Dere som ikke liker barn..

[gjest 321]

Dette var litt artig å lese.

Ser at flere skriver at de ikke liker barn fordi de spør mye. Da tror jeg ikke dere liker folk som meg heller haha. For jeg er vel like nysgjerrig som en treåring.

Jeg kan også meddele at jeg sikkert er like klønete og, i tillegg til å søle og ødelegge ting :D

Tjohei.

Bare for å ødelegge tråden litt så tenkte jeg å komme med noen grunner til at jeg Liker barn! Og hvorfor jeg mener endel voksne har mye å lære av barn.

- De er energisk

- De er lekne. (Og finner på ting uten å måtte sette på en tv for å klare å bli underholdt.)

- Nysgjerrige (- stiller spørsmål om ting i stedet for å ta alt for gitt.)

- De har en evne til å leve i øyeblikket som mange voksne bør lære noe av

- De tenker utenfor boksen og har en fantasi som er vanvittig artig å ta del i. Voksne i dag glemmer å tenke selv, vi blir lært opp til å tenke innenfor rammer og normer hele tiden. Derfor er det befriende å være rundt barn som ser ting en selv ikke ser i alle mulige situasjoner.

- De sier det de mener. (På godt og vondt.)

- De er vanvittig flinke til å vise følelser direkte uten at alt må vikles inn til kompliserte Rundt grøten samtaler.

- De gir mye av seg selv

- De er enkle å bli glad i.

Kan sikkert ramse opp mer. Men jeg har jo allerede ødelagt tråden litt her såeeh skal stoppe!

[Gjest Kritisk]

De fleste som ikke liker barn synes å ikke like barn fordi de ikke vet hvordan en snakker til og sammen med barn. Var av samme kaliber selv til jeg fikk et skikkelig støkke kvinnfolk til å klemme ut et par for meg. Lærte da å omgås barn, uten at jeg higer etter å jobbe i barnehage av den grunn. Setter uansett mer pris på små unger, sånn 2 til 5 år gamle, sin grenseløse nysgjerrighet og naive kjærlighet til sine, enn hva jeg gjorde før jeg ble delegert foreldrerollen.

Så bra brutal mann

[AnonymBruker]

En av grunnene til at jeg ikke liker barn er at jeg var veldig lite sammen med andre barn da jeg selv var barn. Jeg så knapt nok andre unger før jeg var fem og begynte på førskolen, og selv da foretrakk jeg å ikke være sammen med de andre barna. Gamle mennesker har jeg alltid likt å være sammen med. Selv om både gamle folk og barn ofte snakker rett fra levra, er frekke og mangler filter og gode manerer, finner jeg disse egenskapene sjarmerende hos eldre, men irriterende ved barn.

En annen ting som gjør at jeg helst holder meg unna unger er at de tapper meg for energi. Det gjelder både (de fleste) barn og ekstremt ekstroverte voksne.

Anonymous poster hash: 22a68...b9a

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke noen barn uavhengig av alder.

De oppfører seg instinktivt, uten hemninger, de griser, hyler, skriker, maser, er skitne, snørrete, krevende. De sikler og stinker. Etter at de har sluttet med bleie så tisser de på seg, de roper og krever oppmerksomhet. De er skitne på fingrene og tar på mine ting som fjernkontroller, glassdører, blanke flater rundt omkring osv.

Når de blir litt eldre blir de utspekulerte, frekke og krevende.

Jeg kan fortsette i det uendelige.....

Konklusjonen er at jeg hater barn, jeg hater foreldre som er kjempestolte og tror jeg blir omvendt bare de plasserer det avskyelige barnet sitt på fanget mitt. Det eneste som skjer er at jeg blir ennå mer sikker på at jeg hater barn og at jeg helt garantert aldri skal ha egne barn!

Anonymous poster hash: 52972...cd5

Skjønner ikke hvordan det går an å gå rundt å hate folk. Må være fryktelig slitsomt. Hat er et sterkt ord. Ville oppsøkt psykolog om jeg hata så mye folk.

Anonymous poster hash: c2e3a...829

[Cata]

Til dere som "ikke liker barn", kan det være pga at dere selv var enten utsatt for mobbing eller selv mobbet andre er grunnen til at dere idag ikke liker barn? Selv så elsker jeg barna mine, men jeg kan være frekk mot barn som terger eller mobber andre. Ble selv utsatt for mobbing.

Anonymous poster hash: 8df81...a5a

Nei. Jeg har så vidt jeg vet aldri mobbet noen i hele mitt liv. Derimot har jeg blitt mobbet, men jeg mislikte (andre) barn i mange år før mobbingen startet.

[Vera Vinge]

Jeg har ingen problemer med at en del ikke har interesse av barn. Når man klarer å skrive at man hater barn, derimot, begynner jeg å lure. Hvordan går det an å føle hat mot en hel gruppe, totalt uskyldig sådan?

Uansett, virker det som mange omgås eller legger merke til de uoppdragne barna. Og jeg kan kjenne meg igjen i irritasjon over barn som bråker og krever noe hele tiden, når jeg tenker de er kommet i en alder hvor de bør lære å styre seg. Men det er jo faktisk foreldrene jeg egentlig blir irritert på. Og det er rart hvor mye bedre jeg kan tåle dårlig oppførsel når foreldrene gir inntrykk av å prøve å gjøre noe enn når de ikke bryr seg, selv om de ved innsats ikke klarer å få barnet til å oppføre seg.

Ellers var jeg selv ikke så interessert i småbarn før jeg fikk barn selv. Jeg mislikte dem overhodet ikke, men jeg hadde ingen erfaring med dem og syns faktisk det kunne være litt ubehagelig å omgås dem. Særlig før de kunne snakke ordentlig, fordi jeg ble veldig selvbevisst når foreldrene stod ved siden av, og jeg visste ikke hva jeg skulle si eller gjøre med dem. Men så skjønte jeg at lista ligger svært lavt. Man kan si nesten hva som helst til småbarn, de syns alt du sier er greit, og de voksne syns bare det er hyggelig at noen snakker til barnet deres.

[AnonymBruker]

Jeg har ingen problemer med at en del ikke har interesse av barn. Når man klarer å skrive at man hater barn, derimot, begynner jeg å lure. Hvordan går det an å føle hat mot en hel gruppe, totalt uskyldig sådan?

Uansett, virker det som mange omgås eller legger merke til de uoppdragne barna. Og jeg kan kjenne meg igjen i irritasjon over barn som bråker og krever noe hele tiden, når jeg tenker de er kommet i en alder hvor de bør lære å styre seg. Men det er jo faktisk foreldrene jeg egentlig blir irritert på. Og det er rart hvor mye bedre jeg kan tåle dårlig oppførsel når foreldrene gir inntrykk av å prøve å gjøre noe enn når de ikke bryr seg, selv om de ved innsats ikke klarer å få barnet til å oppføre seg.

Ellers var jeg selv ikke så interessert i småbarn før jeg fikk barn selv. Jeg mislikte dem overhodet ikke, men jeg hadde ingen erfaring med dem og syns faktisk det kunne være litt ubehagelig å omgås dem. Særlig før de kunne snakke ordentlig, fordi jeg ble veldig selvbevisst når foreldrene stod ved siden av, og jeg visste ikke hva jeg skulle si eller gjøre med dem. Men så skjønte jeg at lista ligger svært lavt. Man kan si nesten hva som helst til småbarn, de syns alt du sier er greit, og de voksne syns bare det er hyggelig at noen snakker til barnet deres.

Enig med deg i dette med å skrive at man hater barn. Går ikke an å gå rundt å hate en hel gruppe i samfunnet. Da har man et alvorlig problem mener jeg.

Anonymous poster hash: c2e3a...829

[super-s]

Det blir jo litt som at jeg sier jeg ikke liker katter. Det finnes jo selvfølgelig søte katter, og noen kan jeg finne på å like (hvis de er kosete og ikke kløner), men jeg liker fremdeles ikke katter generelt.

Jeg elsker barn, og klarer ikke helt å forstå hvordan man ikke kan gjøre det, men sånn er det jo bare.

[Duckie]

Dette var litt artig å lese.

Ser at flere skriver at de ikke liker barn fordi de spør mye. Da tror jeg ikke dere liker folk som meg heller haha. For jeg er vel like nysgjerrig som en treåring.

Jeg kan også meddele at jeg sikkert er like klønete og, i tillegg til å søle og ødelegge ting :D

Tjohei.

Bare for å ødelegge tråden litt så tenkte jeg å komme med noen grunner til at jeg Liker barn! Og hvorfor jeg mener endel voksne har mye å lære av barn.

- De er energisk

- De er lekne. (Og finner på ting uten å måtte sette på en tv for å klare å bli underholdt.)

- Nysgjerrige (- stiller spørsmål om ting i stedet for å ta alt for gitt.)

- De har en evne til å leve i øyeblikket som mange voksne bør lære noe av

- De tenker utenfor boksen og har en fantasi som er vanvittig artig å ta del i. Voksne i dag glemmer å tenke selv, vi blir lært opp til å tenke innenfor rammer og normer hele tiden. Derfor er det befriende å være rundt barn som ser ting en selv ikke ser i alle mulige situasjoner.

- De sier det de mener. (På godt og vondt.)

- De er vanvittig flinke til å vise følelser direkte uten at alt må vikles inn til kompliserte Rundt grøten samtaler.

- De gir mye av seg selv

- De er enkle å bli glad i.

Kan sikkert ramse opp mer. Men jeg har jo allerede ødelagt tråden litt her såeeh skal stoppe!

Jeg er også en nysgjerrig person som spør mye, og synes andre slike mennesker er veldig interessante å ha samtaler med, ettersom de dermed ofte også kan mye om mye rart. Men dette er jo ikke tilfelle for barn. Der blir det mer noe ala dette etter min erfaring:

- Hvorfor er den bilen blå?

- De som eier nok synes nok at blå er en fin farge.

- Hvorfor det?

- Er ikke blå en fin farge da?

- Jo men rosa er finere.

- Hvorfor har ikke du rosa kjole på?

- Fordi jeg i dag valgte den grønne.

- Hvorfor det?

Osv. For meg fullstendig poengløse samtaler. Som nevnt tidligere synes jeg barn som man kan ha samtaler med kan være helt Ok, for da blir det litt mer som samtaler jeg kan ha med voksne. Men interessante samtaler for meg kommer ikke før de er godt opp i tenårene.

[AnonymBruker]

Går i de samme grunnene som de fleste andre. De tar mye plass, bråker og styrer. Og jeg finner de overhode ikke interessante. Blir helt matt av tanken på barn egentlig..

Mulig man generaliserer litt, men alt i alt har jeg enda til gode av å være sammen med et barn som får det til å rive i eggstokkene. Klart det finnes barn som er lettere å ha med å gjøre enn andre, og det er stor forskjell på oppdragelsen av enkelte.

Liker svært få under 20år..

Når det er lenge siden jeg har vært sammen med barn kan jeg tenke at jeg må foreslå for venninnene mine at jeg kan ha de på overnatting en helg slik at de får litt egentid. Men før jeg får tilbudt meg møtes vi, og oftest med barna, og etter 30min har jeg ombestemt meg ang. tilbudet.

De er rett og slett utmattende.. jeg hadde nok endret mening om jeg hadde havnet i "ulykka" og fått et eget. (ulykka, fordi jeg aldri kommer til å planlegge å få selv).

Er enig i at det verste som finnes er mødre som er blenda av kjærlighet for egen unge, og skal omvende meg med å prakke på meg barnet. Barnet ditt er søtt når jeg ser bilder av det..

Anonymous poster hash: 1c03a...1e2

[AnonymBruker]

Og det er nettopp dette som gjør det en smule irriterende; nemlig synsing om at det må være en grunn til at man ikke liker barn, og den grunnen er som regel at det er noe "galt" eller "feil" man selv gjør. Det er lite aksept for å generelt ikke være overbegeistret for små barn. Spesielt uttalelser som "bare vent til du får dine egne".For de fleste er det (heldigvis) naturlig å like barn - og å ville ha barn, men for noen er det faktisk ikke det, og det behøver ikke være fordi vi ikke vet hvordan vi skal snakke med, eller omgås barn. Jeg kan utmerket godt snakke med barn, og til og med synes det er hyggelig - men jeg vil ikke påstå at jeg oppsøker barn fordi jeg liker det spesielt godt. Anonymous poster hash: 76465...086

Enig!

Og rett under din post er utrolig nok et veldig godt eksempel på en som mener det må være noe "galt" med den som ikke liker å omgås barn:

Til dere som "ikke liker barn", kan det være pga at dere selv var enten utsatt for mobbing eller selv mobbet andre er grunnen til at dere idag ikke liker barn? Selv så elsker jeg barna mine, men jeg kan være frekk mot barn som terger eller mobber andre. Ble selv utsatt for mobbing. Anonymous poster hash: 8df81...a5a

Anonymous poster hash: a0f1d...5fa

[AnonymBruker]

De er snørrete å spør for mye.. Griner, skriker og hyler..

Og du er moderator på kvinnguiden? Flaut!

Anonymous poster hash: c282d...41b

[gjest 321]

.

Endret 20. november 2014 av gjest 321

[AnonymBruker]

Helt forståelig, og jeg må si meg enig i at det ikke Alltid er de mest lærerike samtalene, men selv om barn ikke kan utfordre deg på kunnskapen din. Så syntes i alle fall jeg at de er flinke til å utfordre deg til å få et annet perspektiv på ting.

Personlig er jeg veldig glad i å spørre om barns meninger angående ting, og syntes deres perspektiv er ganske artig. De tenker ofte veldig annerledes om ting, enn mange ville gjort.

Noe annet jeg syntes er gøy er evnen de har til å finne glede i enkle ting. En sølepytt for eksempel. Vanlige voksne mennesker går bare vanlig til jobb og klager og hutrer, vi glemmer å se små ting på veien.

Unger derimot kan plutselig påpeke ulike ting som om hver dag var en ny oppdagelsesferd, eller som om vi er på skattejakt.

Vi voksne setter oss som regel ikke ned og fantasisnakker med en bamse. (Bortsett fra de som for eksempel prater med en Gud. Eventuelt de som er schizofrene..)

Vi pleier heller ikke å se på bruksgjenstander som andre ting enn akkurat det de er til. Vi har liksom lært at en kopp er en kopp og den brukes til å drikkes av, mens unger ser på en måte muligheter i alt. Trappa kan brukes som sklie, sofaen kan være et hoppeslott. Osv.

Det er vel heller dette perspektivet på ting jeg syntes er artig. De ser så mye flere muligheter, alt er ikke tillært enda. De har evnen til å leke. (som jeg tragisk nok syntes at mange voksne i dag har mistet.)

Og de er vanvittig flinke til å finne glede i enkle ting. En sølepytt er ikke bare grisete vann, det er et basseng med haier i, eller å putte et glass på hodet, eventuelt lage en lek som egentlig ikke har mening, men som gjør at den får noen til å smile.

Nå sporet jeg litt av her, men i hovedsak så er vel det mest lærerike med barn at de er flinke til å finne glede i alt. Og at de lever i nuet.

Ja, vi får begynne å hoppe i sølepytter på vei til jobb, og bruke sofaen som hoppeslott når vi kommer hjem. For ikke å snakke om å bruke trappa som sklie

Kanskje vi som er voksne har kommet litt over det stadiet og har andre perspektiver som kan være vel aå interessante?

Anonymous poster hash: a0f1d...5fa

[AnonymBruker]

Helt forståelig, og jeg må si meg enig i at det ikke Alltid er de mest lærerike samtalene, men selv om barn ikke kan utfordre deg på kunnskapen din. Så syntes i alle fall jeg at de er flinke til å utfordre deg til å få et annet perspektiv på ting.

Personlig er jeg veldig glad i å spørre om barns meninger angående ting, og syntes deres perspektiv er ganske artig. De tenker ofte veldig annerledes om ting, enn mange ville gjort.

Noe annet jeg syntes er gøy er evnen de har til å finne glede i enkle ting. En sølepytt for eksempel. Vanlige voksne mennesker går bare vanlig til jobb og klager og hutrer, vi glemmer å se små ting på veien.

Unger derimot kan plutselig påpeke ulike ting som om hver dag var en ny oppdagelsesferd, eller som om vi er på skattejakt.

Vi voksne setter oss som regel ikke ned og fantasisnakker med en bamse. (Bortsett fra de som for eksempel prater med en Gud. Eventuelt de som er schizofrene..)

Vi pleier heller ikke å se på bruksgjenstander som andre ting enn akkurat det de er til. Vi har liksom lært at en kopp er en kopp og den brukes til å drikkes av, mens unger ser på en måte muligheter i alt. Trappa kan brukes som sklie, sofaen kan være et hoppeslott. Osv.

Det er vel heller dette perspektivet på ting jeg syntes er artig. De ser så mye flere muligheter, alt er ikke tillært enda. De har evnen til å leke. (som jeg tragisk nok syntes at mange voksne i dag har mistet.)

Og de er vanvittig flinke til å finne glede i enkle ting. En sølepytt er ikke bare grisete vann, det er et basseng med haier i, eller å putte et glass på hodet, eventuelt lage en lek som egentlig ikke har mening, men som gjør at den får noen til å smile.

Nå sporet jeg litt av her, men i hovedsak så er vel det mest lærerike med barn at de er flinke til å finne glede i alt. Og at de lever i nuet.

Du virker veldig slitsom å være rundt.

Anonymous poster hash: ca492...a07

[Version 2.0]

Jeg liker ikke frekke barn, alt for ville barn, bortskjemte barn, og barn som mobber. De kan jeg bare ikke takle!

Da er du ganske lite empatisk eller mangler grunnleggende kunnskaper om barn.

Barn som er frekke er litt vanskelig for meg å tolke hva du mener med, da jeg ikke vet hva definisjonen din på "frekk" er for noe.

Alt for ville barn, har du tenkt at noen barn har atskillig mer energi enn andre og at de ikke kan noe for at de er såkalt "vill"? Men igjen, det hadde vært interessant å vite definisjonen din på "vill".

Bortskjemte barn. Dette er ikke barnets feil.

Barn som mobber. Som regel heller ikke barnets feil.

[gjest 321]

Ja, vi får begynne å hoppe i sølepytter på vei til jobb, og bruke sofaen som hoppeslott når vi kommer hjem. For ikke å snakke om å bruke trappa som sklie

Kanskje vi som er voksne har kommet litt over det stadiet og har andre perspektiver som kan være vel aå interessante?

Anonymous poster hash: a0f1d...5fa

Ja, det bør vi faktisk! (Selv om du er ironisk her.) Verden hadde faktisk vært gøyere da!

Alt trenger ikke å være så veldig seriøst? Det er ikke usunt å slippe seg løs av og til!

Mer lek, leeing, smiling og trivelige folk. Ja takk : )

Endret 20. november 2014 av gjest 321

[gjest 321]

Du virker veldig slitsom å være rundt.

Anonymous poster hash: ca492...a07

Godt mulig, men jeg har det i alle fall gøy og sprer glede til de rundt meg

Kan ikke akkurat si at du gjør det samme med den krasse komentaren din.

[AnonymBruker]

Og du er moderator på kvinnguiden? Flaut!

Anonymous poster hash: c282d...41b

Ja, kjempeflaut! Moderatorer burde da ikke ha meninger eller ikke like noe! Tror heller ikke de bæsjer......

Anonymous poster hash: 108d5...4af

[AmandaVI]

Jeg blir svimmel hvis noen ber meg holde et spedbarn, og babygråt er for meg hva Radar er for mygg og knott. Det har nok en sammenheng med oppveksten, som jo var trøblete, og da mamma giftet seg på nytt og fikk et barn med stefaren min, som var like selvopptatt og grusom som henne, fikk hun ikke hvor lykkelig hun var prentet inn i hodene på eldstebroren min og meg nøye nok, tydeligvis. Den nye babyen var en ny start for henne, sa hun. Hvis den lille sneipen begynte å skrike mens vi befant oss i samme rom var regelen at da var det på grunn av at vi hadde vært slemme mot ham. Og da ble det kjefting, ørefiker og straff. Vi var jo feiltrinnene fra fortiden, mens den nye var tronarvingen. Jeg prøvde å unngå lillebror så mye som mulig, men det var ikke så lett, siden jeg ble satt til å være barnepike enten jeg ville eller ikke. Jeg visste jo at det ikke var babyens feil, og jeg var og er selvfølgelig veldig glad i lillebror. Men han er knyttet til veldig mange vonde minner likevel, og derfor har jeg bare sporadisk kontakt med ham i dag. Synes ikke det er rart at jeg nærmest har vegring mot å være i samme rom som en baby, men selvfølgelig holder jeg tett om dette og biter det i meg. Kona til den eldste fetteren min skal føde i januar og de har bedt meg besøke dem på sykehuset. Og det skal jeg selvsagt gjøre Men noen babyholding blir det ikke på meg. Ikke eff.

Jeg er flink med barn, men jeg kunne aldri hatt barn selv. Det handler ikke om å ikke like, men å kjenne sine begrensninger. Det er det ikke mange foreldre jeg kjenner som gjør! Barn skal de ha, men de og behovene deres skal kunne flettes rundt arbeidsliv og privatliv, og ikke omvendt. "Ikke mas!" "Nei, nå skal mamma og/eller pappa ha litt alenetid!" "Gå ut og lek!" "Hvis du skal være oppe får du gå på rommet ditt!" "Dette er ikke en barnefilm!" osv... Barna blir ofte overlatt til seg selv og iPadene sine. For et par uker siden hadde vi et familieselskap. Det var kaldt og vått ute, så ungene måtte være inne. Og foreldrene kjeftet hele tiden fordi de lekte for høylytt. Jeg ble så lei av å høre på konstante kjeftingen at jeg satte ned kaffekoppen og kakestykket og i stedet lekte butikk med ungene i gangen. Da ble det slutt på levenet. Selvfølgelig skal barn lære å være uavhengige og foreldre er jo ikke tjenere, men dette med "voksen/alenetid" og iPad som oppdrager og barnevakt må omtrent være 2014-versjonen av "ses, men ikke høres". Men de lærer ikke selvstendighet og gode manerer uten disiplin og oppdragelse. Barn skal tas vare på, ikke bare passes på. Mulig dere andre ikke er enige med det jeg sier. Men jeg har selv kjent på kropp og sjel hvordan det føles at mamma og pappa ikke vil vite av deg, og du enten er syndebukk eller usynlig. Det er smerten som forfølger en i mange, mange år.

Tl;dr: Det er ikke det at jeg ikke liker barn, en jeg har dem ikke selv fordi jeg er redd for at jeg ikke kan gi dem den tryggheten de fortjener og har krav på.