Til dere som har en usynlig sykdom

[AnonymBruker]

Uansett om det er psykisk sykdom eller fysisk sykdom som ikke synes utenpå. Hvor åpne er dere om sykdommen? Og hvordan går det?

Jeg er veldig i tvil om jeg skal nevne det jeg sliter med. Ønsker ikke masse sykdomsprat hver gang vi møtes, ønsker heller ikke "Men du ser jo ikke så syk ut" og slike diskusjoner frem og tilbake. Samtidig er jo sykdom en reell grunn til at det er ting man sliter med å få til, og det er enkelte ting som kan være mer farlig/risikabelt når man er syk...

Anonymous poster hash: 0b84d...703

[AnonymBruker]

Åpen om den fysiske, stum som en østers når det gjelder de psykiske.

Kan til en viss grad skylde på den fysiske når det er de psykiske som er hovedproblemet.

Anonymous poster hash: 382a3...cfc

[Djungelvrål]

Jeg har kronisk hodepine og jeg snakker sjelden om det. Spør folk så får de svar, men det blir ikke bedre av at jeg syter til andre om det.

Hvis hodepinen kommer i veien for f.eks sosiale ting så må jeg jo selvfølgelig si ifra hvorfor jeg ikke kan være med.

[AnonymBruker]

Nja, jeg liker ikke å snakke om meg og min kroniske sykdom, så forteller ikke mer enn nødvendig og ikke til flere enn nødvendig.

Anonymous poster hash: bbd66...e96

[Vill]

Eg er ganske åpen om det. Eg synes ikkje det er flaut å vere sjuk, men eg er som deg at eg ikkje vil vere "ho der som har den diagnosen og er sånn og sånn sjuk". Eg er heller ikkje interessert i å prate om det støtt og stadig. Familie og venner veit det, og sikkert ein god del andre. Eg har vore 100% sjukemeldt nokre år pga sjukdom.

Viss eg møter nokon eg ikkje kjem til å møte igjen, og dei spør kva eg driver med, så svarer eg gjerne at eg har friår eller at eg prøver å finne ut kva eg vil bli. Eg er i starten av tjueåra, så eg slepp unna med det. Om det er nokon eg kjem til å møte igjen med jamne mellomrom, så kan eg svare at eg er sjukemeldt. Blir det spørsmål så svarer eg, men eg treng ikkje gå i detalj. Eg svarer gjerne kort og greit på spørsmålene, men tar ikkje initiativ til å snakke om slikt sjølv.

For meg er det veldig viktig å vere meg. Å ha ein identitet basert på korleis eg er som menneske, kva interesser eg har, og ikkje basert på ein diagnose. Eg har jo meir å prate om enn det! Det er også heilt lov til å seie på ein fin måte "Det er så kjipt å snakke sjukdom. La oss prate om noko gøy i staden!"

Føler ikkje folk maser om det. Nokon er jo nysgjerrige og spør ein del, men eg har ikkje følt at nokon ser rart på meg eller dømmer meg fordi eg er sjuk. Det einaste er jo gjerne at familie og venner av og til spør korleis det går, men å er det jo bare å svare "fint!" om ein ikkje vil snakke så mykje meir om det.

Eg synes iallefall ikkje at du skal vere flau for å vere sjuk. Uansett om det er psykisk eller fysisk. Begge deler er like reellt. Send gjerne pm om du vil Er jo mykje å fortelle om dette, men då blir eg vel aldri ferdig å skrive her

[HvittHus]

Jeg er åpen om plagene mine. Dytter de ikke på folk, men er det spørsmål om feks hvorfor jeg er ufør, forteller jeg kort om grunnen.

[Gjest Lite nytt]

Jeg har også kronisk hodepine. Er åpen om det enda da det fortsatt er relativt nytt. Fikk endelig en diagnose i dag, etter å ha hatt det konstant i 5 mnd: "nye daglige vedvarende hodepine".

Det er utrolig utmattende og jeg blir meget følsom av det. Er 100% sykemeldt, men håper medisinen jeg har fått skal hjelpe.

[AnonymBruker]

Jeg er åpen om det, men det er ikke det første jeg nevner. Jeg har en fysisk skade som begrenser meg mye. Jeg var veldig redd for å nevne det i dtarten, men min erfaring er at folk ikke ser ned på meg. De behandler meg som før, tar bare mer hensyn. Det blir bare nevnt når det begrenser meg, ikke ellers.

Anonymous poster hash: 05a6e...d11

[AnonymBruker]

Jeg har migrene og lavt stoffskifte og forteller det hvis det er naturlig i den enkelte sammenhengen. Er i 100% jobb så jeg fungerer bra, det er ikke så mye å snakke om, akkurat.

Anonymous poster hash: d8586...57b

[AnonymBruker]

Min familie og mine venner vet om min sykdom. Om jeg blir kjent med mennesker, så kan jeg fortelle dem om det også. Men det er ikke det jeg starter en samtale med. Om jeg blir spurt, så svarer jeg ærlig.

Anonymous poster hash: 91015...977

[WubWub]

Stum som en østers med mindre det er med helsepersonell. Føler det er privat anliggende som ikke noen andre har noe med

Endret 5. februar 2015 av WubWub

[AnonymBruker]

Har 4 kroniske lidelser, og de påvirker i forskjellig grad dagliglivet mitt men de er daglig merkbare. Er kun to kollegaer (hun ene er ei venninne av meg) som vet om den ene diagnosen. Er ikke noe jeg legger ut om selv om vi har brukere med samme diagnose på jobb. Alle 4 diagnosene er fysiske, ikke psykisk. Men har vært deprimert, ble kjeftet på av en lege en gang pga det. Jeg måtte bare skjerpe meg. Ellers har folk vært forståelsesfulle ang det.

Har også en diagnose som gjør meg dårlig ca en gang i året i ca en uke eller to, da er jeg hjemme i noen dager men ikke alle dagene. Bruker egenmeldiger eller sykemelding. Sjefen vet om det og blir like sur hver gang. Er jo ikke noe som synes eller høres på meg, jeg kan virke super oppegående på tlf men er sengeliggende. Hadde tidligere en sjef som trodde at jeg løy for å late meg hjemme med sykemelding, nektet å gi meg videre kontrakt, var vikar. Hun bare kjeftet og det hjalp ikke på formen.

Svigerfamilien min vet kun om et par diagnoser, vil ikke at svigers skal vite om alle fordi de er så dømmende og har lite empati. Familien min vet om alle. Noen venner vet om alle, noen om noen og noen ingen. Jeg åpnet meg til en kompis en gang og fortalte om den ene, han bare lo av meg og sa at den diagnosen ikke finnes og latterliggjorde meg veldig. Etter flere negative opplevelser så deler jeg nå sjeldent om mine diagnoser.

Anonymous poster hash: 35566...026

[pantora]

Jeg er åpen om det (og anser det ikke som "syting"). Synes det er bedre at de rundt vet at jeg sliter med ting, enn å tro at jeg er lat/sær/rar eller lignende. De rundt meg vet det, er vant til at det er sånn, så det er liksom ikke sånn at det blir snakk om det hver eneste gang jeg møter noen.

[AnonymBruker]

Jeg har to kroniske sykdommer (fysisk) som som oftest ikke er synlige og jeg har fått mye "du er ikke syk, du bare later som" av flere før. Har spesielt et søsken som tror at siden hun blir frisk av å ta en paracet så må jo jeg og bli det.

Det er veldig trist at det skal være sånn. Ikke alle sykdommer synes utenpå. Jeg er likevel veldig åpen om sykdommene mine og har også fått mye støtte.

Anonymous poster hash: 80049...63b

[breiflabb]

Jeg er nok for åpen om det..

Må seriøst lære meg å holde munn

Jeg har vært sykmeldt noen år, og når noen spør hva jeg jobber med svarer jeg ærlig.

Sliter både fysisk og psykisk.

[suprarenalis]

Jeg har en autoimmun sykdom, og må ta medisiner hver dag resten av livet. Informerer de som blir påvirket av at jeg er syk. Lever ellers normalt, og fungerer helt fint så lenge medisinene reguleres til riktig dose.

Det er veldig lite å snakke om. De fleste jeg kjenner vet det nok ikke.

Endret 6. februar 2015 av suprarenalis

[AnonymBruker]

Jeg har en autoimmun sykdom, og må ta medisiner hver dag resten av livet. Informerer de som blir påvirket av at jenter syk. Lever ellers normalt, og fungerer helt fint så lenge medisinene reguleres til riktig dose.

Det er veldig lite å snakke om. De fleste jeg kjenner vet det nok ikke.

påvirket av at jenter syk? Hva mente du?

Anonymous poster hash: 35566...026

[suprarenalis]

påvirket av at jenter syk? Hva mente du? Anonymous poster hash: 35566...026

*jeg er. Autocorrect ass

[Plengionika]

Jeg er veldig åpen om det, men det er fordi jeg er ganske avhengig av at menneskene rundt meg vet det dersom det skulle skje noe.

[AnonymBruker]

Jeg gikk hos psykolog, var der jeg lærte at jeg måtte bli åpen om angsten, for den har forårsaket brudd på lærlingeløp som neste arbeidsgiver kommer til å spørre om og da har jeg fått beskjed om at isteden for å svare "var noen misforståelser og dårlig kommunikasjon" som jeg ville svart, så skal jeg si "Jeg hadde angst, men har vært hos behandling og jobbet med megselv så er mye bedre og mer motivert nå."

Har enda ikke kommet dit at jeg klarer å si det, og gruer meg til å må det. Går på AAP.

Anonymous poster hash: b8420...ae2