planla graviditet og vil ikke ha!!!!

[Gjest Sukkerert]

Siden du allerede har forandret mening én gang angående barnet, kan det skje at du gjør det igjen. Da vil du angre etter en abort.

[Lorangemy]

Siden du allerede har forandret mening én gang angående barnet' date=' kan det skje at du gjør det igjen. Da vil du angre etter en abort.[/quote']

Personlig er jeg i mot abort, og mener at valget om å sette et barn til verden bør tas før man blir gravid. ( Så lenge man har et valg og kan få barn).

Når du nå er i den situasjonen du er i, så håper jeg at du tenker deg GODT om. Som ferskennam sier; det kan hende at du angrer igjen.....

[Muff]

Husker når jeg venta førstemann. I de dagene når jeg gikk over abortgrensa så bare gråt og gråt jeg. Hadde vill panikk, og ville abselutt ikke ha barnet. Hormonene herjet og angsten tok overhånd. Alt jeg kunne se var ulemper med det å få barn.

Den dag i dag har jeg ikke angret på at jeg har fått barnet!

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Det høres ut som du har skikkelig panikk. Kanskje det hjelper å prate med noen fagfolk -kanskje Amatea kan hjelpe deg :klemme:

[Gjest Moonshadow]

Beklager, men jeg har store problemer med å ha medlidenhet, for en som har planlagt en graviditet, og som nå vipper sterkere mot en abort.

beklager, men jeg syns det er forkastelig mot dette lille barnet. En sak er det å bli uønsket gravid, og derfor vurdere det, men hallo, barnet var planlagt.

Tenk på alle de som ikke kan få barn i det hele tatt, og du leker faktisk med liv på denne måten. Sorry, jeg syns det er skammelig, for alt det du nå oppgir som grunner for å ta abort burde du ha tenkt på før du var med å planlegge dette livet.

Dårlig samvittighet bør du ha, for det er ikke en leke du leker med.

Må si at jeg er for at kvinner selv skal få bestemme om de ønsker å ta abort, eller ikke. Men ikke når babyen var planlagt. Den eneste grunnenf or at jeg syns det er akseptabelt for å gjennomføre det, er at graviditeten kan få deg til å miste livet.

[Gjest p.r.e.g.n.a.n.t.]

I årevis har jeg vært syk uten å vite det og det har medført til at jeg har gått til hyppig behandling de siste årene.

Så følte jeg meg så frisk,sprek og reddy tiol et nytt barn.

Alt var planlagt i minste detalj også det som skal bli til glede blir til full angst,mareritt om nettene og bare tårer.

Jeg visste ikke at jeg skulle få slike tilbakeslag.

Og dette med flytting og jobb var bare dumt sagt av meg i en stund jeg var veldig uttafor.

Føler alt er bare kaos.

I 2 dager har jeg hatt det bra nå,men ganske normalt humør,stille og rolig og klarer å fokusere på andre positive ting med livet.

Jeg ønsker meg dette barnet,men de unga jeg har ønsker seg nok ikke en syk mor en gang til og jeg kunne ikke forutse at hjernen og kroppen ville reagere sånn.

I over et år har jeg følt meg som et super menneske og så sterk og klar også bryter jeg sammen.

Da begynner jeg å tenke: Kanskje jeg burde avslutte dette her,bruke flere år på meg selv og de barna jeg har på å bli sterkere.

Om et barn til i huset får meg til å bryte sønder å sammen så må jeg ta det vekk,ja en abort er ikke å utelukke da nei.

Det nye barnet krever 100% og om jeg blir syk hva slags stell og omsorg får det barnet da og for å ikke nevne de barna jeg allerede har.

Mannen min var med på dette med full iver,men han ser hvor psykisk nedslitt jeg har blitt så han sier jeg skal tenke på meg selv og de jeg allerede har rundt meg.

Han har følelser og tårene våre strømmer sammen,men livet vårt har raknet en gang før og det tok år før ting var på normalen igjen.

Barn kan vi få senere når vi vet med 100% sikkerhet at jeg fikser det.

Heldigvis så støtter han meg og han er veldig glad i meg og jeg vet ikke hvordan livet mitt ville vært uten ham.

Jeg vet jeg bærer på et liv,et lite spire inni meg,tro ikke at dette er så veldig givende og morro.

Dette er knusende vondt.

Men på sikt så er kanskje dette det beste for oss akuratt nå.

hilsen pregnant.

[Maxine Grey]

Det er ennå ikke et barn du bærer, men et foster. Det er faktisk en forskjell!!

Og der er du og jeg helt uenig. For meg er et foster alltid et barn.

Derimot vil jeg på ingen måte bestride kvinners rett ifølge loven til å bestemme seg for abort/ikke abort innenfor gjeldende regelverk og tidsrammer.

Hva jeg ville ha gjort og pregnant skal gjøre er derfor to forskjellige ting - pregnant må følge sin egen overbevisning.

Og derfor, pregnant:

ut fra ditt eget verdivalg må DU bestemme deg.

Det er det norsk lov har bestemt.

Ingen av oss andre vet hvordan det er å være i dine sko.

Det vet du selv.

Uansett hvilket valg du tar:

:dagensrose:

[Gjest Emera]

Nå kom det jo fram nye opplysninger her.

Hvis jeg forstår deg rett, så er du redd for å bli syk når det nye barnet er født.

Er det slik at graviditeten/fødselen i seg selv vil kunne gjøre deg syk igjen?

Eller er det angsten for å bli syk igjen som i seg selv gjør deg så redd? Du nevner ordet tilbakeslag. Er det tilbakeslag av angst du tenker på?

Jeg skjønner jo at det ligger mye mer bak dette enn det du har fortalt til nå. Derfor er det vanskelig å gi deg konkrete råd.

Så hvis du vil, kunne du kanskje fortelle litt mer? For eksempel hva slags sykdom du ble plaget med.

[Gjest Anonymous]

Alt er psykisk relatert og så sterkt at det har hemmet meg hele livet.

Det er ikke en ting jeg kan peke på som har gjort livet mitt ekstra vanskelig.

Det er å leve fritt og normalt som alle andre jeg aldri har kunnet.

Så kommer ting tilbake nå,ikke noe jeg kan sette spesifikt fingeren på.

Alt er bare veldig vanskelig og virker veldig håpløst.

[Gjest pre.gnant]

det var meg som skrev over.

[Gjest Emera]

Ja, jeg forstod at det dreide seg om noe psykisk.

Du mener at du kan få barn igjen senere, når du vet du kan takle det. Men du sier at du har vært plaget hele livet. Er dette en lidelse som aldri helt går over?

Eller dreier det seg om fortrengte minner som blir frambrakt av svangerskap/fødsel? Du trenger selvsagt ikke å svare på dette, men det blir vanskelig for meg å være noe annet enn generell når jeg skal svare deg.

Når jeg spør om dette med fortrengte minner, så er det fordi jeg selv opplevde det i forbindelse med fødsel, og har brukt årevis på å bli bedre. Jeg har også slitt mesteparten av livet med diffuse plager som har hindret med i å leve et fritt liv.

Nå har ikke jeg fått flere barn, fordi mannen min ikke var interessert i å vente på meg. Men jeg har venner i samme situasjon som har blitt gravide igjen og fått tett oppfølging under svangerskapet. Og det har gått fint med dem.

[Gjest pregnant!]

Har i flere dager forsonet meg med avgjørelsen min. Og da er det den rette avgjørelsen.

Men hvordan jeg vil reagere når jeg skal på sykehuset vet jeg ikke.

Det er jo ikke forsent å skifte mening enda.

Jeg leker ikke gud og skulle ønske at jeg ikke var i denne situasjonen her.

Skulle ønske at jeg var frisk og full av glede over dette.

Etter at jeg bestemte meg så har livet mitt normalisert seg,jeg gråter ikke lenger,jeg sover bedre om nettene,jeg er ikke snarsint.

Jeg er rolig i hele meg.

Hvordan jeg vil reagere etterpå vet jeg ikke,men jeg tror faktisk at det skal gå bra og at når dette vanskelige valget er overstått og gjennomført så er det bare å se fremover.

Familien min vet ikke noe,for jeg ønsker ikke å bli påvirket i hverken den ene eller den andre retningen.

Dette skal være mitt valg som jeg skal leve med etterpå.

Selv om familien kanskej hadde støttet meg i dette eller ment at jeg skulle beholde det,så hadde jeg vaklet mer i min psyke og avgjørelse.

Så det er mannen min,2 venninner og legene mine som vet. Og jeg har sagt det til kun de som jeg vet hvordan de skal ordlegge seg. For når man er psykisk nede så blir man ganske hårsår og føler seg lett tråkket på tærne.

Sånn føler jeg at jeg selv er i alle fall.

[*stella*]

Vil bare si at jeg ønsker deg lykke til, uansett hvordan det går. Hvis du har fått profesjonell hjelp tidligere, bør du kanskje be om det nå også. Det hjelper kanskje å få snakket med en som kjenner deg, men som ikke er nærmeste familie / venner.

Bare et ord til slutt. Ikke ta det for gitt at dere kan få barn senere. Mye kan skje, og det går ikke alltid slik man tror.

[Gjest Anonymous]

Vil bare si at jeg ønsker deg lykke til, uansett hvordan det går. Hvis du har fått profesjonell hjelp tidligere, bør du kanskje be om det nå også. Det hjelper kanskje å få snakket med en som kjenner deg, men som ikke er nærmeste familie / venner.

Bare et ord til slutt. Ikke ta det for gitt at dere kan få barn senere. Mye kan skje, og det går ikke alltid slik man tror.

Og denne sjansen må jeg desverre ta utifra min tilstand nå.jeg forguder de barna jeg har og får jeg ikke flere så er det ev mening med det. hilsen pregnant.

[Gjest Anonymous]

Hvorfor bruker du disse smilyene?

For meg ser det snarere ut som om du vil ha dette barnet, men at det er andre som er i mot?!

Tenk deg nøye om før du bestemmer deg!

Jeg må si at jeg er for selvbestemt abort, men i dette tilfellet hvor dere har gått inn for å bli gravide med viten og vilje syns jeg det er helt forferdelig av dere å nå ville ta abort!

MEN det er nå min mening - det er du som må leve med valget du gjør... Enten det er det ene eller det andre!!

[Gjest blomst!!!]

Leste på en gjest her inne at hun lurte på hvorfor "pregnant" brukte smileyene.

Hvorfor er det så viktig å vite da.

Rart at det var noe å henge seg oppi.

Tror PREGNANT har helt andre ting å tenke på jeg som FAKTISK er mye viktigere.

DU skal leve med valget så tenk deg nøye om.

Det som er galt for noen kan være riktig for deg og omvendt.

lykke til.

[Gjest Anonymous]

Om du allerede føler deg utilstrekkelig ovenfor dine egne barn med tanke på at det kommer ett barn til' date=' ja, da mener jeg du skal ta abort. Heller det enn å slite ut både deg og barna for at du har en "for mye". [/quote']

:o :o :o :o :o :o :o :o :o :o :o :o :o :o

HERLIGHET......unnskyld meg .....NÅ BLE JEG PROVOSERT.....

Kjære du som startet hele denne tråden....

Det må være en forferdelig situasjon du nå er i. Å bære et "uønsket " barn i magen.....Jeg har selv tre barn....to her på jorden og et i himmelen....Etter at vår yngste sønn døde har vi fått satt livet i et helt annet perspektiv enn tidligere...Vi har nå prøvd i laaaaaang tid på å bli gravid igjen....men jeg blir det ikke....så akkurat nå var det utrolig trist å lese innlegget ditt om at du har lyst til å fjerne sønnen/dattera di.....du vil fjerne han/henne fra magen din.....men aldri fra tankene dine...du kommer til å slite med dette valget psykisk resten av livet ditt....

De jeg kjenner som har tatt abort sier dette....de sliter med maritter,savn og lengsel etter barnet de selv valgte å fjerne....

Vær så snill å tenk deg godt om....noen i et innlegg over her klarte å lire av seg at det du har i magen "bare er et foster"......javist er det foster , men et foster er et medisinsk ord for et "barn i magen"...

Håper du velger å la det det dyrebare barnet deres få vokse opp sammen med familien sin

[Gjest Emera]

Poenget er vel neppe av det "er så viktig å vite" hvorfor smilyene brukes...

Men når hun bruker 4 fornøyde babyer og en smilende mamma i midten som tar inn klesvasken, så kan en jo lure.

Jeg la også merke til det der med smilyene.

Tror PREGNANT har helt andre ting å tenke på jeg som FAKTISK er mye viktigere.

De smilyene inngår muligens i det som Pregnant har å tenke på, blomst!!!. Nå har jo ikke Pregnant svart på gjests spørsmål. Men hvis jeg skal gjette, så symboliserer kanskje smilyene Pregnants store dilemma.

Så det var nok ikke noe vi "hang oss opp i" fordi vi ikke kunne se det som var "viktig."

[Gjest PREGNANT!!]

Smileyene mine bruker jeg som et symbol på dilemmaet mitt.

Kanskje litt rart for noen.

I 5 dager har jeg hatt det rolig inni meg med avgjørelsen min.

Hvordan det blir etterpå får jeg ta da.

Nå fokuserer jeg på de ungene jeg har.

Jeg hadde en spontanabbort for 11 år siden da jeg var 8 uker på veg.

Jeg gråt den gangen fordi jeg var gravid og ble helt ødelagt av det. Må sies at jeg har 2 ganger blitt gravid med prevensjon,så jeg blir veldig lett gravid. Den ene gangen mista jeg som sagt og den andre gangen beholdt jeg det.

Så ordnet kroppen opp selv og jeg gråt av glede fordi jeg slapp å ta det tunge valget.

Nå skal jeg på sykehuset på tirsdag kveld til undersøkelse og bestemme hvilken dag dette skal skje.

Jeg vet at det er en sønn eller datter jeg bærer på.

Jeg vet hvor langt i utviklingen det er kommet.

Når det gjelder abort,så velger jeg medisins abort fordi det er en pille man kan få på sykehuset. Og jeg tenker ikke"nei så lett å få en pille da" for jeg må 3 ganger på sykehuset i forbindelse med dette så det er ikke noen enkel løsning.

Jeg gjør det kun fordi jeg vil at dette skal skje når det passer meg og at jeg ikke vil være på et samlebånd på sykehuset.

Ingen skal få bestemme over kroppen min eller tukle med den.

Skal dette avsluttes så skal det være mitt valg og mine handlinger som gjør dette.

Det er jeg som skal leve med dette i ettertid.

[Gjest Anonymous]

Hvorfor steriliserer du deg ikke....når du ikke takler å bli gravid....du forteller at du spontan aborterte og at du etterpå gråt av glede for da slapp du å ta det tunge valget om abort.....også er du på'n igjen nå....du må virkelig skjerpe deg jente...