Bonus for hvem?

[Tante-Sofie]

kom med ett!?

Anonymous poster hash: 487f8...42f

Hele slutten på hovedinnlegget på denne tråden er jo et godt eksempel på at stebarna blir klaget på. Har du i det hele tatt lest det?

[AnonymBruker]

Hele slutten på hovedinnlegget på denne tråden er jo et godt eksempel på at stebarna blir klaget på. Har du i det hele tatt lest det?

Ja..

Det er jo foreldrene det blir klagd på. Barn er ett resultat av sine foreldre.. Som lar de være uoppdragne rotete og alt det der...

Men når foreldre "melder seg ut" så blir stemødrene slaver for disse barna

Anonymous poster hash: 487f8...42f

[Rotemor]

kom med ett!? Anonymous poster hash: 487f8...42f

Let selv. Det er egne tråder om det. Ta jobben selv!

Kvinner må ta ansvar for egne liv. Menn må ta hovedansvar for egne barn.

[AnonymBruker]

Ja..Det er jo foreldrene det blir klagd på. Barn er ett resultat av sine foreldre.. Som lar de være uoppdragne rotete og alt det der...Men når foreldre "melder seg ut" så blir stemødrene slaver for disse barna Anonymous poster hash: 487f8...42f

Dersom menn melder seg ut så har jo kvinnen et ansvar for det.

Anonymous poster hash: 0e9c1...c32

[AnonymBruker]

Hahahaha!! Artig!! :D

Jeg har selv aldri vært overbegeistra for barn, men falt for ei alenemor for noen år siden. Funka greit med barna også, før jeg flytta inn!

Jeg var også en alle tiders barnevakt, hushjelp og dum nok til å bidra økonomisk hvor jeg egentlig ikke hadde behøvd det.

Barna var virkelig en bonus, det må jeg bare si. Joda, visst faen var det utfordrende og til tider en prøvelse, men det p.g.a. foreldre som absolutt ikke kunne samarbeide og i dette tilfellet var nok min eks en stor del av skylda...hun var jo tross alt mor til disse barna.

Prøvde jeg å komme med forslag eller i det hele tatt noe som helst som hadde med oppdragelse å gjøre, ble det månelyst.

Hun gjorde et iherdig forsøk på å få barna til hate sin nye stemor og ga dem dårlig samvittighet om de hadde hatt det fint sammen med far og stemor.

Jeg tenkte også som så at jeg forelska meg jo i dette mennesket og da må jeg jo bare bite i meg at barn er innvolvert.

Nei, man må ikke det! Det er lov å hoppe av den rosa skyen og ta en titt på virkeligheten. Noen ganger er det ikke nok å være forelska i noen. Funker ikke resten er det hele et dødt prosjekt hvor en ender opp som en svært irritabel og lite koslig person å være rundt.

For noen er disse bonusbarna en bonus, om de ikke er det er det heller ingen som tvinger deg til å kalle dem bonusbarn. De er din samboers barn...verre er det ikke.

Men for din egen del bør du vel bare komme deg videre og finne noen som ikke har barn med ei hysterisk mor med på "kjøpet"

Å være stemor virker veldig enkelt i forhold til det å bli stefar etter det du beskriver. Kjenner igjen den kvinnen. Om du er eksen til min stedatters mor?

Anonymous poster hash: 7c126...bc3

[Nullfilter]

For et herlig innlegg, det er sjelden jeg får en latter her inne, men det gjorde jeg jammen nå .

Herlig skrevet, levende og humoristisk, med all forargelse du mener. Du er herved min bestevenninne i dag.

Du sier det de fleste tenker. Jeg vet ikke om noen som med hånden på hjerte syntes det er noe bonus med andres unger. Mange som takler det bra, men ingen som nødvendigvis liker det.

Mange sier; "du vet hva du går til når du velger en mann med barn fra før!"

NEI, det er det ingen som vet, ikke før du har prøvd. Ei venninne av meg ble hodestups forelsket i en mann med to små unger her forleden år. Det første året var det herlighet og kjærlighet, så flyttet han inn og vips, ble hun gravid. Jeg sto utenfor å kunne forutsi alt videre, fordi jeg har vært i samme situasjonen selv. Og ganske riktig, ett år senere skulle hun ønske hun kunne putte ungen inn igjen og tuppe ut gubben og snørrungene hans og brenne mora deres på bål (før/under og etter hengingen).

Hver gang jeg savner familie, hver gang jeg føler meg litt ensom, drar jeg å besøker henne, også går det over. Jeg har gjort min stemorplikt i livet, og nå vet jeg hva det er. Det kalle bare "bonus" for å lokke oss i fella, men jeg går aldri med på den en gang til. Jeg kan møte prins charming himselfe, men har han småunger så takker jeg nei og kjøper meg champagne isteden , og lager en bedre biffmiddag og ser på et opptak av Frustrerte Fruer og kjenner at livet mitt er helt utrolig nydelig i all sin stillhet og uten andres snørrunger og andres x-er.

Nå er det jeg som sender ungen til en ny frustrert dame, vel viten om at hun må plukke opp alt rotet etter han, for jeg har ikke lært han orden. Og det koser jeg meg virkelig over, jeg unner henne å irritere seg over meg , men jeg gidder ikke å bry meg mer utover det. Jeg vil ikke plage henne mer enn nødvendig så jeg prøver å holde avtaler og blander meg aldri bort i deres opplegg der. Det gidder jeg heller ikke, har jeg fri fra morsrollen så har jeg fri

[AnonymBruker]

BonusBARN mener jeg ellers kan være et helt fint uttrykk for ekstra barn i familien - men bonusmor?? Ungene trenger ikke en MOR til, og som TS (og åpenbart flere med henne i denne tråden) så godt illustrerer, så burde de ALDRI gått inn i den "morsrollen" de åpenbart har tatt. De kunne holdt seg til å være fars kjæreste (og til og med ikke blitt samboere) eller rett og slett avsluttet forholdet fordi mannen har barn fra før. Anonymous poster hash: db784...444

En steforelder MÅ se på kjærestens barn som en bonus, men barna skal IKKE se på steforelder som en bonus? Uansett om du skriver bonusmor eller stemor, ordet mor er fortsatt med i navnet

Hurra for TS som sier det som det er! Jeg er delvis enig, men stebarn er ikke uønsket fra min side i allefall. Gleder meg til hun kommer i kveld

Anonymous poster hash: 7354e...8de

[AnonymBruker]

En steforelder MÅ se på kjærestens barn som en bonus, men barna skal IKKE se på steforelder som en bonus? Uansett om du skriver bonusmor eller stemor, ordet mor er fortsatt med i navnet

Hurra for TS som sier det som det er! Jeg er delvis enig, men stebarn er ikke uønsket fra min side i allefall. Gleder meg til hun kommer i kveld Anonymous poster hash: 7354e...8de

Og ordet "mor" er fortsatt like malplassert som ordet "bonus"

En hundebæsj er fortsatt en hundebæsj selv om du pakker den inn i sølvpapir og setter på sløyfe.

Anonymous poster hash: 0e9c1...c32

[AnonymBruker]

Og ordet "mor" er fortsatt like malplassert som ordet "bonus"

En hundebæsj er fortsatt en hundebæsj selv om du pakker den inn i sølvpapir og setter på sløyfe.Anonymous poster hash: 0e9c1...c32

Sammenligner du stemødre med hundebæsj?

Anonymous poster hash: 7354e...8de

[AnonymBruker]

Og ordet "mor" er fortsatt like malplassert som ordet "bonus"

En hundebæsj er fortsatt en hundebæsj selv om du pakker den inn i sølvpapir og setter på sløyfe.Anonymous poster hash: 0e9c1...c32

Har du et godt navn på stemor? Aldri noe som er bra nok for deg

Anonymous poster hash: 7354e...8de

[AnonymBruker]

For et herlig innlegg, det er sjelden jeg får en latter her inne, men det gjorde jeg jammen nå .

Herlig skrevet, levende og humoristisk, med all forargelse du mener. Du er herved min bestevenninne i dag.

Du sier det de fleste tenker. Jeg vet ikke om noen som med hånden på hjerte syntes det er noe bonus med andres unger. Mange som takler det bra, men ingen som nødvendigvis liker det.

Mange sier; "du vet hva du går til når du velger en mann med barn fra før!"

NEI, det er det ingen som vet, ikke før du har prøvd. Ei venninne av meg ble hodestups forelsket i en mann med to små unger her forleden år. Det første året var det herlighet og kjærlighet, så flyttet han inn og vips, ble hun gravid. Jeg sto utenfor å kunne forutsi alt videre, fordi jeg har vært i samme situasjonen selv. Og ganske riktig, ett år senere skulle hun ønske hun kunne putte ungen inn igjen og tuppe ut gubben og snørrungene hans og brenne mora deres på bål (før/under og etter hengingen).

Hver gang jeg savner familie, hver gang jeg føler meg litt ensom, drar jeg å besøker henne, også går det over. Jeg har gjort min stemorplikt i livet, og nå vet jeg hva det er. Det kalle bare "bonus" for å lokke oss i fella, men jeg går aldri med på den en gang til. Jeg kan møte prins charming himselfe, men har han småunger så takker jeg nei og kjøper meg champagne isteden , og lager en bedre biffmiddag og ser på et opptak av Frustrerte Fruer og kjenner at livet mitt er helt utrolig nydelig i all sin stillhet og uten andres snørrunger og andres x-er.

Nå er det jeg som sender ungen til en ny frustrert dame, vel viten om at hun må plukke opp alt rotet etter han, for jeg har ikke lært han orden. Og det koser jeg meg virkelig over, jeg unner henne å irritere seg over meg , men jeg gidder ikke å bry meg mer utover det. Jeg vil ikke plage henne mer enn nødvendig så jeg prøver å holde avtaler og blander meg aldri bort i deres opplegg der. Det gidder jeg heller ikke, har jeg fri fra morsrollen så har jeg fri

Uteolig bra skrevet fra deg også!

Og SÅ fantastisk at en mamma med ett barn som har delt hjem og en stemor, som faktisk kan innse at ikke alt er rosenrødt og perfekt fra din egen side! :D *klapper i hendene*

Gleder meg over at du får til å nyte det å ha barnefri :D

👍👏

Anonymous poster hash: 487f8...42f

[AnonymBruker]

Jeg stiller meg så uforstående til at dette er bra skrevet.

Mulig jeg leser mye...

Anonymous poster hash: 0e9c1...c32

[Nullfilter]

Jeg er enig i at ordet "mor" burde unnlates. Jeg ville ikke ha status "stemor" da jeg var i den situasjonen. Jeg ville være meg, med navn, og en rolle som en "voksenperson" i livet deres, pappas kone. MEN, problemet er ofte at faren, som TS beskriver så fint, han tror at han har fått ny barnevakt og han bare kan bytte ut moren til ungene sine. Han kunne dra og jeg satt igjen med ungene. Det var en selvfølge at jeg skulle diske opp mat og foreta meg aktiviteter med dem. Hvis jeg ikke var opplagt til unger og hadde lyst til å dra til skogs med bikkjer og venninne, da ble det et såre leven, for han orket jo ikke å være alene med dem.

Jeg tror rollen avhenger av hvordan faren håndterer den. Hvordan han setter grenser i forrhold til x-en, hvordan han klarer å la x'en være en x og ikke blande seg med henne, og hvordan han klarer å ta hensyn til at den nye damen aldri kommer til å elske barna hans som om de er hennes egne. Og forutsigbarhet, klar samværsavtale som er mer eller mindre ufravikelig. Det er ikke kult hvis en ser frem til en romantisk helg, fred og fordragelighet, og plutselig står x'en på døra med snørrungene. Man trenger ikke å være rakketforsker for å skjønne at det er turn-off eller?

Jeg opplevde at jeg følte mora til ungene hans skulle plutselig bestemme over 50% av min fritid. Vi kunne aldri planlegge noe de helgene vi skulle ha ungene, for på fredager fikk vi instrukser om bursdager og planlagte aktiviteter for helgen. Jeg holdt på å klikke. Vi kunne stå ferdig pakket og så frem til hytta for helgen, men de planene ble satt stek over fredag klokken fire. Hun lagte avtaler for barna akkurat som hun ville og forlangte at den tafatte faren bare skulle utføre oppgavene. Meg var det ingen grunn til å ta hensyn til, jeg var jo bare "stemor" som hadde som oppgave å elske barna uhemmet.....

Forutsigbarhet og at ungene skal få være der de er, når de er der. At det er forskjellige regler har heller ikke unger store problemer med å forholde seg til. Det MÅ være forskjellige regler så lenge vi er forskjellige mennesker.

At jeg og sønnen min kan ligge i sofaen og spise saltstenger og se på film til langt på kveld, er vår greie. Han må da ikke gjøre det hos faren. Nye dama ville ha han i seng klokken ti, det er for tidlig for han å sove da, men jeg sa at jeg skjønner hun vil ha voksentid. "Det er forskjell på leggetid og "fjern-deg-tid", og klokken ti syntes jeg ikke er urimelig, da kan du ligge å lese eller spille litt før du sovner."

Jeg støtter i alle fall opp om forskjellige regler.

Mødre som må ringe ungene hele tiden og bedyre sin store kjærlighet og bekymring er noen store egoister. Ungene vet da vel at vi er glad i dem? Og jeg gidder aldri å stresse sønnen min på at han skal ha dårlig samvittighet for at jeg er hjemme og savner han. Det er ikke hans oppgave å bære det. Han skal få kose seg der han er, og han skal være trygg på at jeg fint klarer å ta vare på meg selv. Og mødre må stole på at barna har det bra der de er, inntil det motsatte eventuelt er bevist.

[AnonymBruker]

Jeg vil heller ikke beskrive min stesønn som bonus. Han er med på pakka det er å få være sammen med min samboer, som faktisk fortsatte å være like herlig etter at vi ble samboere. Jeg aksepterer min stesønn og vi har det ofte hyggelig sammen, men tror ingen av oss ser på den andre som en bonus. Han er min samboers sønn, verken mer eller mindre!

Anonymous poster hash: 42f0a...63e

[AnonymBruker]

Jeg ble sammen med min samboer på tross av at han hadde barn, ikke på grunn av! Jeg ser heller ikke på ungen som bonus.

Anonymous poster hash: 3967a...1c3

[AnonymBruker]

Fantastisk bra skrevet forresten😃

Anonymous poster hash: 3967a...1c3

[AnonymBruker]

Min samboer har også en datter fra før. Og dette er ingen bonus. Hadde jeg skrudd tiden tilbake, hadde jeg nok ikke gått inn i forhold med en som hadde barn fra før. Nr 1: Jeg var alt for ung og umoden, nr 2: Jeg ble barnevakt og hushjelp i begynnelsen. Men snudde på dette, og ble ikke så god stemor akkurat. Da barnet ble tenåring flyttet hun og moren nærmere oss, og vi hadde henne annenhver helg. Hun var snill og grei, men alikevel var det ikke så hyggelig. En gang "latet" hun som at vårt felles barn skadet henne. Sånn at lillesøster fikk kjeft uten grunn. Jeg gikk jo 5 på, men ikke samboer. I dag er hun 18 år, og har ingen kontakt med far. Jeg syntes nok dette er vondere enn far synes.

Anonymous poster hash: e343b...407

[regine]

Det eneste denne tråden viser er at det finnes et høyt antall udugelige fedre, som ikke evner å ta sin oppgave som oppdrager på alvor.

I tillegg så finnes det en stor gjeng overnaive damer, som blir husslave hos far - fordi det er jo så "kooooselig" å stelle for han og leke familie. Men så var det ikke det likevel, og da kommer klaginga.

Dette handler altså verken om at barna er "snørrunger" eller vrange på noe vis, eller at barnas mor er ei drittkjerring.

Konklusjonen er egentlig at det er svært mange "fars kjæreste" der ute som må stikke fingeren i jorda og forholde seg til virkeligheten. Og ta de nødvendige konsekvenser av det for egen del, som enten er å akseptere at barna er der og de må man forholde seg til på en ok måte, samtidig som man overlater ansvaret til far, eller å avslutte forholdet/bli særboere og være reell kjæreste.

nytter ikke å sutre og sutre og sutre over fæle barn, late fedre og trollete mødre - det er faktisk DITT problem at du har satt deg i den situasjonen du er i. Forelskelse trumfer nemlig ikke alt, og når "mannen i ditt liv" har en fortid så må du forholde deg til det.

[Gomorra]

Joda, jeg har satt ting noe på spissen her. Og nei, jeg har ingenting imot ungene. Men når det faktisk ER slik at mora ikke vil at jeg skal ha noe med dem å gjøre (unntatt de sure pliktene), så er det ikke mulig for meg å se dem som en bonus.

De bor hos oss 50% av tiden og alvorlig talt: Jeg har noe jeg skal ha sagt, enten mora liker det eller ikke, når de bor under MITT tak. Jeg strekker meg langt, synes jeg selv. Jeg lar henne komme innom, ordner kaffe til henne osv, for ungenes del. Hadde det ikke vært for dem, så hadde jeg ledd høyt og hjertelig om hun innbilte seg at hun skal inn her.

Ellers er det enkelt å være enig med dem som snakker om "fars ansvar" her, men hvordan mener dere da at jeg skal forholde meg når far er på jobb og noen må kjøres? Når femåringen vil sitte å snakke/leke? Når de vil at JEG skal lese eventyr i stedet for faren?
Blir jeg ikke en dårlig stemor om jeg henviser dem til faren for omtrent alt?

[Gomorra]

Det eneste denne tråden viser er at det finnes et høyt antall udugelige fedre, som ikke evner å ta sin oppgave som oppdrager på alvor.

I tillegg så finnes det en stor gjeng overnaive damer, som blir husslave hos far - fordi det er jo så "kooooselig" å stelle for han og leke familie. Men så var det ikke det likevel, og da kommer klaginga.

Dette handler altså verken om at barna er "snørrunger" eller vrange på noe vis, eller at barnas mor er ei drittkjerring.

Konklusjonen er egentlig at det er svært mange "fars kjæreste" der ute som må stikke fingeren i jorda og forholde seg til virkeligheten. Og ta de nødvendige konsekvenser av det for egen del, som enten er å akseptere at barna er der og de må man forholde seg til på en ok måte, samtidig som man overlater ansvaret til far, eller å avslutte forholdet/bli særboere og være reell kjæreste.

nytter ikke å sutre og sutre og sutre over fæle barn, late fedre og trollete mødre - det er faktisk DITT problem at du har satt deg i den situasjonen du er i. Forelskelse trumfer nemlig ikke alt, og når "mannen i ditt liv" har en fortid så må du forholde deg til det.

Du kan kalle det sutring om du vil, for meg var det bare et apropos til en benevnelse jeg synes er rar, nemlig "bonusbarn" (bonusmor og bonusfar er ikke noe bedre).