Svigermor mener jeg ødela førjulsmiddagen

[AnonymBruker]

"Sosial angst" går som en farsott gjennom Norge. Det er i mine øyne et symptom på vårt generelt usosiale samfunn. Ingen i favelaene i Brasil sitter inne og kaller seg "stille". De bor i verdens tettest befolkede ghetto og prater med hverandre dagen lang. Er de så grunnleggende forskjellige fra oss? Neppe.

Jeg tror mye er gjort ved å bare ta mot til seg og vise sine medmennesker nok respekt til at man går i normal sosial dialog. Yes, ta deg sammen. Vær oppmerksom og interessert i de rundt deg. Spør, lag bilder i hodet, og fortell om det selv.

Faens sosiale latskap. ..

noen som ikke har peiling på hva sosial angst er, skjønner jeg.

Anonymous poster hash: 446bb...5c5

[SmallTalk]

Jeg må først si at jeg synes kommentaren fra svigermor var rimelig frekk, TS, men på den andre siden så tror jeg at kan jeg forstå hvorfor hun reagerer slik hun gjøre.

Du sier jo selv at du ikke har truffet dem spesielt mye iløpet av de 4 årene du og samboeren din har vært sammen, og at du har litt problemer med å kommunisere med resten av familien pga angsten din. Svigermor merker helt sikkert dette, men ettersom svigermor ikke vet at du har sosial angst, så tror hun heller at du er litt overlegen og ikke er interessert i å bli kjent med svigerfamilien, og da er det ikke så rart at hun reagerer. Hadde hun visst hvorfor du er slik du er i selskapene, så hadde hun neppe reagert på denne måten.

Stikkordet her er kommunikasjon, og du må faktisk kommunisere med svigermoren din på et eller annet vis slik at hun får vite om angsten din. Når hun får vite om den, så vil hun helt sikkert skjønne hvorfor du er som du er i store forsamlinger, men inntil hun vet hvorfor, så er det ikke rart at hun reagerer. Det hadde jeg gjort, ihvertfall...

[Gjest Coolaid]

I går hadde svigerfamilien min en førjulsmiddag med julemat og det hele fordi noen i familien skal reise vekk.

Jeg sliter med sosial angst, og har derfor ikke møtt svigerfamilien så mye selvom jeg og samboeren har vært sammen i 4 år. Jeg synes de er vanskelig å være med, for de er veldig utadvendte, snakker høyt, spør og graver masse og er generelt ganske påtrengende.

Under middagen klarte jeg ikke å si noe særlig pga angsten. Jeg svarer på spørsmål, men jeg klarer ikke å gjøre en samtale ut av det. Jeg smiler også masse, og ler litt når de andre ler. Jeg gjør så godt jeg kan.

I går hadde visstnok svigermor ringt til samboeren min når vi kom hjem og sagt at det var fryktelig ubehagelig å ha meg til stede når jeg ikke sier noe og bare sitter der. Jeg ødela visst stemningen for de andre. Er det såå ille om noen er stille i selskap? Jeg har aldri fått høre før at jeg har vært så ubehagelig, er svigerfamilien min sær?

Jeg skal feire jul der, og de har ikke trukket tilbake invitasjonen min, men jeg har veldig lite lyst til å dra. Alternativet er å sitte hjemme alene...

Jeg føler egentlig at jeg bør dra for å bli bedre kjent med dem siden jeg har vært sammen med sønnen deres såpass lenge og vi skal snart prøve å få barn.

Vi er i midten av 20-årene.

Anonymous poster hash: d5e10...7af

Hei

Jeg forstår akkurat hva du mener. Og vet du hva, du gjør så godt du kan. Ditt aller beste er ditt beste. Rett og slett så er det slemt og upassende av din svigermor å påpeke dette.

Er du forresten sikker på at det var akkurat dette ( som du nevnte i hovedinnlegget ditt) hun mente? En ting er at hun hadde ringt for å vise omsorg for deg, men dersom det er riktig det du skriver så er det både uhøflige, upassende og ikke noe som hun har noe med.

Vær deg selv, og vurder om du syns det er verdt påkjenningen å ta kontakt med svigermor for å høre om hennes frekke synspunkter stemmer.

Klem til deg

[Gjest Coolaid]

Har du forsøkt å være åpen og ærlig med svigerfamilien din om situasjonen din? Hvis du ikke har det og samtidig bevisst tar litt avstand fra dem (med tanke på hvor lite du har møtt dem på 4 år) så kan det fort oppfattes som om du ikke er interessert. Jeg kan fort skjønne at det kan oppfattes som litt sårt for spesielt svigermor for mange mødre til voksne barn skaper seg gjerne et visst bilde av hvordan forholdet til sin kommende svigerdatteren skal være. Siden du og svigermor er så momentant forskjellige så samsvarer nok ikke dette bilde helt med det svigermor hadde sett for seg og når du i tillegg trekker deg unna kan det bli ekstra sårt. Mitt råd er å være ærlige med dem slik at de faktisk skjønner hva som foregår og slipper å synse, tolke og gjøre seg opp meninger som kanskje ikke stemmer med virkeligheten.

Du kan jo prøve å se det fra svigermors side:

Hennes elskede sønn har funnet seg en kvinne som avviser familien hans, som skygger banen og generelt synes hun er for god for å menge seg med svigerfamilien. Hun er redd for å miste sin sønn, og prøver sitt aller, aller beste og hardeste for å få deg inn i familien. Hun oppfatter dine smil som hånlige og nedlatende, og det at du ikke sier noe som at du er fullstendig uinteressert. Hun hadde gledet seg til denne middagen for å endelig connecte med deg, men du viser det fullstendig uvillig.

Hvis svigermor ser det på den måten, er det kanskje ikke så rart hun oppfører seg som hun gjør?

Kommunikasjon er stikkordet!!!

Anonymous poster hash: 03550...f23

Da skjønner dere veldig lite hvordan det er å ha angst eller å bare være litt sjenert som faktisk er veldig vanlig. Alle er nemlig ikke like frempå i nye sosiale situasjoner,spesielt med en svigerfamilie som muligens er motsatt.

Dette er tullball (begge innleggene). Ts trenger ikke, og det er heller ikke påkrevd, å opplys om eget privatliv til svigerfamilie eller bare svigermor. Man har rett å bli møtt som menneske slik man er. Ts gjør så godt hun kan. Dette handler ikke om å være uinteressert i familien. Du som skriver det nederste innlegget jeg siterer dikter opp i vilden sky akkurat som om du har vært tilstede. Du vet ingenting om det du skriver, du bare antar.

Voksne mennesker behandler andre mennesker med respekt og verdighet. Det har ikke svigermor gjort her. Det er lov å være stille, sjenert eller frempå eller utadvent - respekten man blir møtt med bør være den samme. Hvor har du det fra at ts har vært hånlig og nedlatende, eller blitt oppfattet slik ? Det kan du umulig vite noe som helst om. Og unnsett om ts hadde blir oppfattet feil, gjør det det mer ok å behandle folk skikkelig dårlig ? Mobbing er ikke mer greit om man har blitt mobbet selv... du skjønner hvor jeg vil hen.

Herreminhatt altså !!!

[Gjest Coolaid]

"Sosial angst" går som en farsott gjennom Norge. Det er i mine øyne et symptom på vårt generelt usosiale samfunn. Ingen i favelaene i Brasil sitter inne og kaller seg "stille". De bor i verdens tettest befolkede ghetto og prater med hverandre dagen lang. Er de så grunnleggende forskjellige fra oss? Neppe.

Jeg tror mye er gjort ved å bare ta mot til seg og vise sine medmennesker nok respekt til at man går i normal sosial dialog. Yes, ta deg sammen. Vær oppmerksom og interessert i de rundt deg. Spør, lag bilder i hodet, og fortell om det selv.

Faens sosiale latskap. ..

Hurra for deg. Etter "ta deg sammen" kommentaren din er det bare å gratulere deg med å være kunnskapsløs og usympatisk.

Å be noen med angstproblemer om å "ta seg sammen" viser bare hvor lite kunnskap du har om temaet du bruker tid på å diskutere. Wow!

[AnonymBruker]

Jeg har ikke lest gjennom alle svarene du har fått her.

Anonymous poster hash: f4f58...da6

[AnonymBruker]

haha, jeg som skrev det over. Ble sendt litt vel for tidelig

Jeg ville bare skrive at jeg har det sånn som deg. Du har kommet langt, du går til og med i terapi for det. Jeg har ikke turt det engang. Men jeg har jobb og fungerer sånn nogenlunde der. Blir stille der også når vi er mange. Familieselskaper, selv min egen familie! Sier jeg ingenting. Sitter der helt stille. Hater det. Middag med svigers er det samme. Smiler og svarer når andre spør om noe. Sånn er jeg i mange sammenkomster. Det er helt jævlig å ha det sånn. Jeg prøver å unngå flest mulig situasjoner nå. Er så fryktelig lei!

Jeg skjønner godt at du ikke vil være åpen om det til svigers. Når hun viser så lite forståelse. De fleste jeg har vært borti sier ikke sånne dømmende ting. De dømmende tingene sier jeg til meg selv, men hadde jeg hørt noen andre si det også hadde jeg virkelig blitt lei meg, og hadde følt enda større trang til å unngå de neste 1000 selskapene som måtte komme.

Jeg føler virkelig med deg, blir trist av å lese alt sammen. For min del er det noe jeg prøver å skjule at jeg har. Selv om man selvfølgelig ikke skjuler det, men har ett lite håp om at de ikke ser meg (hvis du ikke skjønner hva jeg mener) Klem til deg!

Anonymous poster hash: f4f58...da6

[AnonymBruker]

Der har vi det. Da er det ikke rart at svigemor oppfører seg slik som hun gjør. Du fremstår som totalt uinteressert og ignorant. Selvsagt er du ikke det, men det er det inntrykket du gir. For å være ærlig ville jeg også ha synes det hadde vært litt ubehagelig dersom et nytt medlem av familien (som du jo nå er for tiden) aldri ville ha tatt kontakt, virket uinteressert under middager og ikke vært åpen dersom det hadde vært noen grunn til dette - gjennom 4 år. Jeg tror du bør ta deg en prat med svigermoren din på tomannshånd. Gi henne en sjanse til å forstå. Du kan ikke forvente at hun skal forstå uten at du lar henne.

Du kan ikke dømme en relasjon gjennom 4 år basert på en telefonsamtale.

Anonymous poster hash: f1db9...9e1

Ignorant? Har ikke akkurat inntrykk av at kunnskapsnivå gjenspeiles av hvor mye og høyt folk skravler ...

Anonymous poster hash: 5423c...3b8

[AnonymBruker]

Først av alt så venter dere med å få barn til du har fått et greit forhold til svigerfamilien din.. Noe annet er idioti! Du klager på at de er til stedeværende og det blir kun værre når dere får barn.

Jeg ville bedt samboeren om å gi beskjed om at du sliter med sosial angst og derfor er litt stille når du ikke kjenner folk så godt. Inviter mor og far på besøk og lag litt god mat og bli kjent med dem!

Og når dette er i boks kan du begynne å prøve på hele "making babies"-greia. Husk at svigers vil være i livet ditt for alltid så snart du har fått barn med mannen.

Anonymous poster hash: 7c0d8...6d0

[AnonymBruker]

Fatter ikke hvorfor du ikke bare kan fortelle svigermor litt om problemene dine. Det gjør jo alt mye enklere både for deg selv og henne.

Har du feks hundeallergi og svigerfamilien har hund må det jo være langt bedre for alle parter dersom du forteller hvorfor du dessverre ikke kan komme, framfor at svigerforeldrene skal tro at du ikke liker dem.

Ja, ja. Du er nå stor nok til å finne ut selv hvordan du vil framstå for andre.

Anonymous poster hash: 6be3f...291

[AnonymBruker]

Fysj hvor mange ekle kommentarer det var her. Må man forklare at man har en sykdom? Hvis ikke menneskeheten har større forståelse, har vi alle gått til grunne.

Signerer! Tydelig mange som kan ikke klarer å forstå at folk er forskjellige. Ikke alle er kjempe sosiale og snakker mye i selskaper osv.

Anonymous poster hash: 63f48...8ec

[AnonymBruker]

Signerer denne!! Synes du skal tenke på barnet og la det komme til verden hos en mor som er frisk.

Anonymous poster hash: 03550...f23

Hvis en er syk og aldri kan bli frisk, skal man da bare la hver å få barn? Man kan være en god mor selv om man ikke er 100% frisk.

Anonymous poster hash: 63f48...8ec

[AnonymBruker]

Om angsten er så ille at du ikke engang fungerer sammen med familie og helst unngår å være sammen med familie så bør du vente med å sette barn til verden.

Anonymous poster hash: 8e525...318

[AnonymBruker]

Kanskje svigermor også har en sykdom som hun ikke vil fortelle om. Adhd? Ikke så lett når folk skal være så hemmelighetsfulle om hva de sliter med. Eneste det lille de krever er at andre må forstå dem ihjel. Forstår godt at svigermora gjennom 4 år er lei av å prøve å gi og gi, men føler at responsen fra svigerdattera er halvkjørlig.

Anonymous poster hash: 6be3f...291

[Teethgrinding]

Hurra for deg. Etter "ta deg sammen" kommentaren din er det bare å gratulere deg med å være kunnskapsløs og usympatisk.

Å be noen med angstproblemer om å "ta seg sammen" viser bare hvor lite kunnskap du har om temaet du bruker tid på å diskutere. Wow!

Jeg har moderert meg. Det burde du ha fått med deg dersom du hadde lest tråden. Jeg kan gjenta det:

Sosial angst er en alvorlig nevrose. Det er mye mer enn å bare være litt stille i en forsamling. Jeg er overbevist om at mange som beskytter seg bak denne alvorlige diagnosen (!) faktisk bare er ute av trening og lider av manglende mestring i en verden som ber om for mye av dem. Det blir litt som ADHD, jeg tror diagnoser slenges rundt som godteri uten at det alltid er gok nok grunn for det.

Du burde være forsiktig med å slenge ut personkarakteristikker Coolaid. Det er en ufin måte å diskutere.

[Teethgrinding]

Signerer! Tydelig mange som kan ikke klarer å forstå at folk er forskjellige. Ikke alle er kjempe sosiale og snakker mye i selskaper osv.

Anonymous poster hash: 63f48...8ec

Perfekt eksempel. Nevroser som sosial angst er mye mer enn å være stille i selskaper. Hadde du tvunget en person med en så alvorlig lidelse til å snakke i et selskap kunne vedkommende fått sammenbrudd. Vi snakker fullstendig meltdown. Det er ikke i nærheten av å bare være "litt introvert".

[Jolene]

Det er flere ting jeg reagerer på her:

• At svigerfamilien din ikke vet at du sliter. Etter flere år sammen, er dette en naturlig ting å dele, nettopp for å unngå situasjoner som dette.
• At samboeren din ikke tar deg i forsvar, men forteller ting ordrett til deg. Han burde derimot ha støttet deg, tødd litt opp mot moren sin.
• At du planlegger barn når du sliter så mye som du gjør. Først burde du selv bli bedre, deretter barn. Barn har ikke godt av å vokse opp med en som tydeligvis sliter så mye psykisk. Dessuten er det en del kontakt med fremmede mennesker under et svangerskap. Dette virker ikke mye gjennomtenkt.

Flott at du skal få videre behandling etter jul, men frem til da burde samboeren din støtte deg. Dere burde derfor ta en seriøs prat sammen, også for å avdekke om han evt. innerst inne er enig med moren sin. Barn burde dere forøvrig vente med til du er noe bedre enn hva du er per nå.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke orket å lese igjennom hele tråden, så jeg svarer på bakgrunn av den første siden:

Jeg tror kanskje svigermor hadde håndtert dette annerledes hvis hun hadde visst om problemet ditt? Jeg synes ikke det er ditt ansvar å informere henne om hvordan det står til, men jeg synes kanskje kjæresten din kunne ha fortalt det, ikke bare til svigermor, men også til resten av familien. Det er veldig greit at folk vet at man ikke er sur eller sær, bare redd.

Jeg har hatt mye av de problemene du har, og det har vært utrolig vanskelig for meg å delta i sosiale sammenhenger. Da jeg ble kjent med mannen min turte jeg nesten ikke å svare når svigers snakket til meg engang, og jeg syntes det var en pine å være med i familiesammenhenger. De visste ikke om mine problemer, men de håndterte det likevel veldig greit. De tenkte vel at jeg var en innmari sjenert og usikker jente, vil jeg tro, og behandlet meg veldig pent. At de var så imøtekommende, gjorde jo sitt til at jeg ikke trakk meg unna, men valgte å bli med på besøk hos dem, delta i familiesammenkomster osv, og jeg ble jo etter hver veldig godt kjent med dem, sånn at det med årene ikke ble noe problem for meg å tørre å snakke med dem.

Jeg tror det er kjempeviktig at kjæresten din tar en prat med familien sin. Selv om de er annerledes enn deg, betyr ikke det at de ikke kan være empatiske, og ta hensyn til at du trenger lang tid på å bli trygg sammen med dem. Be kjæresten din om hjelp, og gi dem en sjanse!

Anonymous poster hash: 55757...f5c

[Gjest Coolaid]

Jeg har moderert meg. Det burde du ha fått med deg dersom du hadde lest tråden. Jeg kan gjenta det:

Sosial angst er en alvorlig nevrose. Det er mye mer enn å bare være litt stille i en forsamling. Jeg er overbevist om at mange som beskytter seg bak denne alvorlige diagnosen (!) faktisk bare er ute av trening og lider av manglende mestring i en verden som ber om for mye av dem. Det blir litt som ADHD, jeg tror diagnoser slenges rundt som godteri uten at det alltid er gok nok grunn for det.

Du burde være forsiktig med å slenge ut personkarakteristikker Coolaid. Det er en ufin måte å diskutere.

Nei. Jeg har ikke lest hele tråden. Men svarte på akkurat dette innlegget. Flott at du har moderert deg. Jeg er fortsatt ikke så veldig imponert over din forståelse av angstlidelser. På generellt om angstlidelser kan jeg svare deg og andre at det er et langt mer komplisert og individuelt sykdomsbilde enn å "faktisk bare være ute av trening i en verden som krever for mye av dem". Det er heller ikke gjengs at behandlere har til vane for at "diagnoser slenges rundt som godteri".

Jeg mener du presenterer et feilaktig bilde av angstlidelser og viser lite forståelse for sykdommen.

[Gjest Coolaid]

Hvis en er syk og aldri kan bli frisk, skal man da bare la hver å få barn? Man kan være en god mor selv om man ikke er 100% frisk.

Anonymous poster hash: 63f48...8ec

Dersom det er snakk om psykiske lidelser så finnes det veldig mange av dem som ikke trenger å være kroniske lidelser. Som feks angstlidelser. Man trenger ikke være psykisk syk et helt liv.

Men 100% enig. Man kan være gode foreldre selv om man har handikap eller fysiske/ psykiske problemer/lidelser. Null problem det i veldig mange tilfeller.