Svigermor mener jeg ødela førjulsmiddagen

[AnonymBruker]

Har du forsøkt å være åpen og ærlig med svigerfamilien din om situasjonen din? Hvis du ikke har det og samtidig bevisst tar litt avstand fra dem (med tanke på hvor lite du har møtt dem på 4 år) så kan det fort oppfattes som om du ikke er interessert. Jeg kan fort skjønne at det kan oppfattes som litt sårt for spesielt svigermor for mange mødre til voksne barn skaper seg gjerne et visst bilde av hvordan forholdet til sin kommende svigerdatteren skal være. Siden du og svigermor er så momentant forskjellige så samsvarer nok ikke dette bilde helt med det svigermor hadde sett for seg og når du i tillegg trekker deg unna kan det bli ekstra sårt. Mitt råd er å være ærlige med dem slik at de faktisk skjønner hva som foregår og slipper å synse, tolke og gjøre seg opp meninger som kanskje ikke stemmer med virkeligheten.

Jeg har ikke fortalt dem noe om det jeg sliter med. Annet enn at kjæresten min har takket nei på mine vegne noen ganger med at jeg 'ikke tør'.

Jeg synes det blir inmari vanskelig å skulle åpne meg opp for dem, for dette er ikke engang noe jeg snakker med min egen familie om. Jeg er også redd for at svigerfamilien min kan se (enda mer) ned på meg da, for de er alle høyt utdannede og vellykkede, mens jeg får penger fra NAV og ikke har noe utdannelse. ts

Anonymous poster hash: d5e10...7af

[Ava Mae]

Stort sett enig.

Vil likevel mene at om svigermor ikke vet, bør hun ta høyde for at det evt er sånn uansett - inntil hun vet mer.

Og med det utspillet hennes, er det ikke sikkert TS føler for å dele så veldig.

Ta det fra noen som selv har en sykdom som heller ikke synes på utsiden, det er ikke noe folk tar høyde for. Og det er vel strengt tatt like greit for skal man gjøre som du mener vil man jo sykliggjøre de aller fleste som ikke er som en selv? TS har hatt en relasjon til disse menneskene i 4 år der hun selv skriver at hun bevisst ikke har hatt mye kontakt med dem. Hun sier at hun svarer på spørsmål men klarer ikke å holde en samtale i gang, så hva mer vil du egentlig at svigermoren skal gjøre i dette tilfelle? Du vet vel strengt tatt ikke noe om hvordan svigermoren har forholdt seg til dette i løpet av disse fire årene? Godt mulig hun har forsøkt å være inkluderende som få men når TS konstant trekker seg unna og svarer kort på det hun blir spurt om så er det ikke mye mer en får gjort. Da er det fort gjort å gjøre seg noen andre tanker enn at jenta sikkert har sosialangst og det er vel ikke rart?

[AnonymBruker]

Selvfølgelig skal man ta hensyn når mennesker er syke, sliter og har det vondt. Jeg har aldri sagt noe annet. Men er man syk, og spesielt med en sykdom som ikke kan sees på utsiden, så er første bud å faktisk være åpen om det. Hvordan skal man ellers kunne forvente forståelse og sympati tilbake? For alt vi vet kan det hende svigermoren til TS kunne vært en enormt stor støtte hadde hun bare visst hva som er den egentlige årsaken til at hun reagerer som hun gjør. Men slik hun kan fremstå for de rundt grunnet sykdommen sin og som ikke vet om diagnosen er jo nettopp uinteressert eller ignorant og det er det vel ikke så rart at svigermoren reagerer på om så tilfelle er? Hvorfor er det så vanskelig for deg å forstå?

Nå svarer jeg selvfølgelig ut fra at svigermoren til TS ikke vet. Om hun er fullt ut klar over sykdommen til TS og likevel reagerer som hun gjør så er det jo ingen tvil om at det er hun som er ignorant, kort og særdeles lite forståelsesfull og da stiller jeg meg 100% bak det første rådet du ga. Poenget mitt er at vi vet èn side av saken. Å høvle ned svigermor i dette tilfelle for noe det er ganske naturlig at hun reagerer på synes jeg blir helt feil. Selv om jeg synes språkbruken til svigermoren var over kanten når hun påstår at TS ødela hele middagen.

Veldig enig i dette innlegget.

Jeg synes du har feil fokus. Totalt.

Svigermor står støtt og er trygg i sin rolle, hun er voksen og bør ha forutsetninger for å kunne forstå at folk er forskjellige. Hun bør ta initiativet til en samtale med TS, ikke omvendt.

I stedet sår hun splid gjennom å ta det med sønnen, og det på en måte hvor hun peker og anklager fremfor å komme med forslag til løsning.

TS er ung og utrygg i sin rolle (sosialt), har ikke i nærheten av den ryggdekningen som svigermor har. Det er en maktskjevhet i dette som helt åpenbart heller i svigermors favør.

Både som vertinne og "familieoverhode" bør det være svigermors fokus å få alle til å trives. Rent mellommenneskelig er det alltid riktig for den som står mest støtt å møte den mindre stø på vedkommendes premisser.

Du menr TS bør tilpasse seg, mens du bortforklarer og unnskylder ufin oppførsel fra svigermor. Ikke spesielt godt jobba.

TS er da voksen hun også. Hun er jo midten av 20-årene. Du må lære deg å se en sak fra to sider. Psykisk sykdom er vanskelig å forstå og ta hensyn til dersom man er uopplyst. Selvsagt skal man forstå at folk er forskjellige, men dersom svigermoren er kun av den oppfatningen at TS er uinteressert og ignorant og tar avstand fra familien (les: uten en kjent grunn) er det jo ikke rart at hun ikke er så begeistret. Dersom svigermoren vet dette er det noe annet, men det er likevel viktig å informere svigermoren om hva den psykiske lidelsen dreier seg om. Dette er også viktig når det gjelder fysiske sykdommer, men spesielt psykiske da disse vanligvis ikke er så synlige utenfra.

Begge må tilpasse seg. Det er åpenbart. Dersom du ser på saken fra svigemor sin side som uvitende er jo også oppførselen til TS ufin. Svigemor aner jo ikke hva TS tenker med mindre hun forteller det.

Anonymous poster hash: f1db9...9e1

[AnonymBruker]

At hun ringte samboeren din for å fortelle ham at du ødela middagen hennes synes jeg var j*vlig frekt av henne. Er hun ikke helt god i topplokket, eller? Kontrollfreak? Ble ikke middagen hennes perfekt der alle pratet høylytt ved middgsbordet lo og danset entusiastiske rundt juletreet etterpå, og så måtte hun ha noen å skylde på? Så var det lett å skylde på deg?

Det er ikke noe vits i å fortelle dem om sosial angst engang - de vil aldri forstå. Hun vil alltid klage, og dessverre må jeg fortelle deg at alt blir 1000 ganger verre hvis dere får barn. For da får du høre alt du gjør galt med barna i tillegg til at du "ødelegger førjulsmiddager".

Samboeren din hadde vel ikke baller nok til å fortelle moren sin hvor skapet står heller?

Anonymous poster hash: a87be...73f

Uenig. Hvordan skal folk forstå da dersom du ikke forteller dem det? Du må nesten gi folk en sjanse. Dersom de ikke møter deg med forståelse etter at du har informert og opplyst, DA kan du trekke disse konklusjonene. Viktig å være åpen om psykiske lidelser for å bli møtt med forståelse.

Anonymous poster hash: f1db9...9e1

[Gjest Trojan Norse]

Ta det fra noen som selv har en sykdom som heller ikke synes på utsiden, det er ikke noe folk tar høyde for. Og det er vel strengt tatt like greit for skal man gjøre som du mener vil man jo sykliggjøre de aller fleste som ikke er som en selv? TS har hatt en relasjon til disse menneskene i 4 år der hun selv skriver at hun bevisst ikke har hatt mye kontakt med dem. Hun sier at hun svarer på spørsmål men klarer ikke å holde en samtale i gang, så hva mer vil du egentlig at svigermoren skal gjøre i dette tilfelle? Du vet vel strengt tatt ikke noe om hvordan svigermoren har forholdt seg til dette i løpet av disse fire årene? Godt mulig hun har forsøkt å være inkluderende som få men når TS konstant trekker seg unna og svarer kort på det hun blir spurt om så er det ikke mye mer en får gjort. Da er det fort gjort å gjøre seg noen andre tanker enn at jenta sikkert har sosialangst og det er vel ikke rart?

Jeg tillater meg å dømme bare på bakgrunn av den telefonsamtalen.

Jeg mener heller ikke at svigermor skal tenke at TS er syk hvis hun ikke vet, men hvorfor skal svigermor gjøre det til et tema overhodet. Er det så vanskelig å akseptere at folk er forskjellige, syke eller ikke?

At TS sin oppførsel ikke passer inn o glansbildet er da sannelig problemet til den som lager glansbilder i utgangspunktet?

[AnonymBruker]

Det igger nok noe i dette. Og det ER slitsomt å skulle forholde seg til mennesker som virker mutte og sure. Det legger faktisk en demper på stemningen. Men samtidig er det jo ikke noe man kan gjøre med saken, du kan jo ikke noe for at du har sosial angst. Men jeg håper du jobber aktivt med å bli bedre og ikke bare skjuler deg bak diagnosen.

Anonymous poster hash: 0406c...cfb

Men jeg virker jo ikke mutt og sur. Jeg smiler masse og jeg ler med de andre. Jeg har mye øyekontakt med de andre og er 'med' bare at jeg ikker snakker så mye. Jeg svarer på alt de spør om, men om du spør andre om de gleder seg til jul kan de svare "ja jeg gleder meg skikkelig, for da har vi fri og så blir det kanskje snø og da får jeg så julestemning atte og da kan vi sitte inne og drikke gløgg og blablabla, gleder du deg også?". Men om du spør meg om jeg gleder meg til jul klarer jeg ikke svare mer en "ja, det gjør jeg "

Og ja, jeg jobber hardt med meg selv. Går på medisiner, får terapi en gang i uka og skal kanskje bli satt på arbeidstiltak en gang i uka etter jul. ts

Anonymous poster hash: d5e10...7af

[Gjest Trojan Norse]

Mange svigermødre/mødre her..

[Gjest Trojan Norse]

Uenig. Hvordan skal folk forstå da dersom du ikke forteller dem det? Du må nesten gi folk en sjanse. Dersom de ikke møter deg med forståelse etter at du har informert og opplyst, DA kan du trekke disse konklusjonene. Viktig å være åpen om psykiske lidelser for å bli møtt med forståelse.

Anonymous poster hash: f1db9...9e1

Det er ingen selvfølge at man blir møtt med forståelse om man er aldri så åpen, du. Tvert om kan det føles som man gir de riktige/feil folka et overtak, og noen vil alltid bruke det mot deg.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke fortalt dem noe om det jeg sliter med. Annet enn at kjæresten min har takket nei på mine vegne noen ganger med at jeg 'ikke tør'.

Jeg synes det blir inmari vanskelig å skulle åpne meg opp for dem, for dette er ikke engang noe jeg snakker med min egen familie om. Jeg er også redd for at svigerfamilien min kan se (enda mer) ned på meg da, for de er alle høyt utdannede og vellykkede, mens jeg får penger fra NAV og ikke har noe utdannelse. ts

Anonymous poster hash: d5e10...7af

Der har vi det. Da er det ikke rart at svigemor oppfører seg slik som hun gjør. Du fremstår som totalt uinteressert og ignorant. Selvsagt er du ikke det, men det er det inntrykket du gir. For å være ærlig ville jeg også ha synes det hadde vært litt ubehagelig dersom et nytt medlem av familien (som du jo nå er for tiden) aldri ville ha tatt kontakt, virket uinteressert under middager og ikke vært åpen dersom det hadde vært noen grunn til dette - gjennom 4 år. Jeg tror du bør ta deg en prat med svigermoren din på tomannshånd. Gi henne en sjanse til å forstå. Du kan ikke forvente at hun skal forstå uten at du lar henne.

Jeg tillater meg å dømme bare på bakgrunn av den telefonsamtalen.

Jeg mener heller ikke at svigermor skal tenke at TS er syk hvis hun ikke vet, men hvorfor skal svigermor gjøre det til et tema overhodet. Er det så vanskelig å akseptere at folk er forskjellige, syke eller ikke?

At TS sin oppførsel ikke passer inn o glansbildet er da sannelig problemet til den som lager glansbilder i utgangspunktet?

Du kan ikke dømme en relasjon gjennom 4 år basert på en telefonsamtale.

Anonymous poster hash: f1db9...9e1

[Ferny]

Synes ikke det er noe merkelig at enkelte blir stille på middagsbesøk hos svigers, man trenger ikke ha angst for å bli tilbaketrukket i en sånn situasjon. Min familie er ganske "hektisk", og kjæresten til en av søskenene mine blir litt som deg på besøk. Jeg skjønner henne godt (hehe), og hele familien synes hun er skjønn uansett. Folk er forskjellige, og man ødelegger ingenting selv om man ikke er prikk lik resten av selskapet.

Synes svigermoren din virker litt sosialt tilbakestående (helt ærlig). Det kan jo være en idé at kjæresten din forteller om angsten din til familien kanskje (hvis de ikke allerede vet det), så de får litt større forståelse for at du er stille. Og kanskje lar være å irritere seg.

Et lite eksempel. En venninne av meg visste ikke at en annen venninne av oss har slitt med spiseforstyrrelser, og irriterte seg over at hun alltid takket nei til kaker og andre søtsaker. Jeg sa ifra til venninnen vår, og da valgte hun å fortelle om det hun har slitt med til hun andre også. Det ordnet saken, og nå har hun tredje sluttet å irritere seg. Det kan lønne seg å være åpen.

Og personlig synes jeg det virker som om du oppførte deg vennlig og bra. Man kommer langt med et fint smil.

[Ava Mae]

Jeg har ikke fortalt dem noe om det jeg sliter med. Annet enn at kjæresten min har takket nei på mine vegne noen ganger med at jeg 'ikke tør'.

Jeg synes det blir inmari vanskelig å skulle åpne meg opp for dem, for dette er ikke engang noe jeg snakker med min egen familie om. Jeg er også redd for at svigerfamilien min kan se (enda mer) ned på meg da, for de er alle høyt utdannede og vellykkede, mens jeg får penger fra NAV og ikke har noe utdannelse. ts

Anonymous poster hash: d5e10...7af

Jeg skjønner helt klart hva du mener og det er ikke lett å være åpen om sykdommer som ikke er like åpenlyse som et brukket bein med gips på. Men samtidig så skal man være veldig forsiktig med å tilegne andre mennesker holdninger man strengt tatt ikke vet om de har. Som jeg skrev i tråden lengre oppe så kan det hende at både svigermor og familien til kjæresten din både kan være en enorm støtte og stor ressurs for deg, men det fordrer jo naturligvis at de vet. Slik forholdet deres er nå så kan det vel strengt tatt bare gå fra vondt til værre om du fremdeles velger å holde dette for deg selv. Det å være syk er en ensom tilstand i seg selv men å holde sykdommen skjult fra omverdenen gjør den bare enda mer ensom og vond å hanskes med. Og som jeg skrev i mitt første innlegg, jeg personlig tror at din svigermors reaksjon bunner ut i egne og feile oppfatninger av deg og frustrasjon ut fra dette og ikke nødvendigvis fordi hun vil være slem mot deg. Det kan jo være verdt et forsøk?

[AnonymBruker]

Det er ingen selvfølge at man blir møtt med forståelse om man er aldri så åpen, du. Tvert om kan det føles som man gir de riktige/feil folka et overtak, og noen vil alltid bruke det mot deg.

Ja, men det er jo nettopp det jeg skriver. Dersom de ikke møter deg med forståelse etter at du har vært åpen med hvordan du har det, DA kan du trekke slike konklusjoner. Men du kan ikke trekke slike konklusjoner dersom du ikke i det hele tatt har gitt dem en sjanse. Det er ikke helt rettferdig overfor dem.

Anonymous poster hash: f1db9...9e1

[AnonymBruker]

Der har vi det. Da er det ikke rart at svigemor oppfører seg slik som hun gjør. Du fremstår som totalt uinteressert og ignorant. Selvsagt er du ikke det, men det er det inntrykket du gir. For å være ærlig ville jeg også ha synes det hadde vært litt ubehagelig dersom et nytt medlem av familien (som du jo nå er for tiden) aldri ville ha tatt kontakt, virket uinteressert under middager og ikke vært åpen dersom det hadde vært noen grunn til dette - gjennom 4 år. Jeg tror du bør ta deg en prat med svigermoren din på tomannshånd. Gi henne en sjanse til å forstå. Du kan ikke forvente at hun skal forstå uten at du lar henne.

Du kan ikke dømme en relasjon gjennom 4 år basert på en telefonsamtale.

Anonymous poster hash: f1db9...9e1

Ja, jeg glemte også å skrive at jeg hadde selvsagt forstått det dersom du hadde vist åpenhet overfor meg. Det gjør de aller fleste. Det er et fåtall som ikke gjør det, men da er de ikke verdt din tid uansett.

Anonymous poster hash: f1db9...9e1

[Ava Mae]

Jeg tillater meg å dømme bare på bakgrunn av den telefonsamtalen.

Det blir vel litt feil når du finner mer informasjon om situasjonen i hovedinnlegget enn bare det som ble sagt i telefonsamtalen?

Mange svigermødre/mødre her..

Jeg er mor ja, muligens farmor en gang i tiden også. Det jeg også har er et ganske anstrengt forhold til min egen svigermor, men det betyr ikke at jeg automatisk mister all gansyn og evne til å se to sider av en sak selv om. Akkurat som at jeg ikke går rundt å antar at alle menn er svin og dømt til å bedra deg selv om min forrige eks gjorde det opptil flere ganger. Folk er forskjellige, det finnes alltid to sider av en sak og verden er ikke sort/hvitt. Like greit å lære seg først som sist...

Endret 19. desember 2014 av Ava Mae

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen og er redd for at svigermor og resten av svigerfamilien sitter med det samme inntrykket av meg. Jeg er innadvendt og veldig stille når det er flere folk tilstede. Prøver å være hyggelig, smile og svare ordentlig, for å vise at jeg ikke er overlegen og uinteressert, men likevel føler jeg at det er det inntrykket de sitter med. Jeg syns folk generelt har vanskelig for å forstå at enkelte er innadvendte og ikke har behov for å rope høyt og ta så mye plass. Heldigvis har aldri min svigermor ringt og klaget på meg - som jeg vet om i hvert fall.

Hva sa samboeren din når hun ringte og klaget? Om du syns det er vanskelig å fortelle henne det selv, må vel han kunne forsvare deg og fortelle hvordan situasjonen er? Skjønner veldig godt at du mister lysten til å feire jul der, det er aldri noe gøy å føle seg presset til å oppføre seg som en annen enn den man er. Håper det ordner seg og at julefeiringen blir fin!

Anonymous poster hash: 13078...8fc

[smalls]

Alle er forskjellige og det må man bare respektere. Alle kan ikke være super sosiale og snakke mye under selskap osv. Det finnes mange sjenerte mennesker der ute. Jeg synes det er hårreisende at hun faktisk sa at ts hsr ØDELAGT selskapet. Seriøst?

Jeg er ikke så ille lenger, men var skikkelig sjenert da jeg var mindre. Hatet å snakke foran flere mennesker og var helt stille. Det verste var når folk sa "hvorfor er du så stille? Si noe da"

Jeg kan forstå ts godt.At det er vanskelig å åpne seg og snakke i selskaper. Ikke alltid man vet hva man skal si eller. Ellers synes jeg du skal fortelle at du har sosial angst. Kanskje hun vil forstå bedre

[Jade]

Hva sa samboeren din til ditt forsvar?

Det beste er vel å forklare at du rett og slett ikke får til å snakke så mye som de andre, og gjerne også hvorfor, om du kan være åpen om det. Han kan også forklare at du har det fint og trives hos dem selv om du ikke sier så mye, og at du ønsker å være der, men hvis det at du ikke snakker så mye, tas ille opp, så blir det ubehagelig for deg å være der, og da kanskje vil du vurdere å bli hjemme for å ikke støte noen.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke fortalt dem noe om det jeg sliter med. Annet enn at kjæresten min har takket nei på mine vegne noen ganger med at jeg 'ikke tør'.

Jeg synes det blir inmari vanskelig å skulle åpne meg opp for dem, for dette er ikke engang noe jeg snakker med min egen familie om. Jeg er også redd for at svigerfamilien min kan se (enda mer) ned på meg da, for de er alle høyt utdannede og vellykkede, mens jeg får penger fra NAV og ikke har noe utdannelse. ts

Anonymous poster hash: d5e10...7af

Vet du, da synes jeg ikke det er noe rart at svigermoren din reagerer som hun gjør.

Inntil du forteller om din diagnose, er det forventet at du oppfører deg som folk og deltar normalt på sosiale sammenhenger og i samtaler. Du da for svarte ikke forvente noe forståelse for din situasjon om du ikke forteller om den.

Anonymous poster hash: 03550...f23

[AnonymBruker]

Jeg synes det at svigermoren ringte for å si at du ødela selskapet, er helt hårreisende.

Anonymous poster hash: d92ee...635

[Gjest chisandra]

Du skal ta rennefart og drite i hele kjerringa.

Du har sosialangst, og synes situasjonen er vanskelig.

Det er spesielt at kun DU får diagnose, at DU skal jobbe med deg selv.

Faktum er at svigermora di har et nøyaktig like alvorlig problem, nei mer alvorlig, når hun er ute av stand til å håndtere at folk i selskap oppfører seg forskjellig.

Jeg har ikke sosialangst, men jeg blir jævlig provosert av dette her. Mennesker som har vondt for å være helt "med" i festlig lag sykeliggjøres, mens de stornebbede, utadvendte munndiaré-variantene skal være idealet?

My arse!

Dette henger på typen din.

Jeg hadde aldri, absolutt aldri, akseptert om min mor ringte og klagde på kjæresten min for noe sånt, og hadde heller aldri dratt i selskap der før unnskyldningen var på plass.

Edit: Er det virkelig uvanlig å sette foreldrene sine på plass, evt gi dem ultimatum, om de oppfører seg dårlig?

Synd jeg ikke kan trykke liker 100 ganger til.

Les dette, ts - om og om igjen!