Hvordan avlyse lekeavtale?

[Aircondition]

Jeg tenker at TS kunne gjort ytterligere for å forsøke å lokke sønnen. Denne gutten rr kun ett år yngre, og de leker godt sammen i barnehagen. Som flere påpeker - noen ganger må man gjøre ting man ikke synes er topp her i livet. Jeg hadde skjønt TS dersom gutten ikke likte denne andre gutten i det hele tatt, men det er ikke tilfellet. Han ville helst leke med eldre.

Her burde TS ta ansvar og stille opp selv, ta med sønnen og gjøre det beste ut av det. Evt invitere gutten til dem, og man avlyser da ikke en avtale med mindre det er sykdom så kort tid i forveien?

Dere som snakker om at barn ikke skal oppfordres til noe; Hvordan løser dere samarbeidsprosjekter på skolen etc?

jeg mener ikke at barn ikke skal oppfordres til noe. Men i akkurat denne situasjonen så syns jeg det er urettferdig at barnet skulle ha blitt tvunget til å besøke den gutten, uten at han selv hadde den minste aning om det. Hadde det vært en situasjon hvor mor hadde hatt behov for barnevakt, den andre gutten hadde hatt bursdag, eller at gutten selv hadde avtalt dette med kompisen, så ville jeg helt klart sett annerledes på situasjonen. Jeg mener også at det er et skille mellom barns fritid og opplegg som foregår på barnets læringsarena.

[AnonymBruker]

Det er veldig viktig å lære barn og holde avtaler. Her slipper gutten billig unna, synes jeg.

Anonymous poster hash: 43f6d...a4d

Sønnen har ikke inngått noen avtale. Alt er morens feil.

Jeg mener forøvrig at det er en uting å påtvinge barn å skulle leke med enhver. Barn har preferanser akkurat slik voksne har og det moren gjorde her i denne tråden var respektløst overfor sin egen sønn.

Anonymous poster hash: ccc59...1a0

[Maleficenta]

Ts er et menneske på lik linje med meg og deg, og kan på lik linje med oss foreta seg eller si ting som kanske ikke er helt planlagt eller gjennomtenkt. Jeg leste forsåvidt ingen ting som verken avkrefter eller bekrefter det jeg skrev heller, men det er nå en annen sak. Jeg gikk foresten også glipp av den delen av teksten som bekrefter at ungen får gjøre som han har lyst til, til en hver tid.

Ja hun forsnakket seg men hun burde da ta konsekvensene av det

[Mohair]

Jeg synes moren til fireåringen har like mye skyld i at sønnen hennes ble skuffet, for hun sa jo til han umiddelbart at femåringen skulle være med hjem til dem. Hun burde skjønt at hun måtte vente til femåringen var blitt spurt!

[Aircondition]

Ja hun forsnakket seg men hun burde da ta konsekvensene av det

Og du mener det er rett at sønnen skulle få konsekvensene?

[Susan Sto Helit]

Nå har ikke jeg lest hele tråden, men de to første sidene med kommentarer. Og vet dere hva, jeg blir oppriktig overgitt av mesteparten av det jeg leste. Alt det dere klarer å prakke på ts av frekke kommentarer og beskyldninger. "Må lære fireåringen å holde avtaler".. WHAT?? guttungen ble ikke en gang spurt om han ville! Det var ikke han som fikset den avtalen. Og ja, utrolig synd for det andre barnet som hadde gledet seg, men vet dere hva? That's life. Dessverre. Livet består av fullt av opp og nedturer. Nedturene består av skuffelser, sorg og elendighet, og man vil møte MASSEVIS av nedturer i løpet av livet. At en fireåring kjenner på skuffelse på grunn av en avlyst lekeavtale kan jo sees som en mild start på denne læringsprosessen. Si meg, ville dere tvunget barnet deres til å gjennomføre noe DU har igangsatt, uten at barnet selv overhode ikke har fått uttalt seg? Og barnet overhode ikke vil? Hva vet vel dere om ts's barn? Barn er forskjellige og mange er sårbare, sensitive, skeptiske og usikre av natur. Hva vil det vel hjelpe på at barnet skal hentes i bhg av et kvinnemenneske han ikke kjenner, hjem i et ukjent hus, spise ukjent mat, kanskje er det andre familiemedlemmer der som barnet føler seg ukomfortabelt med. Hva om barnet må på do, og ikke tør spørre etter hjelp? Ja, godt mulig det ville gått bra. Men dere, skjerp dere. Ts kjenner sitt barn best, og de kommentarene mange av dere slenger ut her er rett og slett helt bak mål. sett dere inn i guttens situasjon, for Guds skyld. Hva ville dere følt?? Himmel og hav.

Vet du hva?

Barn må faktisk gjøre masse de ikke nødvendigvis vil. (Voksne og, for den saks skyld.) Og det helt uten medbestemmelsesrett.

Vi foreldre bestemmer for dem hele tiden. (Og så bestemmer samfunnet og andre voksne en del også.)

Det er ytterst få som lar barna få medbestemmelse i følgene:

-Starte i barnehage

-Begynne på skole

-Ha på seg klær når det er kaldt ute

-Besøke slektninger/famile

-Ha barnevakt

-Gå til tannlegen/legen/helsestasjonen

Det er strengt tatt mange situasjoner der vi voksne sier "idag skal vi...." og så tar vi med oss barnet og gjør akkurat det.

Hvorfor kan man ikke gjøre det med et lekebesøk også? Når man faktisk har lovt at man skal.

(Selv om man da endrer dato, og finner en dag man kan være med barnet. Å tvinge barnet inn i en utrygg situasjon alene støtter jeg ikke.)

[Maleficenta]

Og du mener det er rett at sønnen skulle få konsekvensene?

De grusomme konsekvensene av en playdate med en gutt han kommer godt overens med i barnehagen. Ooh hvilken tortur

[Harlekin]

Vet du hva?

Barn må faktisk gjøre masse de ikke nødvendigvis vil. (Voksne og, for den saks skyld.) Og det helt uten medbestemmelsesrett.

Vi foreldre bestemmer for dem hele tiden. (Og så bestemmer samfunnet og andre voksne en del også.)

Det er ytterst få som lar barna få medbestemmelse i følgene:

-Starte i barnehage

-Begynne på skole

-Ha på seg klær når det er kaldt ute

-Besøke slektninger/famile

-Ha barnevakt

-Gå til tannlegen/legen/helsestasjonen

Det er strengt tatt mange situasjoner der vi voksne sier "idag skal vi...." og så tar vi med oss barnet og gjør akkurat det.

Hvorfor kan man ikke gjøre det med et lekebesøk også? Når man faktisk har lovt at man skal.

(Selv om man da endrer dato, og finner en dag man kan være med barnet. Å tvinge barnet inn i en utrygg situasjon alene støtter jeg ikke.)

Jeg er av den oppfatning av at siden det faktisk er mye et barn må, så bør barnet få lov til å bestemme noe selv også. Playdates er ikke livsviktige ting. Spesielt ikke når gutten ikke engang inngikk avtalen selv. Hadde han selv først sagt ja og så ombestemt seg, hadde jeg syntes at avtalen burde bestå.

Forøvrig helt enig i at 4-åringens mor burde tenkt seg om to ganger før hun utbasunerte til barnet sitt at 5-åringen skulle komme på besøk.

[Harlekin]

De grusomme konsekvensene av en playdate med en gutt han kommer godt overens med i barnehagen. Ooh hvilken tortur

Og å, hvilken tortur for 4-åringen å ikke få besøk likevel, hvis du skal bruke sånn retorikk.

[Sushi]

Vet du hva?

Barn må faktisk gjøre masse de ikke nødvendigvis vil. (Voksne og, for den saks skyld.) Og det helt uten medbestemmelsesrett.

Vi foreldre bestemmer for dem hele tiden. (Og så bestemmer samfunnet og andre voksne en del også.)

Det er ytterst få som lar barna få medbestemmelse i følgene:

-Starte i barnehage

-Begynne på skole

-Ha på seg klær når det er kaldt ute

-Besøke slektninger/famile

-Ha barnevakt

-Gå til tannlegen/legen/helsestasjonen

Det er strengt tatt mange situasjoner der vi voksne sier "idag skal vi...." og så tar vi med oss barnet og gjør akkurat det.

Hvorfor kan man ikke gjøre det med et lekebesøk også? Når man faktisk har lovt at man skal.

(Selv om man da endrer dato, og finner en dag man kan være med barnet. Å tvinge barnet inn i en utrygg situasjon alene støtter jeg ikke.)

Jeg er helt enig med deg i at det er en veldig grei måte å gjøre det på, men hvis man skal si "i dag skal vi på besøk" så må man gjøre det fra starten, ikke først spørre om gutten vil og så si at han skal hvis han sier nei.

[Maleficenta]

Og å, hvilken tortur for 4-åringen å ikke få besøk likevel, hvis du skal bruke sånn retorikk.

Blir ikke det samme. Ble det playdate hadde guttene lekt og kost seg. Når det ikke ble ble den andre lei seg gordi han ikke ville leke med han..

[Harlekin]

Blir ikke det samme. Ble det playdate hadde guttene lekt og kost seg. Når det ikke ble ble den andre lei seg gordi han ikke ville leke med han..

Jo, det blir akkurat det samme. Du kan ikke vite at guttene hadde lekt og kost seg. Og forhåpentligvis har moren vært smart nok til å bare si til gutten sin at den andre gutten ikke kunne komme likevel, ikke hvorfor. Det er opp til foreldrene å ordne opp i denne situasjonen som de selv har skapt, og det gjelder begge to.

Endret 16. januar 2015 av Harlekin

[Maleficenta]

Jo, det blir akkurat det samme. Du kan ikke vite at guttene hadde lekt og kost seg.

Jo. De gjør det jo i barnehagen. Og ingenting er verre enn å føle seg avvist. Det skjønner vel du og

[Harlekin]

Jo. De gjør det jo i barnehagen. Og ingenting er verre enn å føle seg avvist. Det skjønner vel du og

Men her er det faktisk moren som må sørge for at gutten ikke føler seg avvist! Det er faktisk ikke 5-åringen sin skyld dette, og han skal ikke absolutt dra på besøk og "tvangsleke" for å skåne andres følelser. Jeg har også opplevd å føle meg avvist, og jeg kan love at det IKKE er det verste man kan oppleve som barn. Engangstilfeller er nettopp det, engangslilfeller. Det hadde vært noe helt annet om gutten til stadighet ble avvist, da hadde det vært et problem.

[AnonymBruker]

Stakkars stakkars den gutten du såret i dag. Får helt tårer i øynene her så jævlig kaldt gjort av deg. Hadde han dratt en tur bare på en halvtime hadde det vært mye bedre. Stakkars stakkars sårede lille gutt. Hva om det var din sønn som satt der såret? Du burde skamme deg over å ha gjort dette mot den lille gutten. Det er ikke hans feil at du ikke evner å tenke før du sier ja. Skikkelig stygt gjort av deg.

Anonymous poster hash: 4c9de...644

Det er mora til den andre gutten som er 'syndebukken', fordi hun lurte Ts til å tro at sønnene deres var gode venner i barnehagen. Kjipt gjort, rett og slett, Ts skulle selvsagt ikke sagt ja uten å forsikre seg om at den andre moren snakket sant, men når sønnen så ikke ville hadde det vært helt feil å tvinge ham.

Anonymous poster hash: 57c02...851

[Norbertine]

Skjønner ikke helt hvorfor jeg gidder, men prøver likevel å oppklare en del ting.

For det første, når jeg sa at sønnen min ikke hadde lyst, så slang han ikke bare ut av seg "Nja, jeg tror ikke jeg har lyst til det." Han virket oppriktig fortvilet og redd for at han skulle tvinges. Han hadde skjelvende underleppe og sa trist "Men... jeg vil jo ikke det". Han sprang på rommet sitt og gråt da vi forsøkte å overtale han. Det var ikke bare "har ikke lyst", men et tydelig uttrykk for at dette ville han ikke gjøre.

Hadde ungen inngått avtalen selv hadde jeg gjort veldig mye for at han skulle holde den. Når vi voksne inngikk avtalen var det faktisk noe som vi voksne måtte ordne opp i . Jeg skrev i meldingen at sønnen min dessverre ikke ville dit i dag, og at vi fikk se om han ville en annen dag. Moren skrev tilbake at det var synd, han var hjertelig velkommen en annen gang. Jeg regner med at moren ikke sa til 4-åringen at min sønn ikke ville, men at noe kom i veien. De lekte i hvert fall i barnehagen dagen etter (i følge min sønn). Om vi evt. kunne dratt dit begge to, vel, da måtte jeg evt. tatt med en 3 mnd gammel kolikkunge i tillegg, ikke noe jeg har veldig lyst til å dra bort til fremmede med. (Jøss, jeg sa lyst, slemme meg, ta avgjørelser basert på hva jeg har lyst til.) Uansett ga han like tydelig uttrykk for at han ikke ville det heller, så alternativet ville faktisk vært å slepe en gråtende unge med seg.

4-åringen er ikke en liten stakkar som blir mobbet og ikke har noen venner, han virker som en glad og trygg unge. Om min er mer populær, tja, 5-åringene har vel generelt høyere status i barnehagen enn 4-åringene.

5-åringen er ikke sjefen i huset som bestemmer alt, og alltid får gjøre som han vil (hvor tar dere det fra? ) Han må rett som det er være med på butikken selv om han ikke vil, han må gå i barnehagen selv om han heller vil være hjemme, han må gå ut i helgene selv om han heller vil se på TV osv. Det han dog ikke må, er å bli med hjem til lekekamerater når han ikke vil, fordi mammaen hans gjorde noe dumt, og glemte å spørre han. Han skal selvfølgelig lære seg å ta konsekvenser av det han gjør, men jeg skjønner ikke helt hvorfor det skulle være verdifullt at han lærer at han må ta konsekvensen av det mammaen hans gjør, og at han når som helst risikerer at han kan bli tvunget til å dra hjem til familier han ikke kjenner.

Jeg tror faktisk, flere dager etter, at dette ble løst på best mulig måte. Som sagt har jeg defintivt lært at unger skal få bestemme selv om de vil på besøk til noen. Takk for innspill!

[Gjest Solstråla88]

Skjønner ikke helt hvorfor jeg gidder, men prøver likevel å oppklare en del ting.

For det første, når jeg sa at sønnen min ikke hadde lyst, så slang han ikke bare ut av seg "Nja, jeg tror ikke jeg har lyst til det." Han virket oppriktig fortvilet og redd for at han skulle tvinges. Han hadde skjelvende underleppe og sa trist "Men... jeg vil jo ikke det". Han sprang på rommet sitt og gråt da vi forsøkte å overtale han. Det var ikke bare "har ikke lyst", men et tydelig uttrykk for at dette ville han ikke gjøre.

Hadde ungen inngått avtalen selv hadde jeg gjort veldig mye for at han skulle holde den. Når vi voksne inngikk avtalen var det faktisk noe som vi voksne måtte ordne opp i . Jeg skrev i meldingen at sønnen min dessverre ikke ville dit i dag, og at vi fikk se om han ville en annen dag. Moren skrev tilbake at det var synd, han var hjertelig velkommen en annen gang. Jeg regner med at moren ikke sa til 4-åringen at min sønn ikke ville, men at noe kom i veien. De lekte i hvert fall i barnehagen dagen etter (i følge min sønn). Om vi evt. kunne dratt dit begge to, vel, da måtte jeg evt. tatt med en 3 mnd gammel kolikkunge i tillegg, ikke noe jeg har veldig lyst til å dra bort til fremmede med. (Jøss, jeg sa lyst, slemme meg, ta avgjørelser basert på hva jeg har lyst til.) Uansett ga han like tydelig uttrykk for at han ikke ville det heller, så alternativet ville faktisk vært å slepe en gråtende unge med seg.

4-åringen er ikke en liten stakkar som blir mobbet og ikke har noen venner, han virker som en glad og trygg unge. Om min er mer populær, tja, 5-åringene har vel generelt høyere status i barnehagen enn 4-åringene.

5-åringen er ikke sjefen i huset som bestemmer alt, og alltid får gjøre som han vil (hvor tar dere det fra? ) Han må rett som det er være med på butikken selv om han ikke vil, han må gå i barnehagen selv om han heller vil være hjemme, han må gå ut i helgene selv om han heller vil se på TV osv. Det han dog ikke må, er å bli med hjem til lekekamerater når han ikke vil, fordi mammaen hans gjorde noe dumt, og glemte å spørre han. Han skal selvfølgelig lære seg å ta konsekvenser av det han gjør, men jeg skjønner ikke helt hvorfor det skulle være verdifullt at han lærer at han må ta konsekvensen av det mammaen hans gjør, og at han når som helst risikerer at han kan bli tvunget til å dra hjem til familier han ikke kjenner.

Jeg tror faktisk, flere dager etter, at dette ble løst på best mulig måte. Som sagt har jeg defintivt lært at unger skal få bestemme selv om de vil på besøk til noen. Takk for innspill!

Uten at jeg er mor enda så mener jeg du tok den rette avgjørelsen. Barn skal ikke tvinges til slike ting når ikke de har laget avtalen selv. Jeg mener også at en 5 åring er såpass stor at han må få lov til å være med å bestemme hva han vil bruke tiden etter bhg på. Og, jeg har full forståelse for at du ikke vil ha med en kolikk baby på play date 😉

[AnonymBruker]

Som jeg sa her tidligere i tråden, Ts: Du tok en riktig avgjørelse ved å avlyse. Jeg ville gjort akkurat det samme.

Hilsen fembarnsmor (hun med 7.klassingen)

Anonymous poster hash: 4ae4f...42c

[Aircondition]

Det jeg ikke riktig skjønner, er hvor utrolig mange som ut fra den bittebittelille informasjonen som ts gir i starten, klarer gjøre seg opp så store meninger og trekke konklusjoner på det nivå som vi har sett bl.a. I denne tråden. Jeg ønsker ikke å virke frekk, men skjønner dere virkelig ikke at det ts skriver er et lite utdrag av en episode, hvor hun trekker frem de viktigste trådene- for å kunne få et best mulig svar på det tråden egentlig dreier seg om. Da skal man ikke være nødt til å utbrodere sitt privatliv slik som ts til slutt valgte å gjøre, fortelle om kolikkbaby, gutt med dirrende underleppe, osv.. Hadde ts ønsket deres syn på saken og deres meninger om henne som mor og medmenneske, så hadde hun nok vært noe mer informativ og tydelig i sin tale, for best mulig forutsetninger til en rettferdig og seriøs diskusjon. Ikke minst skrevet det i overskriften. Det står jo at hun ønsket innspill på hvordan hun på best mulig måte kunne avlyse den lekeavtalen.

[Maleficenta]

Skjønner ikke helt hvorfor jeg gidder, men prøver likevel å oppklare en del ting.

For det første, når jeg sa at sønnen min ikke hadde lyst, så slang han ikke bare ut av seg "Nja, jeg tror ikke jeg har lyst til det." Han virket oppriktig fortvilet og redd for at han skulle tvinges. Han hadde skjelvende underleppe og sa trist "Men... jeg vil jo ikke det". Han sprang på rommet sitt og gråt da vi forsøkte å overtale han. Det var ikke bare "har ikke lyst", men et tydelig uttrykk for at dette ville han ikke gjøre.

Hadde ungen inngått avtalen selv hadde jeg gjort veldig mye for at han skulle holde den. Når vi voksne inngikk avtalen var det faktisk noe som vi voksne måtte ordne opp i . Jeg skrev i meldingen at sønnen min dessverre ikke ville dit i dag, og at vi fikk se om han ville en annen dag. Moren skrev tilbake at det var synd, han var hjertelig velkommen en annen gang. Jeg regner med at moren ikke sa til 4-åringen at min sønn ikke ville, men at noe kom i veien. De lekte i hvert fall i barnehagen dagen etter (i følge min sønn). Om vi evt. kunne dratt dit begge to, vel, da måtte jeg evt. tatt med en 3 mnd gammel kolikkunge i tillegg, ikke noe jeg har veldig lyst til å dra bort til fremmede med. (Jøss, jeg sa lyst, slemme meg, ta avgjørelser basert på hva jeg har lyst til.) Uansett ga han like tydelig uttrykk for at han ikke ville det heller, så alternativet ville faktisk vært å slepe en gråtende unge med seg.

4-åringen er ikke en liten stakkar som blir mobbet og ikke har noen venner, han virker som en glad og trygg unge. Om min er mer populær, tja, 5-åringene har vel generelt høyere status i barnehagen enn 4-åringene.

5-åringen er ikke sjefen i huset som bestemmer alt, og alltid får gjøre som han vil (hvor tar dere det fra? ) Han må rett som det er være med på butikken selv om han ikke vil, han må gå i barnehagen selv om han heller vil være hjemme, han må gå ut i helgene selv om han heller vil se på TV osv. Det han dog ikke må, er å bli med hjem til lekekamerater når han ikke vil, fordi mammaen hans gjorde noe dumt, og glemte å spørre han. Han skal selvfølgelig lære seg å ta konsekvenser av det han gjør, men jeg skjønner ikke helt hvorfor det skulle være verdifullt at han lærer at han må ta konsekvensen av det mammaen hans gjør, og at han når som helst risikerer at han kan bli tvunget til å dra hjem til familier han ikke kjenner.

Jeg tror faktisk, flere dager etter, at dette ble løst på best mulig måte. Som sagt har jeg defintivt lært at unger skal få bestemme selv om de vil på besøk til noen. Takk for innspill!

Vel når du sier det på den måten..