Han bestemmer?

[Eriks]

Jeg får en liten følelse (riktig eller gal) om at du kanskje liker å ha det vi kan kalle en 'rømningsvei' fra avgjørelser du ikke er sikker på at vil vise seg å være de helt, helt riktige.

En 'rømningsvei' hvor det da er 'trygt' at han som er mann i praksis avgjør om dine egne innstillinger er korrekte eller feilaktige.

Den gjør meg en liten smule betenkt...for jeg mistenker (igjen: riktig eller galt) at det ville fungere gullgodt så lenge hans siste ord og myndige avgjørelse var en bekreftelse på at dine einnstillinger var korrekte, - eller kun med pen moderasjon kan gjennomføres med hans velsignelse og samtykke.

Hvordan går det så den dagen dere er på virkelig kollisjonskurs i en stor og familieomveltende avgjørelse og det i praksis er hans ord som er det avgjørende?

Stoler du på at den daværende mannen er 'temt' nok, eller vil du unerkaste deg en avgjørelse som for deg er riv ruskende gal og gjør livet ditt mye mer komplisert og slitsomt enn det ellers ville være?

Er ikke dette ganske vanlig? Jeg liker å ta styringen i mine forhold (vil fremdeles høre partnerens meninger, som beskrevet i HI), men hun må jo selvfølgelig ha en stopp-knapp. Mannen får et felles ansvar for å gjøre de riktige beslutningene, og dersom han tar med dem begge på en helt feil sti burde vel kvinnen ha muligheten til å hoppe av dersom det blir uutholdelig? Hva er alternativet? Jeg synes ordningen er helt grei, og tar gjerne det ansvaret.

Endret 15. februar 2015 av Eriks

[AnonymBruker]

Men hvorfor det egentlig? Det er jo forskjell på oss.. det er jo ikke til å komme bort fra? Jeg skjønner ikke denne trangen etter å bli mest mulig like, på alle mulige arenaer - når sannheten er at det ikke faller seg sånn naturlig i det hele tatt.

Hvorfor er ikke det til å komme bort fra?

Ja, vi har ulike kjønnsorganer, og noe ulik fysikk ellers. Vi har ulike roller i den reproduktive prosessen.

Men utover det, hva er forskjellene? Det er jo vanskelig å si, og det finnes drøssevis av teorier om det. Det du oppfatter som naturlige forskjeller mellom kvinner og menn, oppfatter andre som tillærte mønstre og strukturer vi har gjentatt i så mange generasjoner at de oppleves som naturlige. Kan anbefale deg å lese f.eks. Judith Butler, en teoretiker som skriver mye om det som kalles performativisme. Veldig kort fortalt så går dette ut på at det ikke finnes noe fast "mannlig" eller "kvinnelig" - men vi lager oss sosiale roller, og så spiller vi ubevisst disse rollene i generasjon etter generasjon. Disse rollene kan variere etter tid, sted, politisk situasjon, etc etc.

Jeg personlig tror at kjønnsroller er veldig kulturelt betingede. Med en gang samfunnet åpner mer opp for kvinnelig deltagelse i det offentlige rom, så ser man jo at kjønnene er veldig jevne i personlige ressurser, intelligens, handlekraft, ambisjoner.. Og i den grad det er ulikheter, så er det mye som taler for at de skyldes påvirkning fra omgivelser og strømninger i tiden - ikke noe iboende i menn og kvinner.

Men dette får altså meg til å føle meg kvinnelig, så det må jo ha noe med kjønnsroller å gjøre.

Ja, det har noe med kjønnsroller å gjøre - men kjønnsroller er ikke synonymt med naturlig. Som jeg skrev ovenfor kan kjønnsroller antas å være kulturelle. Hva som er "naturlig" er kanskje det vanskeligste spørsmålet i verden og har gjerne ikke noe entydig svar. Og spiller det noen rolle? Det som spiller en rolle er jo om mennesker får leve sine liv på en måte som føles godt og meningsfullt, og at vi alle prøver å gjøre verden til et bedre sted å leve. For meg som menneske vil det føles begrensende, deprimerende og demotiverende å skulle være underlagt en masse forventninger og normer fordi jeg har et visst kjønnsorgan. Jeg vil respekteres som et individ, også i kjærlighetsforhold.

Jeg lurer på hvorfor så mange kvinner (familie og venner av meg) lar seg provosere når jeg lufter disse tankene for dem.

Fordi kjønn og likestilling fremdeles er et rått, nytt tema som knapt ble snakket om for noen generasjoner tilbake.

Vi lever i en ganske ekstrem tid om man tenker over det. På noen få generasjoner har vi dekonstruert mange av de tidligere udiskutable kjønnsrollene, og holder på å finne ut hvor veien går videre. Hva betyr kjønn nå, i 2015? Hva betyr mitt kjønn for mitt liv, for hvordan andre ser meg, og hvilke muligheter jeg egentlig har? Hva har det å si for hvordan jeg tenker om meg selv? Dette er jo enorme spørsmål, som har masse å si for hver enkelt av oss på det helt personlige planet. Både for kvinner og menn. Og det er spørsmål som mennesker i generasjonene før oss har ofret masse for å bringe på banen.

Hvis dine venner opplever dine utsagn som at du nedvurderer betydningen av den utviklingen som har skjedd det siste århundret, så er det klart det kan føles opprørende. Det betyr ikke at du ikke skal få leve livet ditt som du vil.

Anonymous poster hash: c89a3...ea2

[Maleficenta]

Jeg tror ikke på at alt er konstruert. Helt små barn utvikler ulike interesser ofte som er kjønnsrelaterte uten at noen har lært dem det

[draug 75]

Er ikke dette litt fiendtlig holdning til menn?

Nja...

Jeg kan vel godt se at det kan oppfattes slik, men det er vel mer et uttrykk for en skeptisk innstilling til de begrensede mulighetene gutter får til å utvikle seg.

[Gjest incognita]

Hvorfor er ikke det til å komme bort fra?

Ja, vi har ulike kjønnsorganer, og noe ulik fysikk ellers. Vi har ulike roller i den reproduktive prosessen.

Men utover det, hva er forskjellene? Det er jo vanskelig å si, og det finnes drøssevis av teorier om det. Det du oppfatter som naturlige forskjeller mellom kvinner og menn, oppfatter andre som tillærte mønstre og strukturer vi har gjentatt i så mange generasjoner at de oppleves som naturlige. Kan anbefale deg å lese f.eks. Judith Butler, en teoretiker som skriver mye om det som kalles performativisme. Veldig kort fortalt så går dette ut på at det ikke finnes noe fast "mannlig" eller "kvinnelig" - men vi lager oss sosiale roller, og så spiller vi ubevisst disse rollene i generasjon etter generasjon. Disse rollene kan variere etter tid, sted, politisk situasjon, etc etc.

Jeg personlig tror at kjønnsroller er veldig kulturelt betingede. Med en gang samfunnet åpner mer opp for kvinnelig deltagelse i det offentlige rom, så ser man jo at kjønnene er veldig jevne i personlige ressurser, intelligens, handlekraft, ambisjoner.. Og i den grad det er ulikheter, så er det mye som taler for at de skyldes påvirkning fra omgivelser og strømninger i tiden - ikke noe iboende i menn og kvinner.

Ja, det har noe med kjønnsroller å gjøre - men kjønnsroller er ikke synonymt med naturlig. Som jeg skrev ovenfor kan kjønnsroller antas å være kulturelle. Hva som er "naturlig" er kanskje det vanskeligste spørsmålet i verden og har gjerne ikke noe entydig svar. Og spiller det noen rolle? Det som spiller en rolle er jo om mennesker får leve sine liv på en måte som føles godt og meningsfullt, og at vi alle prøver å gjøre verden til et bedre sted å leve. For meg som menneske vil det føles begrensende, deprimerende og demotiverende å skulle være underlagt en masse forventninger og normer fordi jeg har et visst kjønnsorgan. Jeg vil respekteres som et individ, også i kjærlighetsforhold.

Fordi kjønn og likestilling fremdeles er et rått, nytt tema som knapt ble snakket om for noen generasjoner tilbake.

Vi lever i en ganske ekstrem tid om man tenker over det. På noen få generasjoner har vi dekonstruert mange av de tidligere udiskutable kjønnsrollene, og holder på å finne ut hvor veien går videre. Hva betyr kjønn nå, i 2015? Hva betyr mitt kjønn for mitt liv, for hvordan andre ser meg, og hvilke muligheter jeg egentlig har? Hva har det å si for hvordan jeg tenker om meg selv? Dette er jo enorme spørsmål, som har masse å si for hver enkelt av oss på det helt personlige planet. Både for kvinner og menn. Og det er spørsmål som mennesker i generasjonene før oss har ofret masse for å bringe på banen.

Hvis dine venner opplever dine utsagn som at du nedvurderer betydningen av den utviklingen som har skjedd det siste århundret, så er det klart det kan føles opprørende. Det betyr ikke at du ikke skal få leve livet ditt som du vil.

Anonymous poster hash: c89a3...ea2

Jeg tenker at dette er noe som sitter dypere i oss mennesker enn de siste par århundre. At "rollene" som mann og kvinne er skapt av oss selv tror jeg ikke noe på; joda, vi tillegger oss visse kjønnsbetingede egenskaper som følger oss fra generasjon til generasjon, men det er jo til grad genetisk betinget også - beviset på det må jo være nettopp det at det finnes to kjønn som dannes allerede før vi kommer til.

[Gjest Vampen]

Jeg lurer på hvorfor så mange kvinner (familie og venner av meg) lar seg provosere når jeg lufter disse tankene for dem.

Jeg lar meg ikke provosere, jeg kjenner bare litt på alle fordommene som begynner å boble.

[Gjest incognita]

Jeg lar meg ikke provosere, jeg kjenner bare litt på alle fordommene som begynner å boble.

Det vil jeg tro er et sunnhetstegn.

[AnonymBruker]

Du svarer ikke på det jeg spør deg om, men for å svare deg da; Nei, det er ikke slik at jeg mener kvinner som ikke deler min mening har tatt et aktivt valg. Jeg mener bare at mine tanker gir mening i et evolusjonært og biologisk perspektiv.

For all del, folk gjør som de vil..jeg har heller ikke sagt eller ment noe annet.

Hvorfor i alle dager skulle dine tanker "gi mening i et evolusjonært og biologisk perspektiv"?

Det finnes fremdeles patriarkater i verden, der kvinner ikke har selvråderett, men anses å være sin manns eller fars eiendom. At det har vært slik i årtusener, er ikke et argument for at noe er "naturlig" eller "riktig".

Anonymous poster hash: e8e99...2b6

[Gjest incognita]

Hvorfor i alle dager skulle dine tanker "gi mening i et evolusjonært og biologisk perspektiv"?

Det finnes fremdeles patriarkater i verden, der kvinner ikke har selvråderett, men anses å være sin manns eller fars eiendom. At det har vært slik i årtusener, er ikke et argument for at noe er "naturlig" eller "riktig".

Anonymous poster hash: e8e99...2b6

Det du bruker som eksempel her er ikke det som diskuteres i tråden. Jeg har aldri sagt (eller ment) at kvinner burde være sin manns eller fars "eiendom". Det du snakker om her er kulturelt betinget og har ingenting med evolusjonen å gjøre. Du kan google selv og lese om menn og kvinners roller i et parforhold sett fra et evolusjonært perspektiv.. hvis det interesserer deg.

[Maleficenta]

Nja...

Jeg kan vel godt se at det kan oppfattes slik, men det er vel mer et uttrykk for en skeptisk innstilling til de begrensede mulighetene gutter får til å utvikle seg.

Hva mener du?

[draug 75]

Hva mener du?

jeg mener at de (vi) får (fikk) et begrenset utvalg av forbilder, vokser opp i et rammeverk som ikke tjener de. Guttene venner seg til å være annenrangs - de gjør det dårligere enn jentene på skolen uten at det oppfattes som et problem med skolen (det er guttene selv som er problemet,: de må bli som jentene), de vokser opp med kunnskapen om at de blir mindre og seiner modne og ansvarsbevisste enn jentene.

Utferdstrangen, eventyrlysten som testosteronsjokket sent i puberteten framtvinger, har ingen mulighet for utfoldelse... Det holder ikke å være ryggsekkturist: man må ut og oppleve på godt og vindt.

Det finnes ingen verden, bortsett fra den utenfor samfunnet, der guttene lærer å stole på seg sjøl. Men de lærer gjennom hele skoleverket at de er annenrangs og at alt de gjør, er gjenstand for kritikk.

Hva slags menn tror du det blir av dette, da?