Skal man endre seg for å få en kjæreste?

[Nettinettet]

Dette kunne jeg skrevet selv. Er 25 og har alltid vært singel. Er veldig fornøyd med livet mitt. Men jeg er ikke interessert i ONS og kunne jo tenkt meg kjæreste. Men dessverre har jeg vansker med å finne en jeg er så fornøyd med at jeg vil gi opp en tilværelse jeg faktisk trives med.

Men så lenge jeg er "bare" 25 så syns jeg at jeg skal kunne være litt kresen, og forhåpentligvis få full klaff til slutt. Orker ikke noe halvveis.

Anonymous poster hash: 8bf10...990

Høres veldig fornuftig ut spør du meg. Du har god tid, og fordi du er så trygg på deg selv, har du større potensiale til å faktisk finne noen du kan bli gammel med.

[AnonymBruker]

Høres veldig fornuftig ut spør du meg. Du har god tid, og fordi du er så trygg på deg selv, har du større potensiale til å faktisk finne noen du kan bli gammel med.

Håper det! Avviste nok en fyr denne uka. :/ Men jeg har vært forelska, og jeg vet hvordan er når jeg blir interessert i noen, og etter 5 uker med han forstod jeg at det var riktig å avslutte det.

Anonymous poster hash: 8bf10...990

[Sandie]

Litt må man alltid tilpasse seg,men jeg endrer ikke meg selv når det gjelder moral,etikk osv.. Vil heller ikke at en mann skal utslette sine egne meninger og holdninger for å passe sammen med meg.Slikt kan lett skje om man er veldig forelsket.

[Becka]

Det kommer jo ann på innsatsen. Jeg vil heller lete til jeg blir gammel og grå, enn å være sammen med en som ikke får meg til å ha det bedre med han enn uten. Men så trives jeg veldig godt med den jeg er og har det bra alene også

Jo jeg trodde også det. Og jeg mener tildels det ennå. Men, jeg bare lurer på om man er for kresen og kanskje for kravstor. Man skal holde på det man tror på. Men som i mitt tilfelle, så kan jeg være noe urimelig til tider, da spesielt hvis kanskje ikke han er på samme viset. Kanskje lære og akseptere ulikheter litt mer? Man trenger jo ikke ha det fælt fordi man ikke får det man vil bestandig. Du har jo på sett og vis nettinett, lagt litt ut om dette til meg og min situasjon. At man kan se en situasjon på en annen måte, et menneske på en annen måte. Men skal man det, må man jo ta tak i seg selv også.

[Nettinettet]

Håper det! Avviste nok en fyr denne uka. :/ Men jeg har vært forelska, og jeg vet hvordan er når jeg blir interessert i noen, og etter 5 uker med han forstod jeg at det var riktig å avslutte det.

Anonymous poster hash: 8bf10...990

Jeg synes du er flink som "holder ut" og nekter å ta til takke med som mange dessverre gjør enda. Jeg tror rett og slett ikke folk forstår at i 2015 så MÅ man ikke bo med noen eller dele livet med noen. Man kan ha et like tilfredstillende liv alene, bare man ser mulighetene og ikke begrensingene. Noen sier det er for dumt å lete etter en sjelevenn, jeg mener det er nettopp det man bør gjøre.

[Nettinettet]

Jo jeg trodde også det. Og jeg mener tildels det ennå. Men, jeg bare lurer på om man er for kresen og kanskje for kravstor. Man skal holde på det man tror på. Men som i mitt tilfelle, så kan jeg være noe urimelig til tider, da spesielt hvis kanskje ikke han er på samme viset. Kanskje lære og akseptere ulikheter litt mer? Man trenger jo ikke ha det fælt fordi man ikke får det man vil bestandig. Du har jo på sett og vis nettinett, lagt litt ut om dette til meg og min situasjon. At man kan se en situasjon på en annen måte, et menneske på en annen måte. Men skal man det, må man jo ta tak i seg selv også.

Absolutt, men disse tingene handler jo om ting man bør endre ved seg selv uansett. De kravene man setter til en kjæreste som er urimelige er urimelige i alle menneskelige relasjoner.

Endringene jeg snakker om er deg som person slik du trives med å være. Hvis du trives med å hoppe på bordet og være smågal så skal du ikke tilpasse deg for å kunne passe sammen med en fyr som synes det er litt for mye. Da skal du heller finne en fyr som digger nettopp den tingen ved deg.

[Molekylet]

Jeg er sammen med en mann som er veldig ulik fra meg selv. Vi må begge tilpasse oss for hverandre, og vi kan være frustrerte av og til av at vi tenker så forskjellig. MEN alle følelsene er der fortsatt etter fem år sammen, vi lærer fortsatt nye ting om hverandre. Vi har bodd sammen i fire år og aldri vært lei av hverandre. Og vi passer på hverandre gjennom godt og vondt.

TidlIgere har jeg vært sammen med menn som synes den jeg er er helt fantastisk, som er facinert av hvor sjarmerende og utadvendt jeg er. MEN vi har ikke fungert når konflikter dukker opp, og de har ikke taklet meg i dårlige perioder.

[Nettinettet]

Jeg er sammen med en mann som er veldig ulik fra meg selv. Vi må begge tilpasse oss for hverandre, og vi kan være frustrerte av og til av at vi tenker så forskjellig. MEN alle følelsene er der fortsatt etter fem år sammen, vi lærer fortsatt nye ting om hverandre. Vi har bodd sammen i fire år og aldri vært lei av hverandre. Og vi passer på hverandre gjennom godt og vondt.

TidlIgere har jeg vært sammen med menn som synes den jeg er er helt fantastisk, som er facinert av hvor sjarmerende og utadvendt jeg er. MEN vi har ikke fungert når konflikter dukker opp, og de har ikke taklet meg i dårlige perioder.

Men de synes de jo ikke at du er er helt fantastisk som du er, når de bare liker deg på gode dager!

Og det er poenget mitt. Hvis den man er på dårlige dager er en man trives med å være, så må man også finne en mann/kvinne som aksepterer den siden av en og som takler det på en måte som gjør at det ikke blir konflikter ut av det. Slik som du har gjort med din nåværende. Samtidig så skjønner jeg at du tilpasser deg mer enn du kanskje gjorde før? Altså at du kanskje tar tak i noen av de tingene som hindret forholdene dine til å fungere tidligere?

[Anglofil]

Ja og nei.

Jeg mener at forhold handler om å gi og ta. Samtidig er det en hårfin balansegang mellom å bevare sine egne verdier, tanker og følelser og det å komme frem til kompromisser. Man kan ikke forvente at man skal få viljen sin alltid.

Men problemet jeg selv har opplevd er at man ikke nødvendigvis vet hvor ens egne grenser går før man har vært nødt til å snakke og diskutere dem. Og grenser, følelser, meninger og tanker kan også endre seg over tid. I tidlig 20-årene ville jeg ikke ha barn. Jeg visste jeg ville ha barn en gang i fremtiden, men visste ikke når. Nå er jeg 28 år og har et brennende ønske om barn. Tidligere var det altså ikke et problem at min daværende partner ikke var særlig lysten på barn, spesielt så lenge han ikke avskrev det å få barn helt og holdent.

I dag vet jeg bedre hvor jeg selv står i forhold til dette spørsmålet. Det handler nødvendigvis ikke om et modenhetsspørsmål heller. Jeg visste da jeg var 16 år at jeg ønsket å stifte familie i framtiden. Men man vet ikke nødvendigvis hva man klarer å "tolerere" og "akseptere" fra en partner før man er i forholdet. Problemet er at jeg ble med tiden klar for barn, mens min daværende mann ikke fulgte den samme utviklingen rundt spørsmålet som meg selv. Det førte altså til en dypere og dypere splittelse fordi det var noe vi ikke kunne bli enige om.

Da jeg så fikk meg en ny kjæreste, nå samboer, for ett år siden, hadde jeg også fått muligheten til å sette noen grenser for meg selv. Det var viktig at min samboer ønsker seg barn. Han kan ikke få barn naturlig, men så lenge han har lyst kan vi finne løsninger på det. Og sånn er det med veldig mange ting her i livet.

Man finner rett og slett ut av hva som er viktig i livet. Og så må man ikke være så naiv og tro at det ikke vil komme uenigheter. Men det handler ikke så mye om at man er uenige, men hvordan man velger å løse dette. Og her er kommunikasjon veldig viktig. At den ene ikke skjærer igjennom og setter seg helt i vranglås. Det må være mulig å kunne se begge parter. Og noen ting føler den ene sterke enn den andre, og man må på en måte være villig til å "tape" uten at det nødvendigvis er et tap eller noe som går i mot ens egen overbevisning.

Samtidig har det vært viktig å finne en som deler mine verdier og tanker om veldig mye, vi må ha et stabilt og godt fundament. På den måten forhindrer vi nettopp disse store sjelesettende uenighetene som man ikke finner løsning på.

Mvh Yvonne

Endret 7. mars 2015 av Yvonne

[Nettinettet]

Ja og nei.

Jeg mener at forhold handler om å gi og ta. Samtidig er det en hårfin balansegang mellom å bevare sine egne verdier, tanker og følelser og det å komme frem til kompromisser. Man kan ikke forvente at man skal få viljen sin alltid.

Men problemet jeg selv har opplevd er at man ikke nødvendigvis vet hvor ens egne grenser går før man har vært nødt til å snakke og diskutere dem. Og grenser, følelser, meninger og tanker kan også endre seg over tid. I tidlig 20-årene ville jeg ikke ha barn. Jeg visste jeg ville ha barn en gang i fremtiden, men visste ikke når. Nå er jeg 28 år og har et brennende ønske om barn. Tidligere var det altså ikke et problem at min daværende partner ikke var særlig lysten på barn, spesielt så lenge han ikke avskrev det å få barn helt og holdent.

I dag vet jeg bedre hvor jeg selv står i forhold til dette spørsmålet. Det handler nødvendigvis ikke om et modenhetsspørsmål heller. Jeg visste da jeg var 16 år at jeg ønsket å stifte familie i framtiden. Men man vet ikke nødvendigvis hva man klarer å "tolerere" og "akseptere" fra en partner før man er i forholdet. Problemet er at jeg ble med tiden klar for barn, mens min daværende mann ikke fulgte den samme utviklingen rundt spørsmålet som meg selv. Det førte altså til en dypere og dypere splittelse fordi det var noe vi ikke kunne bli enige om.

Da jeg så fikk meg en ny kjæreste, nå samboer, for ett år siden, hadde jeg også fått muligheten til å sette noen grenser for meg selv. Det var viktig at min samboer ønsker seg barn. Han kan ikke få barn naturlig, men så lenge han har lyst kan vi finne løsninger på det. Og sånn er det med veldig mange ting her i livet.

Man finner rett og slett ut av hva som er viktig i livet. Og så må man ikke være så naiv og tro at det ikke vil komme uenigheter. Men det handler ikke så mye om at man er uenige, men hvordan man velger å løse dette. Og her er kommunikasjon veldig viktig. At den ene ikke skjærer igjennom og setter seg helt i vranglås. Det må være mulig å kunne se begge parter. Og noen ting føler den ene sterke enn den andre, og man må på en måte være villig til å "tape" uten at det nødvendigvis er et tap eller noe som går i mot ens egen overbevisning.

Samtidig har det vært viktig å finne en som deler mine verdier og tanker om veldig mye, vi må ha et stabilt og godt fundament. På den måten forhindrer vi nettopp disse store sjelesettende uenighetene som man ikke finner løsning på.

Mvh Yvonne

Det jeg sikter til handler ikke om å ville ha viljen sin, men å rett og slett endre personlighet for å få en person man vil ha.

[Anglofil]

Det jeg sikter til handler ikke om å ville ha viljen sin, men å rett og slett endre personlighet for å få en person man vil ha.

Jo, men personlighet handler også mye om verdier og holdninger. Du snakker om prinsipper, ens egne prinsipper. De er gjerne bygget opp av noe, da som regel verdier, tanker, følelser og meninger. Og det er det jeg mener i bunn og grunn, ikke å få viljen sin og that's it.

Mvh Yvonne

[Nettinettet]

Jo, men personlighet handler også mye om verdier og holdninger. Du snakker om prinsipper, ens egne prinsipper. De er gjerne bygget opp av noe, da som regel verdier, tanker, følelser og meninger. Og det er det jeg mener i bunn og grunn, ikke å få viljen sin og that's it.

Mvh Yvonne

Jeg snakker om prinsipper som i ting man ikke ønsker å gjøre, men som man gjør for å bli likt. Altså at man har sex før man egentlig er klar. Man røyker hasj fordi han synes det er kuult. Og jeg snakker om i en datingfase for å få seg kjæreste.

Men veldig fint at du har funnet en kjæreste du har det fint men og kan være deg selv med. Det er jo det jeg sier i innlegget mitt at man skal

[AnonymBruker]

Jeg er 24 og aldri hatt kjæreste og ikke sex. Har bare vært ulykkelig forelsket. Den første var 10 år eldre enn meg og jeg var 16. Så vi treftes kun på fest og rotet. Hadde ikke sex. Så ble jeg intressert i en da jeg flyttet..vel, etter å ha bodd i byen i 1 år. Fant ut samme kveld at det ikke var noe å samle på. Så var jeg i 3 år uten å være forelska. DET var befriende det. Men..så fikk jeg plutselig følelser for en venn. For 1 år siden og har dem enda. Vi bor i samme by og heg vet ikke hvor vi havner. Jeg sliter psykisk..enda, men har oppsøkt hjelp. Men jeg gidder ikke lenger å rømme fra følelsene. Jeg har straffet meg mye fordi jeg har blitt forelska, det føles som en forbannelse du ikke blir kvitt. Men jeg tør faktisk nå å leve i håpet..om at jeg kanskje kan få til noe med han. Han har heller ikke hatt dame, og vi snakker lett sammen. Jeg er innstilt på å vite mer til sommeren.

Anonymous poster hash: f0e8d...03e

[Nettinettet]

Jeg er 24 og aldri hatt kjæreste og ikke sex. Har bare vært ulykkelig forelsket. Den første var 10 år eldre enn meg og jeg var 16. Så vi treftes kun på fest og rotet. Hadde ikke sex. Så ble jeg intressert i en da jeg flyttet..vel, etter å ha bodd i byen i 1 år. Fant ut samme kveld at det ikke var noe å samle på. Så var jeg i 3 år uten å være forelska. DET var befriende det. Men..så fikk jeg plutselig følelser for en venn. For 1 år siden og har dem enda. Vi bor i samme by og heg vet ikke hvor vi havner. Jeg sliter psykisk..enda, men har oppsøkt hjelp. Men jeg gidder ikke lenger å rømme fra følelsene. Jeg har straffet meg mye fordi jeg har blitt forelska, det føles som en forbannelse du ikke blir kvitt. Men jeg tør faktisk nå å leve i håpet..om at jeg kanskje kan få til noe med han. Han har heller ikke hatt dame, og vi snakker lett sammen. Jeg er innstilt på å vite mer til sommeren.

Anonymous poster hash: f0e8d...03e

Det beste er å bare hive seg ut i det og spørre om å finne på noe og rett og slett fortelle at du liker han. Å være forelsket er fantastisk og du er heldig som klarer å bli forelsket, det er mange som ikke klarer det, så sett pris på det.

[QueenOfTheSidewalk]

Det jeg sikter til handler ikke om å ville ha viljen sin, men å rett og slett endre personlighet for å få en person man vil ha.

Det er det jo ingen som gjør.

[iFilly]

Jeg har alltid ment for meg selv at jeg vil heller ende opp alene enn sammen med en feil person. Å være alene/singel er ikke det samme som å være ensom. For noen er det dessverre en og samme ting og de trenger å være i et forhold, på liv og død..

Klart, alle vi ønsker oss en partner, eller elsker/elskerinne, gode lojale venner etc - å føle oss akseptert og elsket i hverdagen. Det finnes klart unntak av innbitte 'eremitter', men som sagt - de er unntak tilfeller.

Jeg var fullt klar over mine sjanser til å finne den rette som var - ja han finns, men vi kom aldri til å støte på hverandre, jeg har allerede hatt ham men han døde i en ulykke (vi var unge da, 22 år), eller han finner meg før eller siden, eller aldri.

Så da fant jeg bare ut - etter å ha erfart flere mislykedde forhold - at jeg dropper ut av den desperate jakten på en mann. Ikke fordi at jeg er blitt bitter eller noe sånt, men fordi at jeg var rett og slett ikke heldig med de jeg tiltrakk meg. Spesielt nettdating var ikke noe særlig på lang sikt.. mye 'deception' og gifte grisemenn. Ble sliten av sånne menn, for man skjønner jo hva de er ute etter etter et par brev, ikke verdt tiden min.

Ellers var det bare uforpliktende F-buddies forhold, sånn på kompis nivå - noe som var jo greit. For jeg er fortsatt venner med de gutta, men vi har nå 'moved on'.. trengte hverandre der og da i en periode, og begge var enige i hva vi ville ut av det her - vi trivdes å tilbringe tiden sammen, fysisk tiltrekkning var tilstede - mens vi visste at vi kom ikke til å bli noe mer.. En sånn møtte jeg gjennom nettdating da, vi hadde kjemi men jeg så ingen fremtid for oss og han heller ikke var ute etter fast forhold. Han var et herlig unntak av et menneske ift nettdating da.

Jeg hadde det bra med å være singel og ikke aktivt lete, date osv. Så dukka han opp til slutt. Og jeg var skeptisk i lang tid, uten at det gjorde ham noe - hehe.. han sa bare at han vet at det er meg, og å gå etter meg var den beste avgjørelsen i hans liv.. Han passer meg på de fleste områder, jeg mener ingen av oss er uten bagasje - så jeg sa fra første stund at vi må bli flinke til å "tilpasses"(!!) hverandre, snakke om ting, omså krangle om ting - men finne kompromiss, bli enig om å forbli uenig og bli ferdig med saken. For vi går aktivt inn for å flytte inn sammen, bli samboer, partnere - hus, kanskje barn, bli gamle sammen.. Vi rett og slett kommuniserer veldig bra, og det synes jeg en av de viktigste tingene i et forhold.. Og jeg forventer ikke at vi liksom seiler sammen i solnedgang, man må investere i et forhold, ta vare på sin kjære - rett og slett elske, men da må det være med et menneske som er verdt å satse på på fullt.

[Nettinettet]

Det er det jo ingen som gjør.

Det er det MANGE som gjør...

[AnonymBruker]

Det beste er å bare hive seg ut i det og spørre om å finne på noe og rett og slett fortelle at du liker han. Å være forelsket er fantastisk og du er heldig som klarer å bli forelsket, det er mange som ikke klarer det, så sett pris på det.

Takker. Vi finner på ting vi, men vi begge jobber og studerer og dette krever jo sin del av tiden. Men vi treffes når vi kan. Tør ilke si at jeg liker han enda isåfall. Han har likt meg tidligere, men jeg var langt nede og sa jeg ikke hadde samme følelsene som han. Avviste han ikke på noen kald måte, men vi har kontakten enda. Og vi har visst mer til felles enn jeg ante. Men..det blir nok jeg som tar inutiativ siden han allerede er blitt avvist:/

Anonymous poster hash: f0e8d...03e

[Nettinettet]

Takker. Vi finner på ting vi, men vi begge jobber og studerer og dette krever jo sin del av tiden. Men vi treffes når vi kan. Tør ilke si at jeg liker han enda isåfall. Han har likt meg tidligere, men jeg var langt nede og sa jeg ikke hadde samme følelsene som han. Avviste han ikke på noen kald måte, men vi har kontakten enda. Og vi har visst mer til felles enn jeg ante. Men..det blir nok jeg som tar inutiativ siden han allerede er blitt avvist:/

Anonymous poster hash: f0e8d...03e

Men siden dere treffes når dere kan har dere jo en kommunikasjon for å holde kontakten så det viser jo at dere begge liker hverandre. Jeg tenker du kan prøve å fortelle han litt hva du tenker en kveld dere er sammen. Altså forklare hvorfor du sa du ikke hadde de samme følelsene som han den gangen og si at du fortsatt liker han veldig godt og er glad for at dere tilbringer tid sammen. Det er en fin start i allefall..

[AnonymBruker]

Men siden dere treffes når dere kan har dere jo en kommunikasjon for å holde kontakten så det viser jo at dere begge liker hverandre. Jeg tenker du kan prøve å fortelle han litt hva du tenker en kveld dere er sammen. Altså forklare hvorfor du sa du ikke hadde de samme følelsene som han den gangen og si at du fortsatt liker han veldig godt og er glad for at dere tilbringer tid sammen. Det er en fin start i allefall..

Ja, det er en enorm sperre hos meg der. Jeg har ALDRI vist følelser til den jeg har likt. Jeg har "sprukket" en gang for noen år siden, hvor jeg ikke gadd gruble mer, og skrev melding rett ut til den daværende forelskelsen om at jeg ville være sammen med ham. fikk aldri noe svar, uansett, han betyr ingenting nå. over for lenge siden.

Men.. det har alltid vært sånn med meg, at når jeg har skrevet "det er hyggelig å treffe deg" o.l, så har mannen alltid villet noe mer. Jeg skrev dette til en annen venn av meg for noen mnd siden, for vi traff hverandre veldig ofte, uten at det var noe mer.. jeg skrev bare at det var hyggelig å tilbringe tid med han, men han ble litt lei seg når jeg skrev at jeg ikke følte det samme.. og det lignende skjedde og med min nåværende. Jeg skrev til han i fylla at jeg savnet han og sånn, og det var litt etter dette at han skrev at han hadde fått sterkere følelser, og jeg sa nei. men jeg har dem nå også, men han vet ikke. Det er så rart det der.. det er ingen sak, når jeg ikke føler noe for en, da er jeg ikke redd for å bli avvist, og kunne fint hatt det morsomt med å skrive at jeg følte noe mer.... men , jeg tør ingenting i nærheten når følelsene faktisk er der for noen.

Anonymous poster hash: f0e8d...03e