Til dere som har en usynlig sykdom

[AnonymBruker]

Hadde angst, var åpen om det, tror det i stor grad gjorde at jeg ble kvitt svineriet. Tror ikke så mange hadde merket det hvis jeg ikke hadde sagt noe, fungerte relativt greit i hverdagen.

Anonymous poster hash: 8af1d...a73

[Romilo]

Jeg skrev en blogg som ble lest av hele Norge, men etter jeg ble frisk fra den fysiske sykdommen orket jeg ikke fortelle mer om den psykiske

[AnonymBruker]

Jeg har en skjult psykdom; schizoaffektiv lidelse. Folk som ser meg på byen eller kafé i bedre perioder tror jeg kan jobbe og er frisk, og mange tror kanskje jeg snylter på staten. Sannheten er at jeg er syk hver dag, har hatt 15 innleggelser over mange mnd, ofte på akutten, har 2 selvmordsforsøk bak meg og har vært under tvungen behandling i 5 år til sammen. Tenk deg om du som snakker om naving og snyltere, jeg steller meg og har fine klær, du kan ikke se det på meg men jeg er syk. Hver dag.

Anonymous poster hash: 103cc...e45

[lillsunshine]

Jeg har en autoimmun sykdom, men fungerer godt i hverdagen med medisiner når sykdommen er aktiv og at jeg plukker opp signaler fra kroppen og tar det med ro når det behøves. Jeg ar åpen om å snakke om det er nødvendig, men som oftes er det ikke det. Har feks. fortalt det til noen for å forklare hvorfor jeg kan avlyse avtaler på kort frist og ikke alltid orker å delta på ting, uten at jeg skal oppfattes som uinteressant. Nærmeste venner og familien vet om sykdommen. Medstudenter og arbeidsgiver vet ikke, og det har det ikke vært behov for heller. Jeg har foreløpig ikke behøvd å sykemelde meg fra jobb og jeg har ikke måtte utsette eksamner/innleveringer grunnet dette.

Jeg ønsker ikke at andre skal synest synd på meg eller behandle meg som syk, så det er like greitt at folk ikke vet om det, men jeg kan som sagt være ærlig om det, om jeg føler det er nødvendig.

[AnonymBruker]

Oj herregud! Har aldri tenkt tanken at gluteniallergi var bare tull og visste ikke at andre mener det. Synd at du og andre opplever dette

Anonymous poster hash: 35566...026

Dette er bare glutenintoleransen, og den ene autoimmune sykdommen jeg faktisk må informere om, fordi det er nødvendig med tilrettelegging når det kommer til mat.

Jeg har også Crohns... du skulle ha hørt alle forslagene jeg har fått de gangene jeg har sagt at jeg har denne sykdommen. Alt fra kåldiett til bleier har blitt foreslått, og hvis jeg takket for rådet, men sa at det nok ikke ville fungere var responsen stort sett alltid "så du vil ikke bli frisk du da?"

Jeg måtte jo innrømme at det ikke var noe i verden jeg ville mer enn å kunne fungere som normalt igjen, og da sa de "men du vil ikke prøve alt du kan for å bli frisk, så da vil du ikke bli frisk".

Og den revmatiske sykdommen jeg har som krever at jeg må trene daglig for ikke å stivne. Da er jeg treningsfanatiker, og det er mye bedre med ull- og kålomslag, og varmesalver, kiropraktor/manuellterapeut osv.

Og igjen er det slik at hvis de kommer med råd som jeg vet ikke fungerer, eller som jeg ikke vil prøve fordi det er for dyrt, eller fordi jeg har sett forskning som viser at det ikke virker, så er konklusjonen at jeg vil ikke bli frisk.

Den fjerde autoimmune sykdommen jeg har er det heldigvis veldig få som vet noe om, og der slipper jeg kommentarer hvis jeg sier noe.

Anonymous poster hash: 6948d...633

[AnonymBruker]

Jeg sier fra når det er ting jeg ikke kan gjøre på lik linje med andre. F.eks en del fysiske ting. På trening sier jeg fra til instruktør at det ikke er alle øvelser jeg kan gjøre for å slippe at de står foran meg og roper at jeg skal ta hardere i. I sosiale sammenhenger har jeg en del forholdsregler jeg må ta - f.eks ha tilgang til toalett og ha mulighet til å hvile. "Heldigvis" er min sykdom veldig kjent og gjør at jeg automatisk får forståelse og sympati.

Får ofte høre "jammen du ser jo så frisk ut" eller "det hadde jeg aldri trodd" og det kan gjøre meg litt brydd. Da pleier jeg å svare noe sånt som "jeg er ikke syk på utsiden". Syns også det er flaut når jeg blir kalt "tapper" eller "sterk" fordi jeg er jo ikke det. Jeg har bare ikke noe valg. Hadde jeg kunnet velge så hadde jeg verken vært tapper eller sterk eller noe som helst.

Anonymous poster hash: d667c...567

[AnonymBruker]

Idag skjedde det igjen. Jeg traff den gamle yogalæreren min og hun spurte meg om jeg jobbet og jeg sa nei og ble møtt med misbilligelse og nesten forakt. Jeg føler at særlig blandt innvandrere, slik hun er, og en annen jeg kjenner er, da fra iran,særlig de som jobber selv,selvom de har vært gjennom litt av hvert, så er det så liten forståelse for og kunnskap om psykisk sykdom.

Igår seinest så fikk jeg beskjed om å bli frisk 2 ganger av en bekjent. Undrer meg

akkurat når skal folk forstå at psykisk sykdom ikke er synlig, jeg kan ikke gå rundt å fortelle folk om de psykiatriske symptomene jeg har daglig for å overbevise dem om at jeg er syk. Bare psykiateren min og psykologen min forstår det jo.

Skal jeg begynne å be folk google schizoaffektiv lidelse og bipolar og så utdanne dem om akkurat min variant?

Anonymous poster hash: 103cc...e45