Barn fører ikke med seg annet enn økonomiske kostnader

Tap av frihet.

Bråk, snørr og dritt.

De lever aldri opp til forventningene.

Er ikke en eneste ting som appellerer mtp barn.

Jeg bestemte meg som 4 åring om at barn, det var ikke noe for meg, og 21 år senere var den oppfatningen bare forsterket.

Takk gud for sterilisering!

Hva med kjærlighet, mestring, ansvar, selskap, knytte bånd??

Anonymous poster hash: 82bb1...5af

[AnonymBruker]

Jeg er veldig ambivalent. noen ganger ønsker jeg barn, andre dager absolutt ikke. Heller kanksje mer og mer mot ikke å få barn, da jeg ser at det er utrolig tidkrevende, venninner som har fått barn har ALDRI tid til noe lenger...samt at jeg vil føle meg ufri. Jeg trenger å føle meg fri, føle at jeg kan bestemme over min egen tid. Tror barn kan få en til å føle seg fanget, spesielt med mitt behov for egentid og fritid. Har og stor behov for nok og god søvn, og vet at dette blir en utfordring de første årene, ja mulig i mange år.

Det er sikkert fantastisk å få barn, men tror og det er mye de som har barn aldri snakker om, bla.a noe av det jeg nevnte. Det er et stort ansvar å få barn, et større ansvar enn mange kan forestille seg, før de sitter der "stuck".

Anonymous poster hash: b3bb2...4a7

Jeg snakker om disse tingene, og trodde aldri det var urealistisk ved å få barn.

Men jeg har bare alltid ønsket meg barn, og det skulle ekstremt tungtveiende årsaker til for at jeg selv valgte å la være.

Akkurat nå har jeg det veldig tøft psykisk og fysisk pga belastning babyer kan kreve ifht søvnmangel over lang tid, men jeg elsker barnet mitt så høyt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Barnet er ikke vanskelig å ha med å gjøre, så det handler ikke om selve barnet.

Jeg hadde blitt ulykkelig av å la være å gjøre et forsøk på å få barn med en fast partner.

Jeg elsker alenetid, reiser, sosiale ting med venner og savner det litt(jeg gjør det jo noe, men ikke så mye som før)- men helt ærlig?

Det kan ikke sammenlikne seg med den intense gleden og kjærligheten jeg har for barnet mitt.

Jeg trenger ikke velge foreløpig- men hadde jeg måttet velge så hadde fortsatt barn kommer soleklart først.

Anonymous poster hash: c5c9c...3cc

[AnonymBruker]

Jeg står selv og vingler. Er ikke noe særlig glad i andre sine barn, de sliter meg ut. Men tenker også at det kan bli litt stusselig å skulle bli pensjonist og ikke ha familie. Har en mann som snakker mer og mer om å få barn. Så det ender vel med at jeg gir etter. Bare ikke helt ennå.

Anonymous poster hash: 6926d...c91

[AnonymBruker]

Jeg har bare alltid visst at jeg ikke skal ha. En iboende følelse som har vært med meg siden jeg var liten.

Anonymous poster hash: 2ea51...dc4

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke. Rent personlig kunne jeg ikke tenke meg å få noen barn, men min samboer ønsker seg det. Så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre egentlig...

Anonymous poster hash: 0a981...2ed

[AnonymBruker]

Jeg synes egentlig verden er noe herk, og kan ikke se at det er spesielt godt for et barn å vokse opp i dagens samfunn. Mellom kroppspress, cybermobbing, overfallsvoldtekter, blind vold og den stadig økende frekvensen av psykiske vansker hos ungdom, føler jeg ikke at jeg ville gjort et barn en tjeneste ved å bringe det inn i verden.

Anonymous poster hash: d086d...a48

[fjellogvidde]

Jeg syntes egentlig bare det var "rar og ekkelt" da jeg var yngre, og det virket helt uvirkelig at jeg skulle velge å få barn.

Men da jeg var ferdigutdannet, i fast jobb og sammen med en fantastisk mann som jeg visste ville bli en god far, kom lysten plutselig snikende. Det kjentes som om livet hadde noe mer å by på, og jeg savnet en dimensjon som barn kunne gi.

Nå har jeg to barn, på 4 og 6 år, og kunne ikke tenke meg livet uten dem.