Forening 2 foreldre

[Gjest Emmelina]

Ja,,

det som forundrer meg mest er at "spadene" til dere omsorgsforeldre er mye mer reelle enn spadene til oss samværsforeldre..

Når det gjelder din hentyding til bitter og sure miner så .. oki .. den tid er forbi da jeg var bitter ..

Ingen vits i det, men poenget var også kanskje å si noe så enkelt at ja man savner sine barn uten at man nødvendigvis MÅ bli oppfattet som bitter og inneslutta og sur os.v.

Til en opplysning så kan jeg jo si at jeg har det flott og er lykkelig med min mann , men det må være like legitimt for oss å fortelle om savnet og om barna som savner oss ,som for dere å fortelle om hvordan dere har det ..

Så hvis du føler deg forulempet av det jeg sa så ber jeg selvfølgelig om unnskyldning for det .

Det var ikke meningen..

[Gjest Far til 2]

Kanskje på tide å slutte å oppføre seg som om alenemødre er det fordi det er så "fordelaktig"' date=' når man vitterlig ofrer ganske mye av tid, krefter, drømmer, egne muligheter, sosial kontakt, jobbmuligheter osv fordi man er i en låst situasjon. Hvordan noen kan tro kvinner gjør dette for moro skyld eller for å oppnå "fordeler" økonomisk er jo hinsides fornuft og normal innsikt. Dessverre en utbredt, kunnskapsløs, ensidig oppfatning. [/quote']

Kansje på tide å se på felles omsorg som et alternativ og at norsk lov inkorperer dette.

Når vi ser hvordan bostedsforeldre "ofrer ganske mye av tid, krefter, drømmer, egne muligheter, sosial kontakt, jobbmuligheter osv ..."Barnas mulighet til et slikt alternativ er naturligvis det viktigste. Men vi må også få et lovverk som ikke "tar livet av" bostedsforelder pga slitet. Og en skal heller ikke se bort ifra at det er samværsforeldre, som etter en slik lovendring, ser at barna faktisk trenger dem under en oppvekst som kan være vanskelig for en del unge.

Far til 2

[Gjest i.i.*Fiona*]

Personlig synes jeg ikke samværsforeldres virkelighet er noe mindre reelt enn til dem som (av ulike grunner!) har hovedomsorgen.

Det er innstillingen til enkelte her jeg reagerer på.

Jeg synes også at en mor med hovedomsorgen (når hun nå engang, av grunner de det gjelder vet best selv) bør oppmuntre til samvær og samarbeide. Det gjelder begge veier.

Det kan også godt hende det er jeg som er rar da. Fordi ved tanken på at gutten skal en eller annen gang flytte til sin far på heltid i stedet, fylle rmeg med en tanke - det er at jeg vet han vil ha det bra der, og mine følelser i den sammenheng blir faktisk irrelevant.

I den grad jeg har sterke følelser ifm slike diskusjoner, så er det ifm at enkelte ikke har innsikten eller viljen til å se hva andres REELLE situasjoner består i, og respekterer det slik det er.

Jeg håper din situasjon vil bli slik du ønsker den en gang. Tid kan bidra positivt også, ikke bare negativt.

"Mot til å endre det du kan,

styrke til å akseptere det du ikke kan endre,

innsikt til å se forskjellen"

:trøste:

[Gjest Tex]

Fiona, du skriver mye bra som jeg er enig i.

Klart at alle sider har fordeler og bakdeler.

Noen aleneforeldre ønsker seg en tur på kino eller en hel natts søvn, noen samværsforeldre ønsker seg at helgen var lengre enn 48 timer.....

Den vil ikke komme dagen da alle er fornøyde, men det hadde hjulpet ganske bra dersom alle gadd å anstrenge seg litt mer for sine egne barn, og kanskje innse at dersom omsorgs/samværsforelderen har det bedre har barnet mitt det bedre også.

I min situasjon er det slik at min datters far ikke har betalt en krone i barnebidrag i hele hennes liv, og forskudd fra staten blir man ikke rik av. Ikke har han sett henne på årevis og jeg kan telle på en hånd de gangene han har hatt henne alene.

Gudskjelov har jeg klart å gi henne alt hun trenger på egenhånd, i samarbeid med min familie. Uten dem hadde det ikke gått.

Så skal en snakke om ressurser bør vel slike ting telle mer i regnestykket enn noen usle hundrelapper i barnebidrag.

Tenk å ha en barnefar jeg kunne ringe til den dagen jeg var syk og si "kan du være så snill å hente han i barnehagen i dag for jeg ligger her med feber."

Og pappaen ville svare "ja så klart, er det noe du trenger som jeg skal handle for deg...?"

Ønskedrøm........

[Gjest Far til 2]

Den vil ikke komme dagen da alle er fornøyde, men det hadde hjulpet ganske bra dersom alle gadd å anstrenge seg litt mer for sine egne barn, og kanskje innse at dersom omsorgs/samværsforelderen har det bedre har barnet mitt det bedre også.

Jeg er enig med deg Tex om at det er viktig at foreldrene har det bra. Men fokuset må hele tiden være på barna. Kansje det også vil være slik at om vi tar hensyn til barna så vil barna ta hensyn til foreldrene (for å snu litt opp/ned på ditt eget inntrykk).

Og likevel vil kansje ikke alle være fornøyde. Men det må være et mål at FLERTALLET er fornøyde om barna inngår i den gruppen. Deretter må vi alle tilpasse oss andres behov i den grad det er mulig og kansje i tillegg skaper et bedre samarbeidsmiljø.

"Å STÅ PÅ KRAVA" - uten ytterligere hensyn til de andre involverte partene vil ALDRI gi barn (eller foreldre) det utgangspunktet som kunne vært skapt mht samarbeid, arbeidsfordeling, økonomisk fordeling, etc, etc.

Så skal en snakke om ressurser bør vel slike ting telle mer i regnestykket enn noen usle hundrelapper i barnebidrag.

Enig. Og det er viktig at f.eks. BEGGE foreldrene får signaler om at de er ønsket, savnet, elsket av barna, noe som kunne gi bostedsforeldre den avlastning de sårt trenger fra tid til annen. Alt sammen uten å telle 100-lapper ettersom økonomiske støtteordninger/overføringer/etc. vil være likt fordelt ved f.eks. felles omsorg. Men så lenge vi har et lovverk som signaliserer at "foreldre skal ha rett til å frata barn mulighet til samvær" (gjelder både bostedsforeldre og samværsforeldre) gir vi barn feil signaler. Så lenge vi har et lovverk som fratar barn julighet til 2 likeverdige foreldre med tilnærmet like mye samvær sier vi rett ut at en av foreldrene er mindre ønsket, den andre forelderen er mere ønsket. Da gir vi også signaler om at samværsforelder helst bør trekke seg bort som den mindreverdige forelderen vedkommende er.

enk å ha en barnefar jeg kunne ringe til den dagen jeg var syk og si "kan du være så snill å hente han i barnehagen i dag for jeg ligger her med feber."

Og pappaen ville svare "ja så klart, er det noe du trenger som jeg skal handle for deg...?"

Ønskedrøm........

Ja et sånt samarbeid hadde uten tvil vært en fordel for flere. Og kansje det ville bli mulig om vi fikk på plass et lovverk som prioriterte barnas behov for 2 likestilte foreldre, ga foreldrene like rettigheter uten hensyn til kjønn eller funksjon, etc, etc. Det ville gi barn mulighet til mer samvær, større trygghet, likestilt økonomi, økt overskudd til dagens bostedsforelder, mer fritid til utdannelse eller karriere, større inntekter og flere pensjonspoeng, etc, etc, etc, etc.

Men så lenge det finnes ekstremister som gjør sitt ytterste for å nekte barn en slik mulighet til likestilte foreldre og som krampaktig skal tilegne seg fordeler uten å gi noe tilbake, ja da vil vi fortsette å ha konflikter som går utover barna. De samme konfliktene som enkelte foreldre bruker for å nekte barn samvær med 2 likestilte foreldre. Konflikter som til syvende og sist genereres for at foreldre ikke skal være likestilte.

Våre barn ser imidlertid ut til å klare denne vanskelige tiden med begrensede muligheter til samvær. Jeg håper imidlertid ikke at det fører til at voksne som i dag er foreldre til morgendagens samværsforeldre mister kontakten med sine barnebarn når den tid kommer.

Far til 2

[Gjest Tex]

Jeg gir deg opp. Du tenker bare på kroner og øre.

[Gjest i.i.*Fiona*]

Enig Tex, skjønner godt du har bedre ønsker for datteren din, hun fortjener bedre fra faren. Bra hun har en beintøff mor som har hovedomsorgen med god grunn, og synd ikke det belønnes bedre.

[Gjest Tex]

Takk for komplimentet!

Noen tenker faktisk mer på barna enn på seg selv og/eller økonomien

[Gjest Far til 2]

Takk for komplimentet!

Noen tenker faktisk mer på barna enn på seg selv og/eller økonomien

Hvorfor mener du jeg bare tenker økonomi når jeg i klare ordelag sier at jeg ikke ønsker å diskutere økonomi men samvær (flere steder i denne tråden)?

Og hvem tenker mer mer på seg selv enn på økonomien ?

Er det samværsforeldrene som ønsker å tilby barna mer samvær eller er det de foreldrene som forsøker å unngå jevnlig samvær, kansje fordi det medfører økte bidrag ?Kan det være samværsforeldre som ønsker en likelig fordelt kostnad av reiseutgifter eller er det aleneforeldre som ikke ønsker å delta i å dekke de samme kostnadene ?

Hvorfor forsøker enkelte bostedsforeldre å gi inntrykk av at det er bare de som har evner og vilje til å sette barna i fokus. Hva om det finnes samværsforeldre som faktisk vurderer barnas behov høyere enn noen andre ?

Og hvorfor blir mødre som ser barnas behov for mye samvær med en oppegående pappa kritisert av andre mødre (i hovedsak) ?

Kan det være at enkelte mødre ikke ønsker å innse at pappa kan være like godt eller bedre egnet til en slik oppgave. Og hvorfor blir en pappa som kjemper for barnets rett til mye samvær stemplet som en som bare tenker økonomi ?

Far til 2

[Daria]

Så lenge vi har et lovverk som fratar barn julighet til 2 likeverdige foreldre med tilnærmet like mye samvær sier vi rett ut at en av foreldrene er mindre ønsket, den andre forelderen er mere ønsket. Da gir vi også signaler om at samværsforelder helst bør trekke seg bort som den mindreverdige forelderen vedkommende er

Dette blir vel litt for paranoid? At en forelder ender opp med hovedomsorgen, trenger ikke bety at den andre er en dårlig forelder? Det kan jo for eksempel ha rent praktiske årsaker?

Jeg er barn av en såkalt "lykkelig" skilsmisse (paradoksalt uttsrykk...) , foreldrene mine samarbeidet godt etter bruddet og bodde i samme by -en periode i gangavstand -og sånn sett var alle muligheter til stedet for en 50/50-løsning som enkelte her snakker så varmt om. Det ble likevel valgt en annen løsning, noe jeg var glad for da (jeg var 10) og som jeg fortsatt mener var det beste. Det har ingenting med at en av dem var en bedre forelder enn den andre og har ikke hatt betydning (så hvidt jeg kan se) for mitt forhold til noen av dem, men for meg betydde det først og fremst at jeg hadde ett sted som var hjemme, at jeg slapp å pakke og flytte hver helg.

Poenget mitt er at selv om forholdene ytre sitt ligger til rette for det, så er ikke nødvendigvis 50/50 den beste løsningen, uten at det har noe med foreldre-evner å gjøre, men fakstisk hensyn til barnet (og ja, selvfølgelig er dette basert på mine subjektive erfaringer, det er som regel det som påvirker ens meninger...)

[LilleBille]

Jeg er barn av en såkalt "lykkelig" skilsmisse (paradoksalt uttsrykk...) , foreldrene mine samarbeidet godt etter bruddet og bodde i samme by -en periode i gangavstand -og sånn sett var alle muligheter til stedet for en 50/50-løsning som enkelte her snakker så varmt om. Det ble likevel valgt en annen løsning, noe jeg var glad for da (jeg var 10) og som jeg fortsatt mener var det beste. Det har ingenting med at en av dem var en bedre forelder enn den andre og har ikke hatt betydning (så hvidt jeg kan se) for mitt forhold til noen av dem, men for meg betydde det først og fremst at jeg hadde ett sted som var hjemme, at jeg slapp å pakke og flytte hver helg.  

Poenget mitt er at selv om forholdene ytre sitt ligger til rette for det, så er ikke nødvendigvis 50/50 den beste løsningen, uten at det har noe med foreldre-evner å gjøre, men fakstisk hensyn til barnet (og ja, selvfølgelig er dette basert på mine subjektive erfaringer, det er som regel det som påvirker ens meninger...)

Dette tror jeg mange barn er enige med deg i - veldig ofte er det foreldrenes ønske om likeverd som styrer ønsket om at de skal "dele" barnet 50/50 - og barna - som er glade i begge - og loyale mot begge - vil ikke si noe til oss foreldre om at de ikke ønsker å flytte hver uke. (Dette sier de ikke til oss voksne ... men til hverandre .. hender det de slipper ut litt frustrasjon)

Det er klart det blir slitsomt - selv om barnet har det like godt begge stedene - Tenk dere selv som voksne at du må flytte hver uke - ville du orket det?

Vet derfor om noen - som etter barnas ønske (det tok dem 7-8 år å "tørre" å si fra at de helst ville bo ett sted -eller hvertfall lenger på hvert sted - fordi de ikke ville såre foreldrene) - valgte å gå for 14 dager hvert sted for to av barna - og fast bosted for et..

Personlig tror jeg at barn har best av et fast holdepunkt -med faste rutiner for samvær - i tillegg til ubegrenset mulighet til å gå til den andre forelderen - når det kan være aktuelt - så blir det opp til oss som foreldre å legge forholdene til rette for at de skal være en helt naturlig kontakt i hverdagen.

[Gjest Far til 2]

Hei HildeSol.

Det er altid hyggelig å høre om "lykkelige skilsmisser" ettersom det er så få av dem. Men at de eksisterer er det liten tvil om.

At et stort antall barn og foreldre velger noe annet enn det du kaller 50/50 er sikkert fint. Det er jo akkurat det å ta hensyn til hvert enkelt tilfelle som er så viktig. Vi må passe oss for at vi ikke påtvinger barn og foreldre en 50/50 situasjon om det ikke er ønskelig eller egnet for alle parter. Men vi også ha et lovverks som er så fleksibelt at vi aksepterer en slik løsning der flertallet inkl. barna ser på det som et godt alternativ. Slike løsninger har vi ikke med dagens lovverk om ÈN av partene (den ene forelderen) ikke ønsker en slik løsning av personlige årsaker. I en såkalt "lykkelig skilsmisse" skjer ikke det.

I en "lykkelig skilsmisse" vil sansynligvis foreldrene ikke stemple den andre som uegnet. I en "lykkelig skilsmisse" vil barna få prioritet mht de valg foreldrene gjør.

Men så snart det blir konflikter (noe som skjer altfor ofte) kommer foreldrene i en skyttergravskrig hvor barnets beste blir uinteresant. Da kan det bli aktuelt for en del foreldre å forsøke "å ta igjen" ovenfor den andre.

Resultatet kan f.eks. bli at samværsforelder flytter langt og barnet får dermed lite eller inget samvær (barnet blir straffet tiltross for at det er bostedsforelder som blir forsøkt straffet).

Like ofte tar bostedsforelder å flytter langt for å straffe samværsforelder. Resultatet blir det samme som ovenfor. (I begge tilfellene blir det imidlertid brukt argumentasjon som behov for jobb, utdannelse, økonomi, etc, uten vidre omtanke for barnets behov).

Når bostedsforelder flytter mister i tillegg barna tryggheten de har opparbeidet seg i nærmiljøet samtidig som de mister mesteparten av kontakten med den andre forelderen.

Mange barn mister dessuten mulighet til oppfølging i barnehage/skole. Snakk med en lærer og få bekreftet hvor mange foreldre som kommer alene til konferanse fordi foreldrene ikke ønsker at den andre skal være tilstede. Det medfører at foreldrene avskjæres fra samme innformasjon og begrensede muligheter til daglig oppfølging.

Visste du at mange av oss samværasforeldre blir nektet å ta del i barnas hverdag ved at vi f.eks. ikke får lov å hente/bringe barn på fritidsaktiviteter, SAMTIDIG som at bostedsforelder ikke gjør det heller. Resultatet kan bli (som i mitt tilfelle) at barna slutter på aktivitetene fordi de er redde for å gå hjem alene i mørket. Dermed blir barna "fratatt" mulighet til slike fritidsaktiviteter.

Jeg er fortsatt tilhenger av at det skal være rom for å velge løsninger tilsvarende hva vi har i dag der dette er en egnet løsning. Men vi kan ikke nekte andre løsninger slik dagens lovverk legger opp til. Og vi kan ikke ha et lovverk hvor samværsforeldre blir en uønsket kasteløs klasse som f.eks. ikke får lov til å følge opp barnehage, skole eller fritidsaktiviteter. Jeg kunne ramset opp en hel del men velger å gjøre det "kort".

Som en digresjon kan jeg nevne at også jeg opplevde en "lykkelig skilsmisse" hvor jeg beholdt kontakten med begge mine foreldre. Og med en slik bakgrunn blir jeg så fortvilet over at jeg plutselig ikke skal få ta del i det ansvaret å ha barn. Jeg vet 120% sikkert at barna hele tiden har ønsket mer samvær med meg og jeg med dem.

Og jeg er ikke alene. Rundt meg stiller samværsforeldre opp på lik linje med bostedsforeldre. Og de felste bekrefter at barns mulighet til samvær/omsorg ikke er tilstede slik som ønsket.

Vi vet også at det finnes samværsforeldre som trekker seg bort etter et samlivsbrudd. Noen i forb. med at de anser seg selv som uønsket av bostedsforeldre. Andre med vikarierende årsaker (som ikke kan vurderes som seriøse grunner).

Uansett viser disse hendelsene at barns rett til jevnlig/trygt samvær med begge foreldrene ikke eksisterer i dagens rettsnorge. Det bekreftes delevis ved Barne og Familiedepartementets St.Meld. 29 2002-2003 som tilsier at 66.000 barn i dag er helt uten samvær eller lite samvær med samværsforeldre. Og tallet øker daglig. Det er måten barneloven og andre lover ivaretar barns rettigheter på i dag, mye pga at enkelte forsøker å forhindre en lovendring som blir mer "barnevennlig".

Far til 2

[Gjest Far til 2]

Personlig tror jeg at barn har best av et fast holdepunkt -med faste rutiner for samvær - i tillegg til ubegrenset mulighet til å gå til den andre forelderen - når det kan være aktuelt - så blir det opp til oss som foreldre å legge forholdene til rette for at de skal være en helt naturlig kontakt i hverdagen.

Det er dette med fleksibilitet som er så viktig. Vi må få på plass et lovverk som tar hensyn til "alle" (eller så nært som mulig).

Vi kan ikke lenger fortsette å påtvinge barn ett eneste alterbativ slik vi gjør i dag. Der det viser seg at 50/50 er en god løsning må dette velges. Der 40/60 er en god løsning må det kunne velges. Samværsmengden vil ikke ha mye å si om det er små avvik (kansje 1-2 dager pr uke).

Når jeg snakker om felles omsorg er ikke dette ensbetydende med 50/50. Det var det noen andre som trakk inn som løsning. Derimot er det viktig at barna sikres (i den grad det er mulig) samvær med begge de oppegående foreldrene og ikke fratas muligheter slik 66.000 barn i dag har blitt fratatt mulighet til samvær og omsorg. Og som jeg nevnte i tidligere innlegg bør begge foreldrene ha mulighet til samme informasjon om barna fra skole/barnehage. I dag er alternativet at bostedsforelder får foreldresamtaler. samværsforelder får en rask gjennomgang av det mest esensielle senere av skolen.

Far kan nektes å "delta" i fritidsaktiviteter. Et av mine barn sluttet fordi det var mørkeredd og jeg ikke fikk lov til å kjøre.

Et annet barn sluttet på en fritidsaktivitet fordi jeg av bostedsforelder ikke fikk lov til å være trener. Jeg måtte trekke meg fordi hun mente hennes nye samboer nå hadde "rettighet" til den jobben. Da han begynte sluttet barnet.

For noen er dette små "filleting"/detaljer som burde vært unngått. For barna og de voksne som er involvert er det uoverkommelige problemer som medfører dårligere oppfølging av lekser etc. mindre organiserte fritidsaktiviteter, og mer konflikt mellom bostedsforelder og samværsforelder. Dette kan altså pågå i årevis fordi samværsforeldre er fratatt muløighet til oppfølging/omsorg. Og det skjer for mange tusen barn årlig. Det er bare det noen foreldre ønsker ikke se problemene av forskjellige årsaker. Politikerene lukker øynene for overgrepene som barna utsettes for fordi noen svært få pressgrupper ønsker å beholde dagens straffemetoder. Og det er synd at organisasjoner som ønsker å beholde skjevdelingen mht omsorg/ansvar og muligheter på den måten fremelsker konflikter og samtidig forsøker å skape et inntrykk av at barna er en del av deres prioriteringer, men på falske premisser.

Far til 2

[Gjest 2ne]

Det skinner jo så tydelig igjennom hva som biter Far til 2... Når noen, mange, her igjennom lengre tid har fortalt om løsninger som fungerer godt for voksne OG BARN, særlig for barn, som går på at barna bor ETT sted fordi de får det stabilt og godt slik - så blir det et eviglangt essay om fradømte muligheter til den ene forelderen, statistikk og i det hele tatt...

Er du aldri redd for å virke latterlig?

Det er så flott og fint at det finnes fedre som vil stille opp - men gir det fedre rett til å overkjøre barns ØNSKE OM å ha et godt og stabilt sted og bo? Mener du det er helt umulig for voksne oppegående mennesker å avgjøre dette selv når de ser BARNA er lykkelige?

Det er innlysende at du er en forsmådd bitter samværspappa. Jeg skal absolutt ikke spekulere i grunnen til det, det kan være så mangt, alle saker er ulike. Og jeg kan godt beklage at du ikke er lykkelig i din situasjon. Det gir deg likevel ikke rett til å dømme nord og ned de som klarer det, og gå ut fra at synet ditt er det universelle. Sitter mye bra både fedre og mødre (og barn!) der ute som ikke stemmer overens med ditt bilde av tingene.

[Gjest Far til 2]

....Når noen, mange, her igjennom lengre tid har fortalt om løsninger som fungerer godt for voksne OG BARN, særlig for barn, som går på at barna bor ETT sted fordi de får det stabilt og godt slik - så blir det et eviglangt essay om fradømte muligheter til den ene forelderen, statistikk og i det hele tatt...

Er du aldri redd for å virke latterlig?.

Nei egentlig ikke. Jeg argumenterer utifra hvordan jeg ser barnas ønsker, håp og tro. Jeg argumenterer så langt det lar seg gjøre for mine meninger uten å forsøke å latterliggjøre andres meninger. Og årsaken til dette er at jeg ikke tror vi kan presse alle inn i den samme formen slik vi gjør i dag. For vi FRADØMMER virkelig barna retten til trygg og jevnlig kontakt med begge foreldrene sålenge vi har en norsk lov som ikke tillater dette som et alternativ, ofte fordi en av foreldrene etter en slik rettsak flytter langt og dermed fratar barna en mulighet de ellers kunne hatt.

Det er så flott og fint at det finnes fedre som vil stille opp - men gir det fedre rett til å overkjøre barns ØNSKE OM å ha et godt og stabilt sted og bo? Mener du det er helt umulig for voksne oppegående mennesker å avgjøre dette selv når de ser BARNA er lykkelige?

Om du leser mine innlegg vil du se at jeg sier at flertallet må bestemme inkl. barna. Det er altså ikke nok at en av foreldrene "ser" hva barnet ønsker der det kommer frem at barn og den andre forelderen ønsker en alternativ løsning.

Det er innlysende at du er en forsmådd bitter samværspappa. Jeg skal absolutt ikke spekulere i grunnen til det, det kan være så mangt, alle saker er ulike. Og jeg kan godt beklage at du ikke er lykkelig i din situasjon. Det gir deg likevel ikke rett til å dømme nord og ned de som klarer det, og gå ut fra at synet ditt er det universelle. Sitter mye bra både fedre og mødre (og barn!) der ute som ikke stemmer overens med ditt bilde av tingene.

IGJEN ! Jeg har ikke dømt foreldre som velger andre løsninger der dette har vært ønskelig av flertallet inkl. barna. Isteden har jeg sagt at vi må åpne for alternative løsninger til det vi har i dag, og at dagens løsning fortsatt vil være en av flere muligheter.

Du kan gjerne kalle meg "forsmådd bitter samværspappa" om du mener dette gir deg større tyngde i din argumentasjon. Men faktum er at det i en del tilfeller er flere enn aleneforeldrene som burde vært hørt i omsorgssaker. Kansje barna også ville hatt glede av det ?

Kan det være at samværsforeldre i en del situasjoner løser omsorgsproblematikken like godt eller bedre enn dagens aleneforeldre ? Sansynligvis ikke om jeg oppfatter din retorik riktig. Og om du har rett bør vi muligens gjøre mer for å forhindre at barn, ofte i ungdomsalderen, flytter til samværsforeldre slik mange i dag gjør. For utifra din argumentasjon synes det som om dette er direkte skadelig.

Som du sikkert forstår er jeg uenig i slik argumentasjon. Jeg tror fortsatt ikke vi kan skyve alle barn inn i èn form som alle må tilpasse seg om foreldrene er uenig i en del løsninger.

Jeg tror fortsatt på kompromis løsninger som et godt alternativ der en ikke er enig til enhver tid. Og jeg tror fortsatt vi må ta hensyn til barn og deres ønsker der disse får muligheten til å si hva de mener. Ikke minst fordi politikere og andre byråkrater ikke har noen som helst peiling på alle tilfeller av samlivsbrudd eller hvordan barna ser situasjonen.

Far til 2

[Gjest Anonymous]

Det er innlysende at du er en forsmådd bitter samværspappa.

Kanskje være voksne nok til å gå på sak istedenfor person?

Det er sikkert mange som også kan begynne å analysere hvorfor du også mener som mener, 2ne - er du en alkoholisert alenemor? Psykisk syk sosialklient?

Det har egentlig ikke så mye med saken å gjøre, har det?

Om du ikke er enig med det Far til 2 skriver så kan du i det minste holde deg til saken, det gjør tross alt han.

[Gjest 2ne]

Ja, det er utelukket at jeg er vellykket karrierekvinne med glimrende ordninger på alt jeg gjør - min kommentar refererte til Far til 2's egen innrømmelse av at han er farget av sin egen situasjon. Du har de som er oppslukt av sin egen situasjon uten evne til å se andres, og så har du de som er subjektive men med evne til å godta andres måter å ordne seg på uten å kjede andre med sine stereotypier.

Masse eksempler her inne på stemødre uten egne barn som likevel har bra innsikt på barn, mødre som ser fedres situasjon, kvinner i parforhold med gode råd til single osv osv. Det er ikke for mye forlangt å forvente at de ikke alle blir betraktet som medlemmer av Ottar fordi de ikke er enige med Far til 2.

Mulig manglene ligger i skriveferdighetene, men han gjør ikke noe positivt for mitt bilde av verken omsorgsforelder eller samværsforelder. Den offensive, strie, ensidige holdningen er et negativt pust i enhver tråd hvor kvinner i SIN gitte situasjon (som han kan gi faen i å kritisere siden han ikke vet utganspunktet) har spurt om råd. Det MÅ være mulig også for han å gi råd ut fra andres situasjon, ikke bare sitt eget fastlåste syn.

[Gjest Far til 2]

..... min kommentar refererte til Far til 2's egen innrømmelse av at han er farget av sin egen situasjon. Du har de som er oppslukt av sin egen situasjon uten evne til å se andres' date=' og så har du de som er subjektive men med evne til å godta andres måter å ordne seg på uten å kjede andre med sine stereotypier.[/quote']

Hvilke av mine ønsker for barna tilsier at jeg ikke "godtar andres måter å ordne seg på uten å kjede andre med sine stereotypier" (sitat fra deg) ?

Utifra mitt ståsted er det stikk motsatt. Jeg sier med ganske klare ord at vi må ha løsninger for "alle" barn og ikke bare de som passer inn i den formen som eksisterer i dag. Jeg sier at der dagens ordning er det beste forflertallet, inkl. barna, vil dette fortsatt være en god løsning og mange vil fortsatt velge den.

Men der vi ser at barna ikke passer inn i en slik form er det galt å presse dem inn i det. Det kan bli som en trykk-koker uten sikkerhetsventil eller det kan bli barn med et evig savn tiltross for at barn er tilpassningsdyktige og som oftest aksepterer den løsningen vi tvinger dem inn i.