Lillebror er her, og familielivet er komplett!

[Shiver]

Har lest endel graviditetsdagbøker i de siste ukene, og det ser koselig ut å ha alt dokumentert på en plass, så tenkte jeg ville prøve min egen.

 

Jeg er kommet ganske langt i svangerskapet - er 33 uker på vei, med termin 22 mars. Litt sent å starte dagbok i utgangspunktet, jeg vet Jeg har skrevet ned veldig lite av svangerskapet hittil, har vel i grunn ingen bilder av magen, og har generelt vært redd for å knytte meg for mye til jenta vi venter på da jeg hele tiden har vært redd og forventet at noe skulle skje. De siste ukene ønsker jeg å dokumentere bedre, og også få skrevet ned litt om hva som har skjedd hittil - selv om jeg ikke husker alt ned til ukesnivå! (Magebilder skal vi også få tatt!)

 

Fra vi ønsket å få barn til jeg ble gravid gikk det rundt 5 år. I alle årene var vi ikke "aktive prøvere", men vi brukte heller aldri prevensjon for å unngå et svangerskap. Vi hadde pauser innimellom mest for å skåne oss selv og forsøke å få det på avstand da jeg tok det som værst (som om man virkelig får det på avstand). Vi ble gravide uten hjelpemidler to måneder etter vi endelig giftet oss, og syklusen etter jeg fikk beskjed av gynekologen "21 dagers syklus? Det blir du ikke gravid av". Nei, jeg skjønner jo det, tenkte jeg, men syklusen etter klaffet det visst uansett. Vi hadde allerede vært i systemet i noen år, og falt mellom to stoler der både en og to ganger, men planen var at vi skulle i gang med det aller siste hormonforsøket høsten 2014 før vi ville få henvisning til IVF. Vi havnet vel i kategorien "uforklarlige barnløse" da tester viste at det ikke var noe galt med noen av oss.

 

Dette møtet med gynekologen var i juni, og egentlig bare en kartlegging for hva vi skulle gjennom videre. Vi brukte lang tid på hele denne prosessen, litt på grunn av at jeg var redd for å gå gjennom alle sjansene vi hadde, for så å miste håpet totalt. Jeg er i slutten av 20 årene nå, så det hastet heller aldri sånn sett, men ønsket var sterkt hele tiden! Nå er vi i grunn "glade" for at det har tatt litt tid... Misforstå meg rett, de årene var ikke morsomme og jeg hadde store problemer med at den ene og andre rundt meg ble gravide. Det er først nå jeg ser hvor langt nede jeg har vært! Men jeg tenker mye på at jeg og mannen min har fått mange år hvor det bare har vært oss to, vi giftet oss først (ikke at det er et must, men jeg ønsket av en eller annen grunn å være gift før jeg ble gravid, men det ble hele tiden satt på sidelinjen på grunn av prøvingen), hadde en helt fantastisk bryllupsreise, og generelt er vi vel mer klare nå enn vi ville vært for noen år siden.

 

Det ble et litt langt første innlegg her, men en liten bakgrunnshistorie er vel greit å ha med. Jeg er 100 % sykemeldt frem til permisjon (som offisielt starter om en liten måned - yikes!) på grunn av bekkenløsning, så jeg har i grunn masse tid til å dokumentere diverse mens jeg venter, veldig utålmodig, på at livet skal bli snudd på hodet!

 

---------------------

 

Jenta mi er nå 1 år, og brått er jeg gravid igjen! 7 april 2016 fikk jeg en positiv test, etter å ha hatt mistanke en liten stund. Hvis jeg regner fra siste mens, er jeg 7 + 1 nå, men jeg tror i grunn ikke det er helt riktig. Tror jeg kan være litt mindre på vei enn det, men jeg går uansett ut i fra dette frem til OUL. Vi er veldig glade og takknemlige for at vi ikke må bruke like lang tid på å få nummer 2 som førstejenta. Vi har vel egentlig håpet at jeg skulle bli gravid igjen relativt fort, og syns i grunn det kan være greit å bare fortsette med småbarnstiden nå som vi står midt opp i det! Jeg stortrives som mamma, men det skal sies at jeg syns det er kjempeskummelt å bli tobarnsmamma! Dette er helt klart noe jeg kommer til å lufte underveis her, samtidig som at jeg vil dokumentere litt mer dette svangerskapet enn jeg gjorde i det første! 

Endret 8. februar 2017 av Shiver

[Millimani]

Så moro at du har fått graviditetsdagbok! Blir det jente? Plutselig kommer hun, nå er det ikke lenge igjen Lykke til med resten av svangerskapet

[missdior]

[Androide]

Gratulerer med graviditet og graviditetsdagbok - og lykke til med begge deler!

Jeg ble også gravid med korte sykluser (rundt 22 dager) uten hjelpemidler

[Nautika]

Jeg vil gjerne følge med på de siste ukene før du "popper"

[Shiver]

Hei til dere som har klikket dere inn her Så koselig!

Dagen i dag har jenta i magen vært ganske så aktiv. Kjempekoselig! Den ene gangen beveget hele magen seg, og jeg ble så utrolig glad! Var en skikkelig lykkefølelse som kom over meg da hun virkelig var på sitt mest viltre i dag. Er det en ting jeg kommer til å savne ved svangerskapet, er det å kjenne sparkene. Men selve magen blir veeeldig deilig å bli kvitt!

Ellers har det vært en veldig, veldig lat dag. Kjøpte kosesett i går som egentlig skal i sykehusbagen, men jeg har gått med den i dag. Jeg rettferdiget det med at det burde jo vaskes på lik linje med at babyklærne må vaskes før bruk, og da kan jeg liksegodt bruke det en gang før det vaskes... Så koseklær og pizza på døren har gjort denne lørdagen ganske fin! Men jeg håper morgendagen blir litt mer produktiv enn det her.

Har sett denne tidligere, så tenkte jeg kunne fylle den ut:

Termin: 22 mars

På vei: 33 + 2

Igjen til termin: 50 dager

Kjønn: Jente! Men noen ganger får jeg fnatt og har sååå på følelsen at det er gutt. Men bildet vi har fra OUL viser tydelig at det er jente, så jeg vet egentlig ikke hva jeg surrer med.

Navn: Det har vi klart! Jeg har litt sperrer for å bruke navnet før hun er her da, så jeg omtaler hun mest som babyen. Prater mye til hunden vår og bruker "babyen" til henne og. I mitt hodet er det lurt for når vi kommer hjem med henne og sier "her er babyen", så vil hunden bare "åh, det har jeg hørt før", og sette to og to sammen. Men det er godt mulig jeg overvurderer hunden vår litt for mye akkurat når det gjelder dette......

Trimester: 3 trimester!

Neste kontroll: 13 februar hos jordmor. Går bare til jordmor nå, stoler ikke på fastlegen.

Innkjøp: Har i grunn alt. Mangler ting til min sykehusbag.

Bevegelser: I dag har hun vært veldig aktiv, men så har jeg spist litt mye is.. Merker ofte at er hun aktiv mye en dag, så er hun roligere neste dag.

Utålmodig: Ja! Litt tidlig kanskje. Blir noen lange uker.

Vektøkning: ca 5 kg ved siste kontroll. Jeg hadde ekstra kilo da jeg ble gravid (og de er der strengt tatt fortsatt) så tror dette er en sunn vektoppgang i så tilfelle.

Vann i kroppen: Ikke noe særlig. Kan ikke gå med gifteringen, men trenger ikke i grunn være hevelse, men vektøkning.

Melk i brystene: Jepp.

Strekkmerker: Ja Får ikke gjort så mye med det, men liker det definitivt ikke.

Hodet ned: Ja, ganske sikker på at hun ligger med hodet ned.

Tungt: Ja, nå merker jeg det godt. De enkleste tingene er veldig ubehagelig!

Kynnere: Litt innimellom, men ingenting ut av det normale.

Hodet festet: Tror det er litt tidlig? Don't know!

Matkick: Går litt opp og ned. Jeg innbiller meg selv at jeg merker de dagene hun vokser ekstra mye, på grunn av murringer og strekninger i magen, og økt matlyst.

Plager: Ok. Tenkte jeg skulle ramse opp noen plager jeg har vært plaget med stort sett hele svangerskapet, som jeg syns er veldig merkelig.

Vanlig:

Generelt uggen etter mat/drikke. Fører til at jeg enkelte dager småspiser heeele tiden da jeg ikke er kvalm NÅR jeg spiser. Utrolig at jeg ikke har gått opp over 20 kg.

Bekkenløsning

Tett i nesa og hele tilhørende system, noe som fører til intens snorking. Jeg merker ingenting da, men stakkars mannen... Håper imidlertid at dette kan føre til klager om jeg kommer på flermannsrom, sånn at jeg heller får sove alene dersom det av en eller annen grunn ikke blir barselhotell på meg!

Nesting! Er i skikkelig redebyggemodus, men er jo i grunn ikke en plage, men mer et symptom.

Litt uvanlig kanskje?:

I starten hadde jeg økt slimproduksjon. Skikkelig! Følte jeg hadde slim i halsen absolutt heeeele tiden. Til tider (ofte) er dette veldig plagsomt fortsatt. Jeg må passe veldig på hvor kraftig jeg nyser (som jeg gjør ofte) og hoster på grunn av dette, for det kan fort bli så ekkelt at jeg brekker meg.

Føles ofte som at jeg har noe hår eller lo eller annet dritt som sitter fast i halsen. Klarer ikke bruke ullklær som loer lenger, for da får jeg følelsen av at noe er i halsen med en gang! Bytter glass tusen ganger om dagen og da jeg får for meg at jeg får i meg støv som vil sitte fast i halsen om glasset har stått ubrukt litt for lenge... Veldig merkelig.

Disse tingene er så merkelige og har nok egentlig ikke noe med graviditet å gjøre, men jeg var aldri plaget med dette før. Så for meg er dette et svangerskapssymptom.

Humør: Nesten litt mer stabilt enn før, men jeg går veldig fort fra 0 - 100 både når det gjelder å bli sint og lei meg. Og når jeg først blir lei meg er det nesten umulig å stoppe krana igjen.

Høygravid: Ikke altfor mange dagene til nå!

Fødselsforventninger: Ser på fødefilmer på youtube... Kom i skade for å se på en virkelig grafisk snutt på youtube som... ja. Jeg har ikke mange forventninger til selve fødselen, jeg prøver å ikke få panikk og heller tenke at det er noe jeg må igjennom. Har drømt et par ganger at riene har startet og at det er helt jævlig vondt, og at jeg har mest lyst til å dø. Så det lover godt... Skal på fødselsforberende kurs, og også ha samtale med jordmor om fødsel neste gang, så jeg tenker at jeg lager meg opp noen meninger etter det. Ellers gruer jeg meg veldig til å være så utrolig blottlagt foran andre. Jeg er en utrolig privat person, og jeg har vel egentlig mest problemer med å tenke på at jeg må ligge nærmest naken foran andre folk. Jeg håper det er muligheter for å være så tildekket som det er mulig i en sånn setting. Også er jeg redd for varige skader nedentil! Så ja, jeg er egentlig veldig redd for fødselen, men prøver å ikke la det bikke over til å bli full fødselsangst! Dette skal jeg gjennomføre!

[Shiver]

Fader og, det ser ut til at jeg kan ha fått urinveisinfeksjon Alt var fint på morgenen i dag, til jeg måtte på do for å tisse, og etter det har jeg hatt vondt helt nederst i magen og symfyseområdet. Det er mer eller mindre konstant nå. Jeg burde ringe legevakten i dag for å få dette sjekket eller? Burde kanskje ikke gå med dette til i morgen når fastlegen er åpen igjen? Kjenner jeg har sååå lite lyst til å ringe legevakten da man gjerne må igjennom den intervjurunden for å få lov til å komme, men må jeg så må jeg jo. Blir jo redd for den lille i magen.

Kjenner jeg blir lei. Tenker ofte på at jeg gleder meg til hun er ute for da blir bekymringene mindre, men så minner jeg meg selv på at det blir de nok IKKE. Jeg må nok belage meg på å være konstant bekymret for henne i resten av mitt liv!

[Millimani]

Har du sjansen til legevakta i dag så burde du det. Du kan jo ringe og få en time der også

[Shiver]

Ser ut til at det var falsk alarm, har nok ikke UVI! Tok en hjemmetest i går da jeg etter å ha forsøkt å ringe legen flere ganger, hele tiden havnet som nr 10 i køen... Har brukt altfor mye tid på det venterommet allerede, så jeg kan tenke meg hvordan det var der i går... Jeg ble uansett mer og mer overbevist utover søndagen på at det var symfyseløsning og ikke UVI da. Har det mye (ikke konstant), og jeg kjente igjen smertene etter hvert. Må ha sovet veldig feil natt til i går, og satt meg ned feil på do eller noe. Jeg var på do tidligere den natten, og da hadde jeg ikke noe vondt, så var uansett merkelig. Fikk til slutt kun vondt da jeg beveget meg, så jeg er rimelig sikker. Har ingen symptomer på UVI nå (vet at man ikke trenger å ha det når man er gravid), men jeg holder et godt øye til dette, og tar flere tester for å se om det vil slå ut på noe.

Jenta i magen har vært ganske så aktiv da! Det liker jeg. Tidligere søndager har hun skremt vettet av meg for hun ser ut til å ha tatt "hold hviledagen hellig" litt for alvorlig, men denne søndagen og gårsdagen var hun virkelig med. Tror hun har flyttet seg litt mot den siden jeg kjenner best bevegelse, så det liker jeg! I dag har hun også rørt på seg, så jeg satser på at hun har det fint der inne! Det som gjør meg usikker er jo det at man kan aldri vite... Skulle ønske man fikk en ultralyd på denne tiden også, for å se at morkaken er fin og navlestrengen ligger fint til, og at alt generelt er bra. Greia er kanskje at så lenge man kjenner regelmessig bevegelse ut i fra babyens egen rytme, så er alt bra? Tenker uansett på om jeg skal koste på en ultralyd privat for å undersøke at alt er bra.

Mannen har hatt problemer med å sove i det siste, så i natt masserte han ryggen min ordentlig mens jeg sov. Det var himmelsk, og burde virkelig vært obligatorisk at mannen gjør det i siste del av svangerskapet. Han sa noe om at han lover at han skal prøve og forsøke å gjøre det hver kveld fremover.. Eller noe sånt. Helgardert seg skikkelig, med andre ord. Han hadde visst også poket på magen min mens jeg sov for å forsøke å vekke frøkna.

Nå prøver jeg bare å manne meg opp til å ta tak i rotet vi begge har stelt i stand den siste uken... Sånn er det når ingen av oss har vært i god form, så nå er det bare å ta seg sammen!

[Shiver]

Såeh... Blir noen dager mellom hver lille oppdatering fra meg.

De siste dagene har vært litt tunge egentlig. Bestemoren til mannen min har gått bort nylig, så det har preget dagene litt. Han er i grunn ganske stenansikt, og jeg med mine hormoner har ikke villet bli hysterisk og overlig lei meg så han skal måtte trøste meg. Det føles helt feil når han selv ikke har grått noe, så det har gått med mye energi på å bare holde meg selv sammen, og støtte han så godt som mulig. Har funnet ut at jeg støtter han best ved å være vanlig, tøyse litt innimellom og spørre litt forsiktig innimellom hvordan det går, og prate om de gode tingene ved bestemoren hans. Nå gruer jeg meg til begravelsen, for jeg vet at alle slusene vil åpnes og de er så utrolig vanskelige å skru av igjen nå for tiden. Jeg kan gråte av de minste bagatellene innimellom, og når jeg først starter er det komplett umulig å stoppe. Er litt redd for at nærme familiemedlemmer er behersket i sorgen sin, også sitter jeg der og griner helt ukontrollert... Kanskje en rar ting å tenke på, men jeg skulle jo heller sett at jeg hadde vært der for andre. Hadde egentlig lyst til å si at jeg kunne passe tantebarna under begravelsen, men mannen min vil ha meg med, så da går jeg selvfølgelig!

I dag har jeg også vært en tur på sykehuset da jeg har kjent veldig lite liv. Jeg var veldig veldig bekymret - så bekymret at jeg knakk sammen da jeg til slutt tok motet til meg for å ringe sykehuset, og da fant ut at jeg hadde ringt feil... Jeg tror alt fra de siste dagene bare kom ut i det øyeblikket. Omsider, etter tre telefonsamtaler, pratet jeg med riktig person og jeg fikk komme inn. Jeg kjente så klart bevegelse under den siste samtalen, og jeg sa ifra om det, men de ville ha meg inn uansett.

Vi dro dit med en gang, og det første vi fikk var en ultralydundersøkelse. Hun sa med en gang at alt så bra ut! Jeg pustet så lettet ut, og mannen min sa at han ble rørt da han hørte hjerteslaget igjen! Alt så bra ut, gjennomstrømming til navlestrengen var bra, godt med fostervann og ja... vi fikk også bekreftet at det er jente, der var det ingen tvil! Så da er det trygt å ta med rosa i bagen!

Tok også sånn sparketest, og hun rørte seg såååå mye mer enn det jeg kjente for å si det sånn. Jordmoren stusset litt på det i begynnelsen, og jeg følte det nesten var godt akkurat da for det fikk jo bekreftet at jeg ikke bare var hysterisk uten grunn i dag. Jeg kjente uansett noen spark i løpet av halvtimen jeg var der, så det var godkjent! Jeg fikk også vite at morkaken har flyttet seg (sikkert i takt med at livmoren har strekt seg) så den ligger foran... Typisk! Men det forklarer jo mye egentlig. Jeg har uansett kjent utrolig mye bevegelse de siste dagene, så jeg syns i grunn ikke jeg var hysterisk i dag da jeg til slutt ringte når det var såpass rolig og ingenting jeg gjorde hjalp. Jeg er bare utrolig lettet for at alt er bra! Det var også morsomt å se henne igjen, det var virkelig overraskende at vi fikk det!

Nå er jeg i grunn så sliten at jeg tror jeg kunne lagt meg ned og sovet til mandag... Selv om jeg ikke har gjort så forferdelig mye fysisk de siste dagene, merker jeg at jeg er ganske så psykisk sliten akkurat nå. Blir avslapning resten av dagen i hvert fall, og forhåpenligvis er energinivået hakket høyere i morgen!

[Shiver]

I dag er jeg vel offisielt høygravid - 40 dager igjen! Woop woop!

Jeg har litt små milepæler jeg har satt for meg selv. Sist var det 30 uker, så høygravid, så uke 35 (som kun er om to dager, haha), så uke 37 når hun ikke er prematur lenger og så blir det vel terminen etter det. Gjør ventetiden litt greiere på en måte, selv om jeg allerede er litt utålmodig. Nå er det fortsatt mye å gjøre da - jeg må tross alt rydde i alle skaper vi har for å få ordentlig orden i sysakene - så det er i grunn greit at hun blir mageboer en stund til. Nesting-symptomet er virkelig til stedet, men siden energien er laber og jeg blir sliten bare av tanken på å røre meg - for ikke å snakke om at jeg må på do bare jeg går to skritt bortover gulvet - så går det litt trått.

Ellers har det vært arrangert babyshower for meg. Igjen - woop woop! Utrolig koselig å bli satt litt stas på sånn, altså. Nå har vi altfor mye klær - altfor mye. Jeg kommer virkelig ikke til å få brukt alt før hun vokser fra det. Alt er vasket, og må bare plasseres i kommode og stellebord. Derfor tenker jeg at jeg allerede nå organiserer klærne etter størrelse, deretter prioritet for hva jeg MÅ sørge for at hun skal få brukt for mye av det vi har fått/kjøpt er NYDELIG. Vi har kjøpt et sett med body + bukse nytt selv, ellers har vi fått nytt og litt brukt, og vi har også selv kjøpt brukt. Om noen ønsker å kjøpe barselgaver håper jeg nesten de kanskje hører med oss hva vi trenger, for vi har null barneleker eller bøker. Og det er jo alltid kjekt å ha etterhvert!

Resten av dagen tenker jeg at jeg skal rydde og vaske soverommet vårt, og få på plass klærne til frøkna. Jeg går og ser på de hele tiden, og gleder meg så til den lille kroppen fyller klærne. Har også fått kjøpt nytt laken og sengesett til oss, så nå skal det bli så fint! Vi har hatt dobbeltdyne i mange år, men nå bytter vi til to enkeltdyner så eventuell samsoving (med babynest til den lille, noe annet tør jeg ikke) blir tryggere. Ellers er det nok på tide at jeg snart kommenterer litt på de mange dagbøkene jeg leser her. Har vært snikleser en god stund nå

[Shiver]

Jeg er så lei leger og timeavtaler og venterom og gud veit hva... men det blir jo ikke akkurat mindre av det med årene som kommer tenker jeg.

Jeg får IKKE puste om dagen. Jeg tror ikke at dette kun er babyen som presser på lungene, for jeg får virkelig ikke puste. Det knitrer og piper ved utpust, og jeg begynner også å hoste. Mistenker astma, og at jeg da egentlig har hatt det under hele svangerskapet. Det er ikke en diagnose jeg har fra før, men det vil forklare mye egentlig. Jeg fikk virkelig pustevansker på tirsdag kveld etter rydding og vasking på steder hvor det hadde samlet seg litt støv *kremt*, og i sengetøy og sånt. Det at hun presser på lungene mine kommer da ikke bare plutselig, vil jeg tro. Eller? Har jo vært tungpustet i svangerskapet, men dette er i en helt annen liga.

Nå venter jeg bare på at legekontoret skal åpne så jeg kan få en time. Om dette er normalt, aner jeg ikke hvordan jeg skal klare meg de siste ukene, for dette er utrolig slitsomt. Får nesten ikke sove, må anstrenge meg skikkelig for å puste. Den pipinga holder meg jo også våken! Kjenner jeg blir ør i hodet innimellom, sikkert på grunn av anstrengelsen. Jeg valgte i går å ikke ringe legevakten da jeg har veldig dårlig erfaring derfra, men jeg angrer jo litt på det nå da etter den natta her... Fastlegen måtte jeg uansett få ringt i dag da jeg FORTSATT ikke har mottatt blodprøvesvar som jeg har etterlyst. Jeg kommer virkelig ikke til å få de tidsnok, og blir nok behandlet som jeg har alt mulig av smittsomme sykdommer fordi det tydeligvis er for vanskelig å skrive ut et ark til meg. Kjenner jeg blir skikkelig oppgitt.

Jenta har det nok bra, og får den oksygenen hun trenger, og det er det viktigste akkurat nå Kjente små spark nettopp i hvert fall. Skal få i meg litt mat og se litt på tv, så kanskje jeg slipper å fokusere sååå mye på at jeg ikke får puste en liten stund.

[Shiver]

Etter 3 (!!!) timer hos legen i dag, har jeg fått medisin. Herregud, 3 timer... Er det rart jeg vegrer meg for å ringe? Har snart kastet bort et halvt liv på det venteværelset! Men jeg fikk mange prøver, og har fått ventolin. Han utelukket ikke astma, så får se hvordan det har gått videre. Jeg har allerede prøvd med en dose, og føler ikke jeg anstrenger meg like mye til å puste nå. Jeg merker vel den ordentlige effekten i kveld tenker jeg, siden det er på natta jeg virkelig sliter!

Ellers så ble jeg skremt nesten halvt i hjel på slutten der. Han skulle høre på babyen, og hørte med noe gammelt utstyr. Deretter spør han meg om jeg kjenner liv. Jeg bare "jaaa..." Ble brått usikker på om det er liv jeg har kjent i dag siden han spør om det. Han spør deretter hvor, og det varierer jo litt så jeg har jo i grunn ikke noe godt svar. Så ser han med noe ultralydutstyr han har. Går over hele magen flere ganger, og bruker laaaang tid. Sier ingenting. Jeg tenker jo det værste med en gang. Ser for meg beskjed om at vi må til Ahus med en gang, at noe er galt, og ja... det værste. Når han er ferdig sier han at fosterlyd er bra, hjertet banker som det skal, og sier også at hun ligger med hodet ned, og ryggen ut til venstre. Herregud. Man kan da ikke bare oppføre seg sånn når man har med hormonelle gravide å gjøre!

Sånn rett bortsett fra det føler jeg at jeg ble tatt veldig alvorlig. Nesten litt for alvorlig... Hehe. Nå håper jeg medisinen virker, så jeg får puste når jeg skal føde.

Apropos føde. Var på fødselsforberedende kurs i går, og på Ahus spiller jo TvNorge inn "Fødeavdelingen" i vår, og vi har jo mulighet til å være med. Jeg tenkte umiddelbart "UAKTUELT!!" Haha. Men det viser seg at mannen vil! EEK! Man kan trekke seg i opptil 1 mnd etter opptaket, men uansett. Jeg føler meg så ukomfortabel som det er med å være så fullstendig blottlagt, og så skal det liksom være et kamera der i tillegg?! Jeezes. Kjenner jeg må suge litt på den karamellen, for på en måte er det en litt morsom mulighet, men på en annen måte kommer jeg nok aldri til å være så sårbar som under fødselen.

[Shiver]

Nå skulle jeg virkelig ønske det var et sted som kom med is på døren. Cravings som dette har jeg ikke sett maken til under hele svangerskapet. Klarer nesten ikke å tenke på noe annet heller... Må ha is... Helst sjokoladeis. Nam! Er ikke noe hjelp i gubben heller, ble litt for mange øl på han i går så han er litt sliten i dag.

Apropos, jeg hadde SÅ lyst til å skremme han i natt der han var litt godfull, med å si at noe var på gang Men jeg var så sliten selv, så gikk litt i glemmeboken. Kan uansett tenke meg at reaksjonen hadde vært PRICELESS!

[Shiver]

Nå er det en liten stund siden jeg har skrevet her, mest fordi jeg har vært i ganske skiftende humør... *kremt* Har stort sett vært drittlei i flere dager. Klær passer ikke, mannen kan være syyykt irriterende, bikkja kan være syyyykt irriterende, og jeg mister jo så klart ALT på gulvet nå som det gjør vondt både her og der å få plukket det opp igjen... Jeg blir rett og slett veldig fort sint. Folk som ikke kan kjøre bil, familie, folk som ikke klarer rettskriving... Altså, det er noen tråder jeg er innom på forumet her hvor jeg bare blir sittende og klø meg i hodet og lure på hva i huleste det er de mener. Og det blir jeg irritert av... Haha. Helt idiotisk egentlig. Man kan trygt si at jeg merker hormonene VELDIG nå mot slutten!

Føler nesten det er en risikosport å være gravid, jeg, og jeg vet neimen ikke om dette er noe jeg vil gjøre igjen. Jeg har ikke hatt et spesielt vanskelig svangerskap egentlig, men det har tatt på psykisk. Jeg er så redd for at hun skal dø i magen, at jeg blir nesten gal. Jeg vil bli sjekket hver dag for at alt er bra! Neida, jeg vet at det ikke går, men skulle nesten ønske man ble sjekket bittelitt oftere enn det man blir. Heldigvis har jeg time hos jordmor til fredag, og da HÅPER jeg at alt fortsatt er bra.

I dag er en dag hvor jeg har vært engstelig igjen. Har ikke vært det på noen dager, og da er det akkurat som kroppen og hodet går inn i full engstelsesmodus hvor jeg blir usikker på om det jeg kjenner virkelig er bevegelse. Det å ha morkaka foran gjør det jo ikke noe bedre heller akkurat. Jeg har kjent litt mindre i dag, men hun har jo hikket og det har vært et par tilfeller hvor jeg har fått en skikkelig spark i siden samt jeg tror jeg kjenner bevegelser fra armer/hender lenger nede i magen. Så jeg er ganske sikker på at hun lever der inne. Uansett fikk jeg med meg mannen i butikken for å kjøpe cola og sjokolade så jeg kan prøve å få til litt bevegelse. Tror jeg har kjent litt allerede, men jeg skal ta litt mer cola og så legge meg ned. Er i grunn veldig sliten nå så jeg er litt redd for å sovne fra hele sparketesten, men satser på at det går bra. Jeg kjente hun jo i går kveld ganske godt, og litt i natt, så jeg prøver å tenke sånn "hvorfor skal det ikke gå bra? Hva kan ha gått galt fra i går til i dag?" Nei... Som sagt, jevnlig får jeg det for meg at NÅ burde du engste deg, og så tviler jeg på enhver bevegelse i stedet for å sette meg ned og nyte de. Jeg håper denne testen får meg ned på jorda igjen, for det er egentlig ingenting som tilsier at svangerskapet ikke skal gå bra.

Nå som jeg har fått skrevet fra meg litt bekymringer, tenker jeg at jeg skal legge meg nedpå. Har en veldig flott hodepine som kom etter en liten tur med hunden i stad, så tror jeg trenger hvile resten av kvelden. Har jo heller ikke fått tatt en lur på dagen i dag, så er vel det som merkes nå

[Androide]

Kjenner meg veldig igjen i tankene og bekymringene dine. Felles skjebne, felles trøst? Det er slitsomt å ha det sånn allefall. Sikker på at du står med glans på sparketesten, lykke til iallefall

[Shiver]

Kjenner meg veldig igjen i tankene og bekymringene dine. Felles skjebne, felles trøst? Det er slitsomt å ha det sånn allefall. Sikker på at du står med glans på sparketesten, lykke til iallefall

Tusen takk Har kjent bevegelse! Eller, jeg tror jeg har det... Neida, jeg har jo det. Har kjent noen dult og litt sånn, men det er den engstelsen som får meg til å tvile på alt! Hun er jo også ganske stor nå, så er jo absolutt ikke mye plass hun har. Dessuten kan hun ha festet seg nå, og da er kanskje bevegelsene litt annerledes? Må google

Tror det vi føler er ganske normalt, og det virker absolutt som mange deler bekymringene! Det er utrolig slitsomt å være så bekymret hele tiden, absolutt. Jeg har i utgangspunktet lyst på et barn til, men akkurat nå ser jeg frem til å ikke være gravid (ikke minst kunne ha på vanlige klær og bukser igjen...) Jeg vil nok bekymre meg masse når hun er på utsiden og, men jeg gleder meg til jeg kan holde hun i armene mine og se at hun puster og at alt er bra. Skulle hatt et vindu så vi kunne smugtittet på de små i magen

[Shiver]

I dag er det akkurat 3 uker til termin! Og det er endelig mars, og det som forhåpentligvis blir fødselsmåneden! Jeg venter og venter allerede, så ja.... Ikke så lurt akkurat, men jeg kan ikke noe for det - jeg gleder meg bare så utrolig til hun er her!

Jeg gleder meg også til å få kroppen min tilbake - ikke at den var så mye å skryte av fra starten av da Går amming og sånt bra, så er i grunn kroppen ikke "min" før om noen måneder til, men allikevel. Har allerede funnet bukser jeg vil kjøpe når jeg kan komme inn i det igjen, og har vindusnettshoppet i dag etter gensere og sånt jeg vil ha når kulen er borte. Har kastet mye stygge klær fra skapet og har virkelig tatt en opprydding, så jeg gleder meg virkelig til å ta en liten shoppingtur når tiden er inne! Og da med en liten bylt som ligger rolig i vogna si (ønsketenking? ) *smelt*

Nei, hun får bake litt til i ovnen min, men håper jeg slipper å gå over termin! Har allerede endel strekkmerker, tenker med gru på hvordan magen min blir om jeg må gå i en måned til Blir nok noen fine badedrakter på stranda i sommer uansett tenker jeg

[Havmus]

Her har knerten min definitivt bakt seg lenge nok i ovnen! Er ikke utålmodig helt enda, men nå som termindatoen er passert melder tankene seg om at alt ikke er i orden litt oftere enn tidligere.

[Shiver]

Jeg har absolutt ikke vært flink til å oppdatere her, så veldig mange skildringer fra svangerskapet har jeg akkurat ikke! Men det er jo fortsatt friskt i minne, og når jeg tenker tilbake nå så hadde jeg ikke akkurat et vanskelig svangerskap. Diverse plager hadde jeg og det var ganske tøft innimellom når det stod på, både fysisk og psykisk. Men alt i alt var det jo bra, og premien jeg har fått er helt fantastisk!

Men dette er nå et tilbakelagt kapittel faktisk, for jeg har født! Jenta vår er her , og hun er så nydelig! Hun kom på termindagen den 22 mars kl. 05.53, veide 3415 gram og var 51 cm lang. Jeg var rent redd hun ville være en monsterbaby siden SF ble målt til langt over gjennomsnittet. Var jo nesten man måtte tegne ekstra ruter på skjemaet for å kunne krysse av! Hun kom også ut med masse brunt hår - akkurat som jeg trodde hun kom til å gjøre. Helt utrolig nydelig!

Jeg tenkte jeg skulle skrive om fødselen i eget innlegg, og samtidig ha enda et eget innlegg for tiden etterpå, litt om forventninger, følelser, osv. Følelsene rett og slett flommer over i takt med melken, så det er litt å ta tak i Jeg hadde en ganske fin fødsel og er takknemlig for det, men jeg merker at jeg har behov for å snakke litt om den og skrive den ned selv om det ikke var en traumatisk opplevelse.

-----------

Tiden før fødsel, vel... den var preget av kjedsomhet. Jeg var sykemeldt hele januar og februar, men kjedsomheten kicket virkelig inn da permisjonen startet. Ventetiden altså... Etterhvert forsøkte vi litt kjærringråd som ikke var skadelig i det hele tatt for jenta vår. Den vi praktiserte mest var å hoppe til køys jevnlig... Kremt. Haha. Det ble litt "jobb" for å si det sånn, litt som når man blir oppslukt i å prøve å få barn. Men selv om det i seg selv ikke satte i gang noe, tror jeg faktisk at det hadde litt for seg i forhold til modning. Kanskje? Jeg har jo ikke noe bevis, men det skadet i hvert fall ikke.

Hva mer ble ventetiden brukt til? Egentlig ingenting. Jeg var så tiltaksløs. Leiligheten ble mer og mer rotete, men jeg orket ingenting. Ble så stor og tung, og jeg ville bare mure meg inne egentlig. Jeg har hele veien følt meg vel med magen, og har vel aldri fått så mange komplimenter for hvordan jeg har sett ut som når jeg var gravid. Men de siste ukene følte jeg meg virkelig ikke fresh. Jeg hadde ingenting som passet lenger - buksene glei ned mens toppene glei opp. Så ja... jeg er glad det er over.

Avslutter dette her, så kommer fødselsopplevelsen min neste gang jeg har tid til å sitte ordentlig ved dataen!