Trampe er på tjukken!

[Nautika]

Kompressor! Fin typo, Småkjekset Bare å blåse melka ut av puppene

Endret 29. juni 2015 av Nautika

[miore]

Ja til fødselshistorie

[Trampe]

Kompressor ja Det hadde vært noe! Kompressene ser ut til å funke litt ihvertfall. Det går seg nok til, bare å holde ut i mellomtida. Godt er det ikke, men fødselen var jo verre  

 

Dere som ikke har født, burde kanskje vente litt med å lese den ja Men det er mye mulig at den ikke er så skummel allikevel, det er bare jeg som har den så tett innpå kroppen enda. Sikkert skumlere for meg enn for dere. Jeg skal poste etterhvert, tenkte mannen skal få lese den først. Vi har snakket mye om fødselen i ettertid, jeg tror vi har behov begge to for å få snakket om det og bearbeide det litt sammen. Men det er jo helt riktig at premien er verdens beste. 

 

Vektoppgang er supert! Lille glupske, han kunne garantert ligget på puppen hele dagen om han fikk bestemme. Lurer på om jeg skal lure meg på vekta selv. Kanskje vente litt. Jeg har fått vann i kroppen etter fødsel jeg, det var jeg ikke forberedt på. Det er ikke ille eller vondt eller noe, men beina og leggene er hovne. Ble litt overrasket, ETTER fødsel liksom Det er kanskje lurt å bli kvitt vannet før jeg tør meg opp på vekta. Ikke det at min egen vekt betyr noe som helst akkurat nå. Det er det minste jeg bryr meg om. Det er litt gøy å se seg selv i speilet nå, magen er så merkelig myk og navlen er brun og den stripa nedover magen ser helt malplassert ut. Det blir forhåpentligvis bedre, nå ser jeg litt komisk ut syns jeg. 

 

Egentlig burde jeg jo følge tradisjonen om å legge ut bikinibilde på facebook fire dager etter fødsel  

 

Det er altså mye kropp i Trampeheimen om dagene. Storebror er usannsynlig fascinert over Dolly Parton-syndromet mitt. Han vil både se på og kjenne, har nesa helt oppi når jeg ammer og kan ikke forstå hvordan de kan bli SÅ store. Han fikk med seg at lillebror gulpa rosa blod, og ser jo at jeg prøver å lufttørke og smøre. Privatliv er bare å glemme. Vi var innom svigers i dag i en bursdag, storebror sprang inn før meg og i det jeg skal entre stua hører jeg høyt og tydelig "Ja, mamma sine pupper er blitt SÅ store, og så ammer hun HELE tiden, og lillebror suger så hardt at mamma er blitt skikkelig sår på puppene sine!" Der satt han plantet i sofaen midt mellom to vilt fremmede mennesker og la ut om puppene mine. Jada...  

[Fibonacci]

Litt sent ute jeg, men gratulerer så mye med lillegutt!

[Mnaari]

Grattis med lillebror! Stas! 

[Småkjekset]

Satse på at kompresser gjør nytten, og at du slipper kompressor

[Trampe]

Here we go...! Min fødselshistorie. 

 

Onsdag 24. juni våknet jeg og kunne konstatere at det ikke hadde skjedd noe i natt heller. Seks dager på overtid, og 11 dager med maserier og sterke kynnere + påvist rieaktivitet burde jo ha funket, men nei. Jeg sto opp, og kjente med en gang et tak i magen. På grunn av maseriene tenkte jeg ikke noe mer over akkurat det.

 

I løpet av formiddagen kom og gikk disse takene. Jeg begynte etter hvert å lure, fordi de føltes litt annerledes enn de hadde gjort før. Rundt klokka 15 ble storebror hentet av bestemor, noe som var avtalt på forhånd. Da de hadde dratt, fortalte jeg mannen at jeg kanskje tror noe er på gang, og jeg begynte å lete etter rieteller på nettet. Burde kanskje ha lastet den ned på forhånd, men… Jeg begynte å ta tida 15:30, og da kom de med ti minutters mellomrom. Riene var på dette tidspunktet ubehagelige, men ikke vonde i det hele tatt. Jeg greide allikevel å overtale mannen til å dra på butikken og handle, og vi bestemte oss for å spise middag og sette på en film. Planen var jo å være hjemme så lenge som mulig, og dette kjentes ut som om det kom til å ta lang tid. Vondt var det jo ikke.

 

Middagen var ferdig ca 16:45, og jeg rakk to biter før det plutselig smalt. Den ene rien avløste den andre, og jeg vekslet på å stå på alle fire og å stå på kne lent mot sofaen. Jeg beit i ei sofapute og rautet. Mannen, som hadde fulgt med og gjentatt fram til nå at det kanskje ser ut som om det er lurt å ringe føden snart, ringte føden tvert. De ville snakke med meg også, men jeg tror det eneste de fikk ut av meg var at dette er vondt. Dermed var vi på tur inn.

 

Bilturen var rett og slett grusom. Jeg må bare berømme mannen for at han greide å holde bilen på veien. Jeg sto på kne i forsetet, tviholdt på hodestøtta og brølte. Når dette var SÅ vondt, og det var nettopp startet, hvordan i all verden skulle jeg overleve?!? Mannen vrengte bilen inn foran hovedinngangen på sykehuset, og jeg kom meg både inn i og ut av heisen mellom to rier. I gangen på føden var det ikke en levende sjel, og jeg sto igjen på alle fire i en stol og ropte mens mannen fortvilet prøvde å få tak i en eller annen. Det føltes som en evighet, men tok sikkert bare noen minutter før det kom en jordmor og fikk meg inn på et rom.

 

Tre små cm var dommen da, vi fikk tildelt fødestue og jeg fikk lystgass tilgjengelig. Den hjalp litt i starten. Ikke fordi den virket så godt, men fordi jeg hadde noe å konsentrere meg om. På alle fire i fødesenga, sugende på lystgass, gikk jeg fra tre cm til seks cm på to timer. Mannen ga meg vann, masserte ryggen min og holdt i hendene mine under riene. Jeg hadde et enormt behov  for å dra i noe under riene, og da var både mannen og jordmor veldig gode å ha. Jordmor mente at dette kom til å gå ganske fort, men at jeg gjerne kunne få epidural dersom jeg syns det ble mye verre nå. Akkurat på det tidspunktet gikk det ganske greit, men etter noen rier til ble alt mye verre og jeg ville ha epidural.

 

Fra seks til åtte centimeter var den verste delen av hele fødselen. Det var så vondt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. På sju cm spydde jeg som en gris. Jeg ropte og skrek, og fikk fullstendig panikk. De satte veneflon i begge armene og i den ene hånda, bommet og stakk flere ganger. En anestesilege prøvde å sette epiduralen, men fikk det ikke til. Til slutt kom det en overlege som fikk satt epiduralen, og ti minutter etter det kunne jeg puste. Jeg kjente fortsatt riene, men det var ikke i nærheten så vondt som det var tidligere. Nå kunne jeg kommunisere både med jordmor og med mannen, og jeg fikk faktisk med meg at det var flere personer i rommet. 

 

Det var jordmorskifte 22:30, og en siste undersøkelse viste nesten ni cm, veldig tøyelig. Jordmor ønsket meg lykke til, og det kom en ny jordmor inn. På dette tidspunktet endret fødselen min seg fullstendig, og lite ante jeg hvor stor betydning en jordmor faktisk har. Denne nye jordmoren var lite til stede inne på fødestua. Jeg lå med ni og en halv cm fra 23 – 04:00. Disse timene er litt blurry for meg. På et tidspunkt sluttet epiduralen å fungere, og anestesilegen kom inn igjen for å fikse det, og det fikk hun/han (???) til. Jordmor var til stede innimellom, kom og sjekket meg og snakket om en kant som sto igjen før det var full åpning. Jeg hadde nedpress som bare det, men ingen kjempestor trykketrang. Jeg spurte hva jeg skulle gjøre, og fikk da beskjed om at jeg godt kunne presse litt lett sammen med rien om jeg hadde lyst. Lyst? Men hva med den kanten, kan man liksom presse da? Jaja, jeg presset litt jeg, og jordmor sjekket og roste meg for at jeg var så flink til å puste. Så forsvant hun igjen. 

 

Da klokka var 04:20 bestemte jordmor seg for at jeg skulle over på rygg, og begynne å presse.  Hun og legen diskuterte om kanten var borte, og den ene mente at den var borte mens den andre mente at den fortsatt var der. Jeg måtte presse mens de holdt hånda oppi der og kjente på denne kanten, som tydeligvis ikke ville bort. Det var himla vondt, men det var en lettelse å faktisk ha noe konkret å gjøre. Jeg presset og presset. To leger var til stede, og den ene av dem tok etter hvert over for jordmoren. Tøyde i nedkant av skjeden, holdt hånda oppe på denne kanten og ba meg presse. Så endret alt seg på nytt igjen. Legen sa at jeg fikk ti minutter til med pressing, og så skulle hun hjelpe meg litt. Hjelpe meg – hva vil det si? Jeg presset og presset, og følte at alt vrengte seg der nede, men ingenting skjedde. De gjentok gang på gang hvor god jeg var til å presse, hvor sterk jeg var til tross for lang fødsel og hvor flink jeg var, men jeg fikk ingen informasjon om det hadde noen effekt. Hvor mye var igjen? Så de noe? Hva skjedde der nede egentlig? Jeg ante ikke. Jeg kunne ha ligget og presset mye lenger enn jeg gjorde, jeg var ikke SÅ sliten, men plutselig fikk jeg beskjed om å vente. 

 

Legen forlot rommet noen minutter, og kom tilbake med en tang. Hun begynte å sette bedøvelsessprøyter på meg, og stakk gjentatte ganger. Jeg fikk, for andre gang i løpet av fødselen, fullstendig panikk. Tang?? Hvorfor? Det er det seriøst verste jeg kunne tenke meg. Er det ingen annen utvei? Er det noe galt med babyen? Ingen ga noen som helst informasjon om noen ting. Legen ga beskjed om at hun skulle sette tanga, jeg skulle bare puste. Å puste når man har så store smerter er fullstendig umulig. Jeg var fullstendig bedøvd, men det er umulig å bedøve så mye at man ikke kjenner noe så stort som blir regelrett stappet opp der. De som har sett en slik tang vil skjønne hva jeg mener. Den er STOR, og ser ut som om den egentlig er et torturinstrument av noe slag. På dette tidspunktet var kroppen min tatt over av panikk, jeg hylte og skrek og gråt og ba om at de skulle la være. Mannen, som hadde vært sterk og trygg hele fødselen, fikk fullstendig nok av både lydene og synet av dette, og sank ned i en stol ved hodeenden min. Selv med de enorme smertene jeg hadde da kan det ikke ha vært bedre for ham. Det blir som om man plutselig er til stede i en skrekkfilm. I tillegg kunne mannen fortelle at legen og jordmor hadde stått og diskutert høyt hvor det var riktig å plassere tanga, i forhold til hvor fontanellene lå. De var tydelig uenige, kunne mannen fortelle. Den ene mente at fontanellene lå "klokka ett", mens den andre mente "klokka tre". Det er jo ganske stor forskjell på de to plasseringene, og jeg er veldig glad for at jeg ikke fikk med meg akkurat denne diskusjonen. Mannen skjønte jo at en feilplassering av tanga kan bli fatalt, og her står det medisinske personalet og diskuterer foran den fødende....  

 

Den eneste fordelen med tang er at det går fort, så bare noen minutter etter at den var satt sa det svupp, og jeg kjente en snodig følelse før jeg plutselig fikk babyen min opp på magen. Han var født 05:30 – 12 timer etter riene smalt til. Han lå helt stille, ga ikke en lyd fra seg og så vettskremt ut. Jeg så nok akkurat like vettskremt ut, og da jeg møtte blikket til mannen så han også livredd ut. Hvorfor skrek han ikke? Hva var galt? Han så nesten død ut der han lå. Så begynte han å røre på hendene, og flyttet blikket litt, og vi kunne konstatere at han levde. Barnelegen ga ham 9/10 på apgar etter ett minutt, noe som i følge barselspleierne er usedvanlig bra for en tangforløst baby. Jeg ble sydd, jeg hadde utrolig nok sluppet unna med en liten rift som krevde et par sting, og et klipp. Det sto litt verre til med lillebror, som hadde kutt og merker etter tanga. I tillegg hadde tanga sittet litt skeivt, og klemt på en nerve i ansiktet hans, så han slet med å åpne det ene øyet, og hadde en tydelig skeivhet i munnen. Frykten man føler når man ser at barnet sitt er skadet etter fødselen - den frykten unner jeg ingen å kjenne på. Både jeg og pappaen var livredde for at lillebror var permanent skadet. Vi så jo hvor skjev han var, og det hjalp ikke at legene og jordmor gratulerte og klappet i hendene. Så kom det en reddende engel i form av en barnelege. Han tok seg svært god tid til å forklare hva som hadde skjedd, hvilken nerve som var berørt og at han var nesten sikker på at dette kom til å forsvinne relativt fort. Han var det første virkelig beroligende mennesket vi hadde møtt på et par timer, og jeg kjente at jeg kunne senke skuldrene. 

 

Dagen etter dro vi hjem. Lillebror tar puppen fint, skjevheten har stort sett gitt seg og sårene hans har grodd bra. Det ser ut til at han ikke har fått noen varige men. Han bare spiser og sover og er ufattelig nydelig!

 

Fødselen, som jeg har vært redd for fra før jeg ble gravid, ble akkurat det jeg hadde fryktet mest. Jeg kunne brukt mye tid på å lure på hvorfor det gikk som det gikk, hvorfor jeg ikke fikk til å presse ham ut selv, hva som hadde skjedd dersom jeg slapp å bytte jordmor midt i. Jeg er veldig glad for at det er over, og jeg er veldig glad for at vi på forhånd hadde bestemt at dette blir siste barnet vårt. Å bli gravid en gang til tør jeg rett og slett ikke. Nå skal vi bare fokusere på familien vår, og kose oss med lillebror. Han er bare skjønn! :hjerte:  

[Nautika]

Wow, det høres ut som en tøff fødsel. Fikk du ikke tilbud om samtale med legen/jordmor i etterkant? Det høres jo nesten ut som at de ikke forstod hvor redd og bekymret dere var underveis og etterpå.

Takk for at du delte

[j86]

Det var litt av en tøff fødsel du har gått gjennom. Du er skikkelig tøff!! Takk for at du delte. Kanskje ikke det jeg burde lese når jeg nærmer meg høygravid, men det er jo greit å være forberedt på at alt som kan skje også. Gratulerer så masse igjen med lille mirakelet

[Småkjekset]

Det var litt av en fødsel du har vært igjennom, men du klarte det! Og du fikk den beste premien en kan få

 

Tenk at lillebror nærmer seg en uke allerede!

[malicious]

Oi, FOR EN FØDSEL! 

Hva skjer med informasjon underveis? Si meg, hvilket sykehus var dette? Glad jeg ikke står for døren med ny fødsel med det første.

 

Endelig er han er  

[MissStiles]

Wow, jeg skjønner veldig godt at du ikke vil føde igjen etter den fødselen.

Jeg lurer også på om du har fått tilbud om å snakke med noen om dette på sykehuset i etterkant?

[Trampe]

Ja, det var ikke en hyggelig opplevelse, for å si det sånn. Jeg fødte tidlig torsdags morgen, legen gikk på langhelg og jordmor hadde kun nattevakter, så de kunne ikke ha noen samtale før vi valgte å dra hjem. Det var en annen jordmor som hadde utskrivingssamtalen med oss. Veldig hyggelig dame, men hun var jo ikke til stede og kunne naturlig nok ikke gjøre noe annet enn å gå igjennom epikrisen og papirene. Vi fikk tilbud om samtale, og de skulle da finne et tidspunkt denne uka, og ringe. De ringte i dag, men jeg tok ikke telefonen. Satt og ammet, og telefonen var ikke innen rekkevidde..

Jeg tror ikke jeg har noe særlig lyst til å dra inn dit igjen og snakke med de igjen. Jeg føler fortsatt at deler av fødselen er sånn ute-av-kroppen-opplevelse. Gjorde jeg virkelig det der? Skjedde det?! Nei, jeg har ikke lyst til å sitte på et kontor med den legen og den jordmora. Jeg vil heller legge det bak meg. Bare jeg får kroppen i orden, stingene gror og puppene får stabilisert seg så går dette sikkert helt fint.

Jeg har mye vondt i stingene fortsatt. Aner ikke hvor mange det er, men legen sa at det er slettes ikke mange, og jeg er sydd på to steder. På hver side, tror jeg, når jeg kjenner etter. Det er vanlig å ha ganske vondt under ei uke etter, ikkesant? Jeg har ikke tatt smertestillende i dag, men jeg tror jeg må ta før jeg legger meg. Det røsker i stingene når jeg ligger på rygg, og det er ikke plass til Partonpuppene når jeg prøver å ligge på magen.

[Dyregod]

Jeg leser den når jeg har født selv

[Dyregod]

Jeg leser den når jeg har født selv

[Trampe]

Jeg leser den når jeg har født selv

Smart

[malicious]

Var øm i underlivet i det som føltes ut som år. Ble mye bedre når det hadde gått en uke, mener jeg å huske.. Fikk 2 sting bakover, pluss et saftig blåmerke innvendig. 

[Saltsild]

Jeg var daredevil og leste den nå. Det hørtes tøft ut, Trampe. Jeg satt med et støkk i meg og jeg leste bare dette. 

Skjønner godt følelsen med at du ikke har lyst til å dra å snakke med dem igjen. Jeg hadde fått fnatt selv. 

[lillemeg90]

Det var litt av en opplevelse ja! Vet den det kanten kan være seig, mrn ddt var da fryktelig mange timer! Det er nok pga antall timer og at du var sliten de valgte å forløse med tang. Her var det også tangforløsning, men det var pga lav hjertelyd. Og hva skjer med så lite informasjon da?!

Det er foresten helt normalt å ha vondt i stingene en uke etter, jeg kjenner det fremdeles (ikke like ille såklart) nå 11 uker etter. Det meste ubehaget var over 3 uker etter fødsel:)

[juliane]

Det skjønner jeg var en tøff opplevelse! At smertene plutselig blir helt uutholdelige før man i det hele tatt får kommet seg på sykehuset og alt annet som skjer med DIN kropp er det jo ikke så mye man får gjort noe med, men jeg syns jo virkelig at det ikke hørtes ut som om du fikk den oppfølgingen du skulle fått av hverken jordmor eller lege! Og stakkars mannen din som satt der og fikk med seg alt og ikke kunne gjøre noe...