Jeg er høysensitiv, og det gjør meg så trist.

[AnonymBruker]

Jeg har hele livet følt meg litt "utenfor". Jeg har aldri klart å holde det samme tempoet som andre, og jeg har ikke forstått hvorfor før nå i det senere.

Jeg føler meg jo fortsatt litt "utenfor", men jeg klarer likevel ikke å tvinge meg selv til å passe inn der jeg vil passe inn, hvis det gir mening.

Jeg vil klare å jobbe, trene, være sosial, forlate festen sist fra tid til annen etc. etc. Men jeg blir alltid stoppet av ett voldsomt behov for ro, hvile, og tid for meg selv.

Etter en dag på jobb er jeg gjerne så sliten, at jeg trenger å sove litt, og bare være litt for meg selv rett og slett. Og det er sjeldent jeg greier å være sosial etter jobb, derfor legges sosiale aktiviteter mest til helgene. Når jeg først er sosial, så klarer jeg ikke lenge om gangen. Jeg blir fort sliten, og ukonsentrert... Jeg kan godt tvinge meg til å holde ut lenge, men jeg merker at desto lenger jeg holder ut, desto dårligere selskap blir jeg, for jeg klarer ikke tenke på annet enn at jeg gleder meg til å komme tilbake til rolige, trygge omgivelser.

Jeg vil ikke ha dette behovet for å "trekke meg tilbake" så himla mye som nå. Jeg trives absolutt i eget selskap, så det er ikke problemet, men jeg vil gjerne fungere bedre ute i den store vide verden også.

Er det noe jeg kan gjøre?

Anonymous poster hash: 63b92...b7c

[Vill]

Har du fått diagnosen høgsensitiv, eller kan det vere du er introvert eller noko?

[AnonymBruker]

Jeg er også som som deg TS.

Merker det særlig på jobben,der det er fryktelig mye mas og smalltalk hele dagen.Blir fryktelig sliten av det.

Anonymous poster hash: 19e42...a36

[Alethia]

Såvidt jeg har forstått er høysensitiv et personlighetstrekk? Eneste jeg kan komme på er å ta en tur til lege/psykolog. Skjønner godt at det er slitsomt.

[Tabris]

Høres mer ut som om du er introvert. Det beste du kan gjøre er å akseptere det. Fordi jo fortere du klarer å sette grenser for deg selv og gi deg selv det du trenger for å lade batteriene, jo fortere kan du ha et såpass avslappet forhold til deg selv og de rutiner du har behov for at du kanskje kan klare å være mer sosial.

Du vil ikke klare å kose deg mer sosialt ved å presse deg selv til du blir sliten. Det er ikke veien å gå.

[wintergirl]

Har du fått diagnosen høgsensitiv, eller kan det vere du er introvert eller noko?

Tror ikke høysensitiv er en diagnose.

[wintergirl]

Såvidt jeg har forstått er høysensitiv et personlighetstrekk? Eneste jeg kan komme på er å ta en tur til lege/psykolog. Skjønner godt at det er slitsomt.

Det er heller ingen sykdom. Man må rett og slett lære seg selv å utvide grensene. Så lenge man vet at man er høysensitiv så kan det være til hjelp da man forstår hvorfor man er som man er.

[Alethia]

Det er heller ingen sykdom. Man må rett og slett lære seg selv å utvide grensene. Så lenge man vet at man er høysensitiv så kan det være til hjelp da man forstår hvorfor man er som man er.

Vet at det ikke er en sykdom, men noen trenger hjelp til å lære seg å utvide grensene, og da tenker jeg at fagfolk kan være til god hjelp.

[AnonymBruker]

Det er mye mulig jeg er introvert. Jeg kjenner meg igjen i begge deler.

Jeg har nådd en alder der det er mindre festing uansett, så det er ikke øverst på listen over ting jeg vil mestre lenger.

Bare noe så banalt som å gå rett på trening etter jobb, liksom. Jeg vil så gjerne, men jeg er så utmattet etter en arbeidsdag at jeg bare vil hjem

Anonymous poster hash: 63b92...b7c

[Vill]

Tror ikke høysensitiv er en diagnose.

Hehe, nei då ser ein kor mykje eg veit om det å vere høgsensitiv...

Men eg lurte på om nokon profesjonelle har sagt at TS er høgsensitiv, eller om det er noko ho ho veit sikkert eller om ho bare lurer på om ho er det.

Eg kjenner meg også igjen i mange av kriteriene for å vere høgsensitiv, men eg er ikkje det for det om. Noko av det overlapper med utmattelse, depresjon, det å vere introvert og andre ting. Det er også heilt normalt å vere sliten etter jobb og heller ville gå heim enn å gå på trening. Før nokon kjefter på meg, så seier eg ikkje at noko av dette gjelder for TS. Men det kan også vere andre ting som virker inn.

Kanskje det hjelper å snakke med lege og psykolog slik som nokon foreslår over? Ta blodprøver hos legen for å sjekke at ikkje det er stoffskifte eller vitaminmangel som er med og påvirker energinivået ditt. Psykolog kan hjelpe deg med mestringsstrategier og teknikker du kan bruke for å få til det du ønsker å få til. Det virker som om dette sliter på deg, og då er det godt å få litt hjelp.

[Gjest Peanut]

Her finnes to tester man kan teste seg selv for høysensitivitet:

http://www.hsperson.no/:/hsp/:/Dr._Elaine_Arons_Selvtest.html

http://www.hsperson.no/:/hsp/:/Hvor_Sensitiv_Er_Du__Test_Deg_Selv.html

[wintergirl]

Hehe, nei då ser ein kor mykje eg veit om det å vere høgsensitiv...

Men eg lurte på om nokon profesjonelle har sagt at TS er høgsensitiv, eller om det er noko ho ho veit sikkert eller om ho bare lurer på om ho er det.

Eg kjenner meg også igjen i mange av kriteriene for å vere høgsensitiv, men eg er ikkje det for det om. Noko av det overlapper med utmattelse, depresjon, det å vere introvert og andre ting. Det er også heilt normalt å vere sliten etter jobb og heller ville gå heim enn å gå på trening. Før nokon kjefter på meg, så seier eg ikkje at noko av dette gjelder for TS. Men det kan også vere andre ting som virker inn.

Kanskje det hjelper å snakke med lege og psykolog slik som nokon foreslår over? Ta blodprøver hos legen for å sjekke at ikkje det er stoffskifte eller vitaminmangel som er med og påvirker energinivået ditt. Psykolog kan hjelpe deg med mestringsstrategier og teknikker du kan bruke for å få til det du ønsker å få til. Det virker som om dette sliter på deg, og då er det godt å få litt hjelp.

Hvis du er det så er ikke det galt:) Sjekk det ut på nettet, er en dame som heter Elaine N Aron som har skrevet en bok om det. Hun snakker varmt om det å være høysensitiv. Men det er viktig for alle å vite hvorfor man er som man er og det kan også være til hjelp når en skal utvide horisonten litt mer

[AnonymBruker]

Hvis du er det så er ikke det galt:) Sjekk det ut på nettet, er en dame som heter Elaine N Aron som har skrevet en bok om det. Hun snakker varmt om det å være høysensitiv. Men det er viktig for alle å vite hvorfor man er som man er og det kan også være til hjelp når en skal utvide horisonten litt mer

Javisst. I den første testen til hun over deg står det om nettopp den dama.

Anonymous poster hash: 9f443...2e1

[Vill]

Hvis du er det så er ikke det galt:) Sjekk det ut på nettet, er en dame som heter Elaine N Aron som har skrevet en bok om det. Hun snakker varmt om det å være høysensitiv. Men det er viktig for alle å vite hvorfor man er som man er og det kan også være til hjelp når en skal utvide horisonten litt mer

Sjølv om eg har enkelte ting eg kjenner meg igjen i, så er eg ikkje høgsensitiv. Eg har kronisk utmattelse og fekk depresjon som følge av det. Eg er veldig sosial og utadvent egentlig, men etter utmattelsen så setter eg veldig stor pris på ro. Er også lettrørt, lettskremt og samvittighetsfull, men tenker ikkje på meg sjølv som høgsensitiv for det om Er absolutt ikkje noko gale i å vere det, men eg faller nok ikkje i den kategorien.

TS bør kanskje få avklart at det ikkje er fysiske ting som B12, jernmangel eller slikt som gjør at ho er sliten. Mange er trøtte og slitne etter jobb uten at det er noko gale med dei, men skulle det vere noko fysisk som påvirker energinivået ditt så er det jo greit å finne ut av det Ser at høgsensitive har egen forening, så der er det sikkert gode råd å få dersom TS har det trekket. Om TS har det, så tenker eg at det er viktig å akseptere det, og kanskje få nokre gode mestringsteknikker siden dette ikkje er så enkelt for henne. Lykke til TS! Husk at det ikkje er farlig, og at det er mykje god hjelp der ute!

[ohdeergod]

Jeg er høysensitiv. Jeg blir overstimulert på jobb. må ha tid for meg selv, eller sove. Pleier som oftes å sove etter alle inntrykk og stressende perioder. Jeg er også veldig sensitiv til lyder, når jeg skal sove så må det være helt stille. Jeg tar meg også veldig nær av ting, som ikke er personlig. Mange mener jeg er sårbar, må bli tøffere og stå opp for meg selv. Jeg gråter ofte, og blir lett deprimert.

[AnonymBruker]

Sjølv om eg har enkelte ting eg kjenner meg igjen i, så er eg ikkje høgsensitiv. Eg har kronisk utmattelse og fekk depresjon som følge av det. Eg er veldig sosial og utadvent egentlig, men etter utmattelsen så setter eg veldig stor pris på ro. Er også lettrørt, lettskremt og samvittighetsfull, men tenker ikkje på meg sjølv som høgsensitiv for det om Er absolutt ikkje noko gale i å vere det, men eg faller nok ikkje i den kategorien.

TS bør kanskje få avklart at det ikkje er fysiske ting som B12, jernmangel eller slikt som gjør at ho er sliten. Mange er trøtte og slitne etter jobb uten at det er noko gale med dei, men skulle det vere noko fysisk som påvirker energinivået ditt så er det jo greit å finne ut av det Ser at høgsensitive har egen forening, så der er det sikkert gode råd å få dersom TS har det trekket. Om TS har det, så tenker eg at det er viktig å akseptere det, og kanskje få nokre gode mestringsteknikker siden dette ikkje er så enkelt for henne. Lykke til TS! Husk at det ikkje er farlig, og at det er mykje god hjelp der ute!

Tusen takk for så fine svar, alle sammen Godt å møte litt forståelse.

Jeg har hatt dette helt siden jeg var bitteliten. Alltid vært avhengig av "alenetid", enten jeg vil eller ei - forstå det den som kan. Husker allerede fra barnehagealder at jeg blant annet ikke kunne overnatte borte fordi det var for krevende for meg. Var også helt utmattet etter bursdagsselskaper. Og sånn har det altså vært gjennom hele oppveksten. Mens vennene mine festet 20 dager til ende i russetiden, tok jeg ikke del i halvparten en gang, og det var ikke fordi jeg ikke ville. Jeg ville så gjerne, men jeg visste at jeg kom til å ha det gøy innledningsvis, så ville trangen til å komme seg til rolige omgivelser ta overhånd over gleden, også ville jeg endt opp med å telle minutter til jeg kunne komme meg hjem.

Foreldrene mine har jo reagert på blant annet at jeg har trengt utrolig mye søvn i oppveksten, så alle disse blodprøvene har jeg tatt utallige ganger. Jeg har også hatt både depresjon og angst, og jeg ser klare skiller, så det er ikke det. Depresjonen er jeg også for lengst over, og angst går vel aldri helt over, men den holder jeg i aller høyeste grad i sjakk nå. Så dette er nok ingen diagnose, eller en fysisk tilstand. Det er beklageligvis(?) personligheten min. Enten jeg er introvert, høysensitiv eller begge deler.

Og det er dette som gjør meg trist, som jeg skriver i overskriften, for jeg merker hvor begrenset livet mitt er på grunn av det.

Jeg har nylig fått meg kjæreste, og han er for det aller meste en veldig rolig og behagelig type. Så i tillegg til full klaff på alle andre punkter, så er han også kompatibel med meg når det kommer til begrensningene mine.

Jeg har riktignok ikke fortalt ham om dette enda, for jeg vet ikke helt om det er nødvendig. I hvert fall ikke per nå. Har merket ved et par anledninger at han kanskje kunne hatt godt av å vite. Som for eksempel den gangen han tok meg med på tur sammen med alle kollegene sine. Kjæresten min kjenner meg jo for den jeg virkelig er, i settinger der jeg slapper av, og føler meg komfortabel. Han kjenner meg som livlig, morsom, utadvendt og humørfylt. Disse egenskapene blir litt borte i store folkemengder, i hvert fall inntil jeg blir komfortabel. Han konkluderte nok med at jeg er veldig sjenert - noe som også er sant, med modifikasjoner.

Det er også i slike settinger jeg savner å kunne være den jeg føler at jeg har potensialet til å være, ut i de sene nattetimer. Hvis det gir mening?

Nei, detter er vanskelig, og trist rett og slett

Anonymous poster hash: 63b92...b7c

[Tabris]

Så lenge du velger å se på det som trist, vanskelig og begrensende, så vil du også redusere din egen livskvalitet. Dette er sånn du er, jo fortere du akspeterer det og jobber MED deg selv og egne behov fremfor MOT dem, jo fortere vil du få det bedre med deg selv og din livskvalitet vil gå opp.

[Vill]

Du høres høgsensitiv ut når du forklarer litt meir, ja. Utifrå det lille eg veit om det då... Men har du snakka med psykolog om dette? For sjølv om vi alle har våre begrensinger, så kan kanskje ein god psykolog hjelpe deg å godta dette? Finne ein god måte å leve med det?

[havanaa]

Jeg er akkurat som deg Trives best i mitt eget selskap og er veldig sensitiv/følsom.

Tror det lureste er å akseptere seg selv for den man er. Jeg har også vært sånn siden jeg var liten, så tror ikke det vil forandre seg med det første. Og det er helt greit egentlig, det er jo bare sånn jeg er rett og slett.

Noen får energi av å være sosial med andre mennesker, mens andre lader opp batteriene ved å være alene. Syns det er viktig å respektere seg selv, og ta hensyn til de behovene man har

Det er sikkert greit at du snakker litt med kjæresten din om det, sånn at han forstår. Men du trenger egentlig ikke å kalle det for det ene eller det andre, fordi det er jo egentlig bare en del av personligheten din

[AnonymBruker]

Herregud, nå er jo "alle" høysensetive!

Blir vel like moderne som da "alle" møtte veggen for noen år siden.

Anonymous poster hash: f679d...e5f