Hvorfor er kvinner så imot 50-50?

[kisskissbangbang]

 

Jeg syns bare det er synd at det alltid er barna som må lide når foreldrene går fra hverandre. Foreldrene flytter inn i nye boliger som de liker godt og får seg ny familie, mens barna får både nye hjem, nye steforeldre og etter hvert stesøsken også. Lurer på hvor mange foreldre som hadde giddet å skille seg dersom de måtte bytte bolig annenhver uke.

Anonymous poster hash: fab73...0be

 

 

Vet du hva, dersom jeg bare hadde måttet flytte fem minutter unna, og hadde alt jeg trengte begge plassene, så ser jeg ikke at det skulle vært så ille. 

 

Jeg tror det er veldig, veldig mange barn som har det mye bedre med to hjem og glade foreldre, enn med ett hjem og to foreldre som bare bor sammen fordi de føler de må, og ikke går overens. 

 

I en ideell verden går ikke folk fra hverandre, foreldrene har det godt med hverandre, og barna får beholde familien sin sånn som de kjenner den. Det er ingens om ønsker å bryte opp en familie, og jeg er nok ikke den eneste som både har forferdelig dårlig samvittighet, og som synes det er grusomt å tenke på at jeg bare skal ha barna mine 50% av tiden etterhvert. Det er fælt. Men i mange tilfeller er det det beste av to onder, for alle parter. 

[AnonymBruker]

Nå er ikke vi skilt, men dersom det skulle skje ville jeg presset på for mest mulig samvær med barnet. Det fordi jeg selv er skilsmissebarn og hatet dette evige maset med flytting frem og tilbake hver forbanna uke. Jeg mener det er bedre for barnet med en fast base. Hvis barnet er så stort at det selv kan ønske bosted og ønsker far så blir det hovedbase hos far såfremt han ønsker det. Jeg tjener mer enn mannen så er likegyldig med bidrag, jeg trenger ikke det.

Så er det bare å håpe at mannen klarer å oppføre seg ordentlig og kommunisere på en ok måte for å gjøre det så smertefritt som overhodet mulig.

Små barn bør alltid slippe å flytte til og fra.

Et egoistisk argument er gjerne at man vil se barna mest mulig.

Så...da du var liten og foreldrene dine brøt parrelasjonen, da ble de naboer slik at du enkelt kunne gå fra ditt og mors hjem til ditt og fars hjem?

Anonymous poster hash: d3929...517

[AnonymBruker]

50/50 er den beste løsningen for foreldre,men ikke for barna.

Anonymous poster hash: 5d851...227

En del barn som har 5 minutters gange mellom sitt og mors hjem og sitt og fars hjem mener at de har det fortreffelig superbra.

Anonymous poster hash: d3929...517

[AnonymBruker]

Hvem var det som fant på dette med 50/50, og hvorfor har det blitt så utbredt. Det fungerer jo særdeles dårlig, ifølge skilsmissebarna som har vokst opp med dette.

Anonymous poster hash: 8d575...f8e

Det finnes så langt ikke forskning på 50/50-barna.

Du har overhode ikke grunnlag for å kalle noe "særdeles dårlig". Tvert i mot har jeg kun lest og hørt om positive erfaringer fra barna som har hatt trygge og gode foreldre som "naboer".

Anonymous poster hash: d3929...517

[AnonymBruker]

Men er det nå så sikkert at barna savner den forelderen det ikke bor sammen med til daglig så mye da? Tror kanskje foreldrene savner barna mer enn omvendt, og derav 50/50.

Anonymous poster hash: 8d575...f8e

Gode foreldre hører på barna. Hvis barna vil være mest hos mor og de er over 10 år: la de få lov!

Men, endel barn ønsker selv 50/50.

Anonymous poster hash: d3929...517

[AnonymBruker]

Nå er det jo ikke gitt at barna bor i koffert, da. De fleste har vel alt de trenger i begge hjemmene, sånn at det bare er barna som flytter.

Jeg synes denne motstanden mot 50/50 er litt overdrevet. Klart det ikke er ideelt, men det er det ikke å se lite til den ene forelderen og savne denne veldig heller.

Så lenge begge foreldra har vært like mye tilstede i barnas liv, samarbeidet er greit og en bor relativt nært hverandre, er ofte 50/50 det beste av flere onder.

Har snakket med barn i Oslo Vest som skryter 50/50 opp i skyene: de har to fornøyde foreldre (som bor alene) og der de bor i samme nabolag.

Fellesnevneren er at begge foreldrene har høyere utdannelse og mor er ressurssterk.

Disse barna gjør det meget bra på skolen og er lykkelige barn.

Anonymous poster hash: d3929...517

[Askmeagain89]

Så...da du var liten og foreldrene dine brøt parrelasjonen, da ble de naboer slik at du enkelt kunne gå fra ditt og mors hjem til ditt og fars hjem?

Anonymous poster hash: d3929...517

Nei? Hvor står det? De bodde nærme hverandre, men vi måtte pakke ting selv, gå med tunge bager selv. Vi fikk kjeft hvis noe var glemt. Tannbørste var vel det eneste vi hadde to av. Ble tvunget til å være hos den som hadde samvær selv om det var uønsket. Det er ikke noe jeg ønsker for mitt barn.

[skruf]

Vi har praktisert 50/50 siden jentungen var 9 år (hun er 18 nå), og til oss fungerer det veldig bra. Det var jentungen selv som ytret ønske om at hun ville være annenhver uke til oss foreldrene. Da hun var mindre var hun mest til meg, men vi har gradvis økt samvær jo eldre hun ble. 

 

For å la henne slippe å føle at hun bor i en koffert så har vi dobbelt opp av det meste sånn at hun har et fullverdig hjem i hvert hjem. Eneste vi ikke har dobbelt opp av og som vi har spleiset på er sånn som sykkel, ski, skolesekk, yttertøy. Og nå i de senere årene; telefon og ipad. Og selvfølgelig, nå er hun så gammel at hun tar ting som f.eks favorittklærne sine i mellom husene. Eller kommer innom her og henter en kjole som ligger her hvis hun skal på venninnekveld..

 

Vi bor i samme nabolag, bare et steinkast unna hverandre, så hun kommer ofte innom den uka hun er til faren sin og omvendt. Det er et bevisst valg vi voksne tok, om å bosette oss i nærheten av hverandre pga henne. 

 

(må innrømme at hadde det ikke vært for at jeg har datteren min sammen med exen så hadde jeg nok aldri bodd her jeg bor nå, men det viktigste for meg har vært å gi henne en trygg og stabil barndom forholdene tatt i betraktning. )